På den andre siden

Velkommen inn i det som fulgte etter forrige blogginnlegg. Det begynte med dette:

Tenkte jeg skulle utdype litt hvorfor jeg skrev i det forrige innlegget at det kanskje ikke var så motiverende for alle som leser. Det vekket en del å skrive det innlegget, og den setningen ble stående litt åpen og ubesvart for min del og det gjorde at jeg grublet videre.

Det jeg tenkte på, er at når man har en spiseforstyrrelse og kanskje vurderer å oppsøke hjelp, eller vurderer å be om en henvisning til Modum eller et annet sted – så er det kanskje ikke et slikt innlegg som vil motivere en til å gjennomføre det.

Når jeg skriver om rammer, krav, måltider, kostplan og samarbeidsavtale og det handler om å legge spiseforstyrrelsen stadig mer til side – så kan det kanskje være triggende, provoserende eller skremmende om man selv har en veldig vanskelig periode og sliter med en spiseforstyrrelse.

Det var krevende å skrive det innlegget. Og det vekket en del greier i meg (ref det jeg nettopp skrev). Det trigger, provoserer og påvirker meg å skrive om dette.

Også fortsatte det… Velkommen inn i tankesurret, stresset og bekymringskaoset som fulgte og følger med…

For når jeg forsøker å gå inn i hva som er hensikten med Modum, så føler jeg at det er vanskelig å gå inn i hvor mye dette også skremmer meg og hvor vanskelig det kjennes å skulle til Modum. Så jeg vil skape en avstand til dette som jeg vet kommer, og som jeg faktisk må gå gjennom. Det som skremmer meg og som trigger spiseforstyrrelsen:

Nemlig – å gi slipp på den.

Det er mer behagelig å presentere det på en ryddig måte og gjøre det til noe jeg kan kontrollere. Litt sånn: Jeg gjør sånn og sånn, da og da, også blir det sånn og slik => BRA UTFALL = FRISK = ALT FINT

Om jeg tar følelsene ut av regnestykket, som jeg kan prøver å sette opp slik, …:

nok mat + gode måltidsrutiner + passe mye aktivitet + ingen kompenserende atferd
= vektnormalisering og frisk

…så virker det veldig enkelt.

Da vil jeg i teorien være frisk etter oppholdet. Og Modum ville BLITT en quick fix.

Det er innbydende, da!

Men så… her er det mye som kicker inn. Det dukker opp kraftig motstand. En god del frykt. Usikkerhet. Tankekaos.

Det er DER det blir sammensatt, også hopper jeg nå for langt fremover, fordi jeg kjenner på frykten. For jeg kan jo ikke vite hvordan det vil bli på Modum, selv om jeg har vært der på et kortere utredningsopphold, og jeg kan ikke vite hvordan det vil være etterpå. Frykten er allikevel her NÅ.

Og det dukker opp en drøss med spørsmål, og alle disse har jeg ikke svar på enda. Noen av dem blir nok lettere å utforske og forstå enn andre.

Hvorfor dukker spiseforstyrrelsen opp som en løsning? Når dukker den opp? Hvordan er den med? Hvorfor er spiseforstyrrelsen så nødvendig? Hvilken funksjon har den? Hvilken plass fyller den? Hvorfor er det så skummelt å gi slipp? Hvordan takle følelsene og uroen? Hvordan erstatter jeg den? Hva gjør jeg i stedet?

Så jeg tenker at jeg behøver tid på dette. Bare det å gå inn på dette gjør også at jeg føler meg utrolig barnslig. Hvorfor fikser jeg det bare ikke selv, liksom? Jeg tenker jo at det er sykdommen, og at det også handler om frykt og utrygghet.

Tilbake til det at jeg føler meg barnslig, og egentlig litt dum. Jeg hører en stemme i hodet mitt som sier ting som:

«Om du får på plass disse måltidene, og bare slutter med det du holder på med nå, da er problemet løst. Da har du ikke lenger en spiseforstyrrelse. Da vil den jo ikke kunne dukke opp som løsning. Da trenger du vel ikke Modum egentlig heller, eller? Dette klarer du da på egen hånd! Du har jo klart å jobbe deg ut av selvskadingen! Du har yogaen som hjelper. Hva var egentlig problemet igjen?»

