Jeg vil huske at det gikk denne gangen også

Dette innlegget skrev jeg i mars, men publiserte det ikke. Kanskje jeg ikke var helt klar for det. Kjente at jeg var klar for det nå.

Jeg kom gjennom nok en tøff periode. Jeg våknet og merket at gardinen var løftet, noe på innsiden var annerledes. Lettere. Lysere. Friere.

Igjen var det lettere å puste, tenke klart, skifte perspektiv, se fremover, tenke positive tanker.

Jeg vil huske at det gikk, denne gangen også.

Og jeg vil ikke skyve under teppet at jeg i et par uker, nesten daglig, tenkte at jeg ikke orker mer. At jeg ikke så noen mening med livet, at jeg ikke så noen fremtid, at jeg ikke kunne forestille meg at noe ville bli annerledes enn hvordan jeg hadde det.

Les mer «Jeg vil huske at det gikk denne gangen også»

Reklamer

Hvilke tanker tenker jeg om meg selv og hva gjør det med meg?

Å klare å få tak i de negative/ selvkritiske tankene jeg tenker om meg selv har vært et stort steg, men det alene har ikke hjulpet tilstrekkelig mot hverken selvskadingen, spiseforstyrrelsen eller selvhatet/ selvforakten.

Å få en avstand til de tankene, gjennom å være rolig nok til å se dem – det er enda et stort steg.

Å observere tankene, ha ro nok til å se dem på avstand, føle hvordan de påvirker meg OG tenke at det ikke nødvendigvis stemmer. Det har vært/ er et kjempestort steg.

Det som «gjenstår», er det leddet fra innsikt til god handling:

Hva trenger jeg for å få det bedre? Dette er kjempevondt og vanskelig, hva gjør jeg nå?

Det leddet er selvmedfølelse – og går ut på å kjenne etter når noe er vanskelig og ha et ønske om å møte seg selv med vennlighet, varme og omsorg. Altså møte seg selv med egenomsorg, ikke selvdestruktivitet og kritikk.

Jeg har hatt noen interessante insiktsrunder de siste ukene. Ting skjer plutselig fort når noen brikker faller på plass. Så dette er et litt langt innlegg om mine seneste erfaringer.

Fra mentaliseringsbasert terapi kommer tanken om «minding the mind» – hva skjer i tankene, stemmer de? Hva tenker andre, stemmer det? Kan jeg vite? Er det nødvendigvis sant selv om jeg tenker det? Det handler om å ha en interesse for tankene og følelsene mine og andres. En frase som går litt igjen «forstå seg selv utenifra og den andre innenifra».

Det er en terapeutisk retning som har gitt gode resultater for flere problemstillinger, og som det nå forskes mye på. Sjekk for eksempel ut Finn Skårderud, Sigmund Karterud og Institutt for mentalisering.

Fra Compassion focused therapy kommer tanken om at gjennom å føle indre ro og trygghet, kan man møte seg selv med større egenomsorg og medfølelse, varme og vennlighet – OG på denne måten også møte andre med større medfølelse, varme og vennlighet.

En terapeutsik retning som det også vies mer forskning til, for det viste seg å hjelpe pasienter som slet med kronisk depresjon, og viser seg å kunne hjelpe særlig mennesker som strever med stor utrygghet, selvforakt og skam (noe for eksempel mange som har en spiseforstyrrelse strever med). Sjekk for eksempel ut: The Compassionate Mind. Sjekk også ut Paul Gilbert (grunnleggeren av CFT) på YouTube, dyktig og engasjert psykologiprofesser som foreleser om CFT.

Det jeg erfarer er at

det er selvkritikken og selvforakten som gjør at spiseforstyrrelsen fremdeles sitter i. Jeg har ikke egenerfaring med CFT-behandling, der har jeg derimot lest og sett noen foredrag, og gjort litt research og oppdaget at CFT passer fint sammen med tilnærmingen i yogalærerutdannelsen jeg har fulgt et år.

Ved å lære om CFT så fikk jeg en dypere forståelse for og følte tydeligere på sammenhengen mellom mine egne problemer, selvforakt/ selvkritikk og skam og manglende evne til å ha selvmedfølelse med meg selv (selvskading og spiseforstyrrelse er jo ikke akkurat egenomsorg). Jeg kommer igjen i kontakt med hvor viktig det er å ha egenomsorg og føler faktisk på konsekvensene av hva det gjør å ikke vise selvmedfølelse. Hvordan det rett og slett kan opprettholde dyp utrygghet og selvforakt (ikke bare spiseforstyrrelsen/ selvskadingen).

Hopper videre til yoga, som jeg har mye erfaring med. Og som jeg er veldig takknemlig for og fornøyd med at jeg valgte å stole på.

Jeg har hatt et kjempeutbytte av yoga, for yogaen gjør meg rolig. Nervesystemet er i balanse og jeg klarer å kjenne stadig bedre hvordan jeg har det. Jeg føler mer av det jeg føler. Det at yogaen også hjelper meg å roe ned nervesystemet, gjør at jeg klarer stadig bedre å tåle det jeg føler.

At jeg klarer å ha en ro, gir meg også mulighet til å få en liten avstand til tankene når jeg gjenkjenner en selvkritisk tanke. Nå kjenner jeg stadig tydeligere hvor og når de dukker opp. Slitsomt i grunn.

En grunnpilar i yogaen er ahimsa -som ofte oversettes med ikke-vold eller non-violence. Dette omfatter fysisk vold, men også ord og tanker. Jeg har kjent at yogaen har gjort det enklere å handle mindre selvdestruktivt. Men tankene bak sitter hardt i.

