På den andre siden

Velkommen inn i det som fulgte etter forrige blogginnlegg. Det begynte med dette:

Tenkte jeg skulle utdype litt hvorfor jeg skrev i det forrige innlegget at det kanskje ikke var så motiverende for alle som leser. Det vekket en del å skrive det innlegget, og den setningen ble stående litt åpen og ubesvart for min del og det gjorde at jeg grublet videre.

Det jeg tenkte på, er at når man har en spiseforstyrrelse og kanskje vurderer å oppsøke hjelp, eller vurderer å be om en henvisning til Modum eller et annet sted – så er det kanskje ikke et slikt innlegg som vil motivere en til å gjennomføre det.

Når jeg skriver om rammer, krav, måltider, kostplan og samarbeidsavtale og det handler om å legge spiseforstyrrelsen stadig mer til side – så kan det kanskje være triggende, provoserende eller skremmende om man selv har en veldig vanskelig periode og sliter med en spiseforstyrrelse.

Det var krevende å skrive det innlegget. Og det vekket en del greier i meg (ref det jeg nettopp skrev). Det trigger, provoserer og påvirker meg å skrive om dette.

Også fortsatte det… Velkommen inn i tankesurret, stresset og bekymringskaoset som fulgte og følger med…

For når jeg forsøker å gå inn i hva som er hensikten med Modum, så føler jeg at det er vanskelig å gå inn i hvor mye dette også skremmer meg og hvor vanskelig det kjennes å skulle til Modum. Så jeg vil skape en avstand til dette som jeg vet kommer, og som jeg faktisk må gå gjennom. Det som skremmer meg og som trigger spiseforstyrrelsen:

Nemlig – å gi slipp på den.

Det er mer behagelig å presentere det på en ryddig måte og gjøre det til noe jeg kan kontrollere. Litt sånn: Jeg gjør sånn og sånn, da og da, også blir det sånn og slik => BRA UTFALL = FRISK = ALT FINT

Om jeg tar følelsene ut av regnestykket, som jeg kan prøver å sette opp slik, …:

nok mat + gode måltidsrutiner + passe mye aktivitet + ingen kompenserende atferd
= vektnormalisering og frisk

…så virker det veldig enkelt.

Da vil jeg i teorien være frisk etter oppholdet. Og Modum ville BLITT en quick fix.

Det er innbydende, da!

Men så… her er det mye som kicker inn. Det dukker opp kraftig motstand. En god del frykt. Usikkerhet. Tankekaos.

Det er DER det blir sammensatt, også hopper jeg nå for langt fremover, fordi jeg kjenner på frykten. For jeg kan jo ikke vite hvordan det vil bli på Modum, selv om jeg har vært der på et kortere utredningsopphold, og jeg kan ikke vite hvordan det vil være etterpå. Frykten er allikevel her NÅ.

Og det dukker opp en drøss med spørsmål, og alle disse har jeg ikke svar på enda. Noen av dem blir nok lettere å utforske og forstå enn andre.

Hvorfor dukker spiseforstyrrelsen opp som en løsning? Når dukker den opp? Hvordan er den med? Hvorfor er spiseforstyrrelsen så nødvendig? Hvilken funksjon har den? Hvilken plass fyller den? Hvorfor er det så skummelt å gi slipp? Hvordan takle følelsene og uroen? Hvordan erstatter jeg den? Hva gjør jeg i stedet?

Så jeg tenker at jeg behøver tid på dette. Bare det å gå inn på dette gjør også at jeg føler meg utrolig barnslig. Hvorfor fikser jeg det bare ikke selv, liksom? Jeg tenker jo at det er sykdommen, og at det også handler om frykt og utrygghet.

Tilbake til det at jeg føler meg barnslig, og egentlig litt dum. Jeg hører en stemme i hodet mitt som sier ting som:

«Om du får på plass disse måltidene, og bare slutter med det du holder på med nå, da er problemet løst. Da har du ikke lenger en spiseforstyrrelse. Da vil den jo ikke kunne dukke opp som løsning. Da trenger du vel ikke Modum egentlig heller, eller? Dette klarer du da på egen hånd! Du har jo klart å jobbe deg ut av selvskadingen! Du har yogaen som hjelper. Hva var egentlig problemet igjen?»

Jeg tenker liksom at dette må jeg da fikse selv. Men det gjør jeg jo ikke. For da ville jeg vel ha gjort det, by now? Eller ER jeg dum? (ikke sant, det blir en unyttig loop).

