Jeg vil huske at det gikk denne gangen også

Dette innlegget skrev jeg i mars, men publiserte det ikke. Kanskje jeg ikke var helt klar for det. Kjente at jeg var klar for det nå.

Jeg kom gjennom nok en tøff periode. Jeg våknet og merket at gardinen var løftet, noe på innsiden var annerledes. Lettere. Lysere. Friere.

Igjen var det lettere å puste, tenke klart, skifte perspektiv, se fremover, tenke positive tanker.

Jeg vil huske at det gikk, denne gangen også.

Og jeg vil ikke skyve under teppet at jeg i et par uker, nesten daglig, tenkte at jeg ikke orker mer. At jeg ikke så noen mening med livet, at jeg ikke så noen fremtid, at jeg ikke kunne forestille meg at noe ville bli annerledes enn hvordan jeg hadde det.

Les mer «Jeg vil huske at det gikk denne gangen også»

Reklamer

Små steg kan virke ubetydelige

Men så går det litt tid, og de små stegene viser seg å utgjøre en stor forskjell.

Det er ikke alltid lett å spore tilbake og se alle de bittesmå grepene man tok, som resulterte i at veien tok en så veldig ny retning.

Som resulterte i at du plutselig innser at du tenker helt nytt om hvordan du møter utfordringer.

believeinyou

Og «bare» det å tenke nytt om utfordringer gjør, i tillegg til at du får mange nye erfaringer, at du får en ny innstilling til deg selv, og til livet.

Dette bildet resonnerer godt om noen ting som foregår i mitt liv om dagen. Jeg forsøker å klappe meg selv på skulderen for innsatsen, og glede meg over at jeg har kommet til det trappetrinnet jeg har.

Resten kommer når det kommer. Jeg håper jeg kan dele noe om det her på bloggen – får samle meg litt om det 🙂

Nå nyter jeg en god periode. SAM_4435

Å synes

Å synes kan være noe av det vanskeligste som finnes! Å faktisk bli sett, å faktisk vise seg frem, å faktisk vise frem seg selv eller noe man har laget.

Det er så sårbart.

Og når den indre usikkerheten er stor, blir det ekstra sårbart – for det føles som om man aldri kan slippe unna dersom det blir feil. Det føles som om det man gjør og den man er, er en og samme ting. Så vurdering av sak, blir vurdering av person.

Det er så sårbart. Så skummelt.

Kan det være.

Men å synes, å vise seg frem, å vise frem noe man bryr seg om og syns er viktig, er også noe som føles helt utrolig. Utrolig intenst og frigjørende.

Det gir mestringsfølelse når jeg kjenner at jeg ikke gjemmer meg bak noen andre, at jeg ikke overlater et ansvar kun til andre. Det gir en stor mestringsfølelse og viktig erfaring når jeg tar ansvar for å gjøre de tingene jeg ØNSKER å gjøre, eller de tingene jeg vil klare.

For eksemple å være en sånn person som snakker i forsamlinger, som holder taler eller sier noe i betydningsfulle situasjoner, som i bryllup, konfirmasjon, begravelser. Ett eller annet sted i meg, har det ligget et ønske om å kunne være den personen som gjør slike ting.

Nylig ble jeg den personen. Jeg er så veldig glad for at jeg gjorde det. At jeg våget.

Ta styring i eget liv

For meg handler dette i meget stor grad om å ha troen på at man kan klare å gjøre det man ønsker og går inn for. Det er jo ekstremt krevende og vanskelig å våge å gjøre noe man absolutt ikke tror at man klarer. Da kjemper du hardt i motbakke.

Tanker som:
– Det klarer jeg aldri
– Det går ikke
– Det kan jeg ikke
– Det tør jeg ikke
– Det kommer aldri til å gå
– Jeg får det aldri til
– Jeg er helt håpløs
– Jeg kommer aldri til å bli så flink
– H*n klarer det så mye bedre enn meg
– Det er ikke noe vits å prøve en gang

Høres det kjent ut?
Det er lommekjent for meg.

Det er en ganske vanlig tankegang, og basert på egne erfaringer vil jeg si at det er ekstremt vanlig når selvfølelsen er like stabil som halvstivnet gele.

Å da gjøre valg og velge de tingene man VIL, kan fort etterfølges av lammende og tunge tanker om enorme uoverkommelige utfordringer. Store fjell av usikre momenter og potensielle fallgruver og snubletråder. Du bare venter på å feile, på å kræsje, på å bli avslørt som den udugelige inkompetente utgaven av et menneske du er (i ditt eget hode, vel og merke, for det er YTTERST sjeldent at noen andre tenker det om deg, selv om jeg faktisk kjenner til et tilfelle av det motsatte. Da er det noe galt med de andre menneskene).

