1 år siden

I dag er det 1 år siden sist jeg selvskadet ved å kutte meg.  Det har faktisk gått 1 år.

Det har vært mange ganger hvor jeg har vært veldig nære. Det har vært krevende, samtidig som jeg etterhvert har tenkt at det ikke egentlig fungerer lenger. At det ikke vil gi meg det jeg egentlig har behov for. At selvskadingen ikke gir meg den samme effekten som jeg har fått, eller har hatt behov for, tidligere. Jeg vet ikke om jeg aldri vil komme til å selvskade igjen, men det kjennes stadig mer sannsynlig at jeg har lagt dette bak meg. Jeg stoler mer og mer på det.

Det var ubevisst at jeg startet den kampen for å slutte for ett år siden. Jeg oppdager at jeg kommer langt med trass og stahet. Og økende egenomsorg.

Det bygger kanskje en utholdenhet og et grunnlag å stadig gjøre noe annet, hver gang behovet for å selvskade har dukket opp. Jeg har hatt god hjelp fra yogaen og jeg har utfordret meg ved å møte triggersituasjonene på nye måter. For de har jo dukket opp.

Det har ikke vært lett, og det er bare jeg som kan kjempe denne kampen. Men:

Det er mange ting, opplevelser og mennesker som har bidratt til at jeg har klart ett år uten. Jeg har tatt noen avgjørelser, som har vist seg å være veldig bra – og den mestringsfølelsen har vært god.

Det er vanskelig å oppsummere på en ryddig måte alt som har bidratt til dette. Jeg har møtt kjente situasjoner på en LITT annen måte. Vært litt mer til stede i meg selv. Stått litt stødigere i gamle runder. Pustet mer. Tålt mer. Utfordret meg en god del på å stå i følelser. Gått kjente tankemønstre i møte med en litt ny vinkling. Hatt en samtale som har gitt noe, påvirket litt. Hørt en podcast som har gitt et nytt perspektiv. Fått en bekreftelse på noe som har lappet et hull som ikke egentlig hang sammen med bekreftelsen.

Å lappe sammen selvfølelsen, skjer kanskje litt, ofte, sakte, jevnt og ujevnt over tid? Det tar tid. Det fungerer da, jeg tror det. Jeg kjenner det.

Jeg hadde kanskje ikke kunnet feire ettårsdag i dag, om jeg ikke hadde gjordt en vesentlig endring i behandlingssituasjonen jeg stod i for 1 år siden. Da var det rett. Å ha tillit og en god kjemi med den behandleren som skal slippe så langt innpå, har vært avgjørende. Ny situasjon er bra. Det har også hjulpet mye å ha bra mennesker rundt meg, både privat og på jobb.

1 år. Jeg er glad for det.

Advertisements

5. Veien ut av det fastlåste og tvangspregede

Dette innlegget er jeg usikker på. Jeg var også usikker på om jeg skulle ta det med på foredraget. Det føltes som at jeg hadde snakket for mye om meg selv allerede, og ikke kommet i gang med det jeg «skulle», nemlig yogaen. Samtidig var dette noe som ble tydeligere og tok mer form etter som jeg forberedte meg til foredraget, så jeg valgte å inkludere det. Så da gjør jeg det også her. Jeg håper ikke det blir for mye «meg».

I forrige innlegg skrev jeg noe om at recovery er en langvarig prosess, og kan være en lang vei. Det har for meg blitt tydeligere og tydeligere at jeg, på min vei ut av det fastlåste og tvangspregede, og de satte mønstrene, liksom jobber meg gjennom lag av ulike ting.

I blant kan det kjennes som jeg går de samme rundene igjen og igjen, og liksom aldri blir «ferdig» (hva nå enn det er), eller helt kommer forbi noe som nok stikker veldig dypt. Enkelte ting dukker opp igjen og igjen, og noen ting er det vanskelig å slippe.

Det jeg har lagt merke til, er at selv om rundene i blant kan virke like, eller at det føles som jeg har vært «her» før, så er det subtile eller store forskjeller. Kanskje har det tatt ny form eller dukker opp på en ny måte. Endringene kan spores ved å tenke litt tilbake og sammenligne.