Så det jeg erfarer er veldig viktig – er å ta valg som er gode, både litt kortsiktig og særlig på langsikt. Det er ikke bare enkelt. I den prosessen er det veldig viktig å ha støtte. Jeg er glad og takknemlig for at jeg har et nettverk, og jeg utfordrer meg selv på noen valg.

You live, you learn synger Alanis Morisette.

Takk for tålmodigheten med dette lange, ustrukturerte, selvhjelpspsykologiinnlegget.

Når mørket lurer i krokene…

… med de kjente, vonde tankene…

…er jeg i ferd med å innse at jeg har funnet tilstrekkelig med lys til å holde det unna.

En navigering i tanker, for å komme ut av tanker…

…og i tankene finner jeg også lyset og knaggene…

…når jeg minner meg på at jeg har klart å holde mørket unna før…

…og jeg kjenner at knaggene hjelper…

…bare tanken på knaggene hjelper.

Da forstår jeg at jeg har funnet de riktige knaggene…

…og at jeg vil kunne finne dem igjen…

…hver gang jeg trenger dem.

Eller nye…

…når jeg må.

Loneliness will walk away when she sees that your life is expanding through your transformation

Sitatet er hentet fra en inspirasjonsartikkel skrevet av Christina Rasmussen, grunnleggeren av nettsiden «Second firsts«.

Jeg fant trøst og inspirasjon da jeg leste dette. For jeg skjønner at jeg egentlig har følt meg utrolig ensom i uforklarlig, kanskje uforståelig sorg, i uforklarlig, kanskje uforståelig og ubeskrivelig indre smerte, i depresjon, i spiseforstyrrede tanker, uten spiseforstyrrede tanker, i selvmordstanker, i selvskading. Ensom. Iskaldt og håpløst ensom.

Samtidig har jeg også funnet noe i ensomheten, og jeg har gått ut av den også, kanskje først for å komme gjennom depresjon og det aller vondeste og mørkeste. Men ved å søke ut av det ensomme og ved å lete og oppsøke – innover og utover – har jeg funnet interesser og hobbyer, noen indre ressurser, nye og gamle venner, likesinnede, fellesskap, miljøer og kanskje tilbake til meg selv, eller mot til å våge å være den personen jeg faktisk er.

Kanskje er det sånn at de viktigste endringene skjer i ensomhet, for de er så personlige. Samtidig skjer dette mens vi går sammen mennesker rundt oss. De som er og vil være i livene våre. Og de vi møter på veien. I tillegg kan vi også finne frem til våre egne ressurser, og det som driver oss, inspirerer oss og skaper mening i livene våre.

Kanskje ensomhet ikke bare er et øde som må presses vekk, men også kilde til muligheter? Når man er klar for å se dem og gripe dem? Kan ensomhet kanskje vekke kreativitet, inspirasjon og vekst? Håp? Tro?

SAMSUNG CSC

Knagger

I fjor høst møtte jeg en person som insisterte på at jeg måtte finne knagger. Knagger å henge seg fast i når livet er vanskelig. Knagger som hjelper til med å finne mening med livet igjen, til å finne tilbake til glede, til her og nå, til ro, til trygghet.

De knaggene må jobbes med når livet ikke er vanskelig. Og det er gjerne dem man kaller en god opplevelse, en hyggelig stund, en fin pause, et rolig øyeblikk, glede, osv.

Disse knaggene skaper dette når alt er fint og livet er ok, fint, lett. Da er de også lettere å oppsøke og etablere.

Disse knaggene er viktige når livet er vanskelig, når ingenting gir mening, når glede er fraværende og det føles tomt og det og isolere seg virker som det eneste logiske.

De knaggene prøver jeg å bruke når jeg er tom og må tvinge meg selv til å handle, for jeg vil egentlig ikke gjøre noen ting. Jeg bare raser rundt i mitt eget hode og vil grave meg ned.

Det er ikke lett å bruke de knaggene når jeg har det sånn, det virker liksom unaturlig og motstridende. Og det er ikke sånn at de knaggene skaper mening og glede, trygghet og ro sånn umiddelbart. Nope! Ingen instant langvarig happiness, men gradvis – bit for bit, steg for steg fylles det på igjen.

Sakte, men sikkert hjelper det på, og jeg finner veien opp igjen, ut igjen av det vanskelige. Lenger ut av det vanskelige. Det er tøffe runder, men for hver gang tror jeg at jeg erfarer en mestring: jeg klarer det, jeg har funnet noe som hjelper meg, jeg har funnet noen flere verktøy som hjelper meg å håndtere livet.

Jeg lærer å stole på meg selv, jeg blir tryggere på meg selv. Jeg erfarer at jeg kan ta vare på meg selv. Sakte, men sikkert, steg for steg, bit for bit lappes jeg sammen. Med verktøy jeg har funnet, som hjelper meg.

De knaggene kan være alt fra yoga, en tur i skogen, fotografere, kinotur m venner, møte venner, ringe noen, blogge, male, prøve noe helt nytt, løpe, lese en bok, drikke en god kopp te, sitte på kafé med tegneblokka/ Mac/bok, møte fine mennesker som betyr mye, kjøpe en god krem og smøre seg inn med den, svømme i havet om sommeren, gå tur i regnet og bli klissvåt, osv.

Det er ikke hva man gjør, men at det gir noe positivt som betyr noe. Om enn bare et raskt blaff av glede. Grip fatt i det, og lagre det som en knagg.

For de opplevelsene og knaggene er livsviktige når bunnen faller ut, og mørket og det vanskelige omfavner meg og jeg helst vil isolere meg og være destruktiv, og det er det som gir mest mening.

De knaggene er veien tilbake igjen. Veien tilbake til noe bedre og veien tilbake forbi de selvkritiske og selvhatende tankene. Veien tilbake til
«jeg er god nok og jeg fortjener også å ha det bra».