Om å være åpen om Modum

Jeg har gjort noe, for meg, litt annerledes i forkant av Modum.

Jeg har vært mer åpen om at jeg skal dit. Og det handler om at jeg forsøker å avdramatisere og normalisere dette, for min egen del. For spiseforstyrrelsen gjør at dette kjennes ganske crazy skummelt og vanvittig unormalt. Så mitt sunne og friske jeg, vil ta eierskap, og jobber med å akseptere at det ER sånn det er nå. Nå er livet mitt sånn at jeg har en spiseforstyrrelse som gjør at jeg har fått et behandlingstilbud ved Modum bad.

Og i forkant av dette har jeg prøvd ut hva det gjør å være åpen.

Så jeg har fortalt det til noen flere mennesker, i tillegg til at jeg har skrevet om det her på bloggen. Det er noe krevende, for spiseforstyrrelsen trives på en måte bedre i stillhet og man kan bli ganske god på avledninger. Tausheten opprettholder skam. Kommer tilbake til det.

At jeg har fortalt litt, har gitt meg noen fine møter. Det er noe mer krevende å ta det ansitk til ansikt. Det er litt sårbart. Og dette er noe som i blant vekker spørsmål, for selv om det er mange som sliter psykisk og går i behandling eller blir innlagt, ved f. eks. Modum Bad, så er det nok ikke helt hverdagskost for alle jeg møter. Så jeg forstår jo da at det kan vekke spørsmål.

Og jeg merker at det bidrar til å gjøre det til noe lærerikt. For den andres reaksjon eller spørsmål vil jeg jo gjerne møte og besvare på en god måte, men jeg tror jo at det er viktig hvordan jeg selv står i min egen situasjon, og håndterer den. Så hva jeg klarer og ønsker svare på er noe jeg må finne ut av.

Jeg tror at en konsekvens av åpenheten, er at skammen blir mindre, og skam er absolutt noe som har gjort destruktive strategier mer betryggende og støttende. Den ensomheten som omkranser skam, den utenforfølelsen som følger med og den utrolig dype selvforakten, gjør at både selvskading og spiseforstyrrelse har vært nærmest en varm og trygg støtte. Det gjør vondt å tenke på, for baksiden av støtten i det destruktive, er veldig mye smerte, i tillegg til mer ensomhet, utenforfølelse og selvforakt.

Noe som er godt å kjenne på, er de gode møtene – der relasjonen liksom styrkes eller berikes på en måte. Det er lærerikt dette.

Jeg hadde liksom tenkt at dette innlegget skulle være enkelt å skrive, men det viser seg å være vanskelig å avslutte. Litt tror jeg det skyldes at ved å være åpen, så setter jeg i gang noen ting i meg selv – som bare er i startgropen. Så dette er work in progress.

Advertisements

Oppfølging åpenhet

Jeg skriver at åpenhet er viktig. Jeg var åpen, jeg delte noe. Hvordan følge det opp, har jeg lurt på.

Det er ingen magisk medisin. Det er ikke slik at på et blunk er alle problemene borte, selv om jeg skriver om det. Det var ikke det jeg tenkte, i hvert fall. Og det er jo ikke sånn.

Men det har vært uendelig verdifullt. Og på et vis frigjørende. Som å gi litt slipp på masken. Også har det vært en overveldende, men også god respons. Takknemlig.

Men for å følge opp litt, jeg tenker ikke at åpenhet handler om å si absolutt alt til alle. Heller ikke at man MÅ si noe på hvert sted man er. Det handler om å kjenne etter. Hvor er det greit å være åpen? Når? Hvor tenker du at det er rom for det? Hvor tør du å prøve? Hvor mye og hva vil du si til dem du snakker med?

Akkurat det handler om å kjenne etter. Våge litt. Kanskje neste gang litt til. Eller et annet sted.

Små steg for en indre endring

Det er de små stegene, bittesmå kan de være. Det viktige er å prøve. For sin egen del. Om det som er vanskelig, for å gjøre det litt mindre vanskelig og litt mindre ensomt.

For på sikt er det det som gir den indre endringen. Den indre tryggheten, og motet. Til å prøve enda litt til, til å være enda litt mer åpen, til å tåle seg selv, og til å være enda mer tro mot seg selv.

Åpenhet i eget tempo, på egne premisser, innenfor rammer som kjennes trygge for en selv.

