Hvordan går det nå?

Nå kjennes det som det er lenge siden jeg har skrevet litt åpent og ærlig om hvordan jeg har det. Jeg har unngått det litt, egentlig. Lettere å forsøke å holde fasaden på den måten. Så nå prøver jeg litt åpenhet igjen.

Nå går det ikke så bra, og jeg er veldig sliten. Kanskje har jeg et snev av depresjon. Livet kjennes unødvendig tungt, tomt og meningsløst.

Jeg gjør det jeg kan for at det skal gå rundt. Jeg bruker aktivt de knaggene som har fungert tidligere.

Jeg gjør yoga, som samler meg, gir meg bakkekontakt og en følelse, om enn midlertidig, av at det kjennes greit å være i kroppen min.

Jeg gjør mitt ytterste for å strekke til i de forpliktelsene jeg nå har.

Jeg går mye turer i naturen – og det er fantastisk. Jeg merker hvor godt det gjør å være ute i naturen.

Jeg hører på ulike podcaster, og det er både inspirerende, gøy og lærerikt – liker godt å få mange ulike perspektiver og få høre både nyhetssaker og andres historier på den måten.

Jeg snakker med og er sammen venner og familie – og her merker jeg problemer – for jeg har ikke alltid så mye overskudd. Det koster å være sosial. Det er utrolig vondt å kjenne. For jeg føler at menneskene jeg er glad i og bryr meg om, fortjener mer enn det jeg tilbyr. Det krever en del å holde meg i gang som ting er nå, så jeg har ikke mye kapasitet – selv om det sosiale påfyllet er så viktig og det er veldig hyggelig og det gir påfyll. Jeg merker at jeg ikke er helt meg selv, ikke alltid klarer å være spesielt til stede, eller veldig delaktig. Det er en balansegang mellom for lite, nok og for mye. Det er ikke lett å finne frem i.

Det er trist, og det gjør meg også litt deprimert. For det kjennes ikke så lett å snu det. Så, nå går det ikke så bra.

Spiseforstyrrelsen har vært veldig aktiv i livet mitt i 2017, og det gjør at andre påkjenninger blir større belastninger enn de kunne ha vært. Det blir krevende, når de påkjenningene kanskje er store nok i seg selv. Spiseforstyrrelsen påvirker også overskuddet mitt, så alt henger sammen på en måte.

Dette – det at sykdommen er så til stede, at den er så vanskelig å bli kvitt og at den i ganske stor grad reduserer livskvaliteten min –  førte til at jeg, sammen en psykolog, fikk sendt en henvisning til Modum Bad og deres avdeling for spiseforstyrrelser.

Jeg fikk komme på utredningsopphold (kjenner på en enorm takknemlighet for det), og det ga meg en del nyttige svar. Jeg har tenkt mye rundt dette og hva Modum kan tilby og hva det vil innebære, medføre og kreve. Det var ikke enkelt å ta beslutningen om å søke seg dit, og det har vekket mye. Kan hende jeg skriver et innlegg om det, jeg er litt usikker.

Jeg fikk tilbud om et behandlingsopphold ved en av deres 3 Spis-enheter – og det holder meg nå litt oppe. Igjen kjenner jeg på en stor takknemlighet, og det kjennes surrealistisk. Akkurat nå kjennes det som jeg har fått en sjanse til å få det bedre, til å få noe jeg har behov for.

Jeg vet at det vil være mye nytt å hente fra et slik opphold, og jeg vet at det kommer til å bli tøft og at det vil kreve mye. Jeg får se om jeg skriver noe mer om Modum senere, det er mye jeg kan si om det.

Kan hende syns det ikke så godt på utsiden at ting er som de er nå. På innsiden er det tøft og krevende nå. Uvendig  viker jeg kanskje litt rar, distansert, sur, litt avvisende, litt stille, sliten, uinteressert eller kort. Det er ikke meningen og ikke det jeg vil. Jeg jobber veldig hardt for å kompensere, for jeg føler at jeg må kompensere for stress og dårlig humør ved å jobbe hardere og få til mer. Det sliter meg ut.