  • Lag med symptomer
    • For meg tok symptomene i utgangspunktet form av spiseforstyrrelse, trening og selvskading. Jeg skjønte liksom ikke helt at det var et problem. Det var bare sånn jeg håndterte livet, som jeg tror jeg har nevnt noen ganger. I en periode selvskadet jeg bortimot daglig på jobb som del av en stressmestringsstrategi. Det funket kortsiktig. Derfor holdt det også på sånn ganske lenge. Men det løste jo ingenting. Problemene bak ble ikke borte, de ble bare parkert litt. Jeg går ikke videre inn på dette nå, siden jeg har skrevet en del om dette på bloggen.
  • Noen kaotiske lag
    • Det kan dukke opp mye når man begynner å åpne godt stengte dører gjennom at mønstre brytes (som ved den store endringen av trening min) og problemer og symptomer skal tas tak i samtidig.
    • I kaoslaget mitt har jeg opplevd mye stress, skam, sterk selvforakt, depresjon, symptomøkning, selvmordstanker, dårlig søvn og 2 innleggelser. Det var en total som ble for mye.
    • Da det ble snakk om innleggelse første gang våren 2013 ante jeg ikke hva jeg skulle tro, eller hvordan jeg skulle ta stilling til det. Jeg visste ikke hva jeg trengte for å løse det kaoset jeg sto i. Jeg skjønte heller ikke helt hva kaoset besto av. Jeg hadde ingen mestringsstrategier da som kunne holde ting i sjakk.
    • Da trengte jeg mer hjelp enn jeg fikk, innleggelse ble foreslått, og etter flere runder i tenkeboksen takket jeg ja.
    • 2013 er det sorteste året så langt i mitt liv. Jeg har nok ikke vært mer på bunn enn da, også var det første gang jeg traff bunn så hardt – så jeg hadde ikke erfaring med å komme meg opp igjen. Jeg hadde heller ikke erfaring med at opp ikke nødvendigvis betyr videre opp og frem. Da jeg litt ut på høsten begynte å gjenkjenne signalene fra runden på våren, ble jeg redd, for det var skummelt å kjenne: Er jeg her igjen? Skal det aldri bli bedre?
    • Det var mye som skjedde den høsten, og hektisk aktivitet bikket over og gjorde meg utslitt og gradvis mer deprimert. Til slutt skjønte jeg ikke hvorfor jeg sto opp, hva jeg gjorde i livet, hva som var meningen. Hygge og glede trengte ikke langt nok inn. Det ble tomt, sort, ensomt. Varsellampene ringte. Ny innleggelse. Jeg kom gjennom, og lærte noe mer. Det er ikke alt vi skal klare alene. Og jeg klarer ikke å gjøre alt.
    • Innleggelsene gav meg mye av det jeg trengte: Støtte, rammer, oppfølging, samtaler, trygge mennesker, forutsigbarhet, rutiner, mulighet til å hente meg litt inn igjen, perspektiv på timeplanen min (for mye aktivitet, for lite hvile, søvn og mat), tilbakemeldinger på situasjonen min. Og jeg hadde godt utbytte av yoga. Blant annet antigravity yoga, som jeg kommer tilbake til 🙂
  • Lagene der stadig mer faller på plass
    • Å gjenkjenne skam, uro, angst, frykt, usikkerhet, utrygghet, apati, overveldende følelser, nummenhet, stress – hvordan det kjennes på kroppen og at det kan lede til destruktiv atferd, for å numme eller fjerne – er beintøft og krevende, og viktig og nyttig.
    • Kunnskap gjør det mulig for meg å forstå hvordan reaksjoner henger sammen og hvordan f. eks. selvkritikk kan opprettholde spiseforstyrrelse og depresjon. Hvordan selvforakt og utrygghet kan lede til depresjon og suicidaltanker. Hvordan angst kan lede til ensomhet.
    • Kunnskap og erfaringer, også kroppslige erfaringer gjennom yoga, gir meg økt indre trygghet og forståelse for egne reaksjoner (symptomer). Ved å komme i kontakt med kroppen, med følelser, behov og ønsker, har jeg fått større innsikt i egen situasjon. Og jeg har gjort meg flere fine erfaringer med hva som fungerer og hjelper for meg.

Det er bevegelse og overlapp mellom lagene. Gradvise overganger. Ingen klare grenser eller slik at når et lag er møtt, så er det et tilbakelagt stadium. Symptomer kan henge med lenge. Det er nøsting i lag. Det tar tid. Det kan være frustrerende, men det er sånn det er.

Vi er mer enn våre symptomer og problemer

Dette ble det viktig for meg å ha med. Og fortelle meg selv. For i perioder kan det virke som livet kun er problemer og symptomer, og det er mye behandling og det er veldig tungt og det er mulig å føle selv at man reduseres til en diagnose man har fått.

Det er aldri sånn at man kun er sin diagnose, eller kun er sine symptomer og problemer. Til enhver tid er vi alltid mer og gjør alltid mer, enn å «være psyk».

Å ligge på en yogamatte å puste, var noe av det jeg stadig valgte inn – som var noe annet, og gav meg noe mer, og virket normalt og som ble så viktig for meg.

