Om å være åpen om Modum

Jeg har gjort noe, for meg, litt annerledes i forkant av Modum.

Jeg har vært mer åpen om at jeg skal dit. Og det handler om at jeg forsøker å avdramatisere og normalisere dette, for min egen del. For spiseforstyrrelsen gjør at dette kjennes ganske crazy skummelt og vanvittig unormalt. Så mitt sunne og friske jeg, vil ta eierskap, og jobber med å akseptere at det ER sånn det er nå. Nå er livet mitt sånn at jeg har en spiseforstyrrelse som gjør at jeg har fått et behandlingstilbud ved Modum bad.

Og i forkant av dette har jeg prøvd ut hva det gjør å være åpen.

Så jeg har fortalt det til noen flere mennesker, i tillegg til at jeg har skrevet om det her på bloggen. Det er noe krevende, for spiseforstyrrelsen trives på en måte bedre i stillhet og man kan bli ganske god på avledninger. Tausheten opprettholder skam. Kommer tilbake til det.

At jeg har fortalt litt, har gitt meg noen fine møter. Det er noe mer krevende å ta det ansitk til ansikt. Det er litt sårbart. Og dette er noe som i blant vekker spørsmål, for selv om det er mange som sliter psykisk og går i behandling eller blir innlagt, ved f. eks. Modum Bad, så er det nok ikke helt hverdagskost for alle jeg møter. Så jeg forstår jo da at det kan vekke spørsmål.

Og jeg merker at det bidrar til å gjøre det til noe lærerikt. For den andres reaksjon eller spørsmål vil jeg jo gjerne møte og besvare på en god måte, men jeg tror jo at det er viktig hvordan jeg selv står i min egen situasjon, og håndterer den. Så hva jeg klarer og ønsker svare på er noe jeg må finne ut av.

Jeg tror at en konsekvens av åpenheten, er at skammen blir mindre, og skam er absolutt noe som har gjort destruktive strategier mer betryggende og støttende. Den ensomheten som omkranser skam, den utenforfølelsen som følger med og den utrolig dype selvforakten, gjør at både selvskading og spiseforstyrrelse har vært nærmest en varm og trygg støtte. Det gjør vondt å tenke på, for baksiden av støtten i det destruktive, er veldig mye smerte, i tillegg til mer ensomhet, utenforfølelse og selvforakt.

Noe som er godt å kjenne på, er de gode møtene – der relasjonen liksom styrkes eller berikes på en måte. Det er lærerikt dette.

Jeg hadde liksom tenkt at dette innlegget skulle være enkelt å skrive, men det viser seg å være vanskelig å avslutte. Litt tror jeg det skyldes at ved å være åpen, så setter jeg i gang noen ting i meg selv – som bare er i startgropen. Så dette er work in progress.

Advertisements

Hvorfor Modum?

Dette innlegget er kanskje ikke så motiverende for alle som leser. Jeg kjenner at jeg vingler mellom inspirasjon, motivasjon, frykt, selvkritikk, håpløshet, frustrasjon, likegyldighet og håp når jeg skriver – så dette har tatt en stund å skrible ferdig.

Det som gjorde at jeg nå ble søkt til spiseforstyrrelsesavdelingen ved Modum Bad, henger sammen med at jeg har kjent lenge på at det er et slitsomt mønster som jeg ikke får snudd på egenhånd.

Det er utmattende å gå den samme runden i et spiseforstyrret mønster år etter år, og ikke klare å endre på det. Ikke nok. Det går liksom bare sidelengs, så lenge at det går rundt seg selv og tilbake til den samme, kjipe starten. Endrer kanskje litt utrykk, men i bunn og grunn, same same.

Også er det dette med at for å bli friskere, så handler det også om mat. For mat må man forholde seg til uansett. I en friskere hverdag er mat forhåpentligvis mer til stede som næring, nytte og hygge, og mindre til stede som misbruk, kontroll, tvang, frykt, straff, skam og regler.