Jeg tenker liksom at dette må jeg da fikse selv. Men det gjør jeg jo ikke. For da ville jeg vel ha gjort det, by now? Eller ER jeg dum? (ikke sant, det blir en unyttig loop).

Også er det kanskje at jeg må forstå, prøve og erfare en del ting nok. Ellers kan det bli vanskelig å ikke ty til spiseforstyrrelsen igjen, når jeg står i situasjonene der den har vært det jeg har pleid å bruke. Eventuelt kan det bli enkelt å ty til andre ting, som trening for min egen del, da det er en go to.

Det ER sammensatt.

Og så, for meg, et viktig spørsmål – hva skal jeg erstatte spiseforstyrrelsen med og hva gjør jeg i stedet? Egentlig tenker jeg at det burde være en naturlig del av behandlingen og jeg må tenke på det, for min egen del. Det er ikke enkelt når sykdommen på en måte er blitt «sånn jeg lever livet» fordi det bare har vært sånn så lenge. Det er jo ikke det at alt vil bli helt nytt, men det er noe vesentlig som blir borte. Blir det et tomrom som må fylles?

Tidligere har nysgjerrighet vært en god venn ut av depresjon, (nysgjerrighet har kanskje vært litt fraværende en stund, eller så har jeg kanskje ikke hatt helt kapasitet til å følge opp). Også stahet (som opprettholder sykdommen), kan bli drahjelp for en god retning. Jeg vet jo at jeg har opparbeidet meg noen gode verktøy allerede, og de vil absolutt være nyttige. De vil få prøvd seg nå, virkelig.

Derfor tenker jeg ikke på Modum som en quick fix, men jeg tror det en en mulighet til et krevende dypdykk, fordi det vil bli ganske så annerledes fra den hverdagen jeg nå står i. På godt og vondt. Og selv om det er et lengre opphold, så er det ikke alt man vil få tid til å jobbe seg ferdig med.

Etter Modum skal jeg tilbake til hverdagen min, som ikke kan være helt lik som den hverdagen jeg nå kjenner. Veien videre fortsetter i høyeste grad etterpå. Jeg vet at jeg er for langt frem i tid nå. Jeg kan ikke vite hvordan jeg vil ha det når jeg er ferdig på Modum (som kan være en god ting – det er litt åpent).

I blant er det greit å bare skrive ut stresset, bekymringene og tankekaoset. Og gå ut i solen!

Advertisements

Hvordan går det nå?

Nå kjennes det som det er lenge siden jeg har skrevet litt åpent og ærlig om hvordan jeg har det. Jeg har unngått det litt, egentlig. Lettere å forsøke å holde fasaden på den måten. Så nå prøver jeg litt åpenhet igjen.

Nå går det ikke så bra, og jeg er veldig sliten. Kanskje har jeg et snev av depresjon. Livet kjennes unødvendig tungt, tomt og meningsløst.

Jeg gjør det jeg kan for at det skal gå rundt. Jeg bruker aktivt de knaggene som har fungert tidligere.

Jeg gjør yoga, som samler meg, gir meg bakkekontakt og en følelse, om enn midlertidig, av at det kjennes greit å være i kroppen min.

Jeg gjør mitt ytterste for å strekke til i de forpliktelsene jeg nå har.

Jeg går mye turer i naturen – og det er fantastisk. Jeg merker hvor godt det gjør å være ute i naturen.

Jeg hører på ulike podcaster, og det er både inspirerende, gøy og lærerikt – liker godt å få mange ulike perspektiver og få høre både nyhetssaker og andres historier på den måten.

Jeg snakker med og er sammen venner og familie – og her merker jeg problemer – for jeg har ikke alltid så mye overskudd. Det koster å være sosial. Det er utrolig vondt å kjenne. For jeg føler at menneskene jeg er glad i og bryr meg om, fortjener mer enn det jeg tilbyr. Det krever en del å holde meg i gang som ting er nå, så jeg har ikke mye kapasitet – selv om det sosiale påfyllet er så viktig og det er veldig hyggelig og det gir påfyll. Jeg merker at jeg ikke er helt meg selv, ikke alltid klarer å være spesielt til stede, eller veldig delaktig. Det er en balansegang mellom for lite, nok og for mye. Det er ikke lett å finne frem i.