Også er det kanskje at jeg må forstå, prøve og erfare en del ting nok. Ellers kan det bli vanskelig å ikke ty til spiseforstyrrelsen igjen, når jeg står i situasjonene der den har vært det jeg har pleid å bruke. Eventuelt kan det bli enkelt å ty til andre ting, som trening for min egen del, da det er en go to.

Det ER sammensatt.

Og så, for meg, et viktig spørsmål – hva skal jeg erstatte spiseforstyrrelsen med og hva gjør jeg i stedet? Egentlig tenker jeg at det burde være en naturlig del av behandlingen og jeg må tenke på det, for min egen del. Det er ikke enkelt når sykdommen på en måte er blitt «sånn jeg lever livet» fordi det bare har vært sånn så lenge. Det er jo ikke det at alt vil bli helt nytt, men det er noe vesentlig som blir borte. Blir det et tomrom som må fylles?

Tidligere har nysgjerrighet vært en god venn ut av depresjon, (nysgjerrighet har kanskje vært litt fraværende en stund, eller så har jeg kanskje ikke hatt helt kapasitet til å følge opp). Også stahet (som opprettholder sykdommen), kan bli drahjelp for en god retning. Jeg vet jo at jeg har opparbeidet meg noen gode verktøy allerede, og de vil absolutt være nyttige. De vil få prøvd seg nå, virkelig.

Derfor tenker jeg ikke på Modum som en quick fix, men jeg tror det en en mulighet til et krevende dypdykk, fordi det vil bli ganske så annerledes fra den hverdagen jeg nå står i. På godt og vondt. Og selv om det er et lengre opphold, så er det ikke alt man vil få tid til å jobbe seg ferdig med.

Etter Modum skal jeg tilbake til hverdagen min, som ikke kan være helt lik som den hverdagen jeg nå kjenner. Veien videre fortsetter i høyeste grad etterpå. Jeg vet at jeg er for langt frem i tid nå. Jeg kan ikke vite hvordan jeg vil ha det når jeg er ferdig på Modum (som kan være en god ting – det er litt åpent).

I blant er det greit å bare skrive ut stresset, bekymringene og tankekaoset. Og gå ut i solen!

Advertisements

2. Tvangspreget hverdag

He he – jeg er lite rutinert på å skrive serieinnlegg. Dersom du ikke har lest de to forrige innleggene jeg har skrevet, eller ikke forstår poenget selv om du har lest dem (fordi jeg ikke har gjort meg forstått), så er denne bloggserien her inspirert av at jeg holdt et foredrag om yoga som selvhjelpsverktøy, på en temakveld hos Spiseforstyrrelsesforeningen, for en uke siden.

I forberedelsen hadde jeg utgangspunkt i omtalen av temakvelden, som blant annet gikk ut på at jeg skulle si noe om hvordan yoga har fungert som et selvhjelpsverktøy i tilfriskningen fra spiseforstyrrelsen. Hvordan hjelper det meg i praksis, og hvordan andre kan benytte seg av yoga i sin tilfriskningsprosess.

Det ble en søken på å finne ut hvordan BLE egentlig yoga et selvhjelpsverktøy for meg, hva har forandret seg pga yogaen, hva gir yogaen meg, hvordan er yogaen med meg nå, hvordan var hverdagen før det sa stopp, og da det enda var kaos. Litt sånne spørsmål dukket opp underveis.

Derfor kom jeg blant annet inn på hvordan min hverdag var da det var tvangspregede tanker som styrte, som dette innlegget vil gå litt inn på.

