Hvordan går det + litt om slitenhet

Hvordan det går, er vanskelig å svare på. Om jeg skal svare ærlig på det, så går det opp og ned, frem og tilbake, bra, elendig, jævlig, ok, greit, dritt, fint, om hverandre.

Jeg står så godt jeg klarer i behandlingen på RASP, det nærmer seg slutten på oppholdet og det er krevende å gjennomføre. Jeg vil ikke alltid gjennomføre behandlingen, for det er virkelig beintøft. Samtidig vil jeg ikke tilbake til det jeg kom fra. Bare i mars kjentes situasjonen ganske jævlig. I blant blir det et valg mellom vondt og verre. Det skaper et her og nå som tidvis er vanskelig å stå i.

Hvordan står jeg i dette? 

Står jeg i det? Jeg vet ikke alltid. I blant vil jeg dra og aldri komme tilbake til avdelingen. I blant er jeg takknemlig for at jeg fortsatt er der.

For å stå i dette litt kaotiske, slitsomme, og krevende løpet, er det avgjørende å ha noe å sysle med. Så det ikke bare blir å holde ut vanskelighetene. Tross at det er et program på avdelingen, blir det også mye «dødtid», særlig nå i ferietiden. Da er det fint å avlede med kortspill, gruble eller kubb, å dra ut fra avdelingen for å få en pause, gå tur, shoppe, gå på kafé, eller kikke i butikker. Andre ganger er det greit å strikke, skrive, nettsurfe eller lese avisa, tegneserier, eller bøker. Ha permisjon og hjemmeopphold er god trening og gir en god pause. Det er godt å kjenne at jeg har ro til å lese skjønnlitteratur, det er lenge siden. Å ha konsentrasjon til å lese en bok, følge en historie og ikke bare surfe gjennom artikler eller blogginnlegg på nett… det er lenge siden. Det er også lenge siden jeg har tillatt meg å lese noe for å slappe av, å ikke for å lære noe nytt.

Det tar meg litt over på dette med slitenhet.

Akseptere og være i slitenheten

Jeg er mye trøtt og sliten for tiden. Det er en fulltidsjobb å være i behandling, og jeg merker at det er beintøffe arbeidsuker.

Jeg kjenner på litt mer overskudd, samtidig kjenner jeg at jeg er sliten. Det henger vel sammen med at jeg, gjennom å stå i rammene (og ikke bare løper av gårde), lar kroppen slappe mer av, jeg stopper mer opp og da kjenner jeg mer etter.

Nå prøver jeg å lære meg å lytte til at jeg er sliten, og respondere deretter. Det er ikke ukomplisert. Hodet mitt forteller meg at jeg må gjøre noe før jeg kan respondere på at jeg er sliten. «Bare» å ha møter, avtaler og samtaler og være innlagt og spise måltider, er liksom ikke tilstrekkelig grunn til å være sliten, og for eksempel ta seg en lur eller ligge på sofaen. Det er jo egentlig en svært god grunn. Jeg føler bare ikke at det er en god nok grunn for meg. Jeg tror kanskje det er vanlig å tenke sånn.

I mange, mange år har jeg vært vant til å «holde det gående». Det å stoppe opp når jeg er sliten har jeg ikke helt tillatt meg. Ikke tilstrekkelig eller lenge nok. Det er skummelt å være sliten og lytte til det. Jeg blir redd for at slitenheten aldri skal gå over og kan få katastrofetanker om at jeg aldri vil komme meg opp av sofaen om jeg først legger meg nedpå (det er en ganske spiseforstyrret tanke). Så da lurer jeg gjerne på hvor lenge jeg kan «tillate» meg å være sliten? For meg har det lenge vært noe hodet skal bestemme over. Men så er det jo kroppen og kanskje også hodet som er sliten.

Å lytte til at jeg er en sliten når jeg trenger det, er litt som å lære noe nytt. Yogaen har hjulpet meg med å kjenne etter, samtidig har jeg ikke klart å legge vekk aktivitetsstrategien min.

Når jeg ikke tillater slitenheten helt, så har jeg en strategi med å gjøre ting for å holde den på avstand. Setter jeg med ned for å kjenne etter dukker det jo også opp ting som jeg holder unna ved å holde meg aktiv.

Det krever en innsats å ikke gå en tur, og heller sitte ned for å lese, når jeg er sliten.

