Oppholdet på Modum gikk ikke som planlagt

Det er noen måneder siden sist jeg blogget. Beklager det fraværet, men jeg hadde ikke kapasitet. For dem som følger bloggen, så er det kanskje ikke uventet at fraværet skyldes at jeg har vært innlagt på Modum. For andre som titter innom tilfeldig, så har jeg vært innlagt for behandling av min spiseforstyrrelse på Modum Bad. Jeg hadde ikke tenkt å blogge mens jeg stod midt oppi behandlingen, det ble litt for nært. Men nå har jeg endelig klart å få ferdig dette lange innlegget som jeg har ruget på.

Jeg var på Modum i 7 uker før jeg ble utskrevet, fordi jeg ikke hadde tilstrekkelig utbytte av behandlingen. Om jeg snur litt på det så hjalp ikke behandlingen godt nok i riktig tempo. Jeg fikk høre at det ikke er sjelden at folk kommer tilbake, og da får et bedre utbytte av oppholdet. Det er noe betryggende å høre at det er normalt at dette tar tid. Selv om/ fordi jeg føler at jeg ikke har tid.

Det var ikke akkurat det jeg ønsket, å bli utskrevet tidligere enn planlagt. Det var synd å miste et godt tilbud, men jeg har lært mye om spiseforstyrrelsen min. Og det er ikke helt hensiktsmessig å bli stående i et så intenst behandlingsopplegg uten å oppleve god nok bedring. Potensielt kan det gjøre ting verre.

Jeg har skrevet noe om rammene, om det som var vanskelig, om noe av det jeg har lært og det som var bra. Dette ble langt.

De strenge, men frie rammene

Hverdagen på Modum startet med frokost kl. 8, og så gikk det ganske slag i slag til siste måltid, som enten var kvelds kl 19.15, eller senkvelds kl 21.30. Maten er en så stor del av behandlingen at det betyr at programmet ikke er over før siste måltid er inntatt – for det er virkelig en stor del av jobben! Etter lunsj, middag og kvelds hadde vi gruppemøte (ettermøte), som varte i 30 minutter.

I tillegg til de daglige 4-5 måltider og gruppemøtene, er det undervisning i ulike tema, målsetningsgruppe, felles fysisk aktivitet og samtaler med behandler og miljøkontakt. Mandag og torsdag er hviledager. Det forventes at man møter til måltider, grupper, samtaler og undervisning. Men innenfor rammene er det stor frihet. Og behandlingen er basert på en indre motivasjon.

Ved siden av felles fysisk aktivitet som var 2 ganger i uken, får alle en individuelt tilpasset treningsplan i samtale med helsesportspedagog. (Det er en sammenheng mellom kostlisten, treningsplanen og vektkravet. Det kan handle om å finne en balanse i treningsmengde og -intensitet, eller finne en tilnærming som får en opp til en normal vekt, eller det kan være fokus på å finne noe som er lystbetont, som kan gi mestringsopplevelse og glede.)

Alle får en tilpasset kostliste etter samtale med ernæringsfysiolog, som er basert på en grunnkostplan. De 4-5 første ukene var det noen fra personalet som hjalp oss under forsyningen og spiste lunsj og middag med oss. De støttet og veiledet oss inn i kostlista og tidsrammen for måltidene, oppmuntret, utfordret og pushet oss. Det handler om å få oss til å ta ansvar for vår egen prosess, og bli kjent med hvordan spiseforstyrrelsen påvirker i måltidssituasjoner. De registrerer f. eks. om noen bruker for lang tid å spise opp, ikke spiser opp, ikke tømmer smør/margarinpakken, tar mindre enn man skal, o.l.. Når det var personale til stede, ble det konfrontert i et forsøk på å stagge spiseforstyrrelsen og bevisstgjøre. I tillegg kan gruppen også etterhvert ta et støttende ansvar for hverandres negative atferd, som er/ kan være triggende, og som ER spiseforstyrrelsen som viser seg. Det er naturlig at måltidene vekker mye angst. Men måltidssituasjonen endret seg over tid, og gjennom dagen, og det var ikke alltid like mye angst. Etterhvert som tiden gikk, og alle var utslitt og trøtte etter en lang og tøff dag, kunne det også bli mye latter. Det var befriende å kunne gapskratte sammen når situasjonen i seg selv var krevende 😀 .

