Jeg vil huske at det gikk denne gangen også

Dette innlegget skrev jeg i mars, men publiserte det ikke. Kanskje jeg ikke var helt klar for det. Kjente at jeg var klar for det nå.

Jeg kom gjennom nok en tøff periode. Jeg våknet og merket at gardinen var løftet, noe på innsiden var annerledes. Lettere. Lysere. Friere.

Igjen var det lettere å puste, tenke klart, skifte perspektiv, se fremover, tenke positive tanker.

Jeg vil huske at det gikk, denne gangen også.

Og jeg vil ikke skyve under teppet at jeg i et par uker, nesten daglig, tenkte at jeg ikke orker mer. At jeg ikke så noen mening med livet, at jeg ikke så noen fremtid, at jeg ikke kunne forestille meg at noe ville bli annerledes enn hvordan jeg hadde det.

Det er vondt å miste troen på fremtid, på bedring og på endring.

Jeg vil huske at det var så uutholdelig, kvelende, jævlig, dritt, meningsløst, smertefullt – fordi jeg kom gjennom det, også denne gangen.

Jeg måtte gjøre noen bevisste grep for å komme meg opp igjen. Virkelig gjøre en innsats. Og jeg gjorde det, og det var dønn frustrerende å føle at det hjalp, men liksom ikke helt. At det hjalp, men allikevel kom jeg ikke ut av tåka.

Før jeg faktisk kom ut av tåka.

Før kanskje det var gått nok tid, før jeg kanskje hadde gjort mer av det jeg trengte, gitt meg selv mer av det jeg trengte, tillatt meg selv å fylle på med positive ting, sette grenser, oppsøke de rette menneskene, kanskje også unngå noe/noen (så ufattelig vanskelig det faktisk er).

Jeg vil huske at det var vanskelig, og at jeg måtte jobbe for å få det bedre. Virkelig gjøre en aktiv innsats for å endre. Jeg vil huske at jeg gjorde noe for å komme meg opp til overflaten, for å få pause fra dritten, og for å komme meg fremover. Og det fungerte denne gangen også.

Jeg ble klar over at jeg måtte gjøre ting som også kan ta meg fremover. Slik at følelsen av å gå i de samme kjipe sirklene blir mindre, og at det faktisk ikke blir de helt samme sirklene.

Jeg vil huske at jeg våknet den dagen og kjente forskjellen, – og at jeg ble takknemlig for den forskjellen. Jeg registrerte den virkelig. Jeg våknet, og noe på innsiden var annerledes. Lettere. Lysere. Friere.

Og jeg vil lære av det jeg gjorde, slik at jeg neste gang kan gjøre det igjen. Og minne meg på at: Jeg har gjort det før, jeg gjorde det nå, jeg vil klare det igjen. Komme meg opp igjen, gjennom og fremover. Jeg vokser med smerten og på erfaringene.

 

Advertisements

10. Yogaglede – Antigravity yoga for frykt

Etter et langt opphold, er dette det 10. innlegget i min bloggserie om Yoga som selvhjelpsverktøy. De andre innleggene kan finnes her om det er av interesse 🙂  Bakteppet er presentert her: Bloggserie om yoga.

Veien ut av en spiseforstyrrelse og selvskadingsproblematikk har for meg opplevdes som å nøste i lag. Jeg kjente uro bak det numne laget, så angst bak uroen, og deretter blant annet frykt bak angsten. Det var en lang periode som var veldig krevende, og da ble det også tydelig for meg at jeg trengte noen bevisste knagger. Ting som hjalp.

På yogafronten var Antigravity yoga en yogaform jeg kunne planlegge inn når jeg visste at dagen kunne bli tøff. Jeg visste at uansett hvordan jeg hadde det før jeg kom, ville jeg føle meg bedre etterpå, og i hvertfall ikke verre. Det ga meg noe å se frem til.

For… HVOR ofte henger vi egentlig oppned etter at vi fylte – hva – 10 år? Det er overraskende GØY å skifte perspektivet totalt ved å få hodet ned, uten at vekten er på hodet eller armene.

AG-inversion

Grunnleggeren av antigravity yoga heter Christopher Harrison, og jeg mener jeg har hørt han kommer fra sirkusbransjen.

