Hvordan går det + litt om slitenhet

Hvordan det går, er vanskelig å svare på. Om jeg skal svare ærlig på det, så går det opp og ned, frem og tilbake, bra, elendig, jævlig, ok, greit, dritt, fint, om hverandre.

Jeg står så godt jeg klarer i behandlingen på RASP, det nærmer seg slutten på oppholdet og det er krevende å gjennomføre. Jeg vil ikke alltid gjennomføre behandlingen, for det er virkelig beintøft. Samtidig vil jeg ikke tilbake til det jeg kom fra. Bare i mars kjentes situasjonen ganske jævlig. I blant blir det et valg mellom vondt og verre. Det skaper et her og nå som tidvis er vanskelig å stå i.

Hvordan står jeg i dette? 

Står jeg i det? Jeg vet ikke alltid. I blant vil jeg dra og aldri komme tilbake til avdelingen. I blant er jeg takknemlig for at jeg fortsatt er der.

For å stå i dette litt kaotiske, slitsomme, og krevende løpet, er det avgjørende å ha noe å sysle med. Så det ikke bare blir å holde ut vanskelighetene. Tross at det er et program på avdelingen, blir det også mye «dødtid», særlig nå i ferietiden. Da er det fint å avlede med kortspill, gruble eller kubb, å dra ut fra avdelingen for å få en pause, gå tur, shoppe, gå på kafé, eller kikke i butikker. Andre ganger er det greit å strikke, skrive, nettsurfe eller lese avisa, tegneserier, eller bøker. Ha permisjon og hjemmeopphold er god trening og gir en god pause. Det er godt å kjenne at jeg har ro til å lese skjønnlitteratur, det er lenge siden. Å ha konsentrasjon til å lese en bok, følge en historie og ikke bare surfe gjennom artikler eller blogginnlegg på nett… det er lenge siden. Det er også lenge siden jeg har tillatt meg å lese noe for å slappe av, å ikke for å lære noe nytt.

Det tar meg litt over på dette med slitenhet.

Akseptere og være i slitenheten

Jeg er mye trøtt og sliten for tiden. Det er en fulltidsjobb å være i behandling, og jeg merker at det er beintøffe arbeidsuker.

Jeg kjenner på litt mer overskudd, samtidig kjenner jeg at jeg er sliten. Det henger vel sammen med at jeg, gjennom å stå i rammene (og ikke bare løper av gårde), lar kroppen slappe mer av, jeg stopper mer opp og da kjenner jeg mer etter.

Nå prøver jeg å lære meg å lytte til at jeg er sliten, og respondere deretter. Det er ikke ukomplisert. Hodet mitt forteller meg at jeg må gjøre noe før jeg kan respondere på at jeg er sliten. «Bare» å ha møter, avtaler og samtaler og være innlagt og spise måltider, er liksom ikke tilstrekkelig grunn til å være sliten, og for eksempel ta seg en lur eller ligge på sofaen. Det er jo egentlig en svært god grunn. Jeg føler bare ikke at det er en god nok grunn for meg. Jeg tror kanskje det er vanlig å tenke sånn.

I mange, mange år har jeg vært vant til å «holde det gående». Det å stoppe opp når jeg er sliten har jeg ikke helt tillatt meg. Ikke tilstrekkelig eller lenge nok. Det er skummelt å være sliten og lytte til det. Jeg blir redd for at slitenheten aldri skal gå over og kan få katastrofetanker om at jeg aldri vil komme meg opp av sofaen om jeg først legger meg nedpå (det er en ganske spiseforstyrret tanke). Så da lurer jeg gjerne på hvor lenge jeg kan «tillate» meg å være sliten? For meg har det lenge vært noe hodet skal bestemme over. Men så er det jo kroppen og kanskje også hodet som er sliten.

Å lytte til at jeg er en sliten når jeg trenger det, er litt som å lære noe nytt. Yogaen har hjulpet meg med å kjenne etter, samtidig har jeg ikke klart å legge vekk aktivitetsstrategien min.

Når jeg ikke tillater slitenheten helt, så har jeg en strategi med å gjøre ting for å holde den på avstand. Setter jeg med ned for å kjenne etter dukker det jo også opp ting som jeg holder unna ved å holde meg aktiv.

Det krever en innsats å ikke gå en tur, og heller sitte ned for å lese, når jeg er sliten.

Det kan kjennes bra å holde noe på avstand, men løser jo gjerne ingenting, og det blir en strategi som er lett å opprettholde. Et eksempel kan være å løpe av seg stress. Det løser ikke alltid noe og kan bli en vane der måten å løse stress på er å løpe det av seg. Det kan bli slitsomt i lengden, og uheldig sammen en spiseforstyrrelse. Fordi kroppen da gjerne slites ut uten å få nok påfyll.

Det er et mønster (dette med å unngå slitenhet, og nekte meg selv å slappe av når jeg trenger det) som er vanskelig å endre på. Samtidig tenker jeg at det vil være viktig på sikt. Jeg tror at det på sikt virkelig vil være verdt det, å lytte til kroppen og sette gode grenser.

Jeg tror det er en livslang prosess for å finne en balanse mellom aktivitet og hvile. Ligge på sofaen, gå i stedet for å løpe, avlyse en avtale, sove på dagtid, ta en treningsøkt for å koble av ikke brenne av kcal, ta en rolig kveld, finne på noe sosialt, nyte alenetid, osv. For å holde ut i en hektisk hverdag er det jo nødvendig med påfyll og hvile.

Dette ble langt og føles litt rotete. Håper du fortsatt henger med.

Reklamer

Hvordan unngå å bli dårligere i ventetiden til innleggelse for spiseforstyrrelse

Hvordan unngå å bli dårligere i ventetiden? 🤔🤔🤔

For meg handler det i stor grad om å våge å be om hjelp når jeg behøver, eller ta kontakt med noen når jeg trenger å ikke være alene. Å snakke med noen som forstår, er ufattelig verdifullt. Å stå på og være tydelig på hva jeg trenger har vist seg nødvendig og nyttig, selv om det ikke alltid har gitt ønsket resultat. Å gjenkjenne spiseforstyrrelsen, og bli bevisst snubletrådene den legger ut er særdeles lærerikt og nyttig, særlig nå mot slutten av ventetiden. Å klare å handle på tvers av spiseforstyrrelsen er en bonus.

Les mer «Hvordan unngå å bli dårligere i ventetiden til innleggelse for spiseforstyrrelse»

Tanker om ambivalens

Januar virker lenge siden og februar går søren meg mot slutten. Tiden går både fort og sakte på en gang. Det tusler seg sakte nærmere datoen jeg har fått fra RASP. Det virker fremdeles lenge til. Heldigvis/uheldigvis.

Jeg venter å kjenne mer stress, angst og ambivalens jo nærmere det kommer. Sånn er det bare. Jeg forsøker å ta det som dukker opp, når det kommer. Og ikke tenke så mye på det som kommer. Samtidig som jeg forsøker å forberede meg mentalt på en god måte.

Les mer «Tanker om ambivalens»

På den andre siden

Velkommen inn i det som fulgte etter forrige blogginnlegg. Det begynte med dette:

Tenkte jeg skulle utdype litt hvorfor jeg skrev i det forrige innlegget at det kanskje ikke var så motiverende for alle som leser. Det vekket en del å skrive det innlegget, og den setningen ble stående litt åpen og ubesvart for min del og det gjorde at jeg grublet videre.

Les mer «På den andre siden»