Til enhver tid er vi alltid oss selv, og bra nok. Vi er mennesker som har det vanskelig. Vi ER mer enn våre symptomer, problemer og diagnose/r. Alltid.

Self-acceptance

Neste innlegg vil handle om hvordan yoga ble mitt selvhjelpsverktøy 🙂 Lover at det nå blir mer yoga fremover! 🙂 ❤

 

4. Recovery – en lang vei

Online-Server-Backup-Disaster-Recovery

Det er mye man må gjennom på veien, har jeg erfart.

God, riktig og langsiktig nok hjelp og behandling er viktig. Det kan være vanskelig å finne. Det er mye som må forstås, kunnskap som skal synke inn.

Jeg har erfart at det å gjenkjenne seg i andre, ved å høre andre dele sine erfaringer, er utrolig nyttig og verdifullt. Den følelsen av tilhørighet og opplevelse av å bli forstått «utenfra», kjennes som en ubeskrivelig lettelse.

Det er veldig viktig med god støtte, og selvhjelpsorganisasjoner og selvhjelpsstrategier har vært veldig viktig for meg. Som Spiseforstyrrelsesforeningen og yoga.

Tilbakefall er en krevende og tidvis utmattende del av veien. Det er mye usikkerhet når endring skal skje og nye mestringsstrategier skal på plass. Det er mye usikkerhet og tvil rundt dette, om de nye mestringsstrategiene er gode nok når nye ting skal mestres. Eller når vante ting skal mestres og håndteres på nye måter, uten bruk av gamle destruktive strategier.

Så veien ut kan være lang… Og om veien inn i den stramme knuten er lang, er det ikke gjort over natten å nøste seg ut igjen.

Og hva er egentlig frisk? Hva finnes «på andre siden»? Hva vil jeg? Hva liker jeg? Hvem er jeg? Hva er livet uten dette kaoset som tross alt er kjent (og dermed trygt i sin forutsigbarhet). Man kan kjenne seg usannsynlig sårbar uten det kjente sikkerhetsnettet, hvor enn dysfunksjonelt det virker eller hvor enn destruktivt det er.

Det virker ikke alltid som det er noen grenser for hvor sort ting kan bli. Så det å gjøre veien man går levelig, er nødvendig, livgivende og håpefullt.

Curiosity-Quotes-44

1. Litt om meg

Dette første innlegget i bloggserien min, er en kort presentasjon av meg i form av 4 spørsmål og en liste over interesser.

Det er flytende overganger og innimellom skjer det mye på ulike plan, og det er ikke nøvendigvis så lett å tidfeste når noe begynte å bli et problem, eller når noe begynte å slutte å være et problem.

  1. Hvor lenge har jeg hatt et problematisk forhold til mat? Hvor lenge har jeg hatt en spiseforstyrrelse?
    • Give or take 25 år. I svært varierende grad. Jeg fikk en diagnose i 2011, men det var et problem ganske lenge før det. Jeg skrev noe om hvordan og hvor lenge spiseforstyrrelsen har vært med tidligere, i dette innlegget.
  2. Hvor lenge har jeg hatt selvskadingsproblematikken?
    •  Jeg tror kanskje over en periode på ca 14 år. Det er litt uklart. Jeg husker ikke så godt den første gangen jeg forsøkte å skade meg. Jeg kan huske at det dukket opp noen tanker kanskje så tidlig som på ungdomsskolen, men jeg husker best at det skjedde etter at jeg hadde fylt 20. Det var periodevis, og jeg kunne ha år uten noe selvskading. Også kunne jeg bli overrasket over at det dukket opp igjen. Det har vært en ustø kamp for å slutte siden kanskje 2013, mer bevisste forsøk gjennom 2014, med gradvis større tro på at det kunne være mulig. Det er flytende overganger.
  3. Hvor lenge hadde jeg et tvangspreget forhold til trening?
    • I 12-13 år, frem til vel 2011. Det har nok vært en gradvis overgang fra kjempeinteressert i å danse, til at det ble gradvis mer tvangspreget. På den måten at treningen ble noe jeg ville, måtte, skulle, ikke kunne avlyse, prioriterte foran annet, ble stressa, sint og frustrert for å gå glipp av. Mitt syn på trening og treningens funksjon i mitt liv har forandret seg gradvis mot mer positivt, lystpreget, fleksibelt og variert siden 2011. Jeg har skrevet mer om treningsavhengigheten her og her.
  4. Hvor lenge har yoga vært med i livet mitt?
    • Yoga har vært i livet mitt i ca 16 år. Det var gjennom dansen, som jeg kan huske, at jeg møtte yoga. Så 1999/ 2000. haha – jeg tror kanskje det til og med var litt før, i 1996/ 1997. Ønsket om å bli myk ledet meg inn på gode gamle stretchingtimer, og yoga. Demrer et yogaminne med min kjære bestevenninne på danseskolen. Vi så litt rart på hverandre og lo av noen av stillingene. Og tenkte – ja, men dette går jo virkelig ikke :D. Så smått om smått 16-20 år. And counting.