Det er trist, og det gjør meg også litt deprimert. For det kjennes ikke så lett å snu det. Så, nå går det ikke så bra.

Spiseforstyrrelsen har vært veldig aktiv i livet mitt i 2017, og det gjør at andre påkjenninger blir større belastninger enn de kunne ha vært. Det blir krevende, når de påkjenningene kanskje er store nok i seg selv. Spiseforstyrrelsen påvirker også overskuddet mitt, så alt henger sammen på en måte.

Dette – det at sykdommen er så til stede, at den er så vanskelig å bli kvitt og at den i ganske stor grad reduserer livskvaliteten min –  førte til at jeg, sammen en psykolog, fikk sendt en henvisning til Modum Bad og deres avdeling for spiseforstyrrelser.

Jeg fikk komme på utredningsopphold (kjenner på en enorm takknemlighet for det), og det ga meg en del nyttige svar. Jeg har tenkt mye rundt dette og hva Modum kan tilby og hva det vil innebære, medføre og kreve. Det var ikke enkelt å ta beslutningen om å søke seg dit, og det har vekket mye. Kan hende jeg skriver et innlegg om det, jeg er litt usikker.

Jeg fikk tilbud om et behandlingsopphold ved en av deres 3 Spis-enheter – og det holder meg nå litt oppe. Igjen kjenner jeg på en stor takknemlighet, og det kjennes surrealistisk. Akkurat nå kjennes det som jeg har fått en sjanse til å få det bedre, til å få noe jeg har behov for.

Jeg vet at det vil være mye nytt å hente fra et slik opphold, og jeg vet at det kommer til å bli tøft og at det vil kreve mye. Jeg får se om jeg skriver noe mer om Modum senere, det er mye jeg kan si om det.

Kan hende syns det ikke så godt på utsiden at ting er som de er nå. På innsiden er det tøft og krevende nå. Uvendig  viker jeg kanskje litt rar, distansert, sur, litt avvisende, litt stille, sliten, uinteressert eller kort. Det er ikke meningen og ikke det jeg vil. Jeg jobber veldig hardt for å kompensere, for jeg føler at jeg må kompensere for stress og dårlig humør ved å jobbe hardere og få til mer. Det sliter meg ut.

Dette er en dårlig sirkel. Jeg bruker knaggene og verktøyene jeg har samlet for å komme gjennom.

Jeg skal avslutte med noe oppløftende, for i dag pusha jeg meg ut av komfortsonen ved å leke i tretoppene i Oslo Sommerpark. Høydeskrekken fikk testa seg. Jeg fikk kjenne på noe. Sånne ting er ikke dumt. Det var gøy!

Et fortvilet, frustrert utpust

Jeg visste faktisk ikke om jeg våget å publisere dette. Jeg skriver dette mest fordi jeg er fortvilet, trist og sint.

Jeg har nettopp opplevd å miste en jeg er glad i på grunn av en spiseforstyrrelse. Det har vært vondt og vanskelig å stå på sidelinjen, tidvis så vanskelig at jeg ikke føler at jeg har klart det eller at jeg har strukket til i det hele tatt, og fordi jeg selv har kjent på at det å leve med en spiseforstyrrelse kan være helt jævlig.

Jeg vil aldri kunne vite hvordan min venninne virkelig hadde det. Bare hun kan vite det og bare hun levde i helheten av sitt liv. Noen ting vet jeg gjennom ting hun fortalte, andre ting kan jeg bare anta og gjette basert på hva jeg selv observerte og mine egne erfaringer med det å ha en spiseforstyrrelse.

Det finnes kanskje ikke en fellesnevner hos alle som har en spiseforstyrrelse, men om jeg skal driste meg til å utnevne en, så er det at en spiseforstyrrelse er en sykdom som forårsaker mye smerte. Før eller siden.

En spiseforstyrrelse er en lidelse som tar liv. Det er den psykiske lidelsen som tar flest liv. Den kan også virkelig redusere livskvalitet og stjele livsglede, og redusere livet til en tung utfordring og vond kamp for å holde ut.