Tanker som:
– At DET gikk, var bare et lykketreff
– Det gikk bra DENNE gangen
– Det gikk til tross for meg
– Det var ikke på grunn av meg det gikk bra
– Jeg aner ikke hvordan jeg klarte det
– Det var bare flaks
– Selvfølgelig gikk det ikke bedre enn det
– Selvfølgelig klarte jeg ikke det så bra
– Selvfølgelig klarte jeg ikke det

Høres det kjent ut?
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har rakket ned på meg selv eller min egen innsats. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har totalt oversett den innsatsen og alt arbeidet jeg har lagt inn for å oppnå noe, få til noe, bli ferdig med noe, eller bli bedre på noe.

Det hjelper ikke på å bygge verken selvtillit eller selvfølelse.

Det som derimot hjelper, er å si til seg selv ting som:
– Det kan jeg klare
– Hvorfor skulle jeg ikke klare det?
– Det vil jeg prøve å få til
– Hmm, hva må jeg gjøre for å få til det?
– Hvordan kan jeg nå det målet?
– Der gjorde jeg noe bra
– Nå har jeg jobbet kjempehardt
– Jeg har gjort mitt beste
– Nå vet jeg ikke hva mer jeg skal gjøre
– Jeg trenger å jobbe litt mer med dette
– Jeg orker faktisk ikke mer nå, dette får være bra nok
– Nå er jeg fornøyd med egen innsats
– Det gikk bra fordi jeg har jobbet hardt for det
– Det gikk kanskje ikke så bra som jeg hadde ønsket, for jeg forstod det ikke helt/ jeg hadde ikke mer tid/ jeg var ikke så engasjert/ jeg orket ikke mer

Det har tatt tid å bevege seg fra massiv og hemmende egenkritikk, til større raushet og tålmodighet ovenfor meg selv. Det har vært mye jobbing på det ene og det andre området. Og det hjelper. Og det hadde jeg faktisk aldri trodd. Men det hjelper. Det er mulig å bygge opp en selvfølelse og en indre tro på seg selv. Det går an!

Kan hende er det forskjellig hva som skal til for å bevege seg fra lammende selvkritisk til konstruktiv selvkritisk og egen supporter. Der må man nok kjenne litt etter selv, hva handler kritikken om for deg?

Jeg tror man kan starte fine indre prosesser ved å stille spørsmål til den indre selvkritikeren, av typen som:
– hmm, men hvorfor ikke det?
– hvorfor skulle jeg ikke klare det?
– hvorfor skulle ikke det gå?
– hva er det verste som kan skje?
– hvor galt kan det gå?

Det som nemlig er veldig frigjørende og inspirerende er hvor åpen verden og muligheter blir, når man begynner å tenke «jeg kan», eller «ok, det verste som skjer er at jeg ikke klarer det, men kanskje jeg lærer og erfarer noe på veien».

Da blir det plutselig mer mulig å ta styring i eget liv, det blir mer spennende og enklere å ta styringen. Det blir enklere å gripe muligheter og skape muligheter, det blir enklere å kaste seg over nye ting, prøve, utforske, feile, le av det og prøve igjen.

Da blir det stadig mer mulig å leve det livet man ønsker, og enklere å gjøre det man vil. Velge det studiet, den fritidsaktiviteten, den ferien, den reisen, den karrieren, osv.

Ting blir i mindre grad uoverkommelige, massive hindringer, og i stadig større grad mulige utfordringer, kanskje til og med spennende og interessante anledninger og muligheter.

Det er virkelig fantastisk å merke den forsiktige endringen i eget liv.

SAM_2585

Loneliness will walk away when she sees that your life is expanding through your transformation

Sitatet er hentet fra en inspirasjonsartikkel skrevet av Christina Rasmussen, grunnleggeren av nettsiden «Second firsts«.

Jeg fant trøst og inspirasjon da jeg leste dette. For jeg skjønner at jeg egentlig har følt meg utrolig ensom i uforklarlig, kanskje uforståelig sorg, i uforklarlig, kanskje uforståelig og ubeskrivelig indre smerte, i depresjon, i spiseforstyrrede tanker, uten spiseforstyrrede tanker, i selvmordstanker, i selvskading. Ensom. Iskaldt og håpløst ensom.

Samtidig har jeg også funnet noe i ensomheten, og jeg har gått ut av den også, kanskje først for å komme gjennom depresjon og det aller vondeste og mørkeste. Men ved å søke ut av det ensomme og ved å lete og oppsøke – innover og utover – har jeg funnet interesser og hobbyer, noen indre ressurser, nye og gamle venner, likesinnede, fellesskap, miljøer og kanskje tilbake til meg selv, eller mot til å våge å være den personen jeg faktisk er.

Kanskje er det sånn at de viktigste endringene skjer i ensomhet, for de er så personlige. Samtidig skjer dette mens vi går sammen mennesker rundt oss. De som er og vil være i livene våre. Og de vi møter på veien. I tillegg kan vi også finne frem til våre egne ressurser, og det som driver oss, inspirerer oss og skaper mening i livene våre.

Kanskje ensomhet ikke bare er et øde som må presses vekk, men også kilde til muligheter? Når man er klar for å se dem og gripe dem? Kan ensomhet kanskje vekke kreativitet, inspirasjon og vekst? Håp? Tro?

SAMSUNG CSC