5. Veien ut av det fastlåste og tvangspregede

Dette innlegget er jeg usikker på. Jeg var også usikker på om jeg skulle ta det med på foredraget. Det føltes som at jeg hadde snakket for mye om meg selv allerede, og ikke kommet i gang med det jeg «skulle», nemlig yogaen. Samtidig var dette noe som ble tydeligere og tok mer form etter som jeg forberedte meg til foredraget, så jeg valgte å inkludere det. Så da gjør jeg det også her. Jeg håper ikke det blir for mye «meg».

I forrige innlegg skrev jeg noe om at recovery er en langvarig prosess, og kan være en lang vei. Det har for meg blitt tydeligere og tydeligere at jeg, på min vei ut av det fastlåste og tvangspregede, og de satte mønstrene, liksom jobber meg gjennom lag av ulike ting.

I blant kan det kjennes som jeg går de samme rundene igjen og igjen, og liksom aldri blir «ferdig» (hva nå enn det er), eller helt kommer forbi noe som nok stikker veldig dypt. Enkelte ting dukker opp igjen og igjen, og noen ting er det vanskelig å slippe.

Det jeg har lagt merke til, er at selv om rundene i blant kan virke like, eller at det føles som jeg har vært «her» før, så er det subtile eller store forskjeller. Kanskje har det tatt ny form eller dukker opp på en ny måte. Endringene kan spores ved å tenke litt tilbake og sammenligne.

  • Lag med symptomer
    • For meg tok symptomene i utgangspunktet form av spiseforstyrrelse, trening og selvskading. Jeg skjønte liksom ikke helt at det var et problem. Det var bare sånn jeg håndterte livet, som jeg tror jeg har nevnt noen ganger. I en periode selvskadet jeg bortimot daglig på jobb som del av en stressmestringsstrategi. Det funket kortsiktig. Derfor holdt det også på sånn ganske lenge. Men det løste jo ingenting. Problemene bak ble ikke borte, de ble bare parkert litt. Jeg går ikke videre inn på dette nå, siden jeg har skrevet en del om dette på bloggen.
  • Noen kaotiske lag
    • Det kan dukke opp mye når man begynner å åpne godt stengte dører gjennom at mønstre brytes (som ved den store endringen av trening min) og problemer og symptomer skal tas tak i samtidig.
    • I kaoslaget mitt har jeg opplevd mye stress, skam, sterk selvforakt, depresjon, symptomøkning, selvmordstanker, dårlig søvn og 2 innleggelser. Det var en total som ble for mye.
    • Da det ble snakk om innleggelse første gang våren 2013 ante jeg ikke hva jeg skulle tro, eller hvordan jeg skulle ta stilling til det. Jeg visste ikke hva jeg trengte for å løse det kaoset jeg sto i. Jeg skjønte heller ikke helt hva kaoset besto av. Jeg hadde ingen mestringsstrategier da som kunne holde ting i sjakk.
    • Da trengte jeg mer hjelp enn jeg fikk, innleggelse ble foreslått, og etter flere runder i tenkeboksen takket jeg ja.
    • 2013 er det sorteste året så langt i mitt liv. Jeg har nok ikke vært mer på bunn enn da, også var det første gang jeg traff bunn så hardt – så jeg hadde ikke erfaring med å komme meg opp igjen. Jeg hadde heller ikke erfaring med at opp ikke nødvendigvis betyr videre opp og frem. Da jeg litt ut på høsten begynte å gjenkjenne signalene fra runden på våren, ble jeg redd, for det var skummelt å kjenne: Er jeg her igjen? Skal det aldri bli bedre?
    • Det var mye som skjedde den høsten, og hektisk aktivitet bikket over og gjorde meg utslitt og gradvis mer deprimert. Til slutt skjønte jeg ikke hvorfor jeg sto opp, hva jeg gjorde i livet, hva som var meningen. Hygge og glede trengte ikke langt nok inn. Det ble tomt, sort, ensomt. Varsellampene ringte. Ny innleggelse. Jeg kom gjennom, og lærte noe mer. Det er ikke alt vi skal klare alene. Og jeg klarer ikke å gjøre alt.
    • Innleggelsene gav meg mye av det jeg trengte: Støtte, rammer, oppfølging, samtaler, trygge mennesker, forutsigbarhet, rutiner, mulighet til å hente meg litt inn igjen, perspektiv på timeplanen min (for mye aktivitet, for lite hvile, søvn og mat), tilbakemeldinger på situasjonen min. Og jeg hadde godt utbytte av yoga. Blant annet antigravity yoga, som jeg kommer tilbake til 🙂
  • Lagene der stadig mer faller på plass
    • Å gjenkjenne skam, uro, angst, frykt, usikkerhet, utrygghet, apati, overveldende følelser, nummenhet, stress – hvordan det kjennes på kroppen og at det kan lede til destruktiv atferd, for å numme eller fjerne – er beintøft og krevende, og viktig og nyttig.
    • Kunnskap gjør det mulig for meg å forstå hvordan reaksjoner henger sammen og hvordan f. eks. selvkritikk kan opprettholde spiseforstyrrelse og depresjon. Hvordan selvforakt og utrygghet kan lede til depresjon og suicidaltanker. Hvordan angst kan lede til ensomhet.
    • Kunnskap og erfaringer, også kroppslige erfaringer gjennom yoga, gir meg økt indre trygghet og forståelse for egne reaksjoner (symptomer). Ved å komme i kontakt med kroppen, med følelser, behov og ønsker, har jeg fått større innsikt i egen situasjon. Og jeg har gjort meg flere fine erfaringer med hva som fungerer og hjelper for meg.