Det kan kjennes bra å holde noe på avstand, men løser jo gjerne ingenting, og det blir en strategi som er lett å opprettholde. Et eksempel kan være å løpe av seg stress. Det løser ikke alltid noe og kan bli en vane der måten å løse stress på er å løpe det av seg. Det kan bli slitsomt i lengden, og uheldig sammen en spiseforstyrrelse. Fordi kroppen da gjerne slites ut uten å få nok påfyll.

Det er et mønster (dette med å unngå slitenhet, og nekte meg selv å slappe av når jeg trenger det) som er vanskelig å endre på. Samtidig tenker jeg at det vil være viktig på sikt. Jeg tror at det på sikt virkelig vil være verdt det, å lytte til kroppen og sette gode grenser.

Jeg tror det er en livslang prosess for å finne en balanse mellom aktivitet og hvile. Ligge på sofaen, gå i stedet for å løpe, avlyse en avtale, sove på dagtid, ta en treningsøkt for å koble av ikke brenne av kcal, ta en rolig kveld, finne på noe sosialt, nyte alenetid, osv. For å holde ut i en hektisk hverdag er det jo nødvendig med påfyll og hvile.

Dette ble langt og føles litt rotete. Håper du fortsatt henger med.

Reklamer

To sider av samme sak?

Jeg har ganske mye erfaring med å være på mottakersiden av uforutsigbarhet.

Jeg har også erfaring med å være på avsendersiden av uforutsigbarhet.

Begge deler krever en hel del navigering.

Å være mottager av uforutsigbarhet – som sinne, brå utbrudd, uforutsette utbrudd, uventede reaksjoner – er krevende.

For min del innebærer det en hel del navigering for å sortere min egen bagasje, samt å se hva som kan plasseres hos den andre. Det er fort gjort for min del å havne i den situasjonen at jeg påtar meg ansvaret, at jeg kjenner at jeg er feil, og at jeg ender med å føle meg udugelig, ubrukelig, verdiløs og håpløs. Så det krever navigering for å plassere ting på rett sted.

Når jeg selv er avsender av uforutsigbarhet (eksempler nevnt over), blir navigeringen desto viktigere for å unngå å havne i en selvhatende, selvkritisk, destruktiv sirkel.

For – jeg vet selv hvor vanskelig jeg syns det er å være mottager av en uforutsigbar reaksjon, og hvor mye det kan medføre av vonde følelser og håpløshet. Så dersom jeg selv opplever at jeg påfører noen andre dette, blir det viktig å ta ansvar for det slik at jeg ikke ender opp med å selvhate eller kanskje selvskade, fordi jeg tenker at jeg er en ødelagt og forferdelig person.

Det jeg merker at er til kjempestor hjelp, er nettopp å ta ansvar. Og det er det jeg kan gjøre. Jeg kan ta ansvar for mine handlinger, reaksjoner og ord. Jeg kan ikke gjøre det ugjort, men jeg kan forklare, jeg kan si unnskyld og jeg kan – om mulig – gi mottageren mulighet og rom til å reagere.

Vi vet jo aldri hva andre mennesker har i bagasjen. Vi reagerer jo ulikt på ulik atferd. Noen ville kanskje blitt litt overrasket, noen irritert, noen ville ledd, noen kan bli redde. Det er ulikt, fordi vi er forskjellige.

Det vi kan gjøre, er å ta ansvar.

Og ved å forklare og kanskje også unnskylde, så får den andre personen mulighet til å reagere – dermed anerkjennes den andres følelser og reaksjon.

For er det noe som kan virke nedlatende, avvisende, provoserende og kanskje eskalerende, så er det om man for eksempel sier

  • Du overreagerer
  • Du er så hårsår
  • Det var ikke sånn jeg mente det, du overreagerer
  • Må jeg tenke så mye over det jeg sier/ gjør?
  • Dette gidder jeg ikke snakke mer om!

Litt avhengig av relasjonen blir det mer eller mindre viktig å bruke litt eller mye tid på å løse opp i en sånn situasjon, for det er så mye ved dette som gjør det vanskelig å forholde seg til hverandre.

Man kan risikere å liste seg på tå rundt den andre, for å se etter tegn på om personen er glad igjen eller fremdeles virker uforutsigbar, og det er kjempeslitsomt.

Og dersom den ene parten i en relasjon liksom får enerett på reaksjonene, så blir det en veldig ubalanse i relasjonen. Og dersom den ene parten får «styre» hva som er greit og når det er forventet at en reaksjon skal være over og «alt skal være greit igjen» – så vil det bety at den ene personen på et vis bestemmer hvilke reaksjoner og følelser som er greit å ha når.

