Hvordan går det nå?

Nå kjennes det som det er lenge siden jeg har skrevet litt åpent og ærlig om hvordan jeg har det. Jeg har unngått det litt, egentlig. Lettere å forsøke å holde fasaden på den måten. Så nå prøver jeg litt åpenhet igjen.

Nå går det ikke så bra, og jeg er veldig sliten. Kanskje har jeg et snev av depresjon. Livet kjennes unødvendig tungt, tomt og meningsløst.

Jeg gjør det jeg kan for at det skal gå rundt. Jeg bruker aktivt de knaggene som har fungert tidligere.

Jeg gjør yoga, som samler meg, gir meg bakkekontakt og en følelse, om enn midlertidig, av at det kjennes greit å være i kroppen min.

Jeg gjør mitt ytterste for å strekke til i de forpliktelsene jeg nå har.

Jeg går mye turer i naturen – og det er fantastisk. Jeg merker hvor godt det gjør å være ute i naturen.

Jeg hører på ulike podcaster, og det er både inspirerende, gøy og lærerikt – liker godt å få mange ulike perspektiver og få høre både nyhetssaker og andres historier på den måten.

Jeg snakker med og er sammen venner og familie – og her merker jeg problemer – for jeg har ikke alltid så mye overskudd. Det koster å være sosial. Det er utrolig vondt å kjenne. For jeg føler at menneskene jeg er glad i og bryr meg om, fortjener mer enn det jeg tilbyr. Det krever en del å holde meg i gang som ting er nå, så jeg har ikke mye kapasitet – selv om det sosiale påfyllet er så viktig og det er veldig hyggelig og det gir påfyll. Jeg merker at jeg ikke er helt meg selv, ikke alltid klarer å være spesielt til stede, eller veldig delaktig. Det er en balansegang mellom for lite, nok og for mye. Det er ikke lett å finne frem i.

Det er trist, og det gjør meg også litt deprimert. For det kjennes ikke så lett å snu det. Så, nå går det ikke så bra.

Spiseforstyrrelsen har vært veldig aktiv i livet mitt i 2017, og det gjør at andre påkjenninger blir større belastninger enn de kunne ha vært. Det blir krevende, når de påkjenningene kanskje er store nok i seg selv. Spiseforstyrrelsen påvirker også overskuddet mitt, så alt henger sammen på en måte.

Dette – det at sykdommen er så til stede, at den er så vanskelig å bli kvitt og at den i ganske stor grad reduserer livskvaliteten min –  førte til at jeg, sammen en psykolog, fikk sendt en henvisning til Modum Bad og deres avdeling for spiseforstyrrelser.

Jeg fikk komme på utredningsopphold (kjenner på en enorm takknemlighet for det), og det ga meg en del nyttige svar. Jeg har tenkt mye rundt dette og hva Modum kan tilby og hva det vil innebære, medføre og kreve. Det var ikke enkelt å ta beslutningen om å søke seg dit, og det har vekket mye. Kan hende jeg skriver et innlegg om det, jeg er litt usikker.

Jeg fikk tilbud om et behandlingsopphold ved en av deres 3 Spis-enheter – og det holder meg nå litt oppe. Igjen kjenner jeg på en stor takknemlighet, og det kjennes surrealistisk. Akkurat nå kjennes det som jeg har fått en sjanse til å få det bedre, til å få noe jeg har behov for.

Jeg vet at det vil være mye nytt å hente fra et slik opphold, og jeg vet at det kommer til å bli tøft og at det vil kreve mye. Jeg får se om jeg skriver noe mer om Modum senere, det er mye jeg kan si om det.

Kan hende syns det ikke så godt på utsiden at ting er som de er nå. På innsiden er det tøft og krevende nå. Uvendig  viker jeg kanskje litt rar, distansert, sur, litt avvisende, litt stille, sliten, uinteressert eller kort. Det er ikke meningen og ikke det jeg vil. Jeg jobber veldig hardt for å kompensere, for jeg føler at jeg må kompensere for stress og dårlig humør ved å jobbe hardere og få til mer. Det sliter meg ut.