Det er bevegelse og overlapp mellom lagene. Gradvise overganger. Ingen klare grenser eller slik at når et lag er møtt, så er det et tilbakelagt stadium. Symptomer kan henge med lenge. Det er nøsting i lag. Det tar tid. Det kan være frustrerende, men det er sånn det er.

Vi er mer enn våre symptomer og problemer

Dette ble det viktig for meg å ha med. Og fortelle meg selv. For i perioder kan det virke som livet kun er problemer og symptomer, og det er mye behandling og det er veldig tungt og det er mulig å føle selv at man reduseres til en diagnose man har fått.

Det er aldri sånn at man kun er sin diagnose, eller kun er sine symptomer og problemer. Til enhver tid er vi alltid mer og gjør alltid mer, enn å «være psyk».

Å ligge på en yogamatte å puste, var noe av det jeg stadig valgte inn – som var noe annet, og gav meg noe mer, og virket normalt og som ble så viktig for meg.

Til enhver tid er vi alltid oss selv, og bra nok. Vi er mennesker som har det vanskelig. Vi ER mer enn våre symptomer, problemer og diagnose/r. Alltid.

Self-acceptance

Neste innlegg vil handle om hvordan yoga ble mitt selvhjelpsverktøy 🙂 Lover at det nå blir mer yoga fremover! 🙂 ❤

 

4. Recovery – en lang vei

Online-Server-Backup-Disaster-Recovery

Det er mye man må gjennom på veien, har jeg erfart.

God, riktig og langsiktig nok hjelp og behandling er viktig. Det kan være vanskelig å finne. Det er mye som må forstås, kunnskap som skal synke inn.

Jeg har erfart at det å gjenkjenne seg i andre, ved å høre andre dele sine erfaringer, er utrolig nyttig og verdifullt. Den følelsen av tilhørighet og opplevelse av å bli forstått «utenfra», kjennes som en ubeskrivelig lettelse.

Det er veldig viktig med god støtte, og selvhjelpsorganisasjoner og selvhjelpsstrategier har vært veldig viktig for meg. Som Spiseforstyrrelsesforeningen og yoga.

Tilbakefall er en krevende og tidvis utmattende del av veien. Det er mye usikkerhet når endring skal skje og nye mestringsstrategier skal på plass. Det er mye usikkerhet og tvil rundt dette, om de nye mestringsstrategiene er gode nok når nye ting skal mestres. Eller når vante ting skal mestres og håndteres på nye måter, uten bruk av gamle destruktive strategier.

Så veien ut kan være lang… Og om veien inn i den stramme knuten er lang, er det ikke gjort over natten å nøste seg ut igjen.