Hos Modum har de dette mantraet «Mat er medisin». Det betyr i utgangspunktet å spise 4 måltider til faste tider hver dag, og å følge en kostliste. Nettopp de litt strikte rammene kan være god hjelp i en tilfriskningsprosess, har jeg tenkt. Modum tilbyr et spesialisert behandlingsopplegg, bred erfaring, mye kunnskap og god kompetanse. Så jeg tror at dette vil kunne gi noen flere verktøy å bruke på veien ut av en vanskelig sykdom.

At et nytt måltidsmønster skal innarbeides, er vanskelig å gjennomføre, når en sykdom skriker at det ikke er greit. Har jeg erfaring med. Det er ikke bare en dårlig vane som skal endres. Det er en litt større helhet som må inkluderes og nøstes i.

De fleste behøver god hjelp over tid for å bli bedre av en alvorlig spiseforstyrrelse. Ikke alle behøver en innleggelse. Noen trenger en akutt innleggelse. Noen kan trenge flere opphold på Modum. Jo lenger man har hatt sykdommen med seg, desto lengre tid kan det ta å komme seg ut av den.

Blant målene med et opphold på Modum Bad, er det å normalisere et spisemønster, normalisere vekten og redusere kompenserende atferd. I den forbindelse er en innleggelse nyttig. Det er noe med å få sjansen til å bryte mønstre over tid, og erfare noe annet lenge nok. Slik at det å kompensere eller kontrollere ikke lenger kjennes som det viktigste, eller så tvingende nødvendig og hemmende. Og få støtte, hjelp og noen krav til å stå i endringen. Man inngår en samarbeidsavtale under oppholdet på Modum, og forplikter seg på den måten til å ta ansvar for sin egen behandling.

Det er jo ikke bare maten det jobbes med på Modum, men der får man en litt unik anledning til å jobbe nettopp med det konkrete, maten, og over tid. Det at noen rammer er tilgjengelig over litt lengre tid, kan bidra til å gi litt perspektiv, og drahjelp til å stole på at det går an å fortsette på en god vei etter en innleggelse. Det kan gjøre at noe får modnes litt og at egenomsorg blir mer tilgjengelig. Målet er jo å fortsette etter innleggelsen med mindre påvirkning fra spiseforstyrrelsen.

Jeg tenker at jeg vil kunne få et best mulig opphold når jeg velger dette, kan kjenne på en motivasjon (iblandet en forventet frykt) og at jeg så aktivt jeg kan tar del i denne prosessen. Også blir ting sjelden helt som man forventer, og dette oppholdet kan jeg egentlig ikke planlegge for (utover logistikken rundt), så jeg forsøker å bare holde et åpent sinn.

Linker til Modum Bad her, for den som vil lese: http://www.modum-bad.no/behandling/spiseforstyrrelser/ 

 

 

5. Veien ut av det fastlåste og tvangspregede

Dette innlegget er jeg usikker på. Jeg var også usikker på om jeg skulle ta det med på foredraget. Det føltes som at jeg hadde snakket for mye om meg selv allerede, og ikke kommet i gang med det jeg «skulle», nemlig yogaen. Samtidig var dette noe som ble tydeligere og tok mer form etter som jeg forberedte meg til foredraget, så jeg valgte å inkludere det. Så da gjør jeg det også her. Jeg håper ikke det blir for mye «meg».

I forrige innlegg skrev jeg noe om at recovery er en langvarig prosess, og kan være en lang vei. Det har for meg blitt tydeligere og tydeligere at jeg, på min vei ut av det fastlåste og tvangspregede, og de satte mønstrene, liksom jobber meg gjennom lag av ulike ting.

I blant kan det kjennes som jeg går de samme rundene igjen og igjen, og liksom aldri blir «ferdig» (hva nå enn det er), eller helt kommer forbi noe som nok stikker veldig dypt. Enkelte ting dukker opp igjen og igjen, og noen ting er det vanskelig å slippe.