Dette er en dårlig sirkel. Jeg bruker knaggene og verktøyene jeg har samlet for å komme gjennom.

Jeg skal avslutte med noe oppløftende, for i dag pusha jeg meg ut av komfortsonen ved å leke i tretoppene i Oslo Sommerpark. Høydeskrekken fikk testa seg. Jeg fikk kjenne på noe. Sånne ting er ikke dumt. Det var gøy!

Advertisements

6. Hvordan ble yoga mitt selvhjelpsverktøy?

Hvordan yogaen har vært med, har endret seg gjennom alle disse årene. Yogaen har nok alltid vært et positivt innslag, men det er de siste 2-3 årene at det er blitt bevisst selvhjelp. Dette ble et langt innlegg, og svaret er sammensatt.

img_2811

  • For å bli myk/ få mindre vondt
    • Det var i forbindelse med dansingen at jeg prøvde yoga, og en motivasjon var å bli myk og avslappet.
    • Etter år med mye dansing, var kroppen blitt en anspent knute og jeg hadde mye vondt. Det var en del av dansehverdagen; såre og stive muskler, sår og blåmerker på rare steder, vondter her og der.
    • Noen av vondtene var skader (som en strekk) eller overbelastninger (som beinhinnebetennelse), og da kunne yoga virke lindrende og gi kroppen litt avlastning og annet, positivt påfyll.
  • Lære å puste
    • At det er sammenheng mellom pust og en avspent/ avslappet kropp tok tid å føle på kroppen. Jeg hadde erfaring med at en veldig oppvarmet og fysisk aktiv kropp var avspent og føltes myk og bevegelig, mens en kald og rolig kropp var anspent, stiv og vond.
    • Gjennom dansetreningen fikk jeg høre at jeg «ikke pustet», og jeg ble veldig fokusert på at jeg «pustet feil», og ville endre på det.
    • Det er jo ikke riktig at jeg ikke pustet. Vi puster jo så lenge vi lever, men det som lå i dette «du puster ikke», var at pusten min satt svært høyt oppe i brystet og at jeg var veldig anspent.
    • Når jeg puster mest med skuldrene og øverste del av brystet, og også bruker muskler i området når jeg puster på en anspent måte, så vil det sette seg mye spenninger der og gjøre vondt. Og jeg hadde mye vondt i nakke og skuldre.
    • Så veien inn til yoga var preget av et sterkt ønske om å bli mykere og mer avslappet og anspent. Og kanskje jeg også kunne klare å «lære» å puste «riktig».
    • Gjennom yoga har jeg blitt oppmerksom på at det finne mange måter å puste på, og mange ulike måter å fokusere på pusten.
    • Det er ingen rett eller gal pust, men vi har pustemåter som er mer hensiktsmessige enn andre – avhengig av situasjon.
  • Bli flink yogi
    • Det er vanskelig å legge til side egen personlighet og vaner ved oppstart av en ny aktivitet. Så yogaen var i mange år preget av ønsket om å bli bedre, få til, klare alt, og ikke ta pauser, og sammenligning (hva gjør de andre på sine matter?).
    • Jeg hadde ikke en klar tanke om «nå er det nok», eller at det bare er jeg som kan vite hvor min grense gikk og dermed sette den.
    • Jeg presset meg ofte til å gjøre noe, fordi jeg ikke skjønte når det var greit å ta pause. Og da «sluttet jeg» ofte å puste. Posisjonen ble viktigere enn å ha med pusten hele veien.
    • Det har vært en sakte endring mot at yogaen stort sett er blitt et rom for avspenning, utforsking og det å rette oppmerksomheten mot pusten og innover, og at sammenligning med andre blir lite relevant.
    • Det er interessant å tenke at «en flink yogi» er ikke en som gjør alt, får til alle posisjoner og aldri tar pauser, men kanskje heller en som lytter til kroppens behov, setter grenser, justerer praksisen etter dagsform, utfordrer innenfor egne rammer i eget tempo, og beveger seg mellom ytterpunktene av alt-intet.
  • Treningsutbytte (styrke, fleksibilitet)
    • Da jeg fikk treningsforbud var det veldig bra å kunne ty til fysiske yogaformer, som Ashtanga yoga og Vinyasa flow.