Det så i grove trekk sånn ut

  • Planla livet rundt trening
    • Ja, det var faste timer som måtte gjennomføres, og det skulle helst bli mer trening og flere timer. Det ble liksom aldri nok trening. Det ble virkelig aldri nok hvile. Jeg slet meg helt ut, men jeg våget ikke å ikke trene.
  • Tvangstanker, stress og dårlig samvittighet knyttet til trening, mat, måltider, kropp og vekt
    • Jeg var ikke alltid så fokusert på tallet på vekten, men trening, mat, måltider og kropp – absolutt. Jeg brukte veldig mye tid på å lese om mat, kostholdstips, slanketips, dietter, oppskrifter i blader, bøker og på nett. Blogger og ulike nettsider. Det tok utrolig mye tankefokus og energi.
    • Treningen var liksom bare en stor del av livet og det jeg gjorde. Det var bare sånn. Jeg tenkte at jeg en eller annen gang skulle endre på situasjonen, at livet skulle være noe mer, men det var jo ikke som at jeg klarte å endre det med det tankesettet jeg var i. Det var ikke et valg da, å endre.
    • Noe som kunne bli skikkelig vanskelig, var å spise ute. Når restauranten ikke var bestemt på forhånd, og særlig om jeg skulle velge. Jeg klarte ikke. Jeg kunne lese meny etter meny, gå fra sted til sted og ikke klare å finne noe som passet. Det har tatt det gode humøret ut av mange situasjoner. Det er jeg lei meg for, samtidig ser jeg nå at jeg kunne ikke håndtert det annerledes da. Det var for mye tvangstanker rundt mat, kropp og trening.
    • Kropp. Den skulle ikke bare fungere på trening. Den skulle ALLTID fungere på trening, og med samme intensitet, samme prestasjon, samme fleksibilitet, samme styrke, samme energinivå. Hver økt. Jeg forventet og krevde veldig mye av kroppen min. Og den fikk ikke nok hvile mellom øktene. Ikke på mange år.
  • Høyt aktivitetsnivå/ tempo
    • Det var ikke alltid at jeg gjorde så mye, det var kanskje heller det at jeg gjorde det samme, og jeg måtte gjøre det jeg skulle, jeg stresset for å rekke trening, tok ut alt jeg hadde på en økt, ble for det meste for sliten, og fikk sjelden hentet meg inn nok, også opprettholdt jeg det tempoet og det aktivitetsnivået. For jeg måtte.
  • Vanskelig å slappe av og roe ned
    • Jeg slappet ikke av. Systemet var for anspent og oppgira til at den roen jeg ga meg selv i form av søvn (kommer tilbake til det), fritid, yoga og stretching, ikke var nok til at avslapningen og roen ble langvarig. Jeg var konstant «på».
  • Stress og indre uro
    • Det kjentes litt som en indre dur som alltid var på. Jeg var nok ikke alltid like stressa og urolig, men jeg var ikke helt i kontakt med hvordan jeg hadde det. Jeg var også veldig ofte ikke «mentalt til stede» der jeg var eller det jeg gjorde. Stress og uro gjør ting med kroppen. Det er normale reaksjoner som blir skadelige om de alltid er aktivert. Å alltid være i fluktmodus, for eksempel, er ikke beroligende. Det låser kroppen i en stressreaksjon. Er man stressa, så er nervesystemet for aktivert og kroppen mobiliserer for å prestere (slåss, flykte). Det kan være bra for korte perioder, men ikke over lengre perioder.
  • Lite kontakt med følelser, vanskelig å gjenkjenne hvordan jeg hadde det
    • Det var mye stress, tankesurr, uro og aktivitet, så jeg var ikke helt i kontakt med alle følelser eller hvordan jeg hadde det. Jeg tillot heller ikke alle følelser, de kunne virke skumle. Jeg hadde jo følelsesreaksjoner, og lo og gråt og ble sint og trist. Men jeg var ikke helt i kontakt med det, og visste ikke alltid helt hvorfor jeg gråt, og skjønte ikke egentlig sammenhengen mellom treningsmengden, matinntaket og at jeg ikke hadde det så bra. Og jeg skjønte ikke heller det helt, at jeg ikke hadde det så bra. Eller kanskje var jeg litt i kontakt med det, på et plan, litt under bevisstheten. Men det var ikke enkelt å kjenne på, og jeg klarte ikke å endre, helt. Det var jo sånn livet mitt var.
  • Muskelspenninger/ muskelsmerter
    • Mye vondt i kroppen, anspente muskler, muskelkramper, vonde og ømme muskler. Jeg likte å føle at kroppen var varm og fleksibel, og jeg tror jeg forvekslet myk med avspent og avslappet.
  • Dårlig søvn
    • Det var mange ganger jeg faktisk registrerte uroen og spenningene, for det opplevdes som om jeg lå noen millimeter over madrassen. Eller jeg kollapset i søvn. Jeg kunne våkne om natten av muskelkramper i leggen, eller at jeg gjorde situps. Jeg kunne drømme om trening, og det var umulig å skru av tankesurret.
  • Rastløs vandring
    • Når søvnen var dårlig, og i noen vanskelige perioder gikk jeg en del turer, både på dagen, kvelden og om natten. Det var ofte om kveldene at jeg ble så rastløs at jeg vandret rundt. Dette skjedde periodevis. De rastløse turene kunne kjennes hvileløse, ikke helt avkoblende. Samtidig ga det noe positivt ved at det foregikk i et annet tempo enn det jeg holdt til vanlig, jeg fikk også frisk luft, miljøskifte og bevegelse. Tankene kunne kverne, kanskje klarnet de noe, men jeg kom meg litt ut.