Yogaformen kan gjøres både enkel og avansert. Man trener både styrke og fleksibilitet, også utforsker man den populære komfortsonen og kjenner kanskje litt på frykt og mot.

Det er kanskje en yogaform der man må passe litt ekstra godt på ryggen sin, aktivere kjernemuskulaturen og lytte til kroppen, ettersom ryggen får en ekstra strekk når man henger i slyngen.

I denne videoen kan dere se Christopher Harrison i fri utfoldelse:

 

Mine erfaringer var blant annet at jeg fikk en god oppkvikker av å få henge opp ned. Også var det veldig fint å henge vektløs i lufta, og svinge frem og tilbake.

Det er heller nesten ingenting jeg har opplevd, som har lettet på frykt og angst som det å henge opp ned, svinge frem og tilbake med armen strukket frem, som om man var supermann, og si «svooooosj». Jeg er bare lei for at jeg ikke har et bilde av akkurat det 🙂

Å le er en gave.

Jeg har ledd så mye på de timene, godt gjemt inne i slyngen, og i herlige (mer eller mindre kontrollerte) ufarlige svev over gulvet. Det var så verdifullt å oppleve når jeg var angstfylt, utslitt og redd. Også var det ikke så farlig hvordan det så ut eller om jeg fikk til ting. Stort sett alltid var det noen som aldri hadde prøvd før, og alle er like klønete og usikre nybegynner første gang man bruker slynga. Man ler like godt av seg selv som med de andre.

Om du skulle være interessert i å teste dette fenomenet, så er det flere steder hvor man kan teste yoga i slynge. Sats Elixia har det på flere av sine sentre, og flere yogastudioer har det. Det kan gå under ulike navn i kombinasjon med yoga, som «slynge-«, «-swing», «aerial-«, «antigravity-«. Søk og les på nettsidene til yogastudioet om dette frister 🙂

7. Bruke yoga bevisst

Dette innlegget er det 7. i min bloggserie om Yoga som selvhjelpsverktøy. De andre innleggene kan finnes her om det er av interesse 🙂  Bakteppet er presentert her: Bloggserie om yoga.

I dette innlegget går jeg litt inn på hvordan jeg har brukt yogaen bevisst, og det var noe som vokste frem over tid. Dette ble et litt hakkete og hoppete innlegg. Jeg er litt sliten nå når jeg skriver det, men så følte jeg at det passet å skrive det, for jeg har vært på yogaseminar i helgen om yogaterapi. Det kjentes litt som å slutte sirkelen, for dette innlegget handler om å bruke yoga bevisst, og i helgen har jeg kjent hvor godt påfyll yogaen er.

Roe ned angst
Ved angst har det hjulpet meg å puste og gjøre yoga. Det har løsnet opp spenningene som følger en langvarig angstfølelse, og roet angsten.

Samtidig er ikke yoga det eneste som har hjulpet meg ved nettopp angst – da har også foto hjulpet mye. Jeg tenker det handler om tilstedeværelsen og oppmerksomheten mot noe utenfor meg selv, og fokuset på noe som er konkret.

Ved stress/ myke opp en stiv og sliten kropp
Når jeg har stresset meg inn i en hard knute som ikke puster, kan det kjennes som magi å få sjansen til å puste, strekke og myke opp en anspent kropp. Så jeg har brukt og bruker yoga og pust for nettopp stressmestring og merker at det roer ned et aktivert sympatisk nervesystem.

Angst og frykt gir også mye spenninger og vondter i kroppen. Ved angst er kroppen  i beredskap hele tiden, så musklene kan ikke slappe av. Kroppen kan ikke slappe av. For nervesystemet signaliserer at den må være klare for kamp eller flukt. Selv om det er hensiktsmessig i korte perioder for å mobilisere (positivt stress), er det skadelig om stresset vedvarer (negativt/ langvarig stress). Og det blir slitsomt, fordi kroppen mobiliserer så voldsomt.

Da har det lindret å gjøre rolig yoga, for å løsne opp muskelspenninger.