    • For yogaen var hard nok, og jeg kunne kjenne at kroppen fikk jobbe.
    • Samtidig fikk jeg de gode yogaeffektene som fokus på pusten, på her og nå, påminnelser om å lytte til kroppen, og avspenning i Savasana.
    • Så selv om jeg tviholdt på tanken om trening for treningsutbytte og «trening må være intensiv hardtrening», så lærte jeg samtidig mer og mer å kjenne innover og slappe av.
    • De fysiske yogaformene gir både styrke og fleksibilitet, samt fokus og pust –  og det var en kjempegod pakke.
  • Roe ned/ avslapning
    • Da jeg var mest stresset, var det vanskelig å slappe av, også på yoga. Og særlig om yogaen var rask og veldig dynamisk. Rask, kort pust og fysisk aktivitet aktiverer kroppen, mens rolig og langsom inn- og utpust roer ned systemet (ved å aktivisere det parasympatiske nervesystemet).
    • Samtidig var det skummelt å slappe av for mye.
    • Med en spiseforstyrrelse kan det virke svært skummelt å avspenne og roe ned, da spiseforstyrrelsen ofte kan gi en følelse av kontroll og forutsigbarhet, mens avspenning og avslapning kan virke helt ukontrollert.
    • Det tar tid å roe ned, og det kan ta tid å stole på kroppen. Både stole på at kroppen kan slappe av (at det ikke er farlig) og at en avslappet kropp også kan vekkes igjen for aktivitet.  At «av» ikke betyr «av for alltid», eller egentlig «av», men heller kanskje «ned litt».
    • Det kan ta lang tid å stole på, og jeg har hatt en stor frykt for at avslappet =  følelse av å flyte utover = tap av kontroll = vektøkning.
    • Når en stresset, gira og anspent tilstand er det man kjenner, så blir det trygt og forutsigbart, mens en endring til mer avslappet, kan virke utrygt – fordi det er ukjent og dermed uforutsigbart og ukontrollerbart. Hva finnes i et avslappet landskap?
    • Dermed klarte jeg ikke å gjøre «bare yoga» over lengre tid, jeg behøvde å holde på også annen trening, for å ha en følelse av kontroll.
    • Det tar tid å endre atferd og vaner, og da tar det også tid før endringene føles i kroppen.
    • Jeg erfarte etterhvert at jeg behøvde rolig og langsom yoga for å klare å kjenne at jeg slappet av – mer om Yin yoga og Restorative yoga senere 🙂
  • Å lande på matta
    • Det var ikke bare-bare å lande på matta, når det var første gang på lenge at jeg stoppet opp og at det jeg holdt inne fikk anledning til å komme ut.
    • Det har vært ganger der jeg har kommet, rullet ut matta og så begynt å gråte. Fordi det var da det kunne komme.
    • Det har også vært på matta at det VAR rom for det.
    • Det kunne virke litt overveldende og skummelt at det skjedde, fordi det virket uforutsigbart og ukontrollerbart.
    • Selv om det ikke var så enkelt alltid, så var det på et vis litt greit. Etterhvert.
    • Jeg har opplevd at yogaen vekker ulike ting, og det kan kreve navigering.
    • Jeg har alltid fortalt meg selv at det er ikke yogaen i seg selv som gjør meg verre, men yoga kan vekke ting, som kan være vondt, og vanskelig å håndtere (på samme måte kanskje, som terapi).
    • Etterhvert som jeg brukte yogaen mer bevisst, ble kjent med Terapeutisk yoga, lærte mer og ble klar over at gjennom pust og avspenning og fysiske yogastillinger kan man få kroppslige reaksjoner som kan vekke vonde minner og følelser, har jeg også blitt nysgjerrig på dette og blitt klar over at gjennom yoga, kan dette også rommes. Det krever en bevisst og kyndig yogalærer.
      • Et eksempel er at en fysisk posisjon og aktiv pust kan vekke sårbarhet (for eksempel ulike bakoverbøyninger), samtidig kan en annen fysisk posisjon og en annen pusteteknikk roe ned systemet (for eksempel barnet/ ulike fremoverbøyninger og langsom inn- og utpust).
    • Da jeg ble klar over dette, ble det enklere å lande på matta.
SAMSUNG CSC