Jeg vet ikke helt hvor lang tid det før det ble sånn, eller når det begynte å bli fastlåst. Jeg vet at treningen gikk fra å være gøy, til å bli for hektisk og tvangspreget og gikk over til å styre hverdagen. Det blir ikke så fastlåst og tvangspreget over natten. Det bygger seg opp over tid.

Det var jo ikke det at jeg ikke gjorde noe annet enn å trene. Men det var mange ting jeg ikke ble med på fordi jeg følte at jeg måtte trene. De interessene jeg nevnte i forrige innlegg – noen av dem var med, men det var mye mindre tid til dem. Det måtte passe inn i timeplanen min. Trening først.

Også var jeg utslitt og stressa, og det påvirket overskuddet og humøret. Det gikk utover venner og familie, forhold, jobben og mitt sosiale liv.

Til slutt ble det stopp, og det kommer jeg inn på i neste innlegg.

 

Foto funker

Det å ta bilder gjør at jeg får en pause. All oppmerksomheten min vendes mot det øyeblikket og det jeg holder på med.

Jeg er i øyeblikket, men kroppen har ikke fokus. Det jeg ser på er objektet gjennom objektet. Det som fanget oppmerksomheten og vekket interessen, som tok meg ut av meg og mitt og inn i noe annet.

Dermed skaper foto en pause fra spiseforstyrrelsen.

Yoga for enhver anledning

Jeg tror jeg virkelig har oppdaget at det finnes yoga for alle anledninger. Dette blir et rablete innlegg om yoga. Jeg er takknemlig for yoga.

Da jeg startet med yoga var det for å bli myk, kanskje lære å puste litt (om jeg var heldig), Men i hovedsak for å bli myk.

Da jeg fikk beskjed om at jeg behøvde å ta det med ro og ikke trene så mye, brukte jeg yoga innledningsvis for å trene det jeg kunne. Få ett eller annet treningsutbytte, liksom. Så jeg har gjort en god del fysisk krevende yoga, som Bikram, Ashtanga, vinyasa flow, jivamukti yoga, hot yoga, iyengar o.l.

Men på den yogaveien, som startet for vel 15 år siden, har jeg også oppdaget andre yogatyper. Deriblant yin yoga.

Yin yoga var en utfordring, samtidig som jeg lengtet etter å kunne få slappe av. På yin yoga tilbringer man 2-5 minutter i hver posisjon, og alle overganger gjøres på en rolig og oppmerksom måte. Nå føles det helt fantastisk å vite at det finnes noe sånt, men da jeg begynte med det var det en tålmodighetsprøve uten like.

Det var så mye som kicka inn da jeg skulle ta det med ro, puste og fokusere innover:

  • sammenligning
  • prestasjon
  • perfeksjonisme
  • irritasjon
  • utålmodighet
  • flukt
  • puste»problemer»

Det har vært en lang reise. De tingene der var jo ikke fremmed på en ashtangatime heller.

Etterhvert som jeg har blitt bedre kjent både med yoga og med meg selv, har jeg erfart at jeg kan finne yoga for alle anledninger.

Det var veldig fint og nyttig å kunne ty til de fysiske yogaformene da jeg stresset over ikke å få trene hardt. For yogaen var hard nok, og samtidig fikk jeg de gode konsekvensene som fokus på pusten, på her og nå, og på å gjøre det som kroppen var klar for. Jeg lærte altså mer og mer å kjenne etter og slappe av. Selv om jeg tviholdt på treningsintensiteten en god stund.

De fysiske yogaformene gir både styrke og fleksibilitet, samt fokus og pust – og er en kjempegod pakke. Og jeg er glad i det. Samtidig er det ikke alltid det jeg ønsker, eller kanskje trenger.