SAMSUNG CSC

Noe å se frem til
I noen vanskelige perioder, der det for eksempel var krevende å gå i behandling, kunne jeg planlegge inn en yogatime som jeg kunne se frem til. Noe som kan være uendelig vanskelig når man går i terapi og behandling – er den følelsen av sårbarhet når du går derfra. Du går ut, ferdig med timen, og så… veien videre. Hva gjør du da? Hvordan håndtere det du går derfra med? Yogaen kunne gi et fokus og noe å se frem til.

Ikke visst hva annet jeg skulle gjøre
Det var spesielt en opplevelse, som har vært livsendrende. Det var i oktober 2014. Jeg hadde selvskadet og måtte innom legevakten. Etterpå gikk jeg på timen på et fast yogakurs jeg da fulgte, i terapeutisk yoga.

Jeg visste virkelig ikke hva annet jeg skulle gjøre. Tanken på å ringe en venn var veldig fjern, og det henger nok sammen med skammen jeg følte. Det var jo noe jeg hadde gjort selv, og jeg tror ikke jeg helt kunne forklare at jeg hadde det så vanskelig at jeg hadde selvskadet, eller at jeg ikke følte at jeg hadde hatt et annet valg enn å selvskade. Så jeg klarte ikke å ringe en venn. Jeg var også helt tom, fjern og utslitt. Så jeg gikk på yoga.

Siden dette var terapeutisk yoga, og jeg hadde gått der noen uker, hadde jeg fått noen erfaringer med at det var greit å komme og ikke ha det bra. Det var greit å komme, gråte, bare være, kanskje si noe om det, eller ikke. Det var greit å være der man var, og den man var. Så jeg gikk på den yogaen og tenkte at jeg kanskje bare kunne dele noe om hvordan jeg hadde det. Det har jeg skrevet om i dette innlegget: Til ettertanke.

Opplevelsen det ga, var at jeg ble møtt, rommet, tålt, akseptert. Og DET gjorde at resten av kvelden ble til å holde ut.

Noe av det viktigste og mest helbredende jeg har kjent – er de møtene der jeg har følt meg tålt og rommet, SOM den jeg er, MED det jeg kommer med. Sånne møter har jeg hatt flere av gjennom yogaen siden da, og andre steder, og jeg tror min forståelse av det startet i den yogasalen og med den terapeutiske yogaen høsten 2014.


Jeg har valgt yogaen inn selv om jeg fikk høre av en psykolog at det kanskje ikke alltid var så lurt. Yoga og pusteøvelser kan åpne opp låste muskelspenninger og dermed slippe til følelser som har sittet fast i kroppen. Så det kan vekke følelser og minner knyttet til følelsene – og det kan bli mye å tåle. Det er viktig å være oppmerksom på det, og ta litt hensyn til det så man ikke presser seg inn i noe man ikke er klar for.

Personlig har jeg ikke følt at jeg blir verre av å gjøre yoga. Selv om det kan åpne opp ulike reaksjoner, så har jeg ikke tenkt at det er yogaen i seg selv som har gjort at jeg har følt meg dårlig, på den måten at jeg bør unngå yoga (yoga er også så mangt har jeg lært med tiden). Jeg har heller ikke følt at yogaen har gjort meg verre, og jeg har hatt så mange gode møter gjennom yogaen, blant annet på grunn av dyktige yogalærere. Jeg har hatt positive fysiske opplevelser, kjent på mestring og kroppslige aha-opplevelser. Yogaen har også føltes riktig, fordi det har vært mitt valg, ikke noe andre har bedt meg om å gjøre. Dermed har jeg fortsatt å komme til yoga.

Samtidig har jeg blitt mer bevisst hva slags yoga jeg gjør og hvordan jeg gjør yoga. For jeg kan erfare at ikke all yoga passer til enhver tid. Det handler også om egenomsorg og grensesetting. Er jeg sliten, går jeg ikke lenger på den mest dynamiske og fysisk krevende yogaen. Og har jeg vært veldig langt nede eller er helt utslitt, gjør jeg kanskje yoga hjemme for meg selv og da kan jeg styre helt selv hva jeg gjør.