Effekt av åpenhet

Det har en positiv smitteeffekt å være åpen. Der noen før har banet vei, blir det tryggere for andre å gå.

Når vi er så mange mennesker, og det er så mange som strever med ulike ting, vil det med stor sikkerhet være noen i den nære omgangskretsen som sitter med – om ikke akkurat samme ting – i hvert fall lignende ting, eller som kan kjenne seg igjen. Der noen først sier litt om hvordan det kjennes, følger kanskje andre opp, i eget tempo, med å si noe om hvordan de selv har det.

Det er den saktegående ytre endringen. De gode ringvirkningene. Trygghet og tillit vokser der det er rom for det som er vanskelig.

Det er de erfaringene jeg selv samler. Men det handler om å finne sitt eget tempo. Hvor er du trygg på å snakke? Hvem er tilgjengelig for deg?

De beste ønsker til deg som leser. Til deg som sitter inne med noe vanskelig. TIl deg som kjenner noen som har det vanskelig. Varme tanker til deg som sliter. Under «Links» har jeg listet opp noen steder man kan finne hjelp og informasjon.

Et litt annerledes blogginnlegg.

Varm klem

Åpenhet

Etter å ha blogget noen måneder nå, sitter jeg igjen med en følelse av å være litt tryggere og at det er blitt noe enklere å snakke og skrive om det som er vanskelig. Dessuten merker jeg hvor viktig det er med åpenhet. Jeg syns ikke det alltid er så enkelt å være åpen, verken på bloggen eller utenom, men det gir meg så mye igjen når jeg våger.

Det jeg skriver om og forsøker å være åpen om – spiseforstyrrelser, selvskading, depresjon, angst – berører mange i kortere eller lengre perioder i livet, enten direkte eller indirekte som venn, familie, kollega, kjæreste, o.l.

SAMSUNG CSC

Det jeg har erfart, etter som jeg selv har blitt mer åpen om ting og mer oppmerksom på det, er at det er så mange som sliter (En mer alvorlig depresjon rammer trolig 25% av alle kvinner og 15% av alle menn en gang i løpet av livet (kilde NHI)). Dermed virker det egentlig så naturlig (om enn skummelt) å snakke litt ærlig om hvordan man har det.

Det er egentlig bare å kikke seg litt rundt så ser vi det. Det skrives om, og det synges om. Statistikkene finnes (ca 500-600 personer begår selvmord i Norge hvert år, og helsetjenesten behandler mellom 4 000-6 000 selvmordsforsøk årlig (kilde NHI)). Det er blitt litt mer åpenhet, og det er bra fordi det å snakke og skrive om ting som kjennes vanskelig og skamfullt, som det å slite psykisk, gjør det litt mindre vanskelig og litt mindre skamfullt.

Taushet og skam kan ta liv

Det kan være så veldig ødeleggende å gå og holde vonde tanker og følelser inne. De vokser og blir større, og tar over alt, og det øker bare fortvilelsen og håpløsheten. Det kan føre til dypere depresjon, selvmordstanker, -forsøk og selvmord.

Derfor er det så viktig å bryte tausheten og få frem at dette er ganske vanlig. Det er ingen skam å være deprimert eller ha perioder i livet som preges av håpløshet og fortvilelse. Det er greit å snakke om det.

Åpenhet om psykisk helse i media – under overflaten

Jeg blir så takknemlig overfor mennesker som Lene Marlin, Oddvar Vignes, som deler egen historie «Det er ingen som trur at toastmasteren skal gjere sjølvmord», og Solveig Melkeraaen med filmen «Flink Pike», som setter ord på det som gjemmer seg under overflaten. For det gir en enorm støtte til andre som strever, meg selv inkludert.

De retter oppmerksomheten mot psykisk helse. Det bidrar forhåpentligvis til å fjerne noen tabuer og skam, og det normaliserer ting litt og vanskelige temaer blir samtaleemner.

Det er befriende når noen våger å fortelle hvordan det er, så alle kan høre. Plutselig føler man seg så mye mindre ensom, og de som ikke selv har kjent det på kroppen, får litt innsikt og kanskje hjelp til å snakke om det med noen som sliter.

SAMSUNG CSC

Det gir også håp å høre andre som har vært i lignende situasjoner, og som har kommet seg gjennom det. En artikkel i nettavisen kan gi mye håp og redde liv. Det er kraftfullt å kjenne seg igjen og føle seg forstått av å lese og høre andres erfaringer og tanker.