Utforsket balansen 🙂

  • Møte seg selv på matta
    • Det å møte sine vante mønstre på matta kan by på en trygg og leken arena for å utforske de reaksjonene som dukker opp.
    • Ved å møte perfeksjonisme med undring og vennlighet, gjør at det kan bli mulig å se sine egne høye krav som noe fint som kan få en pause på matta – er det så farlig om man faller ut av en balanseøvelse, sånn egentlig? Eller om man ikke klarer å binde den armen rundt kroppen akkurat i dag? Kan hende går det neste gang.
    • Det å være redd for å ta pauser kan gi ny mestringsopplevelse – om man leker med å sette noen grenser, i stedet for å pushe på. Er det egentlig krise om man la seg ned i barnet litt for tidlig og ble liggende litt lenger? Neste gang kan grensen settes et annet sted.
    • Jeg hadde en aha-opplevelse for et par år siden. Jeg var på vei inn i en ny yogastilling, og læreren sa at vi kunne bruke puter eller tepper for å støtte opp og gjøre stillingen mer komfortabel. Og jeg husker at jeg så på puten og tenkte at jeg ikke kunne bruke den. Hva var det jeg fratok meg selv, husker jeg at jeg tenkte? Hvorfor skulle jeg ikke gi meg selv den støtten?
    • Sånne ting kan dukke opp, og de kan utforskes på en veldig ufarlig matte, og det er ikke noe som er rett eller galt. Det er bare prøving og utforsking, og lek og yoga. Som på sikt kan gi overføringsverdi til livet utenfor matta.
  • Finne ro i Savasana
    • Savasana – yogaens gullkort. Integrere, erfare effekten, oppleve ro, og tåle å ligge stille, uten å gjøre noe.
    • Avspenningen i Savasana på slutten av hver klasse kunne bli de få magiske minuttene der kroppen virkelig fikk slappe av, og jeg hadde god samvittighet for jeg hadde tross alt gjort en hel yogaklasse først. Det var noe jeg kunne se frem til gjennom hele klassen, å få lov til å stoppe opp og slappe av.
    • Etterhvert som avspenning blir knyttet mer til noe positivt og godt, så er det blitt enklere å finne ro i Savasana, og på matta (og i livet generelt).
    • Erfaringsmessig kan det være veldig interessant å merke seg hvordan det føles å ligge på matta før klassen starter, og så kjenne etter hvordan det føles etter klassen. Legge merke til pusten, tanker og kroppen før og etter.
  • Yogalæreren
    • En god yogalærer er en du har lyst til å komme tilbake til.
    • Det er flere faktorer som spiller inn om man kommer tilbake til en time/ lærer.
    • Yogaen og læreren og din egen opplevelse er gjerne det som avgjør. Det kan være noe læreren sier eller måten det sies på, stemningen på klassen, tempoet på undervisningen, hvilke posisjoner som gjøres, at noe treffer deg på en måte som gjør at du får en aha-opplevelse, at det føles godt i kroppen etterpå, at læreren klarer å skape et trygt rom.
    • Å finne en god yogalærer man liker, kan ta tid – og det krever en liten innsats, f. eks. ved å ta noen prøvetimer. Heldigvis har de aller fleste steder enten drop in-klasser, prøvetimer, eller introtilbud av typen «prøv oss i 2 uker for 400,-«.
    • Det er smart (og moro) å teste ulike yogalærere og yogaretninger
    • Sjekk nettsider for å se hvilket yogatilbud de ulike stedene tilbyr
    • Ring en yogalærer du er nysgjerrig på å prøve ut, og hør hvordan h*n legger opp sine klasser (var et godt tips fra en venninne)
    • Jeg har vært innom mange ulike yogalærere opp gjennom. Jeg har blitt anbefalt noen og jeg har snublet over noen som jeg husker mange år senere, og jeg har funnet noen fordi jeg ønsket å prøve en bestemt klasse, et kurs eller et yogastudio. Noen blir med lenge, noen i en periode pga et kurs, og det er noen man ikke kommer tilbake til.
    • For meg kan en god yogalærer for eksempel være en som gir meg en klasse der jeg kan få en god eller ny opplevelse (enten umiddelbart, eller ved at det får vokse på meg over tid), og at også kroppen fikk et godt utbytte, og at læreren legger til rette for at jeg kan ta hensyn til hva kroppen min trenger i dag. Samtidig kan dagsformen spille inn på om det var en god yogaopplevelse. Det er mye mer jeg kan si her, merker jeg, men dette er langt nok 😉
    • Så kan det være greit å tenke på at yogalæreren som regel ikke er en fysioterapeut, terapeut, lege eller kiropraktor (selv om noen også er det) – og skal ikke lege eller fjerne noe.  Men det er viktig at yogalæreren kan komme med forslag for justeringer du kan gjøre i ulike stillinger. Eller støtter deg i å utforske hva din kropp er komfortabel med. Og kan veilede i posisjoner om du har en skade eller noe som må tas hensyn – en strekk, en ryggplage, en vond skulder o.l.
    • Har du en skade eller noe du må ta hensyn til, si fra før klassen starter, så kan læreren være oppmerksom og vise deg alternativer underveis. Ofte er det  mange deltakere på klassen og læreren rekker ikke å se alle gjennom hele timen, derfor er det lurt å si fra før klassen.
  • Oppdaget flere yogaretninger
    • Etterhvert som jeg har holdt på med yoga, så har jeg også blitt klar over at det finnes så veldig mange yogaretninger. Det har vekket en nysgjerrighet og en glede – det finnes yoga for et hvert energinivå 🙂
      • Det er fysisk yoga som Bikram, Ashtanga, vinyasa flow, jivamukti yoga, hot yoga.
      • Det er yoga som kombinerer meditasjon og mantra-sang, som blant annet Kundalini Yoga
      • Også er det helt fantastisk å vite at det finnes yoga som Yin yoga og Restorative yoga – som jeg kommer mer tilbake til senere.