Noen ganger går jeg en tur i skogen eller leser en yogabok, det er også yoga 🙂

Jeg har aktivt valgt yogaen inn i mitt liv, fordi jeg har gjort meg erfaringer at det gjør godt for kroppen, at jeg opplever at det roer meg ned og gjør meg mer avslappet og avspent, og fordi jeg har hatt så mange trygge, varme og gode møter. Yogaen gjør også at jeg vil være snillere med meg selv, som da blir en støtte og hjelp for spiseforstyrrelsen. Også har det over tid blitt et mer og mer bevisst valg, til det nå er noe jeg ikke ville vært foruten.

6. Hvordan ble yoga mitt selvhjelpsverktøy?

Hvordan yogaen har vært med, har endret seg gjennom alle disse årene. Yogaen har nok alltid vært et positivt innslag, men det er de siste 2-3 årene at det er blitt bevisst selvhjelp. Dette ble et langt innlegg, og svaret er sammensatt.

img_2811

  • For å bli myk/ få mindre vondt
    • Det var i forbindelse med dansingen at jeg prøvde yoga, og en motivasjon var å bli myk og avslappet.
    • Etter år med mye dansing, var kroppen blitt en anspent knute og jeg hadde mye vondt. Det var en del av dansehverdagen; såre og stive muskler, sår og blåmerker på rare steder, vondter her og der.
    • Noen av vondtene var skader (som en strekk) eller overbelastninger (som beinhinnebetennelse), og da kunne yoga virke lindrende og gi kroppen litt avlastning og annet, positivt påfyll.
  • Lære å puste
    • At det er sammenheng mellom pust og en avspent/ avslappet kropp tok tid å føle på kroppen. Jeg hadde erfaring med at en veldig oppvarmet og fysisk aktiv kropp var avspent og føltes myk og bevegelig, mens en kald og rolig kropp var anspent, stiv og vond.
    • Gjennom dansetreningen fikk jeg høre at jeg «ikke pustet», og jeg ble veldig fokusert på at jeg «pustet feil», og ville endre på det.
    • Det er jo ikke riktig at jeg ikke pustet. Vi puster jo så lenge vi lever, men det som lå i dette «du puster ikke», var at pusten min satt svært høyt oppe i brystet og at jeg var veldig anspent.
    • Når jeg puster mest med skuldrene og øverste del av brystet, og også bruker muskler i området når jeg puster på en anspent måte, så vil det sette seg mye spenninger der og gjøre vondt. Og jeg hadde mye vondt i nakke og skuldre.
    • Så veien inn til yoga var preget av et sterkt ønske om å bli mykere og mer avslappet og anspent. Og kanskje jeg også kunne klare å «lære» å puste «riktig».
    • Gjennom yoga har jeg blitt oppmerksom på at det finne mange måter å puste på, og mange ulike måter å fokusere på pusten.
    • Det er ingen rett eller gal pust, men vi har pustemåter som er mer hensiktsmessige enn andre – avhengig av situasjon.
  • Bli flink yogi
    • Det er vanskelig å legge til side egen personlighet og vaner ved oppstart av en ny aktivitet. Så yogaen var i mange år preget av ønsket om å bli bedre, få til, klare alt, og ikke ta pauser, og sammenligning (hva gjør de andre på sine matter?).
    • Jeg hadde ikke en klar tanke om «nå er det nok», eller at det bare er jeg som kan vite hvor min grense gikk og dermed sette den.
    • Jeg presset meg ofte til å gjøre noe, fordi jeg ikke skjønte når det var greit å ta pause. Og da «sluttet jeg» ofte å puste. Posisjonen ble viktigere enn å ha med pusten hele veien.
    • Det har vært en sakte endring mot at yogaen stort sett er blitt et rom for avspenning, utforsking og det å rette oppmerksomheten mot pusten og innover, og at sammenligning med andre blir lite relevant.
    • Det er interessant å tenke at «en flink yogi» er ikke en som gjør alt, får til alle posisjoner og aldri tar pauser, men kanskje heller en som lytter til kroppens behov, setter grenser, justerer praksisen etter dagsform, utfordrer innenfor egne rammer i eget tempo, og beveger seg mellom ytterpunktene av alt-intet.
  • Treningsutbytte (styrke, fleksibilitet)