Eget ansvar, indre motivasjon – rom for feilsteg

Det er fullt mulig å knipe på mat, kaste mat, bevege seg mer enn man skal, kompensere og på ulike måter opprettholde spiseforstyrrelsen. Og siden det er fritt og vi har samarbeidsavtalen og den indre driven, de friske tankene og den indre motivasjonen skal styrkes, så er det ønskelig og forventet at man klarer å ta ansvar selv. Det kan for eksempel være å si fra til noen før man handler på en spiseforstyrret tvangstanke eller handling, eller ved å klare å ta seg i det, holde ut, avlede og/eller gjøre noe annet.

For det meste, vil jeg understreke, for det er ikke sånn at de som jobber med dette forventer at man skal tråkke feilfritt gjennom dette tøffe behandlingsopplegget. Det er rom for at spiseforstyrrelsen viser seg, og for tilbakefall. De som jobber der har mye erfaring og kompetanse og de vet at det skjer. Sykdommen er sånn. Det tar tid å bli frisk. Tilfriskning er ikke en lineær prosess.

De ansatte var tydelige på at de er der for oss, men at det var opp til oss å ta kontakt utenom de fastsatte avtalene og samtalene. Man oppfordres til å ta det fulle og hele ansvaret for sitt eget prosjekt innenfor rammene som tilbys, og man blir støttet i de gode valgene.

Når sykdommen er sterk, kan det at det tross alt er en stor frihet gjøre det vanskelig å stå i mot. Med frihet mener jeg at det er åpne dører, og man kan gå hvor man vil. Det er et utrolig BRA opplegg. Men en trassig spiseforstyrrelse kan få litt for fritt spillerom.

Dette var vanskelig

  • De 2 første ukene var tøffest. Det fikk jeg høre at var helt normalt. Da kan symptomer og angst toppe seg, fordi man plasseres inn i nye, ukjente rammer. Da kokte det, og det var vanskelig å tenke klart, og de gode og friske valgene var litt utilgjengelige.
  • Det var vanskelig å spise all maten jeg skulle innenfor tidsrammene, særlig de første 2-3 ukene, men det ble gradvis enklere. En periode kjente jeg på stress fordi det var skummelt å spise fort, men så ble det også greit og jeg fikk tid til å slappe av med en kaffekopp, for eksempel. Så ble måltidene tøffe igjen da jeg fikk tillegg på kostlista pga manglende vektoppgang.
  • Det var krevende å ikke skulle kompensere for angsten som ble vekket av å kjenne på en ganske konstant metthetsfølelse og det å ha mat i kroppen. Det gikk ikke i lengden (ref tillegg på kostlista)
  • Det var kjempetøft å holde ut metthetsfølelsen som jeg kjente ganske mye på, men i perioder. Det er en del av omstillingen som kroppen må gjennom når den er vant til perioder med for lite mat og kompensering gjennom oppkast, og den samtidig SKAL opp i vekt.
  • Da jeg etter et par uker fikk litt fotfeste i angsten, og begynte å kjenne at jeg kanskje hadde noen valgalternativer, var det allikevel krevende å skulle avlede og ta de gode valgene når angsten og uroen toppet seg, og behovet for å kompensere stadig dukket opp (ved f. eks. å trene, vandre, gå turer eller kaste opp).
  • Det var tøft å kjenne på selvforakten når spiseforstyrrelsen vant. Det dro med seg et tykt lag av skam og nederlagsfølelse.

Når spiseforstyrrelsen føler seg truet blir den kreativ

Det er krevende og utmattende å stå i de rammene når spiseforstyrrelsen setter opp en helvetes kamp. Spiseforstyrrelsen var sterk og skapte utrolig mye angst. Jeg var faktisk forberedt på selvforakten, men ikke på den spiseforstyrrede angsten. Spiseforstyrrelsen følte seg truet, og ble kreativ.