Man overlever fremfor å leve

Ved siden av det som kan synes, som en tynn eller stor kropp, vektendringer, inntak av store matmengder, en som forsvinner inn på badet etter et måltid for å kaste opp, overopptatthet av kropp, for mye trening, tvangspreget trening, bygging av muskler, presset stemning eller irritasjon i forbindelse med måltider og samtaler om mat, tilbaketrekking fra sosiale settinger, unngåelse av fellesmåltider, unormale små eller store porsjoner, kun inntak av enkelte matvarer, strikte rutiner rundt når eller hva man skal spise, unnagjemming av matvarer, og flere slike ting…

… så er det alt det som ikke synes.

Alt man kan gå rundt med i skam og ensomhet. Den lidelsen det innebærer å leve med en spiseforstyrrelse er det ikke alltid mulig å sette ord på, eller mulig for en utenforstående å se eller forstå. Det er mye smerte og ensomhet i skam.

Det er utrolig hva som blir normalt når man har en sånn sykdom. Og det er en lidelse som kan føre med seg mye ukontrollert tvang i tanker og handlinger.

Det å lyve så mye for seg selv, som man kan ende opp med å gjøre, fordi sykdommen er så sterk at den har mer kontroll over deg enn du har over den, kan skape en stor avstand til dem som bryr seg om en. Og det skaper en enda større avstand til en selv. Og det kan medføre selvforakt og skam fordi man vet at man lyver for dem man er glad i. Og kanskje enda verre, man lyver for seg selv.

Å leve med en spiseforstyrrelse kan føre til at man til slutt mister troen på at det kan bli annerledes eller bedre. Normalen er den hverdagen man står i. Man kan miste seg selv helt, gå seg vill og bli sittende bom fast. Det kan bli en forsvarsmekanisme å si at det går bra, at man vet man man er blitt for tynn, eller at man spiser for mye.

Det kan innebære at man føler at man må holde andre på avstand, for skammen som kan oppstå i det å leve med en spiseforstyrrelse, kan føre til at man tenker «dette er det overhode ingen som kan forstå, tåle eller må se«.

Når man står på badet og tørker oppkast, er redd for at noen skal lukte noe, eller når man blir redd fordi det var blod i oppkastet, eller når man ligger i senga med så mye angst at man tror man skal dø, og man plutselig blir redd for at hjertet skal stanse. Eller man skammer seg over hvor mye man spiser og ikke kan forestille seg at noen skal se det. Eller man skammer seg over handlekurven sin og går fra butikk til butikk så ingen skal kunne se helheten.

Ingen kan tåle meg, ingen må se

I den ensomheten kan man finne selskap i spiseforstyrrelsen, som aldri svikter og som tåler alt, men som stadig krever mer, og tar opp mer og mer av livet.

Virkeligheten kan være at man sulter seg, planlegger hvert måltid og teller kalorier, nekter seg mat og mattyper, overspiser og kaster opp over et toalett eller i noe man har tilgjengelig, misbruker avføringspiller, presser seg selv på enda en treningsøkt, eller spiser til man ikke orker mer, for så å drukne i skammen over at man ikke klarte å stoppe, atter en gang.

En spiseforstyrrelse er en sykdom man mister kontrollen over. Den er ikke et valg. Den kan opprinnelig være en løsning på noe man ikke klarer å håndtere, og som så blir et problem.

Det er ingen som velger en spiseforstyrrelse

For de fleste er det nødvendig med profesjonell og langvarig behandling for å komme ut av en spiseforstyrrelse. Jo lenger man har vært syk, desto lenger tid kan det også ta å komme ut av sykdommen. Men det er alltid håp.

Det er også viktig å ha støtte i mennesker rundt seg. At man har mennesker som bryr seg, sender meldinger, inviterer en med, orker å være der. For veien ut kan være en beintøff kamp. For en spiseforstyrrelse fungerer også. Så veien ut må velges, og villes.

Det er en vei som fort ikke ser lik ut for noen. Men den veien finnes, for de aller fleste blir bra eller veldig mye bedre.

Organisasjoner som Spiseforstyrrelsesforeningen og ROS er en kjempehjelp for mange, men ikke alle er klare for å oppsøke dem selv. Jeg tror de færreste angrer på at de gir dette en sjanse.