For tiden er det en låt som spilles mye i radio, «Styggen på ryggen» av OnklP og de fjerne slektningene, og jeg syns det er en sterk og bra låt. Mange kjenner seg igjen, og den skaper en inngangsport for å snakke om vanskelige ting. Og det vi snakker om blir mindre ensomt.

Åpenhet er veien ut av det vanskelige

Når man er deprimert, plages med angst, går med selvmordstanker, eller selvskader er det fort å føle at dette er noe man ikke kan snakke om uten å virke svak, håpløs og kanskje ødelagt. Det er de følelsene som har størst plass på innsiden, og da er det vanskelig å forestille seg at de ikke også synes utad.

SAMSUNG CSC

Da er det lett å bli redd for at man vil bli sett ned på, avfeid, misforstått, ikke tatt på alvor, avvist, eller at andre skal bli sinte, for eksempel om du har selvskadet.

Alle disse tankene kan gjøre det vanskelig å våge å være åpen. Og de kan gjøre det vanskelig å tenke at man fortjener hjelp. Det igjen kan forsterke håpløsheten, fortvilelsen og ensomheten.

For et års tid siden hadde jeg noen veldig gode samtaler om det å være deprimert, med en venn. Det normaliserte litt hele problemstillingen, selv om det ikke løste alle problemene. Erfaringen jeg satt igjen med var at dette kunne jeg snakke om, i tillegg til at hun oppfordret meg til å finne knagger for å komme gjennom og opp igjen. Jeg har samlet knagger siden, og bruker dem bevisst og aktivt. Man kan gjøre mye selv for å få det enklere, men noen ganger må man snakke om ting.

Min seneste erfaring med åpenhet, bekreftet for meg at det å dele det vanskelige var en god avgjørelse.

Det var en merkelig opplevelse, for det jeg gikk og lurte på om jeg kunne si til noen (jeg kom rett til yoga fra legevakten fordi jeg hadde skadet meg selv, og jeg følte meg patetisk, ensom og ødelagt) endte som et fint møte med andre. Jeg ble møtt med aksept, jeg følte meg tålt, og skammen ble så mye mindre. Tankene blir også litt lettere å bære når de er delt.

Fortell det til noen

Mitt beste råd til andre som har det vanskelig, er å fortelle det til noen og oppsøke hjelp. Ved siden av fastlegen, helsesøster, rådgiver på skole og profesjonelle fagpersoner, er hjelpetjenester (som Mental helse og Kirkens SOS) fine alternativer utenom åpningstidene, dersom det kjennes vanskelig å snakke med en venn, kollega, søsken, samboer, forelder, e.l. Da kan man også være anonym, som kan være litt lettere noen ganger.

Også selvhjelpsorganisasjoner, som IKS og ROS, er kjempeflotte å kontakte dersom du sliter med spiseforstyrrelser – der møtes du av personer med egenerfaring.

Når tankene kverner og det føles sort,
er noe av det viktigste du gjør for deg selv
å dele det med noen.
Tankene blir også lettere å bære.

SAMSUNG CSCMøter andre som deler lignende erfaringer

Da jeg skrev om mine erfaringer med mobbing, var det først skummelt, så ble jeg overrasket og overveldet over responsen jeg fikk. Det at folk både viste støtte og takknemlighet og delte sine egne historier, betydde veldig mye og gjør meg ydmyk og takknemlig. Det ga meg en påminnelse om at det er mange som påvirkes av mobbing, og at det var viktig å snakke om.

Det er det samme med depresjon, spiseforstyrrelser, selvskading og selvmordstanker – det er mange som sliter med dette (ca 0,2-0,4 % av befolkningen har anoreksi og 1-3 av 100 kvinner får bulimi i løpet av livet og ca 1-2 % har en overspisingslidelse (kilde NHI)). Selvskading er vanlig, spesielt blant ungdom (antagelig har over 10 % skadet seg en eller flere ganger), men det kan nok være vanskelig å gi en presis oversikt ettersom mange unngår å oppsøke hjelp.

Jeg er ikke alene om å ha vanskelige perioder, men dette er temaer som kjennes mer krevende å være åpen om. Det føles som det er mer skam og tabu knyttet til dette. Det kan godt være en indre skam og indre tabuer, men det er mer skamfullt å erkjenne og snakke om.