Det var ikke en lik kamp i alle de 7 ukene. Den endret seg og slet meg ut. Spiseforstyrrelsen dro meg ut på turer, rundt og rundt i gangene, rundt bygningene, frem og tilbake på vaskerommet mens jeg ventet på at vasken ble ferdig. Det å stoppe opp eller sitte stille ble liksom den største trusselen mot spiseforstyrrelsen. Jeg lå på gulvet for å slappe av og puste, og plutselig var jeg i gang med å gjøre situps og trene styrke, og tenkte – hva skjedde her? Sykdommen klarte å finne måter å presse seg gjennom rammene, og var ivrig etter å opprettholde seg selv.

Tar med meg gode erfaringer – bedre kjent med sykdommen

Jeg var ærlig med teamet mitt (behandleren og miljøkontakten min) om det som skjedde, tvangshandlingene. Om jeg ikke hadde sagt noe, så ville spiseforstyrrelsen fått fritt spillerom og jeg ville bare lurt meg selv. I tillegg viser vekta sin historie, og da ville jeg måttet forklare meg. Enklere å være ærlig.

I tillegg så gjorde det at jeg snakket med temaet og med kvelds-/helgepersonalet, at jeg tok tilbake noe av styringen over sykdommen. Det var en vekker å se hvordan og hvor sterkt sykdommen sitter i, og det å snakke om det gjorde meg bedre kjent med spiseforstyrrelsen. Jeg opplevde at de som jobber på Modum kjenner lusa på gangen, og det var nyttig og godt å bli møtt med deres forståelse og kunnskap.

Det gjorde at jeg begynte å ramme inn spiseforstyrrelsen, og kan se i større grad hva som er den syke, dømmende sykdommen, og forsøke å finne det som kan bli min friske, støttende og mer ivaretagende stemme.

Spiseforstyrrelsen er ekstremt raskt ute med sine meninger. Den har lang trening, for å si det sånn. Den gir meg noen vrangforestillinger og forsøker å få meg til å tro at den ikke er der. Da var det mye støtte i samtalene med behandleren og miljøkontakten, andre ansatte og ernæringsfysiologen. Det var til å stole på. Det hjalp i blant å avfeie mine egne tanker og si høyt at «det der kan jeg ikke stole på, men jeg kan stole på det teamet mitt sier».

Mye som var bra

Det var mye som var bra, oppi det som vel ble for krevende. Jeg tar med meg gode erfaringer og mange mange gode møter ❤ .

  • Det var godt å være en gruppe. Vi var 8 personer i ulik alder, med ulike personligheter og utfordringer. Det er ikke gitt at en gruppe vil fungere. Det kan kreve jobbing med vanskelig dynamikk, aktiv innsats for å se og justere egen atferd, mot til å være åpen og stå i tøffe møter. Og når det fungerer, så er det utrolig givende og meningsfyllt. Det hjelper å stå sammen gjennom tøffe prosesser. Jeg savner den flotte, tøffe gjengen.
  • Behandleren og miljøkontakten var et kjempebra team. Jeg følte meg sett. Jeg fikk støtte i møte med spiseforstyrrelsen. Det at rammene var utfordrende å stå i var et tema og det hjalp at vi hadde åpenhet om dette hele veien. Dermed kom det ikke ut av det blå at jeg ble skrevet ut tidligere enn planlagt, selv om det ikke var som jeg hadde håpet eller ønsket. Det ble både krevende og gode samtaler. Det er godt når de krevende samtalene blir gode!
  • Andre ansatte på dag, kveld og natt. Det var godt å ha noen å sparre med når selvforakten eller spiseforstyrrelsen dro meg av banen.
  • Undervisningen. Jeg gikk i CFT-gruppa, og behandlingen går ut på å komme i kontakt med egenomsorg, medfølelse, klokhet, varme, trygghet og mot. Det tar tid å endre på tankemåter og atferd, men det er noe som har festet seg. Det er nyttig for å møte og endre på den tidligere så selvskrevne selvforakten og selvkritikken. Work in progress.
  • 2 ganger i uken var det felles fysisk aktivitet med fokus på mestring, lek og glede. Man deltok i eget tempo/ på egne forutsetninger. Da var vi sammen de andre gruppene i Spis-avdelingen og ansatte. Dette var stort sett alltid gøy, men i blant kunne en vanskelig dag føre til at det var enklere å gå en tur enn å delta på programmet. Det var det rom for. Jeg tror Modum skiller seg positivt ut ved at fysisk aktivitet er en del av behandlingstilbudet på alle avdelingene deres. Det var Johan Kaggestad som etablerte dette i sin tid. I helsesportsavdelingen har de 3 fast ansatte.
  • Omgivelsene. Det er vakkert og rolig og ligger «midt i skogen». Det er flotte turområder, og som jeg fleipet med miljøkontakten min:  når dere har lagt dette stedet på en så flott plass, så må dere jo bare forstå at jeg bare MÅ gå og gå i de herlige skogene. Men fra fleip til alvor, det er mye enklere å ha det vanskelig i vakre omgivelser.
  • Å ha erfart at regelmessig og nok mat gir et mentalt og fysisk overskudd. En helg jeg var hjemme kunne jeg kjenne at jeg hadde litt mer overskudd i hjemmemiljøet mitt, der jeg vanligvis er utslitt. Det var noe jeg ikke hadde kjent på på veldig lenge – og det gir meg et håp om at jeg vil klare å bli frisk. For selv om det er utrolig tøft og vanskelig å stå i dette, så vil det overskuddet være verdt det!