Det jeg har lagt merke til, er at selv om rundene i blant kan virke like, eller at det føles som jeg har vært «her» før, så er det subtile eller store forskjeller. Kanskje har det tatt ny form eller dukker opp på en ny måte. Endringene kan spores ved å tenke litt tilbake og sammenligne.

  • Lag med symptomer
    • For meg tok symptomene i utgangspunktet form av spiseforstyrrelse, trening og selvskading. Jeg skjønte liksom ikke helt at det var et problem. Det var bare sånn jeg håndterte livet, som jeg tror jeg har nevnt noen ganger. I en periode selvskadet jeg bortimot daglig på jobb som del av en stressmestringsstrategi. Det funket kortsiktig. Derfor holdt det også på sånn ganske lenge. Men det løste jo ingenting. Problemene bak ble ikke borte, de ble bare parkert litt. Jeg går ikke videre inn på dette nå, siden jeg har skrevet en del om dette på bloggen.
  • Noen kaotiske lag
    • Det kan dukke opp mye når man begynner å åpne godt stengte dører gjennom at mønstre brytes (som ved den store endringen av trening min) og problemer og symptomer skal tas tak i samtidig.
    • I kaoslaget mitt har jeg opplevd mye stress, skam, sterk selvforakt, depresjon, symptomøkning, selvmordstanker, dårlig søvn og 2 innleggelser. Det var en total som ble for mye.
    • Da det ble snakk om innleggelse første gang våren 2013 ante jeg ikke hva jeg skulle tro, eller hvordan jeg skulle ta stilling til det. Jeg visste ikke hva jeg trengte for å løse det kaoset jeg sto i. Jeg skjønte heller ikke helt hva kaoset besto av. Jeg hadde ingen mestringsstrategier da som kunne holde ting i sjakk.
    • Da trengte jeg mer hjelp enn jeg fikk, innleggelse ble foreslått, og etter flere runder i tenkeboksen takket jeg ja.
    • 2013 er det sorteste året så langt i mitt liv. Jeg har nok ikke vært mer på bunn enn da, også var det første gang jeg traff bunn så hardt – så jeg hadde ikke erfaring med å komme meg opp igjen. Jeg hadde heller ikke erfaring med at opp ikke nødvendigvis betyr videre opp og frem. Da jeg litt ut på høsten begynte å gjenkjenne signalene fra runden på våren, ble jeg redd, for det var skummelt å kjenne: Er jeg her igjen? Skal det aldri bli bedre?
    • Det var mye som skjedde den høsten, og hektisk aktivitet bikket over og gjorde meg utslitt og gradvis mer deprimert. Til slutt skjønte jeg ikke hvorfor jeg sto opp, hva jeg gjorde i livet, hva som var meningen. Hygge og glede trengte ikke langt nok inn. Det ble tomt, sort, ensomt. Varsellampene ringte. Ny innleggelse. Jeg kom gjennom, og lærte noe mer. Det er ikke alt vi skal klare alene. Og jeg klarer ikke å gjøre alt.
    • Innleggelsene gav meg mye av det jeg trengte: Støtte, rammer, oppfølging, samtaler, trygge mennesker, forutsigbarhet, rutiner, mulighet til å hente meg litt inn igjen, perspektiv på timeplanen min (for mye aktivitet, for lite hvile, søvn og mat), tilbakemeldinger på situasjonen min. Og jeg hadde godt utbytte av yoga. Blant annet antigravity yoga, som jeg kommer tilbake til 🙂
  • Lagene der stadig mer faller på plass
    • Å gjenkjenne skam, uro, angst, frykt, usikkerhet, utrygghet, apati, overveldende følelser, nummenhet, stress – hvordan det kjennes på kroppen og at det kan lede til destruktiv atferd, for å numme eller fjerne – er beintøft og krevende, og viktig og nyttig.
    • Kunnskap gjør det mulig for meg å forstå hvordan reaksjoner henger sammen og hvordan f. eks. selvkritikk kan opprettholde spiseforstyrrelse og depresjon. Hvordan selvforakt og utrygghet kan lede til depresjon og suicidaltanker. Hvordan angst kan lede til ensomhet.
    • Kunnskap og erfaringer, også kroppslige erfaringer gjennom yoga, gir meg økt indre trygghet og forståelse for egne reaksjoner (symptomer). Ved å komme i kontakt med kroppen, med følelser, behov og ønsker, har jeg fått større innsikt i egen situasjon. Og jeg har gjort meg flere fine erfaringer med hva som fungerer og hjelper for meg.