Og hva er egentlig frisk? Hva finnes «på andre siden»? Hva vil jeg? Hva liker jeg? Hvem er jeg? Hva er livet uten dette kaoset som tross alt er kjent (og dermed trygt i sin forutsigbarhet). Man kan kjenne seg usannsynlig sårbar uten det kjente sikkerhetsnettet, hvor enn dysfunksjonelt det virker eller hvor enn destruktivt det er.

Det virker ikke alltid som det er noen grenser for hvor sort ting kan bli. Så det å gjøre veien man går levelig, er nødvendig, livgivende og håpefullt.

Curiosity-Quotes-44

3. Treningsstopp

  • Fastlåst, overtrent, utslitt
    • Høsten 2011 var situasjonen kommet til et punkt der andre reagerte på hvordan jeg trente, hvordan jeg virket på trening, hvordan kroppen min hadde det, og dessverre også hvordan jeg påvirket andre. Det var kommet bekymringsmeldinger til i hvertfall en instruktør, og hun hadde igjen snakket med sine ledere. Denne instruktøren påtok seg også ansvaret for å snakke med meg, siden jeg trente en del med nettopp henne. Jeg var også i kontakt med leder for gruppetreningen ved et senter, ettersom hun hadde ansvar for medlemmene ved sitt senter. Det var tøft å stå i fokus for denne oppmerksomheten. Jeg ønsket jo aldri å synes, jeg ville bare trene og ha det gøy. Når jeg hadde det gøy på trening, lyste jeg, når jeg var for sliten på trening, syntes det også. Og andre reagerte. Det var som sagt tøft å høre. Samtidig er jeg ufattelig takknemlig og rørt over at både instruktøren og gruppelederen tok såpass tak i situasjonen og virkelig viste at de var bekymret og brydde seg. Det er også fantastisk å tenke på at andre som trente på sentrene jeg var ved, brydde seg nok til å dele sin bekymring med instruktøren. Selv om det var vanskelig og kjentes skamfullt, er det utrolig fint og viktig at folk bryr seg. For jeg klarte jo ikke å endre selv, og jeg så ikke meg selv utenfra. Jeg skjønte ikke hvordan jeg ble oppfattet, eller hvordan jeg virket utad. Jeg holdt det bare gående i samme takt. Fordi jeg måtte. Jeg var utslitt, men jeg skjønte det ikke. Jeg brøt ned kroppen min, men jeg skjønte det virkelig ikke. Jeg trente meg ned og var selvdestruktiv, men det skjønte det overhode ikke. Derfor er det viktig at treningssentre er oppmerksomme på medlemmene ved sine sentre, for å fange opp dem som er i ferd med å utvikle skadelige treningsvaner, spiseforstyrrelse, overtrening, og de som bygger muskler og muligens misbruker anabole steroider.
  • Noen grep inn
    • Så jeg ble kalt inn til et møte med lederen for gruppetreningen, der vi snakket rundt situasjonen, og jeg ble varmt, bestemt og alvorlig fortalt at jeg ikke fikk lov til å fortsette på den måten ved det senteret. Ikke så lenge hun hadde noe hun skulle ha sagt. Hun hadde et ansvar for meg og for de andre på senteret, og dersom jeg skulle kollapse på trening, hadde hun ansvar for det – og hun ville ikke ha det på samvittigheten. Gruppetreningslederen hadde snakket med sine ledere, og fått klarsignal på at hun kunne utestenge meg om jeg fortsatte som før, og hun gjorde det hun kunne for å ivareta meg og sine medlemmer. Dette var ikke et møte der jeg opplevde å bli møtt ovenfra og ned. Beskjeden var tøff å høre, men gruppetreningslederen kom fra et godt sted. Hun ville meg virkelig mitt beste, og hun klarte å vise det – og jeg er dypt takknemlig den dag i dag, for tiden, tålmodigheten, de faste rammene og omsorgen. Men det var beintøft.
  • Mistet kontrollen, ble vanskelig
    • For jeg kjente på kaos, fordi jeg opplevde å miste en viktig aktivitet, en stor del av livet mitt, muligens også identiteten min på den tiden. Ettersom det var det jeg gjorde, og sånn hverdagen min var. Litt sånn jeg identifiserte meg. Jeg trente, helst mye, intenst og hardt. Jeg har også i ettertid skjønt at treningen var del av en mestringsstrategi, og en kontroll – om enn en veldig tvangspreget. Så da denne kontrollen glapp, hang jeg i lufta og visste ikke hva jeg skulle gjøre.
  • Starten på en lang vei
    • Det ble starten på en lang vei ut av et gammelt mønster.