Etter verdens lengste blogginnlegg, så avslutter jeg med noen bilder fra Modum. Til deg som har orket å lese alt – dette er virkelig et oppsummeringsinnlegg. Langt og mye.

 

Advertisements

På den andre siden

Velkommen inn i det som fulgte etter forrige blogginnlegg. Det begynte med dette:

Tenkte jeg skulle utdype litt hvorfor jeg skrev i det forrige innlegget at det kanskje ikke var så motiverende for alle som leser. Det vekket en del å skrive det innlegget, og den setningen ble stående litt åpen og ubesvart for min del og det gjorde at jeg grublet videre.

Det jeg tenkte på, er at når man har en spiseforstyrrelse og kanskje vurderer å oppsøke hjelp, eller vurderer å be om en henvisning til Modum eller et annet sted – så er det kanskje ikke et slikt innlegg som vil motivere en til å gjennomføre det.

Når jeg skriver om rammer, krav, måltider, kostplan og samarbeidsavtale og det handler om å legge spiseforstyrrelsen stadig mer til side – så kan det kanskje være triggende, provoserende eller skremmende om man selv har en veldig vanskelig periode og sliter med en spiseforstyrrelse.

Det var krevende å skrive det innlegget. Og det vekket en del greier i meg (ref det jeg nettopp skrev). Det trigger, provoserer og påvirker meg å skrive om dette.

Også fortsatte det… Velkommen inn i tankesurret, stresset og bekymringskaoset som fulgte og følger med…

For når jeg forsøker å gå inn i hva som er hensikten med Modum, så føler jeg at det er vanskelig å gå inn i hvor mye dette også skremmer meg og hvor vanskelig det kjennes å skulle til Modum. Så jeg vil skape en avstand til dette som jeg vet kommer, og som jeg faktisk må gå gjennom. Det som skremmer meg og som trigger spiseforstyrrelsen:

Nemlig – å gi slipp på den.

Det er mer behagelig å presentere det på en ryddig måte og gjøre det til noe jeg kan kontrollere. Litt sånn: Jeg gjør sånn og sånn, da og da, også blir det sånn og slik => BRA UTFALL = FRISK = ALT FINT

Om jeg tar følelsene ut av regnestykket, som jeg kan prøver å sette opp slik, …:

nok mat + gode måltidsrutiner + passe mye aktivitet + ingen kompenserende atferd
= vektnormalisering og frisk

…så virker det veldig enkelt.

Da vil jeg i teorien være frisk etter oppholdet. Og Modum ville BLITT en quick fix.

Det er innbydende, da!

Men så… her er det mye som kicker inn. Det dukker opp kraftig motstand. En god del frykt. Usikkerhet. Tankekaos.