Dette er en dårlig sirkel. Jeg bruker knaggene og verktøyene jeg har samlet for å komme gjennom.

Jeg skal avslutte med noe oppløftende, for i dag pusha jeg meg ut av komfortsonen ved å leke i tretoppene i Oslo Sommerpark. Høydeskrekken fikk testa seg. Jeg fikk kjenne på noe. Sånne ting er ikke dumt. Det var gøy!

Et fortvilet, frustrert utpust

Jeg visste faktisk ikke om jeg våget å publisere dette. Jeg skriver dette mest fordi jeg er fortvilet, trist og sint.

Jeg har nettopp opplevd å miste en jeg er glad i på grunn av en spiseforstyrrelse. Det har vært vondt og vanskelig å stå på sidelinjen, tidvis så vanskelig at jeg ikke føler at jeg har klart det eller at jeg har strukket til i det hele tatt, og fordi jeg selv har kjent på at det å leve med en spiseforstyrrelse kan være helt jævlig.

Jeg vil aldri kunne vite hvordan min venninne virkelig hadde det. Bare hun kan vite det og bare hun levde i helheten av sitt liv. Noen ting vet jeg gjennom ting hun fortalte, andre ting kan jeg bare anta og gjette basert på hva jeg selv observerte og mine egne erfaringer med det å ha en spiseforstyrrelse.

Det finnes kanskje ikke en fellesnevner hos alle som har en spiseforstyrrelse, men om jeg skal driste meg til å utnevne en, så er det at en spiseforstyrrelse er en sykdom som forårsaker mye smerte. Før eller siden.

En spiseforstyrrelse er en lidelse som tar liv. Det er den psykiske lidelsen som tar flest liv. Den kan også virkelig redusere livskvalitet og stjele livsglede, og redusere livet til en tung utfordring og vond kamp for å holde ut.

Man overlever fremfor å leve

Ved siden av det som kan synes, som en tynn eller stor kropp, vektendringer, inntak av store matmengder, en som forsvinner inn på badet etter et måltid for å kaste opp, overopptatthet av kropp, for mye trening, tvangspreget trening, bygging av muskler, presset stemning eller irritasjon i forbindelse med måltider og samtaler om mat, tilbaketrekking fra sosiale settinger, unngåelse av fellesmåltider, unormale små eller store porsjoner, kun inntak av enkelte matvarer, strikte rutiner rundt når eller hva man skal spise, unnagjemming av matvarer, og flere slike ting…

… så er det alt det som ikke synes.

Alt man kan gå rundt med i skam og ensomhet. Den lidelsen det innebærer å leve med en spiseforstyrrelse er det ikke alltid mulig å sette ord på, eller mulig for en utenforstående å se eller forstå. Det er mye smerte og ensomhet i skam.

Det er utrolig hva som blir normalt når man har en sånn sykdom. Og det er en lidelse som kan føre med seg mye ukontrollert tvang i tanker og handlinger.

Det å lyve så mye for seg selv, som man kan ende opp med å gjøre, fordi sykdommen er så sterk at den har mer kontroll over deg enn du har over den, kan skape en stor avstand til dem som bryr seg om en. Og det skaper en enda større avstand til en selv. Og det kan medføre selvforakt og skam fordi man vet at man lyver for dem man er glad i. Og kanskje enda verre, man lyver for seg selv.

Å leve med en spiseforstyrrelse kan føre til at man til slutt mister troen på at det kan bli annerledes eller bedre. Normalen er den hverdagen man står i. Man kan miste seg selv helt, gå seg vill og bli sittende bom fast. Det kan bli en forsvarsmekanisme å si at det går bra, at man vet man man er blitt for tynn, eller at man spiser for mye.

Det kan innebære at man føler at man må holde andre på avstand, for skammen som kan oppstå i det å leve med en spiseforstyrrelse, kan føre til at man tenker «dette er det overhode ingen som kan forstå, tåle eller må se«.