Desto viktigere med åpenhet, informasjon og et klokt fokus i media.

SAMSUNG CSC

Når jeg har vært åpen, møter jeg andre med lignende erfaringer. Og det gir veldig mye å snakke med andre som står i lignende ting, eller som har vært gjennom noe lignende. Jeg får også mye igjen av å lese andres blogger, fordi det er så verdifullt å kjenne seg igjen, «låne» andres ord til man finner sine egne, og dele erfaringer og håp.

Det er skummelt å begynne

Min erfaring er at det er skummelt å være åpen, vise seg sårbar, men det er også befriende. Sakte, sakte og steg for steg blir det litt enklere, og man blir litt tryggere og sterkere.

Når vi deler det som er vanskelig,
gir vi oss selv plass og opplever forhåpentligvis også
at vi sakte, men sikkert tåler å ta den plassen.

SAMSUNG CSC

Åpenhet som vei ut av ensomhet og skam

Jeg er overbevist om at åpenhet er viktig, basert på egne erfaringer. Jeg tror det leder til større indre aksept for hvordan ting er og til at man rommer seg selv mer og mer. Det skriver jeg fordi jeg opplever å kjenne meg sterkere og tryggere, og litt mer fortrolig med egen situasjon.

Åpenhet gjør også at vi kommer litt nærmere hverandre. Vi blir litt mindre ensomme og vi står mindre alene. Jeg har hatt utrolig gode, tankevekkende og dønn ærlige samtaler om både enkle, vonde og kjempevanskelige temaer. Det er verdifullt. Det vi kjenner til, forstår vi bedre enn det som gjemmer seg i mørke kroker. Det vi skriver om, snakker om og hører om, blir mer forståelig, mer normalt, mer kjent og dermed – forhåpentligvis – mindre skamfullt, tabu og ensomt.

Til ettertanke

Dette har jeg tenkt mye på om jeg skulle blogge om, men jeg velger å prøve. Dele. Være åpen. Litt i hvert fall. For åpenhet hjalp meg så mye den dagen dette handler om.

Mandag kveld tilbrakte jeg et par timer på legevakta, fordi jeg hadde selvskadet og jeg tenkte at noen burde se på det. Det var ikke av veldig alvorlig grad, og det var ikke krise. Jeg fikk et godt råd om at det er bedre å sjekke heller én gang for mye. Det var første gang jeg tok en slik tur. Jeg var skjelven, usikker, følte meg skamfull og dum, og jeg fikk tid til å tenke.

På venterommet
kjenner jeg er så himla overveldet
koker over på innsiden

skjelven – skamfull
mobiliserer

ustø – usikker – stressa – redd
innoverrettet – utoverrettet
hva skjer i meg?
hva skjer rundt meg?

vil ikke være alene
vil være alene

føler meg dum – føler meg patetisk
velger så feil – handler feil

lære av det?
hva nå? hva etterpå?

stressa

pust? yoga?
åpen? dele? sånn er det…
ikke farlig – bare dumt – slitsomt – vanskelig

ensomt

venter og venter
bare en selvskader

gjort det selv – haster ikke – prio 3? 4?

et godt tegn, kanskje

Heller én gang for mye enn én gang for lite
Til deg som selvskader, og er usikker: Av hensyn til deg selv, dra heller én gang for mye. Det kjennes kanskje vanskelig og skummelt, men det er lurt å få noen til å se på det. Det kjennes kanskje ikke sånn ut, men det er en måte å ta vare på seg selv på. ❤

Hva har skjedd?
… Jeg har … selvskadet.

Menneskene var helt greie. De gjorde jobben sin. Det ble litt småprat om det nye datastystemet som ble innført den dagen, og at ting tok litt ekstra lang tid på grunn av dette.

Det var merkelig å føre en samtale om noe så hverdagslig (eller ikke, det var jo lanseringsdagen!), tankene var liksom litt alle steder, mens jeg forsøkte å samle meg. Jeg brukte mye tid på å unngå øyekontakt. Men menneskene var helt greie. De var der for å hjelpe.

«går det bra?» (ja)
«nå kommer det et lite stikk» (…)
«kjenner du noe?» (nei)

Spørsmål og svar, og praktisk informasjon. Ikke hyggelig, ikke behagelig. Men greit. Greit fordi jeg ikke var suicidal. Greit fordi det ikke var krise. Det var tøft nok allikevel.