Det er en prosess som er krevende, men veldig lærerik og verdifull, det å lære å navigere i egen og andres atferd. Noen reaksjoner og følelser er vanskeligere å forholde seg til enn andre, i seg selv og i andre. Men med tid og kanskje støtte, tenker jeg at det kan gå an å tåle både seg selv i relasjon til seg selv, og seg selv i relasjon til andre.

Learning to dance in the rain

Ærlig rabling

Dette er rabling, frustrerende, sår og vond rabling.

Noe som er helt vanvittig frustrerende å kjenne på, er når jeg reagerer på en måte som oppleves og føles helt feil. Det er kjempefrustrerende – for det er jo min reaksjon, og den kommer automatisk, så da blir liksom reaksjonen = meg. Og når reaksjonen føles helt feil – da blir jo jeg helt feil som FÅR den reaksjonen.

Men så er jo ikke det sannheten. Jeg er jo ikke feil. Og reaksjonen min er bare sånn. Den er vond og overveldende og uutholdelig. Men det må jo egentlig få være greit. I hvert fall innenfor noen rammer.

Det er følelser. Det er også «bare» følelser – men viktigst, det er følelser som kommer, som forteller noe om hvordan jeg opplever noe, eller har det.

Det er vondt og det er vanskelig å kjenne på. Vanskelig å tillate. Så jeg blir frustrert, fordi det er vanskelig og vondt, og det oppleves som feil.

Følelseshåndtering og følelsesregulering er ikke lett når du ikke kan det, men det kan læres! Det bare krever mye, og tar tid.

Følelser er jo noe vi har alle sammen, sammen med evnen til å tenke logisk. Vi har følelser, men vi ER ikke bare følelsene våre. Vi har tanker, men vi ER ikke bare tankene våre.

Siden følelser ikke er feil, men kanskje i blant oppleves som uhåndterlige, vanskelige, vonde og ukontrollerbare – så kommer de kanskje til uttrykk på uventede måter.

rabling.

Den følelsen

Når du møter mennesker og situasjoner på nye måter. Når du står der og kjenner på det vante og gamle, og det har så lyst til å bare vise seg på sitt tydeligste – også stopper du opp og går en annen retning.

Når du innser at ved å sette grenser for deg selv, endrer du på en HEL DEL.

Når du ser at du er i ferd med å bryte dyptgående mønstre – for du gjør det igjen og igjen i både nye og «gamle» situasjoner.

Julen og spiseforstyrrelsen

Det var noe som tok litt form etter hvert som jeg skrev dette innlegget. Det ble litt langt da, du får lese om du vil 🙂

Jeg må innrømme at julen var krevende, også på grunn av spiseforstyrrelsen. Den er kanskje ikke den eneste grunnen til at julen ble krevende, men den ble mer synlig for meg.

Kanskje ble spiseforstyrrelsen mer synlig fordi jeg la til rette for at den «kunne få være med», uten at jeg aktivt gikk inn for å bekjempe den. Jeg orket kanskje ikke. Det var litt for mye.

Men, jeg lot den heller ikke ta helt over. Men den tok plass. Og den fikk et litt sterkere grep. Eller kanskje ikke. Kanskje er det akkurat det samme grepet den har hatt en stund. Det blir bare synligere når jeg «inviterer den med», på en måte.

Kanskje ble den synligere for meg fordi jeg oppdager den som en del av noe som holder meg igjen fra å leve livet mitt slik jeg kanskje helst vil.

Det er ikke det at jeg forsøker å gjøre meg til venn med sykdommen, det handler mer om hvordan jeg kan LEVE livet mitt også med spiseforstyrrelsen. Et symptom.

Jeg vet at den er et symptom på noe annet, bakenforliggende, noe jeg kanskje ikke er helt klar/ utlært til å bli ferdig med enda.

Når blir man klar og utlært? Det skjer vel egentlig aldri?

Så det handler om hvordan LEVE LIVET OGSÅ NÅR DET ER VANSKELIG. For det er vel det vi gjør, eller ønsker? Å leve. Fritt, etter eget ønske i størst mulig grad. Ta valg, være sammen dem vi vil, være i kontakt med oss selv og hva vi ønsker og vil, og med et godt grunnlag i oss selv, og med en god tanke om oss selv, og gjerne med en tro på oss selv.

Være oss selv der vi er, i møte med oss selv og i møte med andre. Fullt og helt. Stille opp, stå i, tåle, holde ut, støtte, bli støttet, holde, bli holdt, møte, bli møtt, se, bli sett.