Når man står på badet og tørker oppkast, er redd for at noen skal lukte noe, eller når man blir redd fordi det var blod i oppkastet, eller når man ligger i senga med så mye angst at man tror man skal dø, og man plutselig blir redd for at hjertet skal stanse. Eller man skammer seg over hvor mye man spiser og ikke kan forestille seg at noen skal se det. Eller man skammer seg over handlekurven sin og går fra butikk til butikk så ingen skal kunne se helheten.

Ingen kan tåle meg, ingen må se

I den ensomheten kan man finne selskap i spiseforstyrrelsen, som aldri svikter og som tåler alt, men som stadig krever mer, og tar opp mer og mer av livet.

Virkeligheten kan være at man sulter seg, planlegger hvert måltid og teller kalorier, nekter seg mat og mattyper, overspiser og kaster opp over et toalett eller i noe man har tilgjengelig, misbruker avføringspiller, presser seg selv på enda en treningsøkt, eller spiser til man ikke orker mer, for så å drukne i skammen over at man ikke klarte å stoppe, atter en gang.

En spiseforstyrrelse er en sykdom man mister kontrollen over. Den er ikke et valg. Den kan opprinnelig være en løsning på noe man ikke klarer å håndtere, og som så blir et problem.

Det er ingen som velger en spiseforstyrrelse

For de fleste er det nødvendig med profesjonell og langvarig behandling for å komme ut av en spiseforstyrrelse. Jo lenger man har vært syk, desto lenger tid kan det også ta å komme ut av sykdommen. Men det er alltid håp.

Det er også viktig å ha støtte i mennesker rundt seg. At man har mennesker som bryr seg, sender meldinger, inviterer en med, orker å være der. For veien ut kan være en beintøff kamp. For en spiseforstyrrelse fungerer også. Så veien ut må velges, og villes.

Det er en vei som fort ikke ser lik ut for noen. Men den veien finnes, for de aller fleste blir bra eller veldig mye bedre.

Organisasjoner som Spiseforstyrrelsesforeningen og ROS er en kjempehjelp for mange, men ikke alle er klare for å oppsøke dem selv. Jeg tror de færreste angrer på at de gir dette en sjanse.

Veien ut innebærer å gi slipp på noe som har fungert så lenge, til fordel for noe man kanskje kontinuerlig tviler på at kan bli en like god erstatning. For kan hende finner man ikke noe som fungerer like godt som spiseforstyrrelsen gjorde. Kan hende virker en annen hverdag enn nettopp den man står i, hvor enn tøff og krevende den er, uendelig fjern og uoppnåelig. Kan hende står man så fast i vanskelige mønstre som man ikke har sjans til å snu selv, uten skikkelig god og stabil hjelp, og kanskje er det nødvendig med en lengre miljøforandring og pause fra egen hverdag.

Så veien ut kan bli en seig kamp og en søken etter stadig nye ting, som kan gi mer og mer mening og som kan erstatte spiseforstyrrelsen bit for bit. Når en sykdom har tatt over livet, er det utrolig verdifullt og viktig å finne andre ting å fylle livet med, andre løsninger for å takle uro og vanskelige følelser, og noe å se frem til. Noe annet å se frem til enn neste møte med sykdommen.

Men noen blir ikke bedre.

Noen dør av spiseforstyrrelsen. Og jeg blir så utrolig trist og lei meg, og det gjør så vondt. For venninnen min døde. Så jeg puster ut en frustrasjon over en sykdom som kan være helt jævlig. Fordi jeg trenger det.

1. Litt om meg

Dette første innlegget i bloggserien min, er en kort presentasjon av meg i form av 4 spørsmål og en liste over interesser.

Det er flytende overganger og innimellom skjer det mye på ulike plan, og det er ikke nøvendigvis så lett å tidfeste når noe begynte å bli et problem, eller når noe begynte å slutte å være et problem.