 

2. Tvangspreget hverdag

He he – jeg er lite rutinert på å skrive serieinnlegg. Dersom du ikke har lest de to forrige innleggene jeg har skrevet, eller ikke forstår poenget selv om du har lest dem (fordi jeg ikke har gjort meg forstått), så er denne bloggserien her inspirert av at jeg holdt et foredrag om yoga som selvhjelpsverktøy, på en temakveld hos Spiseforstyrrelsesforeningen, for en uke siden.

I forberedelsen hadde jeg utgangspunkt i omtalen av temakvelden, som blant annet gikk ut på at jeg skulle si noe om hvordan yoga har fungert som et selvhjelpsverktøy i tilfriskningen fra spiseforstyrrelsen. Hvordan hjelper det meg i praksis, og hvordan andre kan benytte seg av yoga i sin tilfriskningsprosess.

Det ble en søken på å finne ut hvordan BLE egentlig yoga et selvhjelpsverktøy for meg, hva har forandret seg pga yogaen, hva gir yogaen meg, hvordan er yogaen med meg nå, hvordan var hverdagen før det sa stopp, og da det enda var kaos. Litt sånne spørsmål dukket opp underveis.

Derfor kom jeg blant annet inn på hvordan min hverdag var da det var tvangspregede tanker som styrte, som dette innlegget vil gå litt inn på.