Det er bevegelse og overlapp mellom lagene. Gradvise overganger. Ingen klare grenser eller slik at når et lag er møtt, så er det et tilbakelagt stadium. Symptomer kan henge med lenge. Det er nøsting i lag. Det tar tid. Det kan være frustrerende, men det er sånn det er.

Vi er mer enn våre symptomer og problemer

Dette ble det viktig for meg å ha med. Og fortelle meg selv. For i perioder kan det virke som livet kun er problemer og symptomer, og det er mye behandling og det er veldig tungt og det er mulig å føle selv at man reduseres til en diagnose man har fått.

Det er aldri sånn at man kun er sin diagnose, eller kun er sine symptomer og problemer. Til enhver tid er vi alltid mer og gjør alltid mer, enn å «være psyk».

Å ligge på en yogamatte å puste, var noe av det jeg stadig valgte inn – som var noe annet, og gav meg noe mer, og virket normalt og som ble så viktig for meg.

Til enhver tid er vi alltid oss selv, og bra nok. Vi er mennesker som har det vanskelig. Vi ER mer enn våre symptomer, problemer og diagnose/r. Alltid.

Self-acceptance

Neste innlegg vil handle om hvordan yoga ble mitt selvhjelpsverktøy 🙂 Lover at det nå blir mer yoga fremover! 🙂 ❤

 

4. Recovery – en lang vei

Online-Server-Backup-Disaster-Recovery

Det er mye man må gjennom på veien, har jeg erfart.

God, riktig og langsiktig nok hjelp og behandling er viktig. Det kan være vanskelig å finne. Det er mye som må forstås, kunnskap som skal synke inn.

Jeg har erfart at det å gjenkjenne seg i andre, ved å høre andre dele sine erfaringer, er utrolig nyttig og verdifullt. Den følelsen av tilhørighet og opplevelse av å bli forstått «utenfra», kjennes som en ubeskrivelig lettelse.

Det er veldig viktig med god støtte, og selvhjelpsorganisasjoner og selvhjelpsstrategier har vært veldig viktig for meg. Som Spiseforstyrrelsesforeningen og yoga.

Tilbakefall er en krevende og tidvis utmattende del av veien. Det er mye usikkerhet når endring skal skje og nye mestringsstrategier skal på plass. Det er mye usikkerhet og tvil rundt dette, om de nye mestringsstrategiene er gode nok når nye ting skal mestres. Eller når vante ting skal mestres og håndteres på nye måter, uten bruk av gamle destruktive strategier.

Så veien ut kan være lang… Og om veien inn i den stramme knuten er lang, er det ikke gjort over natten å nøste seg ut igjen.

Og hva er egentlig frisk? Hva finnes «på andre siden»? Hva vil jeg? Hva liker jeg? Hvem er jeg? Hva er livet uten dette kaoset som tross alt er kjent (og dermed trygt i sin forutsigbarhet). Man kan kjenne seg usannsynlig sårbar uten det kjente sikkerhetsnettet, hvor enn dysfunksjonelt det virker eller hvor enn destruktivt det er.

Det virker ikke alltid som det er noen grenser for hvor sort ting kan bli. Så det å gjøre veien man går levelig, er nødvendig, livgivende og håpefullt.

Curiosity-Quotes-44