  1. Hvor lenge har jeg hatt et problematisk forhold til mat? Hvor lenge har jeg hatt en spiseforstyrrelse?
    • Give or take 25 år. I svært varierende grad. Jeg fikk en diagnose i 2011, men det var et problem ganske lenge før det. Jeg skrev noe om hvordan og hvor lenge spiseforstyrrelsen har vært med tidligere, i dette innlegget.
  2. Hvor lenge har jeg hatt selvskadingsproblematikken?
    •  Jeg tror kanskje over en periode på ca 14 år. Det er litt uklart. Jeg husker ikke så godt den første gangen jeg forsøkte å skade meg. Jeg kan huske at det dukket opp noen tanker kanskje så tidlig som på ungdomsskolen, men jeg husker best at det skjedde etter at jeg hadde fylt 20. Det var periodevis, og jeg kunne ha år uten noe selvskading. Også kunne jeg bli overrasket over at det dukket opp igjen. Det har vært en ustø kamp for å slutte siden kanskje 2013, mer bevisste forsøk gjennom 2014, med gradvis større tro på at det kunne være mulig. Det er flytende overganger.
  3. Hvor lenge hadde jeg et tvangspreget forhold til trening?
    • I 12-13 år, frem til vel 2011. Det har nok vært en gradvis overgang fra kjempeinteressert i å danse, til at det ble gradvis mer tvangspreget. På den måten at treningen ble noe jeg ville, måtte, skulle, ikke kunne avlyse, prioriterte foran annet, ble stressa, sint og frustrert for å gå glipp av. Mitt syn på trening og treningens funksjon i mitt liv har forandret seg gradvis mot mer positivt, lystpreget, fleksibelt og variert siden 2011. Jeg har skrevet mer om treningsavhengigheten her og her.
  4. Hvor lenge har yoga vært med i livet mitt?
    • Yoga har vært i livet mitt i ca 16 år. Det var gjennom dansen, som jeg kan huske, at jeg møtte yoga. Så 1999/ 2000. haha – jeg tror kanskje det til og med var litt før, i 1996/ 1997. Ønsket om å bli myk ledet meg inn på gode gamle stretchingtimer, og yoga. Demrer et yogaminne med min kjære bestevenninne på danseskolen. Vi så litt rart på hverandre og lo av noen av stillingene. Og tenkte – ja, men dette går jo virkelig ikke :D. Så smått om smått 16-20 år. And counting.

Jeg viste også en liten liste over noen interesser.

Interesser: Skrive, foto, yoga, natur, trening, dyr, reise, musikk, kultur, lese, film, kunst, frivillig arbeid, psykisk helse, Netflix, mandalas …

I 2010 så ville den listen vært mye tommere, og dersom noen spurte meg hva som tok opp tiden min (og fikk et helt ærlig svar), så ville det hovedsakelig vært:

Jobb og trening.

I mitt fastlåste tankemønster tok også treningen mest tid og energi. Det var også veldig mye stress og dårlig samvittighet og uro om jeg ikke fikk trene.

Jeg kommer noe mer inn på dette i neste innlegg, om Tvangspreget hverdag. Jeg har skrevet om treningsavhengigheten tidligere på bloggen, så disse første innleggene blir litt repetisjon.

Noen tanker

Spiseforstyrrelse. Problematisk forhold til mat. Anstrengt forhold til mat og kropp. Kritisk syn på egen kropp. Fokus på et sunt kosthold. Fokus på en sunn livsstil. Fokus på trening. Opptatt av trening, kosthold og sunn helse.

Jeg tenker at det er gradvise overganger i mange tilfeller mellom det syke, det kontrollerte og det normale. Hva ER normalt anyway?

Mange er opptatt av å gå ned i vekt. De trener og legger kanskje om kostholdet. Når en vektnedgang opererer med «ja»- og «nei»-mat går alle mine spiseforstyrrelsesalarmer amok. Det trigger.

Kan hende er det helt uproblematisk for vedkommende som skal ned noen kg å unngå den og den mattypen i en periode. Men jeg merker at med min spiseforstyrrede bagasje, så vekker det noe. Det trigger. Skikkelig. Det er slitsomt.

I dagens samfunn er det så mange som er opptatt av mat, kropp og trening. Man kommer nesten ikke utenom. Og det kan være bra med fokus på god helse.