Det er tilfeldigheter, ulike erfaringer og opplevelser, interesse og nysgjerrighet, som gjorde at yogaen ble med hele veien og er blitt mitt selvhjelpsverktøy, anker og trygge sted, som jeg kommer mer inn på i neste innlegg.

Å gjøre de tingene du aldri trodde du ville klare

Det slo meg denne uken. For denne uken har vært preget av ganske mange atypiske handlinger, samtaler og uttalelser. Hele året har egentlig vært preget av mye sånn «det trodde jeg aldri at jeg ville gjøre». Denne uken ble bare ganske konsentrert, ettersom tilfeldigheter gjorde at mye har skjedd samtidig.

Denne uken har jeg blant annet snakket høyt i et par forsamlinger, om ting som opptar meg. Et sted tok jeg opp dette med åpenhet rundt psykisk helse, og et annet sted handlet det om åpenhet og stress.

For noen er dette kanskje barnemat, for meg har dette vært store steg. Noe jeg aldri trodde jeg kunne våge. Det er så lett å sitte og brenne inne med alle tanker og spørsmål i en forsamling. Det er så lett å tenke «det jeg har å si er ikke så viktig»/ «jeg kan ikke ta opp plass med det» / «jeg kan ikke bruke andres tid på det». Eller «jeg er jo så TEIT, alle vil tenke at jeg er dust eller helt rar».