Det er DER det blir sammensatt, også hopper jeg nå for langt fremover, fordi jeg kjenner på frykten. For jeg kan jo ikke vite hvordan det vil bli på Modum, selv om jeg har vært der på et kortere utredningsopphold, og jeg kan ikke vite hvordan det vil være etterpå. Frykten er allikevel her NÅ.

Og det dukker opp en drøss med spørsmål, og alle disse har jeg ikke svar på enda. Noen av dem blir nok lettere å utforske og forstå enn andre.

Hvorfor dukker spiseforstyrrelsen opp som en løsning? Når dukker den opp? Hvordan er den med? Hvorfor er spiseforstyrrelsen så nødvendig? Hvilken funksjon har den? Hvilken plass fyller den? Hvorfor er det så skummelt å gi slipp? Hvordan takle følelsene og uroen? Hvordan erstatter jeg den? Hva gjør jeg i stedet?

Så jeg tenker at jeg behøver tid på dette. Bare det å gå inn på dette gjør også at jeg føler meg utrolig barnslig. Hvorfor fikser jeg det bare ikke selv, liksom? Jeg tenker jo at det er sykdommen, og at det også handler om frykt og utrygghet.

Tilbake til det at jeg føler meg barnslig, og egentlig litt dum. Jeg hører en stemme i hodet mitt som sier ting som:

«Om du får på plass disse måltidene, og bare slutter med det du holder på med nå, da er problemet løst. Da har du ikke lenger en spiseforstyrrelse. Da vil den jo ikke kunne dukke opp som løsning. Da trenger du vel ikke Modum egentlig heller, eller? Dette klarer du da på egen hånd! Du har jo klart å jobbe deg ut av selvskadingen! Du har yogaen som hjelper. Hva var egentlig problemet igjen?»

Jeg tenker liksom at dette må jeg da fikse selv. Men det gjør jeg jo ikke. For da ville jeg vel ha gjort det, by now? Eller ER jeg dum? (ikke sant, det blir en unyttig loop).

Også er det kanskje at jeg må forstå, prøve og erfare en del ting nok. Ellers kan det bli vanskelig å ikke ty til spiseforstyrrelsen igjen, når jeg står i situasjonene der den har vært det jeg har pleid å bruke. Eventuelt kan det bli enkelt å ty til andre ting, som trening for min egen del, da det er en go to.

Det ER sammensatt.

Og så, for meg, et viktig spørsmål – hva skal jeg erstatte spiseforstyrrelsen med og hva gjør jeg i stedet? Egentlig tenker jeg at det burde være en naturlig del av behandlingen og jeg må tenke på det, for min egen del. Det er ikke enkelt når sykdommen på en måte er blitt «sånn jeg lever livet» fordi det bare har vært sånn så lenge. Det er jo ikke det at alt vil bli helt nytt, men det er noe vesentlig som blir borte. Blir det et tomrom som må fylles?

Tidligere har nysgjerrighet vært en god venn ut av depresjon, (nysgjerrighet har kanskje vært litt fraværende en stund, eller så har jeg kanskje ikke hatt helt kapasitet til å følge opp). Også stahet (som opprettholder sykdommen), kan bli drahjelp for en god retning. Jeg vet jo at jeg har opparbeidet meg noen gode verktøy allerede, og de vil absolutt være nyttige. De vil få prøvd seg nå, virkelig.

Derfor tenker jeg ikke på Modum som en quick fix, men jeg tror det en en mulighet til et krevende dypdykk, fordi det vil bli ganske så annerledes fra den hverdagen jeg nå står i. På godt og vondt. Og selv om det er et lengre opphold, så er det ikke alt man vil få tid til å jobbe seg ferdig med.

Etter Modum skal jeg tilbake til hverdagen min, som ikke kan være helt lik som den hverdagen jeg nå kjenner. Veien videre fortsetter i høyeste grad etterpå. Jeg vet at jeg er for langt frem i tid nå. Jeg kan ikke vite hvordan jeg vil ha det når jeg er ferdig på Modum (som kan være en god ting – det er litt åpent).

I blant er det greit å bare skrive ut stresset, bekymringene og tankekaoset. Og gå ut i solen!