Det jeg kjenner på nå, er at jeg er kanskje «ikke spiseforstyrra» nok til å fungere egentlig veldig godt i min egen hverdag. Med det mener jeg at det er ikke tanker om mat, kropp og trening som fyller tiden min, og jeg har for det meste et overskudd.

Det jeg da kjenner på, er hvor ufattelig slitsomt jeg opplever det å forholde meg til andres forhold til mat, trening og kropp. For det prates om nær sagt over alt. Og det må jo være greit, selv om jeg skulle ønske jeg kunne slippe det akkurat i måltidssituasjonen. NÅR man spiser.

Jeg føler meg så ufattelig sytete som skriver dette. Jeg tenker at jeg liksom egentlig bare må skjerpe meg, men jeg behøver kanskje heller lære meg å «skjerme» meg.

For det blir veldig trøblete når jeg på et vis er desperat etter å bli kvitt alle spiseforstyrrede rester (det sitter jo fremdeles i), OG jeg merker hvor vondt det er å navigere mellom det ytrestyrte fokuset og et mer indrestyrt (tro-mot-meg-selv-og-hva-jeg-behøver-og-ønsker), samtidig er det noe i meg som allikevel kanskje fortsatt søker mot å opprettholde spiseforstyrrelsen.

Jeg skal liksom legge bak meg alle sånne tanker – og forholde meg upåvirket til andres tanker rundt egen kropp og mat. Ja, det blir slitsomt.

Det ER en kamp (noen ganger føles denne kampen sterkere enn andre ganger) å legge bak seg det spiseforstyrrede og ha et «normalt forhold til mat».

Kanskje får jeg aldri det helt, et «normalt» forhold til mat. Nå er jeg litt usikker – jeg føler i blant at jeg faker et mer uanstrengt forhold til denne maten enn jeg har. Det GÅR jo mye bedre, også. Men jeg er egentlig sikker på at jeg kan få (og jeg ønsker det også) et mindre anstrent forhold til det, jeg mangler bare noen brikker i det puslespillet.

Kort sagt om et surrete innlegg: det tar tid å bli «frisk» og det tar tid å bli kvitt gamle, fastgrodde tanker. Og det tar tid å få dette problemet tilstrekkelig på avstand til å ikke la seg påvirke for negativt av andres forhold til egen kropp og trening/kosthold.

hmmm – putte i skuffer: mitt – andres. sliten.

Sommerleir, mindfulness, angst, forståelse, vekst, vennskap

Fra mandag til fredag denne uken var jeg på sommerleir, arrangert av IKS – Interessegruppa for kvinner (og menn fra 2015) med spiseforstyrrelser.

IMG_3645

Jeg kan jo si at jeg aldri hadde trodd at jeg noensinne skulle melde meg på IKS´ sommerleir. Det har alltid føltes veldig skummelt og umulig å forestille seg. Men så skjedde det ting som gjorde at leiren dukket opp som noe positivt å se frem mot, så da har jeg gjort det også. Allerede ved å bestemme meg for å dra, ble jeg en annen. Jeg ble den personen som drar på leir.

Tilbake til IKS camp 2015. En sommerleir med fokus på mindfulness.

Hva er Mindfulness?
Mindfulness er å være tilstedt i øyeblikket med følelsene, tankene og sansene. Du møter verden og dine omgivelser med inderlighet, med kropp og sinn, du er her og nå. Tanker om hvordan vi lever våre liv er noe mange av oss har vært opptatt av i perioder av livet. Mindfulness er et verktøy som kan være nyttig å bruke i hverdagen for å finne indre ro, da det ofte leder til en dypere selvinnsikt og økt bevissthet om dine tanker, følelser og handlinger. Det er et nyttig verktøy som kan hjelpe deg til å bryte negative handling- og reaksjonsmønstre. Du kan bruke oppmerksomhetstrening på å takle de utfordringene som finnes i din hverdag. Kursene vi tilbyr i år gir deg mulighet til å se deg selv fra nye vinkler, utforske dine grenser og behov – også i relasjon til andre, utfordre ideene om deg selv, tørre å kjenne etter i kroppen, øke din tilstedeværelse og ikke minst – vi kan lære av hverandre! (Kilde: IKS.no)