Noen ganger kan det være digg å ikke måtte balansere i treet og danseren eller gjøre tusen chaturangaer og trene arm- og overkroppstyrke i delfinen. Noen ganger kan det være fint å r o e  n e d.

Har jeg erfart.

Etterhvert så er avspenning og pust blitt kanskje minst like viktig som styrke og kondisjon. Fordi jeg merker at det er bra for kroppen. Med tid og øvelse er det også blitt enklere å fokusere på pusten og hva kroppen er klar for, når jeg gjør yoga. Fremfor å sammenligne, presse på og perfeksjonere.

Så listen over er blitt enklere. Ting forsvinner ikke bare uten videre, men de har blitt mindre viktige og byttet form.

Perfeksjon kan for eksempel gå over til å bli en søken etter det kroppen vil gjøre. Utfordringen med pusten kan bli en utforsking på når (og hvor) pusten stopper og når (og hvor) den flyter friere.
Utålmodighet og irritasjon forteller noe. Jeg kan velge hvordan jeg vil møte det.

Så ja, en yogareise har det vært.

Jeg tenkte på dette litt tidligere i kveld. For det har vært trøblete en stund nå, og spiseforstyrrelsen har liksom fått et grep igjen. Så jeg er stressa og sliten. Og litt trenings – ikke avhengig – men behovet for å trene er liksom sterkere.

I dag hadde jeg egentlig planlagt å trene kondisjon. Så ble det 45 minutter yin yoga i stedet. 2-5 minutter i hver posisjon. Pust, avspenning. En mulighet til å roe ned. Det var et behov og en anledning.

Yoga funker for meg. Glad for det.

Takk som leser.

Hvordan var min spiseforstyrrelse?

Dette har jeg forsøkt å få litt grep om, det har egentlig ikke vært så lett. Hvorfor det ble sånn har jeg ikke kommet til enda, det kommer kanskje senere. Jeg får se.

Men hvordan var spiseforstyrrelsen for meg? Det har jo gått veldig i perioder, og det har vært en «greie» i større eller mindre grad i kortere eller lengre perioder, og over lengre tid. Noe jeg har kommet tilbake til, lagt litt vekk, og tatt opp igjen. Lenge. Uklart, uorganisert, uoversiktlig. Men til stede.

Det som er blitt klarere er de siste 2-3 årene, der jeg har forsøkt å aktivt jobbe meg ut av spiseforstyrrelsen – virkelig aktivt jobbet for å endre dette mønsteret, bli kvitt spiseforstyrrelsen. Først da jeg startet med dette oppdaget jeg hvor dypt den satt, hvor stor del av meg den kontrollerte, hvilke områder den strakte seg utover, hvordan den påvirket meg, og hvordan jeg søkte mot den. Og jeg så litt tydeligere hvordan den så ut for meg.

I starten av prosessen med å bli kvitt den, før jeg var klar over at det var det jeg var i gang med, var den utelukkende uklar og utydelig, for det meste kaos, stress og jag. Den var streng, kontrollerende, tilstedeværende, skitten og grådig, og alltid parat med straff og kritikk. Det var meget uklart hva som var mine tanker og hva som kanskje var spiseforstyrrede tanker. Dette prøvde jeg  å få oversikt over, etterhvert som jeg begynte å innse at spiseforstyrrelsen hadde veldig stor plass i livet mitt. Jeg syntes det var ekstremt vanskelig å vite hvor den sluttet og hvor «jeg begynte».

Jeg fikk flere tilbakemeldinger om at «det er spiseforstyrrelsen som snakker» og etterhvert begynte jeg å innse, og såvidt eie det selv, at det i mange tilfeller var spiseforstyrrelsen, altså sykdommen, som snakket, og ikke jeg. Det var den som protesterte, som ga meg panikk, som styrte meg. Slik tenkte jeg om dette:

  • Når jeg ser meg i speilet og får verdens dårligste selvfølelse er det spiseforstyrrelsen som kritisererer
  • Når jeg ikke klarer å spise er det sf som vil sulte meg vekk
  • Når jeg ikke klarer å stoppe er det sf som vil straffe meg
  • Når jeg kaster opp er det sf som vil ha oppmerksomhet
  • Når jeg sier jeg ikke er tynn er det sf som tar oppmerksomhet
  • Når jeg sier jeg vil bli tynnere er det sf som vil gjøre meg liten
  • Når jeg føler meg feit er det sf som kritiserer, straffer og tar oppmerksomhet

Denne listen kunne vært uendelig mye lenger ser jeg nå, men da var det dette jeg fikk ut. Og i det jeg skrev den listen innså jeg at dette var et skritt videre. Jeg hadde ALDRI før hatt denne indre dialogen gående. Jeg hadde aldri før identifisert spiseforstyrrelsen i meg. Jeg hadde aldri før eid tanken om at jeg kunne være sterk og skyve unna de destruktive tankene. Jeg hadde aldri før VIRKELIG tatt fatt på denne kampen.