Jeg viste også en liten liste over noen interesser.

Interesser: Skrive, foto, yoga, natur, trening, dyr, reise, musikk, kultur, lese, film, kunst, frivillig arbeid, psykisk helse, Netflix, mandalas …

I 2010 så ville den listen vært mye tommere, og dersom noen spurte meg hva som tok opp tiden min (og fikk et helt ærlig svar), så ville det hovedsakelig vært:

Jobb og trening.

I mitt fastlåste tankemønster tok også treningen mest tid og energi. Det var også veldig mye stress og dårlig samvittighet og uro om jeg ikke fikk trene.

Jeg kommer noe mer inn på dette i neste innlegg, om Tvangspreget hverdag. Jeg har skrevet om treningsavhengigheten tidligere på bloggen, så disse første innleggene blir litt repetisjon.

Om sinne

I dag har jeg sendt noen meldinger med en venninne. Vi lærer mye av hverandre og jeg setter utrolig stor pris på det og på henne. Vi har både like og ulike erfaringer og det er utrolig verdifullt å dele tanker og utveksle erfaringer med henne. I dag har vi vært inne på følelser og spesielt sinne, og jeg tok meg i å tenke på hvordan jeg har sett på sinne før og hvordan jeg nå ser på sinne. Det har virkelig endret seg.

Jeg skrev:

«Jeg har også hatt store problemer med sinne. Og har brukt mye tid for å finne utløpsmåter som sirkulerer energien, fremfor å stoppe energien ved å rette sinne mot meg selv eller presse følelsen ned.

For å sirkulere energien behøver følelsen å få et utløp som gjør at den kan fortsette til den stopper eller blir noe annet. Da vil vi kunne ta i bruk følelsen og gjøre noe med den – ved å sirkulere energien kan vi bidra til å få det bedre selv, og vi kan også bidra til å gjøre noe bra for verden rundt oss. Det er mye kreativitet i sinne, og mot og handlekraft.

Men først kan vi behøve å slå i bakken, rope og skrike. Eller vaske leiligheten. Eller gråte.

Ettersom sinne er energi, gir det også mye kraft som kan brukes til å hamre en spiker ned i en planke eller kaste en ball langt pokker i vold.

Sinne kan brukes som drivkraft på en L A N G gåtur, da kan du merke at energien avtar ettersom du bruker den, og øker etter som du tenker på det som gjorde deg sint.

Å gråte er også en måte å frigjøre energien på, og kan virke veldig befriende.

Sinne er overskuddsenergi som ER.

Sinne er en del av følelsesspekteret, på samme måte som at rødt, gult og blått er primærfarger og en del av et fargespekter som eksisterer uavhengig av våre meninger om rett og galt. De bare ER.»


(Dette kom jeg på senere: 🙂 Farger er ikke noe vi nødvendigvis alltid har hatt et forhold til. Faktisk er fargen «blå» en farge som ikke hadde navn i mange språk inntil ganske sent – link til en fun fact video om dette her).

Kan vi faktisk se noe vi ikke har ord for, spør de i filmen. Det er en interessant parallell til følelser – kan vi forstå og uttrykke noe vi ikke gjenkjenner?


Jeg har skrevet en del om følelser her på bloggen tidligere, at det kan føles som energi på avveie, at de er overveldende og vanskelige å tåle, at de kan skape noe.

Det blir befriende når sinne, som jeg virkelig har forbundet med noe forbudt og skummelt som ikke kan uttrykkes, kan oppleves som en ressurs, eller drivkraft og kilde til kreativitet og endring. Følelser som ikke får utløp, finner et utløp, så da er det bedre for egen helse og velvære å skape et utløp, eller våge å kjenne på dem.

Det er ikke enkelt, og det er noe jeg stadig jobber med. Gjennom yogaen jeg har gjort det siste året har jeg også erfart og lært mye om dette med å sirkulere energien.

Fra å rette sinne innover, eller undertrykke sinne, som skaper en voldsom indre uro og har gjort selvskading til et enkelt «valg» – til gradvis å se at det går an å tåle, uttrykke, benytte og sirkulere energien som ligger i følelsen.

Jeg tror at dette er noe man kan jobbe med hele livet på ulike måter, i ulike lag.