Men dette var jo ikke bare enkelt. Her er et glimt inn «på vei til leir»:

Nå sitter jeg på toget. Kongsvinger er 1 time unna. Bjerkely er enda ca 1 time unna det igjen. Jeg er på etappe 2. Etappe 3 venter med buss. Etappe 4 er en vei jeg skal gå. Jeg har helt glemt å sjekke HVOR den veien er. Jeg antar at det er enkelt å forstå. Google maps viser at dette umulig kan være vanskelig å finne ut av. Det er sikkert også noen skilt der. Himmel og hav. Jeg har både tanker og ønsker om å gå ned i vekt på denne leiren. Vet i hvertfall at spiseforstyrrelsen blomstrer når jeg blir utrygg. Det er jo utryggheten som trenger støtte på veien. Så klart den klamrer seg fast i noe som gir inntrykk av kontroll. Spiseforstyrret kontroll. Falsk trygghet for utryggheten. Ekte trygghet kommer vel fra å akseptere den utryggheten som finnes, også å se at jeg både klarer å håndtere den, og at jeg er et helt ok menneske med min utrygghet. Ser ut på Glomma. Der forsvant den bak trær. Jeg kjenner klumpen i magen vokser seg større og hardere for hver meter. Kunne jeg kanskje bruke togets bevegelser sammen pusten for å roe nervene, så det ikke blir mer angst, men mer trygghet? Eller bør jeg bare avlede med å gjøre noe helt annet enn å skrive om det? Noen ganger er kanskje det beste måten å bryte opp på.  Now to something completely different. Å, en steinhaug.

Jeg fant frem – en annen leirdeltager så meg og en annen da vi tuslet nedover veien med bagasjen på slep, snudde bilen og plukket oss opp. Snakk om hyggelig start på leir!

Det har vært en uke med så mange sånne flotte øyeblikk, korte og lange møter med mange nye og noen kjente. Fine turer, øyekontakt, smil, hei, samtaler, latter, tårer, klemmer.

IMG_3650

Det er lett å tenke at jeg skal si at det var en fin uke. Men det var en kjempekrevende uke. En veldig tøff og utfordrende uke. Et dypdykk i meg selv, min frykt, min angst, min mørke og destruktive side, mitt selvhat. Men også et nytt møte med det vanskelige.

Jeg merker at jeg møter det vanskelige med en litt større utforskende åpenhet, og det gjør det både mer krevende og slitsomt, men også så uendelig lærerikt. Jeg utfordret mange grenser, og jeg gikk dypt i meg selv for å vokse som person.

En av de mer krevende opplevelsene for min del, var leksen vi fikk på kurset i mindful yoga. Vi skulle ha mindful lunsj. For dem som ikke vet hva det er, her er et glimt inn i min opplevelse:

Angst gjør det vanskelig å vite hva jeg har lyst på. Ser på maten og tenker nei, nei, nei. Puster og tenker at det er bare en angstfølelse, det er ingenting farlig med det…

Jo mer mindful desto mer panikk og desto vanskeligere å spise. For mye mat på tallerkenen. Himmel så vanskelig å kjenne etter. 3 dype pust. Selvforakt, selvkritikk.
Ikke skap deg sånn. Puster dypt. Roen nærmer seg…

Paprika smaker søtt og litt bittert. Den er sprø og det bråker litt å tygge den. Klarer jeg dette, så blir jeg sterkere, klarer jeg å kjenne etter og puste og roe ned, så går det bra.
Kjenner angsten, skal jeg gå? Da blir det verre å komme tilbake. Løser ingenting. Puster…

Det er kanskje vanskelig å forstå – og det kan jeg synes selv også. Samtidig ikke. Jeg vet at angsten ikke skyldes maten i seg selv. Jeg vet at det å skulle kjenne etter da jeg satt der, trigget angsten. Hvorfor? Mange årsaker. Mine årsaker. Mine årsaker for hvorfor det ble så vanskelig for meg.