2. Tvangspreget hverdag

He he – jeg er lite rutinert på å skrive serieinnlegg. Dersom du ikke har lest de to forrige innleggene jeg har skrevet, eller ikke forstår poenget selv om du har lest dem (fordi jeg ikke har gjort meg forstått), så er denne bloggserien her inspirert av at jeg holdt et foredrag om yoga som selvhjelpsverktøy, på en temakveld hos Spiseforstyrrelsesforeningen, for en uke siden.

I forberedelsen hadde jeg utgangspunkt i omtalen av temakvelden, som blant annet gikk ut på at jeg skulle si noe om hvordan yoga har fungert som et selvhjelpsverktøy i tilfriskningen fra spiseforstyrrelsen. Hvordan hjelper det meg i praksis, og hvordan andre kan benytte seg av yoga i sin tilfriskningsprosess.

Det ble en søken på å finne ut hvordan BLE egentlig yoga et selvhjelpsverktøy for meg, hva har forandret seg pga yogaen, hva gir yogaen meg, hvordan er yogaen med meg nå, hvordan var hverdagen før det sa stopp, og da det enda var kaos. Litt sånne spørsmål dukket opp underveis.

Derfor kom jeg blant annet inn på hvordan min hverdag var da det var tvangspregede tanker som styrte, som dette innlegget vil gå litt inn på.