    • Da jeg fikk treningsforbud var det veldig bra å kunne ty til fysiske yogaformer, som Ashtanga yoga og Vinyasa flow.
    • For yogaen var hard nok, og jeg kunne kjenne at kroppen fikk jobbe.
    • Samtidig fikk jeg de gode yogaeffektene som fokus på pusten, på her og nå, påminnelser om å lytte til kroppen, og avspenning i Savasana.
    • Så selv om jeg tviholdt på tanken om trening for treningsutbytte og «trening må være intensiv hardtrening», så lærte jeg samtidig mer og mer å kjenne innover og slappe av.
    • De fysiske yogaformene gir både styrke og fleksibilitet, samt fokus og pust –  og det var en kjempegod pakke.
  • Roe ned/ avslapning
    • Da jeg var mest stresset, var det vanskelig å slappe av, også på yoga. Og særlig om yogaen var rask og veldig dynamisk. Rask, kort pust og fysisk aktivitet aktiverer kroppen, mens rolig og langsom inn- og utpust roer ned systemet (ved å aktivisere det parasympatiske nervesystemet).
    • Samtidig var det skummelt å slappe av for mye.
    • Med en spiseforstyrrelse kan det virke svært skummelt å avspenne og roe ned, da spiseforstyrrelsen ofte kan gi en følelse av kontroll og forutsigbarhet, mens avspenning og avslapning kan virke helt ukontrollert.
    • Det tar tid å roe ned, og det kan ta tid å stole på kroppen. Både stole på at kroppen kan slappe av (at det ikke er farlig) og at en avslappet kropp også kan vekkes igjen for aktivitet.  At «av» ikke betyr «av for alltid», eller egentlig «av», men heller kanskje «ned litt».
    • Det kan ta lang tid å stole på, og jeg har hatt en stor frykt for at avslappet =  følelse av å flyte utover = tap av kontroll = vektøkning.
    • Når en stresset, gira og anspent tilstand er det man kjenner, så blir det trygt og forutsigbart, mens en endring til mer avslappet, kan virke utrygt – fordi det er ukjent og dermed uforutsigbart og ukontrollerbart. Hva finnes i et avslappet landskap?
    • Dermed klarte jeg ikke å gjøre «bare yoga» over lengre tid, jeg behøvde å holde på også annen trening, for å ha en følelse av kontroll.
    • Det tar tid å endre atferd og vaner, og da tar det også tid før endringene føles i kroppen.
    • Jeg erfarte etterhvert at jeg behøvde rolig og langsom yoga for å klare å kjenne at jeg slappet av – mer om Yin yoga og Restorative yoga senere 🙂
  • Å lande på matta
    • Det var ikke bare-bare å lande på matta, når det var første gang på lenge at jeg stoppet opp og at det jeg holdt inne fikk anledning til å komme ut.
    • Det har vært ganger der jeg har kommet, rullet ut matta og så begynt å gråte. Fordi det var da det kunne komme.
    • Det har også vært på matta at det VAR rom for det.
    • Det kunne virke litt overveldende og skummelt at det skjedde, fordi det virket uforutsigbart og ukontrollerbart.
    • Selv om det ikke var så enkelt alltid, så var det på et vis litt greit. Etterhvert.
    • Jeg har opplevd at yogaen vekker ulike ting, og det kan kreve navigering.
    • Jeg har alltid fortalt meg selv at det er ikke yogaen i seg selv som gjør meg verre, men yoga kan vekke ting, som kan være vondt, og vanskelig å håndtere (på samme måte kanskje, som terapi).
    • Etterhvert som jeg brukte yogaen mer bevisst, ble kjent med Terapeutisk yoga, lærte mer og ble klar over at gjennom pust og avspenning og fysiske yogastillinger kan man få kroppslige reaksjoner som kan vekke vonde minner og følelser, har jeg også blitt nysgjerrig på dette og blitt klar over at gjennom yoga, kan dette også rommes. Det krever en bevisst og kyndig yogalærer.
      • Et eksempel er at en fysisk posisjon og aktiv pust kan vekke sårbarhet (for eksempel ulike bakoverbøyninger), samtidig kan en annen fysisk posisjon og en annen pusteteknikk roe ned systemet (for eksempel barnet/ ulike fremoverbøyninger og langsom inn- og utpust).
    • Da jeg ble klar over dette, ble det enklere å lande på matta.
SAMSUNG CSC