Mindfulness, angst og ivaretagelse

For min del ble disse mindfulle lunsjene en øvelse i angsthåndtering og egenomsorg. For hver dag ble angsten sterkere, fordi jeg utfordret meg selv mer og mer. Jeg hentet inn fokuset til nøyaktig hva jeg skulle hele tiden – den matbiten, den matbiten, den matbiten. Smak, farge, konsistens, følelse, opplevelse, tanker, hva jeg sa til meg selv, o.l.

Det er ufattelig lett å gli unna tilstedeværelse bare ved å se på en boks med tannpirkere. Eller mønsteret på duken, eller ut av vinduet, eller en kikert på gulvet. Eller tanken går til fremtid, fortid, noe annet i nåtid. Ørene plukker opp en samtale, jeg ser på noen, osv osv.

Denne øvelsen gjorde meg veldig bevisst hvor lett jeg glir unna. Og da jeg hentet meg inn igjen og igjen, pustet og kjente etter – da merket jeg:

En stor klump i magen. Som jeg prøvde å puste vekk, presse vekk, overse. For hver dag ble dette sterkere og vanskeligere, og torsdagen toppet det seg. Angsten ble for sterk, og i stedet for å presse meg til å sitte gjennom angsten bare for å sitte gjennom, så tok jeg en pause og gikk ut.

Det var egenomsorg. For jeg kjente at det hadde ingen positiv hensikt å presse meg til å sitte gjennom en angst som begynte å bli for mye for kropp og hode å takle. Poenget var jo ikke å besvime eller kaste opp, men å kjenne etter. Jeg kjente på en grense og gikk ut.

Øvelse i å slippe angsten

Jeg forsøkte å puste vekk angsten, det hjalp ikke nok. Jeg så meg rundt, registrerte farger, lyder, bevegelser – det hjalp heller ikke nok. Det som gjorde at angsten/ panikken slapp, var da jeg begynte å riste på armer og ben. Da slapp det – og da kom den reaksjonen som føles så passe sprø: Jeg ler først, så begynner jeg å gråte. Det kjennes som det kommer fra nøyaktig samme sted, men latteren kommer alltid først. Så tårene.

Det var så ufattelig befriende at jeg klarte å løsne på dette selv. Det fungerte. Så jeg sto med ryggen inntil veggen og lo og gråt. Også kom det to fine personer fra kurset forbi, og jeg fikk en lang klem. Så løp jeg en runde på gårdplassen og gikk inn igjen. Jeg følte meg halvsprø, men…

Det hjalp. Selvivaretagelse, forståelse, omsorg

Dermed ble den mindfulle lunsjen også en av de viktigste erfaringene for min del. For jeg VET nå at jeg kan takle angsten med mine egne ressurser og verktøy. Det var også kjempenyttig å erfare at jeg kan presse meg selv langt, men at jeg også kan ta meg ut av en situasjon som føles for mye – i stedet for å fryse fast i den og bli overveldet.

Forståelse, møter, vennskap

Uken har vært heftig, tidvis overveldende, mye, krevende, opp og ned. Men vi var liksom alle i samme båt, på en eller annen måte. Det er så verdifullt. For det ga mulighet for så mange gode møter med andre, og møter med meg selv i møte med andre.

Jeg er så takknemlig for muligheten til å se meg selv gjennom andres øyne, for opplevelsen av å bli sett, tålt og møtt. Jeg er så takknemlig for muligheten til å utfordre meg selv, til å våge å stå i de tingene som er krevende og vanskelig, og til anledningen til å vokse som person. Jeg er kjempetakknemlig for å ha møtt så mange flotte mennesker.

Endringer er ikke gjort over natten, eller på en leir, men det skjer som små steg på en vei som går opp og ned og på kryss og tvers, til høyre og venstre. Av og til må man også gå noen skritt tilbake. I dette er det uendelig verdifullt å kunne finne støtte i miljøer som det IKS skaper, og i andre fine mennesker som forstår.

IMG_3649