Det er ikke nødvendigvis så enkelt. Og kanskje lar det seg ikke helt gjøre. Kanskje kommer vi aldri helt dit vi vil, eller skulle ønske. Men vi vet aldri hvor langt vi kan komme i den retningen om vi ikke prøver, ikke lever.

Jeg ønsker ikke å la spiseforstyrrelsen stå i veien for det. Altså at den får fortsette å være den samme hindringen. For er det noe en spiseforstyrrelse gjør, så er det vel nettopp å skape en avstand mellom meg og dem og det rundt meg. Er min erfaring.

En spiseforstyrret kontroll er ingenting mot den friheten som følger med å gi slipp på den. En spiseforstyrret kontroll er ingenting mot den styringen du selv tar over din egen usikre tilværelse når du våger å gi slipp, og våger å ta del 100%, eller i så mye større grad enn bak det spiseforstyrrede filteret.

En spiseforstyrrelse kan gi en følelse av trygghet, en opplevelse av å ha noe der som alltid er der. Den kan gi følelsen av kontroll, av noe konkret å forholde seg til. Den kan gi tankene en retning.

Det er bare sånn at den leder tankene inn på et fastlåst og fiksert spor, som leder oppmerksomheten vekk fra andre ting. Den fyller hodet og tankene med seg selv, sykdomstanker, repetitive tanker, faste mønstre og vaner, tvangstanker, bestemte handlinger, låste rutiner.

Falsk trygghet. Ensomt og kaldt selskap. Men den holder deg trygg for verden, i sin kalde, mørke favn. Og det blir trygt. Og den blir en følgesvenn. Men totalt ensporet. Og sykt. Men forutsigbart.

Også skjønner jeg på en måte at det kan være skummelt og vanskelig å gi slipp på en spiseforstyrrelse. For LIVET er jo ikke så fast, så fiksert, så mulig å kontrollere.

Livet er uforutsigbart, fint, vanskelig, vondt, ensomt, sosialt, opp og ned, variert, kreativt, fargerikt, sort, lyst, gøy, kjedelig, ok, vaner, rutiner, impulsivitet, innfall, feil, prøvelser, sorg, smerte, tap, seire, gleder, varme, relasjoner, stille perioder, hverdager, helger, variasjon, skiftende, stadig i endring, uforutsigbart, uforutsigbart, uforutsigbart (ikke rart vi har behov for vaner og rutiner og følelsen av kontroll). Det er ikke rart at en spiseforstyrrelse kan føles trygg og nødvendig.

Hva er det motsatte av å ha en spiseforstyrrelse? Er det å være frisk? Eller er det er å LEVE? For HVA er FRISK?

Når er man frisk? Eller heller – når er man frisk nok til å begynne å leve som man vil? Det er NÅ. Vi kan gå i den retningen vi ønsker. Vi kan ta valg som gir oss gode opplevelser. Vi kan gjøre feil. Vi kan møte mennesker, eller velge eget selskap. Ta en utdannelse, eller la være. Være aktive på nett, eller på byen. Gå i juleselskap og forlate det etter kort tid, eller bli til vertskapet hinter om leggetid. Gjøre det vi vil. Det vi kan. Det vi ønsker. Som oss selv. Som den vi er.

Så det handler om å leve, også når det er vanskelig. Før vi er «klare» – for det blir vi kanskje aldri. Men vi kan delta. Vi behøver bare å møte opp som oss selv. Det er ikke ofte at det forventes mer. Vi er gode nok.

Så tilbake til julen. Ja, den var vanskelig, og jeg gruet meg. Jeg hakket meg gjennom på et vis, det føltes nok verre på innsiden enn det så ut på utsiden. Jeg ble kjempeforkjøla og føler at jeg går ut av ferien nesten mer sliten enn da jeg gikk inn i den 🙂 Men jeg var med og jeg deltok og kjente på deltagelsen. Jeg kjente på opplevelsene. Og det var også hyggelig. Det var blandet, OG hyggelig. Jeg satte også noen grenser. Jeg kjente på egne grenser, og var ikke med på alt.

Det ble komplisert hygge med litt pussig grensesetting. Og det er jeg egentlig fornøyd med. Jeg ville ikke bare at julen skulle bli ferdig, jeg ville også ta styringen og være mer bevisst de valgene jeg gjorde. Det går seg til 🙂

Og nå er det nytt år, og flere muligheter til å prøve seg. Til å være, leve. Til å samle gode opplevelser og erfaringer.