Skamfull – fordi jeg har gjort det selv
Det var en tøff tur. Fordi jeg hadde gjort det selv, mot meg selv. Jeg følte selv at jeg krevde unødvendig tid, for noe surr jeg har gjort selv. Litt sånn unødvendig til bry. Skamfull. Flau.

Også sitter man og venter, i noen timer, for det kan fort skje at du må vente lenge. Det finnes jo ikke et perfekt tidspunkt for sånne ting. Du planlegger det liksom ikke, så da kommer du ikke i de gunstige åpningstidene – og hos fastlegen er det stengt. Så du sitter der på venterommet, sammen alle de andre som venter. Er det ikke helt akutt og superkrise, risikerer du å bli sittende lenge alene med tankene dine.

Det kan føles som man sitter og venter på en avvisning – ikke hjelp
Er du i tillegg fortvilet, desperat, redd, suicidal – da kan det bli ekstremt vanskelig å vente. Hva skal du si? Hva våger du å si? Hva våger du å be om? Orker du i det hele tatt å be om det?

Det kan bli lenge å sitte med mørke tanker. Og man er kanskje desperat etter hjelp, helt fortvilet og vet ikke hva man skal gjøre, eller hvordan man skal komme seg gjennom dagen og natten. Du kommer med et lite håp om at du kanskje denne gangen vil få noe som hjelper, men du frykter kanskje en avvisning. For du har kanskje opplevd det før. Da er det lett å føle at man sitter og venter på nok en avvisning – ikke hjelp.

Denne kronikken i Aftenposten fra september i år, er skrevet av psykoterapeut Erik Bisgaard, og den er verdt minuttene det tar å lese. Den beskriver hvor vanskelig det kan være å våge be om hjelp når du står i en akutt krise, fordi det er en så omfattende prosess – som ofte ender med at du går hjem alene – at det nesten er enklere å la være. Og hva gjør du da? I en krise. Lappet sammen, men hjem igjen alene? Fortsatt kanskje i en krise.

Det er fortvilende at det kan være så vanskelig å få nødvendig hjelp. Det er vondt å høre dem som føler seg verre, oppgitte, redde og fortvilte etter et møte med helsevesenet, og ikke bedre. Det er ikke nødvendigvis slik at vanskene utelukkende ligger hos dem som ber om hjelp.

For meg tok kvelden en uventet og positiv vending
Jeg er takknemlig for at jeg ikke kom dit i en krise. Det var ikke helt greit, men jeg var ikke så fortvilet som dessverre mange faktisk er. Jeg behøvde ikke å be om noe ekstra, jeg trengte ikke det. Det var greit å gå derfra alene. Sånn er det ikke for alle.

For meg var det bare utmattende å kjenne hvor skummelt det føltes å be om hjelp – be om den tiden, at noen skulle se på det, vurdere det og behandle det. Det føltes veldig sårbart. Så skummelt å vise frem dette.

Da jeg gikk derfra var jeg tom i hodet. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Jeg klarte ikke å tenke, eller komme på hva jeg kunne gjøre nå. Jeg gikk bortover gata og lo og gråt litt om hverandre. Surret rundt og stoppet plutselig opp og så ut i luften, på himmelen, trærne, bygninger. Bena tok meg dit jeg skulle.


Hva gjør du da, liksom?
Du fortjener å kjenne trygghet.
Du bør ta vare på deg selv som best du kan.
Virkelig pakke deg selv inn, gi deg selv en klem.
Gjøre alle de tingene mot deg selv som gjør deg godt.
Som varmer deg opp fra innsiden, roer og trygger deg.
❤ ❤

Jeg var tom. Jeg gikk på autopilot, og dro på yoga og gjorde noe litt nytt, jeg tenkte –  kanskje jeg bare skal snakke om det?

Så jeg fortalte om dagen min, og ble møtt med vennlighet og varme, omsorg og empati. Det var ikke det jeg hadde forventet. Jeg hadde egentlig ingen forventinger, jeg var tom og utslitt. Jeg orket ikke å hente frem mer energi og positivitet. Jeg trengte vel å si sannheten. Og det gjorde virkelig en forskjell.

Det ble en god kveld fordi jeg våget å være åpen. Og det ble tålt.