Det som da er interessant, er jo at de som hører det jeg sier – de sier jo ikke «oj, det var det dummeste jeg har hørt», eller «nei, det har vi ikke tid til nå». Det jeg sa vekket ulik respons i de to settingene, men ingen negativ eller avvisende. Heller positiv og støttende.

Det er kanskje ikke så merkelig heller, men det er merkelig at det var jeg som sa det. Det er den største seieren. Ikke at man sier noe genialt eller fantastisk, men at man våger å si noe/ snakke om det som er viktig for en.

Denne uken har jeg også satt en grense. Jeg sa stopp: «nå er det for mye, jeg trenger en litt lenger pause». Og det var greit.

Jeg har også stått utenfor komfortsonen og snakket meg til mot, i en liten gruppe. Vi skulle gjøre litt rollespill. For meg var ikke det a piece of cake. Det hjalp faktisk å si ting som:

«Dette utfordrer meg på et fascinerende dypt plan. Men det kommer til å gå bra. Det er ikke farlig, det er bare rollespill, hvor galt kan det gå?».

Jeg sa «Du har komfortsonen, også har du LANGT UTENFOR komfortsonen», også viste jeg hvor langt utenfor jeg mente dette var for meg. Jeg snakket meg til mot. Det funket.

Ja, jeg var kjempeskjelven. Jeg kjente at jeg var redd, og jeg kjente samtidig at jeg egentlig også ville gjøre dette. Litt sånn – «kom deg over denne kneika, nå».
Jeg klarte til og med å improvisere frem 3-4 setninger, som noen lo av. Og det ble moro (skrekkblandet fryd) 🙂

Det spiller liksom ingen rolle hva det er som vipper lasset. Når man er utenfor komfortsonen – hvordan kommer man seg inn i den? Eller gjennom det man skal gjøre?

Det er interessant å stoppe og reflektere over de tingene man gjør, som har vært umulige, utilgjengelige eller uoppnåelige tidligere. Det er viktig å se at man plutselig gjør de tingene. Det betyr at den innsatsen man legger inn for en tryggere selvfølelse, faktisk hjelper. Man er blitt tryggere.

Også er det noe med å ta ting i rett tempo, respektere hvor man selv er og hva man er klar for. Og å prøve. Famle litt, våge, prøve, feile, lære, erfare.

Fremme-ish

Ha ha ha – moro med mobilblogging, aner ikke hvordan bildene vil se ut. Så da blir det som det blir.
Vel – kommet helskinnet frem – London 😀 – har til og med gjort et praktisk ærend: avsluttet en bankkonto som jeg åpnet da jeg var på utveksling, i 2008 (i Cardiff, Wales) 🙂
Fikk god hjelp av en vennlig og lattermild fyr i NatWest-filialen, og han lo godt da kortet mitt viste seg å være utløpt for 2 år siden 😀 ha ha ha. God orden.
Vel, fikk tømt kontoen – 6,16 pund! – og avsluttet den. Sorted 🙂

Så har jeg selvfølgelig funnet en Starbucks (free wifi), og nå prøver jeg å sortere timeplanen og reiseruten videre før jeg møter venninnen min som jeg skal bo hos.
Planen er en yogaklasse først – så det betyr at jeg drasser rundt på en altfor stor (og tom) koffert, men yogamatten er med. Heftig navigering inn på trange toaletter! Får finpusset teknikken der… Men, er det plass, blir det yoga (ikke på toalettene, altså). Ser frem til det.
Fin måte å lande på etter en stressende dag med pusten litt for høyt i brystet. Jadda..

Blir plutselig reiseblogg dette, ja ja – får se hvordan den utvikler seg. Tja, den får 3-4 dager på seg til det. Det krever vel flere bilder… Satser på at det kommer.

Wow – høy på kaffe!