Utforsket balansen 🙂

  • Møte seg selv på matta
    • Det å møte sine vante mønstre på matta kan by på en trygg og leken arena for å utforske de reaksjonene som dukker opp.
    • Ved å møte perfeksjonisme med undring og vennlighet, gjør at det kan bli mulig å se sine egne høye krav som noe fint som kan få en pause på matta – er det så farlig om man faller ut av en balanseøvelse, sånn egentlig? Eller om man ikke klarer å binde den armen rundt kroppen akkurat i dag? Kan hende går det neste gang.
    • Det å være redd for å ta pauser kan gi ny mestringsopplevelse – om man leker med å sette noen grenser, i stedet for å pushe på. Er det egentlig krise om man la seg ned i barnet litt for tidlig og ble liggende litt lenger? Neste gang kan grensen settes et annet sted.
    • Jeg hadde en aha-opplevelse for et par år siden. Jeg var på vei inn i en ny yogastilling, og læreren sa at vi kunne bruke puter eller tepper for å støtte opp og gjøre stillingen mer komfortabel. Og jeg husker at jeg så på puten og tenkte at jeg ikke kunne bruke den. Hva var det jeg fratok meg selv, husker jeg at jeg tenkte? Hvorfor skulle jeg ikke gi meg selv den støtten?
    • Sånne ting kan dukke opp, og de kan utforskes på en veldig ufarlig matte, og det er ikke noe som er rett eller galt. Det er bare prøving og utforsking, og lek og yoga. Som på sikt kan gi overføringsverdi til livet utenfor matta.
  • Finne ro i Savasana
    • Savasana – yogaens gullkort. Integrere, erfare effekten, oppleve ro, og tåle å ligge stille, uten å gjøre noe.
    • Avspenningen i Savasana på slutten av hver klasse kunne bli de få magiske minuttene der kroppen virkelig fikk slappe av, og jeg hadde god samvittighet for jeg hadde tross alt gjort en hel yogaklasse først. Det var noe jeg kunne se frem til gjennom hele klassen, å få lov til å stoppe opp og slappe av.
    • Etterhvert som avspenning blir knyttet mer til noe positivt og godt, så er det blitt enklere å finne ro i Savasana, og på matta (og i livet generelt).
    • Erfaringsmessig kan det være veldig interessant å merke seg hvordan det føles å ligge på matta før klassen starter, og så kjenne etter hvordan det føles etter klassen. Legge merke til pusten, tanker og kroppen før og etter.
  • Yogalæreren
    • En god yogalærer er en du har lyst til å komme tilbake til.
    • Det er flere faktorer som spiller inn om man kommer tilbake til en time/ lærer.
    • Yogaen og læreren og din egen opplevelse er gjerne det som avgjør. Det kan være noe læreren sier eller måten det sies på, stemningen på klassen, tempoet på undervisningen, hvilke posisjoner som gjøres, at noe treffer deg på en måte som gjør at du får en aha-opplevelse, at det føles godt i kroppen etterpå, at læreren klarer å skape et trygt rom.
    • Å finne en god yogalærer man liker, kan ta tid – og det krever en liten innsats, f. eks. ved å ta noen prøvetimer. Heldigvis har de aller fleste steder enten drop in-klasser, prøvetimer, eller introtilbud av typen «prøv oss i 2 uker for 400,-«.
    • Det er smart (og moro) å teste ulike yogalærere og yogaretninger
    • Sjekk nettsider for å se hvilket yogatilbud de ulike stedene tilbyr
    • Ring en yogalærer du er nysgjerrig på å prøve ut, og hør hvordan h*n legger opp sine klasser (var et godt tips fra en venninne)
    • Jeg har vært innom mange ulike yogalærere opp gjennom. Jeg har blitt anbefalt noen og jeg har snublet over noen som jeg husker mange år senere, og jeg har funnet noen fordi jeg ønsket å prøve en bestemt klasse, et kurs eller et yogastudio. Noen blir med lenge, noen i en periode pga et kurs, og det er noen man ikke kommer tilbake til.
    • For meg kan en god yogalærer for eksempel være en som gir meg en klasse der jeg kan få en god eller ny opplevelse (enten umiddelbart, eller ved at det får vokse på meg over tid), og at også kroppen fikk et godt utbytte, og at læreren legger til rette for at jeg kan ta hensyn til hva kroppen min trenger i dag. Samtidig kan dagsformen spille inn på om det var en god yogaopplevelse. Det er mye mer jeg kan si her, merker jeg, men dette er langt nok 😉
    • Så kan det være greit å tenke på at yogalæreren som regel ikke er en fysioterapeut, terapeut, lege eller kiropraktor (selv om noen også er det) – og skal ikke lege eller fjerne noe.  Men det er viktig at yogalæreren kan komme med forslag for justeringer du kan gjøre i ulike stillinger. Eller støtter deg i å utforske hva din kropp er komfortabel med. Og kan veilede i posisjoner om du har en skade eller noe som må tas hensyn – en strekk, en ryggplage, en vond skulder o.l.
    • Har du en skade eller noe du må ta hensyn til, si fra før klassen starter, så kan læreren være oppmerksom og vise deg alternativer underveis. Ofte er det  mange deltakere på klassen og læreren rekker ikke å se alle gjennom hele timen, derfor er det lurt å si fra før klassen.
  • Oppdaget flere yogaretninger
    • Etterhvert som jeg har holdt på med yoga, så har jeg også blitt klar over at det finnes så veldig mange yogaretninger. Det har vekket en nysgjerrighet og en glede – det finnes yoga for et hvert energinivå 🙂
      • Det er fysisk yoga som Bikram, Ashtanga, vinyasa flow, jivamukti yoga, hot yoga.
      • Det er yoga som kombinerer meditasjon og mantra-sang, som blant annet Kundalini Yoga
      • Også er det helt fantastisk å vite at det finnes yoga som Yin yoga og Restorative yoga – som jeg kommer mer tilbake til senere.