Veien ut innebærer å gi slipp på noe som har fungert så lenge, til fordel for noe man kanskje kontinuerlig tviler på at kan bli en like god erstatning. For kan hende finner man ikke noe som fungerer like godt som spiseforstyrrelsen gjorde. Kan hende virker en annen hverdag enn nettopp den man står i, hvor enn tøff og krevende den er, uendelig fjern og uoppnåelig. Kan hende står man så fast i vanskelige mønstre som man ikke har sjans til å snu selv, uten skikkelig god og stabil hjelp, og kanskje er det nødvendig med en lengre miljøforandring og pause fra egen hverdag.

Så veien ut kan bli en seig kamp og en søken etter stadig nye ting, som kan gi mer og mer mening og som kan erstatte spiseforstyrrelsen bit for bit. Når en sykdom har tatt over livet, er det utrolig verdifullt og viktig å finne andre ting å fylle livet med, andre løsninger for å takle uro og vanskelige følelser, og noe å se frem til. Noe annet å se frem til enn neste møte med sykdommen.

Men noen blir ikke bedre.

Noen dør av spiseforstyrrelsen. Og jeg blir så utrolig trist og lei meg, og det gjør så vondt. For venninnen min døde. Så jeg puster ut en frustrasjon over en sykdom som kan være helt jævlig. Fordi jeg trenger det.

1. Litt om meg

Dette første innlegget i bloggserien min, er en kort presentasjon av meg i form av 4 spørsmål og en liste over interesser.

Det er flytende overganger og innimellom skjer det mye på ulike plan, og det er ikke nøvendigvis så lett å tidfeste når noe begynte å bli et problem, eller når noe begynte å slutte å være et problem.

  1. Hvor lenge har jeg hatt et problematisk forhold til mat? Hvor lenge har jeg hatt en spiseforstyrrelse?
    • Give or take 25 år. I svært varierende grad. Jeg fikk en diagnose i 2011, men det var et problem ganske lenge før det. Jeg skrev noe om hvordan og hvor lenge spiseforstyrrelsen har vært med tidligere, i dette innlegget.
  2. Hvor lenge har jeg hatt selvskadingsproblematikken?
    •  Jeg tror kanskje over en periode på ca 14 år. Det er litt uklart. Jeg husker ikke så godt den første gangen jeg forsøkte å skade meg. Jeg kan huske at det dukket opp noen tanker kanskje så tidlig som på ungdomsskolen, men jeg husker best at det skjedde etter at jeg hadde fylt 20. Det var periodevis, og jeg kunne ha år uten noe selvskading. Også kunne jeg bli overrasket over at det dukket opp igjen. Det har vært en ustø kamp for å slutte siden kanskje 2013, mer bevisste forsøk gjennom 2014, med gradvis større tro på at det kunne være mulig. Det er flytende overganger.
  3. Hvor lenge hadde jeg et tvangspreget forhold til trening?
    • I 12-13 år, frem til vel 2011. Det har nok vært en gradvis overgang fra kjempeinteressert i å danse, til at det ble gradvis mer tvangspreget. På den måten at treningen ble noe jeg ville, måtte, skulle, ikke kunne avlyse, prioriterte foran annet, ble stressa, sint og frustrert for å gå glipp av. Mitt syn på trening og treningens funksjon i mitt liv har forandret seg gradvis mot mer positivt, lystpreget, fleksibelt og variert siden 2011. Jeg har skrevet mer om treningsavhengigheten her og her.
  4. Hvor lenge har yoga vært med i livet mitt?
    • Yoga har vært i livet mitt i ca 16 år. Det var gjennom dansen, som jeg kan huske, at jeg møtte yoga. Så 1999/ 2000. haha – jeg tror kanskje det til og med var litt før, i 1996/ 1997. Ønsket om å bli myk ledet meg inn på gode gamle stretchingtimer, og yoga. Demrer et yogaminne med min kjære bestevenninne på danseskolen. Vi så litt rart på hverandre og lo av noen av stillingene. Og tenkte – ja, men dette går jo virkelig ikke :D. Så smått om smått 16-20 år. And counting.

Jeg viste også en liten liste over noen interesser.