Det så i grove trekk sånn ut

  • Planla livet rundt trening
    • Ja, det var faste timer som måtte gjennomføres, og det skulle helst bli mer trening og flere timer. Det ble liksom aldri nok trening. Det ble virkelig aldri nok hvile. Jeg slet meg helt ut, men jeg våget ikke å ikke trene.
  • Tvangstanker, stress og dårlig samvittighet knyttet til trening, mat, måltider, kropp og vekt
    • Jeg var ikke alltid så fokusert på tallet på vekten, men trening, mat, måltider og kropp – absolutt. Jeg brukte veldig mye tid på å lese om mat, kostholdstips, slanketips, dietter, oppskrifter i blader, bøker og på nett. Blogger og ulike nettsider. Det tok utrolig mye tankefokus og energi.
    • Treningen var liksom bare en stor del av livet og det jeg gjorde. Det var bare sånn. Jeg tenkte at jeg en eller annen gang skulle endre på situasjonen, at livet skulle være noe mer, men det var jo ikke som at jeg klarte å endre det med det tankesettet jeg var i. Det var ikke et valg da, å endre.
    • Noe som kunne bli skikkelig vanskelig, var å spise ute. Når restauranten ikke var bestemt på forhånd, og særlig om jeg skulle velge. Jeg klarte ikke. Jeg kunne lese meny etter meny, gå fra sted til sted og ikke klare å finne noe som passet. Det har tatt det gode humøret ut av mange situasjoner. Det er jeg lei meg for, samtidig ser jeg nå at jeg kunne ikke håndtert det annerledes da. Det var for mye tvangstanker rundt mat, kropp og trening.
    • Kropp. Den skulle ikke bare fungere på trening. Den skulle ALLTID fungere på trening, og med samme intensitet, samme prestasjon, samme fleksibilitet, samme styrke, samme energinivå. Hver økt. Jeg forventet og krevde veldig mye av kroppen min. Og den fikk ikke nok hvile mellom øktene. Ikke på mange år.
  • Høyt aktivitetsnivå/ tempo
    • Det var ikke alltid at jeg gjorde så mye, det var kanskje heller det at jeg gjorde det samme, og jeg måtte gjøre det jeg skulle, jeg stresset for å rekke trening, tok ut alt jeg hadde på en økt, ble for det meste for sliten, og fikk sjelden hentet meg inn nok, også opprettholdt jeg det tempoet og det aktivitetsnivået. For jeg måtte.
  • Vanskelig å slappe av og roe ned
    • Jeg slappet ikke av. Systemet var for anspent og oppgira til at den roen jeg ga meg selv i form av søvn (kommer tilbake til det), fritid, yoga og stretching, ikke var nok til at avslapningen og roen ble langvarig. Jeg var konstant «på».
  • Stress og indre uro
    • Det kjentes litt som en indre dur som alltid var på. Jeg var nok ikke alltid like stressa og urolig, men jeg var ikke helt i kontakt med hvordan jeg hadde det. Jeg var også veldig ofte ikke «mentalt til stede» der jeg var eller det jeg gjorde. Stress og uro gjør ting med kroppen. Det er normale reaksjoner som blir skadelige om de alltid er aktivert. Å alltid være i fluktmodus, for eksempel, er ikke beroligende. Det låser kroppen i en stressreaksjon. Er man stressa, så er nervesystemet for aktivert og kroppen mobiliserer for å prestere (slåss, flykte). Det kan være bra for korte perioder, men ikke over lengre perioder.
  • Lite kontakt med følelser, vanskelig å gjenkjenne hvordan jeg hadde det
    • Det var mye stress, tankesurr, uro og aktivitet, så jeg var ikke helt i kontakt med alle følelser eller hvordan jeg hadde det. Jeg tillot heller ikke alle følelser, de kunne virke skumle. Jeg hadde jo følelsesreaksjoner, og lo og gråt og ble sint og trist. Men jeg var ikke helt i kontakt med det, og visste ikke alltid helt hvorfor jeg gråt, og skjønte ikke egentlig sammenhengen mellom treningsmengden, matinntaket og at jeg ikke hadde det så bra. Og jeg skjønte ikke heller det helt, at jeg ikke hadde det så bra. Eller kanskje var jeg litt i kontakt med det, på et plan, litt under bevisstheten. Men det var ikke enkelt å kjenne på, og jeg klarte ikke å endre, helt. Det var jo sånn livet mitt var.
  • Muskelspenninger/ muskelsmerter
    • Mye vondt i kroppen, anspente muskler, muskelkramper, vonde og ømme muskler. Jeg likte å føle at kroppen var varm og fleksibel, og jeg tror jeg forvekslet myk med avspent og avslappet.
  • Dårlig søvn
    • Det var mange ganger jeg faktisk registrerte uroen og spenningene, for det opplevdes som om jeg lå noen millimeter over madrassen. Eller jeg kollapset i søvn. Jeg kunne våkne om natten av muskelkramper i leggen, eller at jeg gjorde situps. Jeg kunne drømme om trening, og det var umulig å skru av tankesurret.
  • Rastløs vandring
    • Når søvnen var dårlig, og i noen vanskelige perioder gikk jeg en del turer, både på dagen, kvelden og om natten. Det var ofte om kveldene at jeg ble så rastløs at jeg vandret rundt. Dette skjedde periodevis. De rastløse turene kunne kjennes hvileløse, ikke helt avkoblende. Samtidig ga det noe positivt ved at det foregikk i et annet tempo enn det jeg holdt til vanlig, jeg fikk også frisk luft, miljøskifte og bevegelse. Tankene kunne kverne, kanskje klarnet de noe, men jeg kom meg litt ut.

Jeg vet ikke helt hvor lang tid det før det ble sånn, eller når det begynte å bli fastlåst. Jeg vet at treningen gikk fra å være gøy, til å bli for hektisk og tvangspreget og gikk over til å styre hverdagen. Det blir ikke så fastlåst og tvangspreget over natten. Det bygger seg opp over tid.

Det var jo ikke det at jeg ikke gjorde noe annet enn å trene. Men det var mange ting jeg ikke ble med på fordi jeg følte at jeg måtte trene. De interessene jeg nevnte i forrige innlegg – noen av dem var med, men det var mye mindre tid til dem. Det måtte passe inn i timeplanen min. Trening først.

Også var jeg utslitt og stressa, og det påvirket overskuddet og humøret. Det gikk utover venner og familie, forhold, jobben og mitt sosiale liv.

Til slutt ble det stopp, og det kommer jeg inn på i neste innlegg.

 

Foto funker

Det å ta bilder gjør at jeg får en pause. All oppmerksomheten min vendes mot det øyeblikket og det jeg holder på med.

Jeg er i øyeblikket, men kroppen har ikke fokus. Det jeg ser på er objektet gjennom objektet. Det som fanget oppmerksomheten og vekket interessen, som tok meg ut av meg og mitt og inn i noe annet.