Det er tilfeldigheter, ulike erfaringer og opplevelser, interesse og nysgjerrighet, som gjorde at yogaen ble med hele veien og er blitt mitt selvhjelpsverktøy, anker og trygge sted, som jeg kommer mer inn på i neste innlegg.

4. Recovery – en lang vei

Online-Server-Backup-Disaster-Recovery

Det er mye man må gjennom på veien, har jeg erfart.

God, riktig og langsiktig nok hjelp og behandling er viktig. Det kan være vanskelig å finne. Det er mye som må forstås, kunnskap som skal synke inn.

Jeg har erfart at det å gjenkjenne seg i andre, ved å høre andre dele sine erfaringer, er utrolig nyttig og verdifullt. Den følelsen av tilhørighet og opplevelse av å bli forstått «utenfra», kjennes som en ubeskrivelig lettelse.

Det er veldig viktig med god støtte, og selvhjelpsorganisasjoner og selvhjelpsstrategier har vært veldig viktig for meg. Som Spiseforstyrrelsesforeningen og yoga.

Tilbakefall er en krevende og tidvis utmattende del av veien. Det er mye usikkerhet når endring skal skje og nye mestringsstrategier skal på plass. Det er mye usikkerhet og tvil rundt dette, om de nye mestringsstrategiene er gode nok når nye ting skal mestres. Eller når vante ting skal mestres og håndteres på nye måter, uten bruk av gamle destruktive strategier.

Så veien ut kan være lang… Og om veien inn i den stramme knuten er lang, er det ikke gjort over natten å nøste seg ut igjen.

Og hva er egentlig frisk? Hva finnes «på andre siden»? Hva vil jeg? Hva liker jeg? Hvem er jeg? Hva er livet uten dette kaoset som tross alt er kjent (og dermed trygt i sin forutsigbarhet). Man kan kjenne seg usannsynlig sårbar uten det kjente sikkerhetsnettet, hvor enn dysfunksjonelt det virker eller hvor enn destruktivt det er.

Det virker ikke alltid som det er noen grenser for hvor sort ting kan bli. Så det å gjøre veien man går levelig, er nødvendig, livgivende og håpefullt.

Curiosity-Quotes-44