Dette skrev jeg om hva jeg opplevde spiseforstyrrelsen ga meg, for 2 år siden:
– mestringsfølelse
– kontroll
– en lett kropp
– en tynn kropp
– fokus på noe konkret (mat/ kropp)
– trygghet i ensomhet

Og dette opplevde jeg at spiseforstyrrelsen fratok meg:
– kontrollen og mestringsfølelsen når jeg bryter spiseforstyrrelsens regler
– mye glede, frihet og fleksibilitet
– avslappethet rundt et måltid
– energi som kan brukes på andre ting, som å være kreativ og kjenne etter hva jeg ønsker, trenger, liker og føler
– spiseforstyrrelsen er en fokustyv, den tar vekk fokus som kan brukes til å utvikle meg selv som person, kollega, venn, søster, datter, potensiell kjæreste, yogini
– selvsikkerheten til egen kropp/ utseende
– trygghet når jeg er rundt andre mennesker (måler og sammenligner, tviler på egne kvaliteter – fysiske og “mentale”)
– evnen til å kjenne etter egen kropp
– å være i nuet

Dette begynte jeg å innse da jeg ble utfordret til å sette opp «for/mot» – eller hva gir en spiseforstyrrelse, og hva tar den (hva krever den, ville jeg sagt).

Dette var jeg redd for:
Frykt for å miste kontroll
Jeg vet hva jeg har, men ikke hva jeg kan få/ bli/ veie når jeg blir “frisk”. Jeg ser for meg hvordan jeg som frisk er en person som tåler hele meg, alle sider, som gleder seg over hva kroppen kan gjøre (yoga, løping, klatring, etc etc), som ser verdien i seg selv fremfor å sammenligne seg med andre, som ser at egne evner, kvaliteter, egenskaper og innsats er god (nok?). Jeg er redd for å ta for mye plass – for å høres for godt.

Og dette skjønte jeg etter hvert:

Spiseforstyrrelsen tar oppmerksomheten vekk fra de egentlige problemene.

Spiseforstyrrelsen har ikke den samme plassen i livet mitt, det er godt å kjenne. Den har mindre kontroll, og den gir for det meste tristhet, sorg og ensomhet når den dukker opp. Nå tar den uendelig mye mer enn den gir. En spiseforstyrret kontroll og mestringsfølelse skraper bare på overflaten av de mulighetene man har i seg. Jeg blir i blant lei meg når jeg kjenner at deler av spiseforstyrrelsen fortsatt sitter i. Og det er kanskje et sunnhetstegn? Kanskje det er sånn at jeg både er lei av at den fortsatt finnes i livet mitt, samtidig som jeg kanskje er lei meg for å gi slipp på noe som har vært en del av meg og livet mitt så lenge?

Jeg har ikke tenkt så mye på at det skulle følge med en sorg å bli fri fra spiseforstyrrelsen, jeg har mest tenkt at det var umulig å bli fri fra den, deretter at det ville bli en lettelse. Kanskje er det også en sorg? Hva har man mistet på grunn av den. Hva har man fått på grunn av den. Hva har man lært av seg selv i prosessen med å bli fri fra den.

Jeg skal overhode ikke idyllisere en spiseforstyrret tilværelse – alle som har hatt sykdommen vet hvor jævelig den er, hvor egoistisk, skamfull, altoppslukende, energitømmende, ensomhetsjagende, isolerende, tom, sort, mørk og krevende den er.

Sinne som drivkraft for positiv endring – JEG VIL IKKE TILBAKE DIT! Den tar mer enn den gir.

Jeg vet at jeg er på vei ut av den når jeg ser tilbake på veien jeg har gått, og hvilke tanker jeg tenker nå i forhold til hva jeg tenkte da for 2-3 år siden. Det er virkelig en vei det er verdt å kjempe seg fremover på! Steg for steg.

Denne låta føltes litt bra nå «SO WHAT»