Dermed skaper foto en pause fra spiseforstyrrelsen.

Yoga for enhver anledning

Jeg tror jeg virkelig har oppdaget at det finnes yoga for alle anledninger. Dette blir et rablete innlegg om yoga. Jeg er takknemlig for yoga.

Da jeg startet med yoga var det for å bli myk, kanskje lære å puste litt (om jeg var heldig), Men i hovedsak for å bli myk.

Da jeg fikk beskjed om at jeg behøvde å ta det med ro og ikke trene så mye, brukte jeg yoga innledningsvis for å trene det jeg kunne. Få ett eller annet treningsutbytte, liksom. Så jeg har gjort en god del fysisk krevende yoga, som Bikram, Ashtanga, vinyasa flow, jivamukti yoga, hot yoga, iyengar o.l.

Men på den yogaveien, som startet for vel 15 år siden, har jeg også oppdaget andre yogatyper. Deriblant yin yoga.

Yin yoga var en utfordring, samtidig som jeg lengtet etter å kunne få slappe av. På yin yoga tilbringer man 2-5 minutter i hver posisjon, og alle overganger gjøres på en rolig og oppmerksom måte. Nå føles det helt fantastisk å vite at det finnes noe sånt, men da jeg begynte med det var det en tålmodighetsprøve uten like.

Det var så mye som kicka inn da jeg skulle ta det med ro, puste og fokusere innover:

  • sammenligning
  • prestasjon
  • perfeksjonisme
  • irritasjon
  • utålmodighet
  • flukt
  • puste»problemer»

Det har vært en lang reise. De tingene der var jo ikke fremmed på en ashtangatime heller.

Etterhvert som jeg har blitt bedre kjent både med yoga og med meg selv, har jeg erfart at jeg kan finne yoga for alle anledninger.

Det var veldig fint og nyttig å kunne ty til de fysiske yogaformene da jeg stresset over ikke å få trene hardt. For yogaen var hard nok, og samtidig fikk jeg de gode konsekvensene som fokus på pusten, på her og nå, og på å gjøre det som kroppen var klar for. Jeg lærte altså mer og mer å kjenne etter og slappe av. Selv om jeg tviholdt på treningsintensiteten en god stund.

De fysiske yogaformene gir både styrke og fleksibilitet, samt fokus og pust – og er en kjempegod pakke. Og jeg er glad i det. Samtidig er det ikke alltid det jeg ønsker, eller kanskje trenger.

Noen ganger kan det være digg å ikke måtte balansere i treet og danseren eller gjøre tusen chaturangaer og trene arm- og overkroppstyrke i delfinen. Noen ganger kan det være fint å r o e  n e d.

Har jeg erfart.

Etterhvert så er avspenning og pust blitt kanskje minst like viktig som styrke og kondisjon. Fordi jeg merker at det er bra for kroppen. Med tid og øvelse er det også blitt enklere å fokusere på pusten og hva kroppen er klar for, når jeg gjør yoga. Fremfor å sammenligne, presse på og perfeksjonere.

Så listen over er blitt enklere. Ting forsvinner ikke bare uten videre, men de har blitt mindre viktige og byttet form.

Perfeksjon kan for eksempel gå over til å bli en søken etter det kroppen vil gjøre. Utfordringen med pusten kan bli en utforsking på når (og hvor) pusten stopper og når (og hvor) den flyter friere.
Utålmodighet og irritasjon forteller noe. Jeg kan velge hvordan jeg vil møte det.

Så ja, en yogareise har det vært.

Jeg tenkte på dette litt tidligere i kveld. For det har vært trøblete en stund nå, og spiseforstyrrelsen har liksom fått et grep igjen. Så jeg er stressa og sliten. Og litt trenings – ikke avhengig – men behovet for å trene er liksom sterkere.

I dag hadde jeg egentlig planlagt å trene kondisjon. Så ble det 45 minutter yin yoga i stedet. 2-5 minutter i hver posisjon. Pust, avspenning. En mulighet til å roe ned. Det var et behov og en anledning.

Yoga funker for meg. Glad for det.

Takk som leser.