Interesser: Skrive, foto, yoga, natur, trening, dyr, reise, musikk, kultur, lese, film, kunst, frivillig arbeid, psykisk helse, Netflix, mandalas …

I 2010 så ville den listen vært mye tommere, og dersom noen spurte meg hva som tok opp tiden min (og fikk et helt ærlig svar), så ville det hovedsakelig vært:

Jobb og trening.

I mitt fastlåste tankemønster tok også treningen mest tid og energi. Det var også veldig mye stress og dårlig samvittighet og uro om jeg ikke fikk trene.

Jeg kommer noe mer inn på dette i neste innlegg, om Tvangspreget hverdag. Jeg har skrevet om treningsavhengigheten tidligere på bloggen, så disse første innleggene blir litt repetisjon.

Noen tanker

Spiseforstyrrelse. Problematisk forhold til mat. Anstrengt forhold til mat og kropp. Kritisk syn på egen kropp. Fokus på et sunt kosthold. Fokus på en sunn livsstil. Fokus på trening. Opptatt av trening, kosthold og sunn helse.

Jeg tenker at det er gradvise overganger i mange tilfeller mellom det syke, det kontrollerte og det normale. Hva ER normalt anyway?

Mange er opptatt av å gå ned i vekt. De trener og legger kanskje om kostholdet. Når en vektnedgang opererer med «ja»- og «nei»-mat går alle mine spiseforstyrrelsesalarmer amok. Det trigger.

Kan hende er det helt uproblematisk for vedkommende som skal ned noen kg å unngå den og den mattypen i en periode. Men jeg merker at med min spiseforstyrrede bagasje, så vekker det noe. Det trigger. Skikkelig. Det er slitsomt.

I dagens samfunn er det så mange som er opptatt av mat, kropp og trening. Man kommer nesten ikke utenom. Og det kan være bra med fokus på god helse.

Det jeg kjenner på nå, er at jeg er kanskje «ikke spiseforstyrra» nok til å fungere egentlig veldig godt i min egen hverdag. Med det mener jeg at det er ikke tanker om mat, kropp og trening som fyller tiden min, og jeg har for det meste et overskudd.

Det jeg da kjenner på, er hvor ufattelig slitsomt jeg opplever det å forholde meg til andres forhold til mat, trening og kropp. For det prates om nær sagt over alt. Og det må jo være greit, selv om jeg skulle ønske jeg kunne slippe det akkurat i måltidssituasjonen. NÅR man spiser.

Jeg føler meg så ufattelig sytete som skriver dette. Jeg tenker at jeg liksom egentlig bare må skjerpe meg, men jeg behøver kanskje heller lære meg å «skjerme» meg.

For det blir veldig trøblete når jeg på et vis er desperat etter å bli kvitt alle spiseforstyrrede rester (det sitter jo fremdeles i), OG jeg merker hvor vondt det er å navigere mellom det ytrestyrte fokuset og et mer indrestyrt (tro-mot-meg-selv-og-hva-jeg-behøver-og-ønsker), samtidig er det noe i meg som allikevel kanskje fortsatt søker mot å opprettholde spiseforstyrrelsen.

Jeg skal liksom legge bak meg alle sånne tanker – og forholde meg upåvirket til andres tanker rundt egen kropp og mat. Ja, det blir slitsomt.

Det ER en kamp (noen ganger føles denne kampen sterkere enn andre ganger) å legge bak seg det spiseforstyrrede og ha et «normalt forhold til mat».

Kanskje får jeg aldri det helt, et «normalt» forhold til mat. Nå er jeg litt usikker – jeg føler i blant at jeg faker et mer uanstrengt forhold til denne maten enn jeg har. Det GÅR jo mye bedre, også. Men jeg er egentlig sikker på at jeg kan få (og jeg ønsker det også) et mindre anstrent forhold til det, jeg mangler bare noen brikker i det puslespillet.

Kort sagt om et surrete innlegg: det tar tid å bli «frisk» og det tar tid å bli kvitt gamle, fastgrodde tanker. Og det tar tid å få dette problemet tilstrekkelig på avstand til å ikke la seg påvirke for negativt av andres forhold til egen kropp og trening/kosthold.

hmmm – putte i skuffer: mitt – andres. sliten.