Det så i grove trekk sånn ut

  • Planla livet rundt trening
    • Ja, det var faste timer som måtte gjennomføres, og det skulle helst bli mer trening og flere timer. Det ble liksom aldri nok trening. Det ble virkelig aldri nok hvile. Jeg slet meg helt ut, men jeg våget ikke å ikke trene.
  • Tvangstanker, stress og dårlig samvittighet knyttet til trening, mat, måltider, kropp og vekt
    • Jeg var ikke alltid så fokusert på tallet på vekten, men trening, mat, måltider og kropp – absolutt. Jeg brukte veldig mye tid på å lese om mat, kostholdstips, slanketips, dietter, oppskrifter i blader, bøker og på nett. Blogger og ulike nettsider. Det tok utrolig mye tankefokus og energi.
    • Treningen var liksom bare en stor del av livet og det jeg gjorde. Det var bare sånn. Jeg tenkte at jeg en eller annen gang skulle endre på situasjonen, at livet skulle være noe mer, men det var jo ikke som at jeg klarte å endre det med det tankesettet jeg var i. Det var ikke et valg da, å endre.
    • Noe som kunne bli skikkelig vanskelig, var å spise ute. Når restauranten ikke var bestemt på forhånd, og særlig om jeg skulle velge. Jeg klarte ikke. Jeg kunne lese meny etter meny, gå fra sted til sted og ikke klare å finne noe som passet. Det har tatt det gode humøret ut av mange situasjoner. Det er jeg lei meg for, samtidig ser jeg nå at jeg kunne ikke håndtert det annerledes da. Det var for mye tvangstanker rundt mat, kropp og trening.
    • Kropp. Den skulle ikke bare fungere på trening. Den skulle ALLTID fungere på trening, og med samme intensitet, samme prestasjon, samme fleksibilitet, samme styrke, samme energinivå. Hver økt. Jeg forventet og krevde veldig mye av kroppen min. Og den fikk ikke nok hvile mellom øktene. Ikke på mange år.
  • Høyt aktivitetsnivå/ tempo
    • Det var ikke alltid at jeg gjorde så mye, det var kanskje heller det at jeg gjorde det samme, og jeg måtte gjøre det jeg skulle, jeg stresset for å rekke trening, tok ut alt jeg hadde på en økt, ble for det meste for sliten, og fikk sjelden hentet meg inn nok, også opprettholdt jeg det tempoet og det aktivitetsnivået. For jeg måtte.
  • Vanskelig å slappe av og roe ned
    • Jeg slappet ikke av. Systemet var for anspent og oppgira til at den roen jeg ga meg selv i form av søvn (kommer tilbake til det), fritid, yoga og stretching, ikke var nok til at avslapningen og roen ble langvarig. Jeg var konstant «på».
  • Stress og indre uro
    • Det kjentes litt som en indre dur som alltid var på. Jeg var nok ikke alltid like stressa og urolig, men jeg var ikke helt i kontakt med hvordan jeg hadde det. Jeg var også veldig ofte ikke «mentalt til stede» der jeg var eller det jeg gjorde. Stress og uro gjør ting med kroppen. Det er normale reaksjoner som blir skadelige om de alltid er aktivert. Å alltid være i fluktmodus, for eksempel, er ikke beroligende. Det låser kroppen i en stressreaksjon. Er man stressa, så er nervesystemet for aktivert og kroppen mobiliserer for å prestere (slåss, flykte). Det kan være bra for korte perioder, men ikke over lengre perioder.
  • Lite kontakt med følelser, vanskelig å gjenkjenne hvordan jeg hadde det
    • Det var mye stress, tankesurr, uro og aktivitet, så jeg var ikke helt i kontakt med alle følelser eller hvordan jeg hadde det. Jeg tillot heller ikke alle følelser, de kunne virke skumle. Jeg hadde jo følelsesreaksjoner, og lo og gråt og ble sint og trist. Men jeg var ikke helt i kontakt med det, og visste ikke alltid helt hvorfor jeg gråt, og skjønte ikke egentlig sammenhengen mellom treningsmengden, matinntaket og at jeg ikke hadde det så bra. Og jeg skjønte ikke heller det helt, at jeg ikke hadde det så bra. Eller kanskje var jeg litt i kontakt med det, på et plan, litt under bevisstheten. Men det var ikke enkelt å kjenne på, og jeg klarte ikke å endre, helt. Det var jo sånn livet mitt var.
  • Muskelspenninger/ muskelsmerter
    • Mye vondt i kroppen, anspente muskler, muskelkramper, vonde og ømme muskler. Jeg likte å føle at kroppen var varm og fleksibel, og jeg tror jeg forvekslet myk med avspent og avslappet.
  • Dårlig søvn
    • Det var mange ganger jeg faktisk registrerte uroen og spenningene, for det opplevdes som om jeg lå noen millimeter over madrassen. Eller jeg kollapset i søvn. Jeg kunne våkne om natten av muskelkramper i leggen, eller at jeg gjorde situps. Jeg kunne drømme om trening, og det var umulig å skru av tankesurret.
  • Rastløs vandring
    • Når søvnen var dårlig, og i noen vanskelige perioder gikk jeg en del turer, både på dagen, kvelden og om natten. Det var ofte om kveldene at jeg ble så rastløs at jeg vandret rundt. Dette skjedde periodevis. De rastløse turene kunne kjennes hvileløse, ikke helt avkoblende. Samtidig ga det noe positivt ved at det foregikk i et annet tempo enn det jeg holdt til vanlig, jeg fikk også frisk luft, miljøskifte og bevegelse. Tankene kunne kverne, kanskje klarnet de noe, men jeg kom meg litt ut.

Jeg vet ikke helt hvor lang tid det før det ble sånn, eller når det begynte å bli fastlåst. Jeg vet at treningen gikk fra å være gøy, til å bli for hektisk og tvangspreget og gikk over til å styre hverdagen. Det blir ikke så fastlåst og tvangspreget over natten. Det bygger seg opp over tid.

Det var jo ikke det at jeg ikke gjorde noe annet enn å trene. Men det var mange ting jeg ikke ble med på fordi jeg følte at jeg måtte trene. De interessene jeg nevnte i forrige innlegg – noen av dem var med, men det var mye mindre tid til dem. Det måtte passe inn i timeplanen min. Trening først.

Også var jeg utslitt og stressa, og det påvirket overskuddet og humøret. Det gikk utover venner og familie, forhold, jobben og mitt sosiale liv.

Til slutt ble det stopp, og det kommer jeg inn på i neste innlegg.