På den andre siden

Velkommen inn i det som fulgte etter forrige blogginnlegg. Det begynte med dette:

Tenkte jeg skulle utdype litt hvorfor jeg skrev i det forrige innlegget at det kanskje ikke var så motiverende for alle som leser. Det vekket en del å skrive det innlegget, og den setningen ble stående litt åpen og ubesvart for min del og det gjorde at jeg grublet videre.

Det jeg tenkte på, er at når man har en spiseforstyrrelse og kanskje vurderer å oppsøke hjelp, eller vurderer å be om en henvisning til Modum eller et annet sted – så er det kanskje ikke et slikt innlegg som vil motivere en til å gjennomføre det.

Når jeg skriver om rammer, krav, måltider, kostplan og samarbeidsavtale og det handler om å legge spiseforstyrrelsen stadig mer til side – så kan det kanskje være triggende, provoserende eller skremmende om man selv har en veldig vanskelig periode og sliter med en spiseforstyrrelse.

Det var krevende å skrive det innlegget. Og det vekket en del greier i meg (ref det jeg nettopp skrev). Det trigger, provoserer og påvirker meg å skrive om dette.

Også fortsatte det… Velkommen inn i tankesurret, stresset og bekymringskaoset som fulgte og følger med…

For når jeg forsøker å gå inn i hva som er hensikten med Modum, så føler jeg at det er vanskelig å gå inn i hvor mye dette også skremmer meg og hvor vanskelig det kjennes å skulle til Modum. Så jeg vil skape en avstand til dette som jeg vet kommer, og som jeg faktisk må gå gjennom. Det som skremmer meg og som trigger spiseforstyrrelsen:

Nemlig – å gi slipp på den.

Det er mer behagelig å presentere det på en ryddig måte og gjøre det til noe jeg kan kontrollere. Litt sånn: Jeg gjør sånn og sånn, da og da, også blir det sånn og slik => BRA UTFALL = FRISK = ALT FINT

Om jeg tar følelsene ut av regnestykket, som jeg kan prøver å sette opp slik, …:

nok mat + gode måltidsrutiner + passe mye aktivitet + ingen kompenserende atferd
= vektnormalisering og frisk

…så virker det veldig enkelt.

Da vil jeg i teorien være frisk etter oppholdet. Og Modum ville BLITT en quick fix.

Det er innbydende, da!

Men så… her er det mye som kicker inn. Det dukker opp kraftig motstand. En god del frykt. Usikkerhet. Tankekaos.

Det er DER det blir sammensatt, også hopper jeg nå for langt fremover, fordi jeg kjenner på frykten. For jeg kan jo ikke vite hvordan det vil bli på Modum, selv om jeg har vært der på et kortere utredningsopphold, og jeg kan ikke vite hvordan det vil være etterpå. Frykten er allikevel her NÅ.

Og det dukker opp en drøss med spørsmål, og alle disse har jeg ikke svar på enda. Noen av dem blir nok lettere å utforske og forstå enn andre.

Hvorfor dukker spiseforstyrrelsen opp som en løsning? Når dukker den opp? Hvordan er den med? Hvorfor er spiseforstyrrelsen så nødvendig? Hvilken funksjon har den? Hvilken plass fyller den? Hvorfor er det så skummelt å gi slipp? Hvordan takle følelsene og uroen? Hvordan erstatter jeg den? Hva gjør jeg i stedet?

Så jeg tenker at jeg behøver tid på dette. Bare det å gå inn på dette gjør også at jeg føler meg utrolig barnslig. Hvorfor fikser jeg det bare ikke selv, liksom? Jeg tenker jo at det er sykdommen, og at det også handler om frykt og utrygghet.

Tilbake til det at jeg føler meg barnslig, og egentlig litt dum. Jeg hører en stemme i hodet mitt som sier ting som:

«Om du får på plass disse måltidene, og bare slutter med det du holder på med nå, da er problemet løst. Da har du ikke lenger en spiseforstyrrelse. Da vil den jo ikke kunne dukke opp som løsning. Da trenger du vel ikke Modum egentlig heller, eller? Dette klarer du da på egen hånd! Du har jo klart å jobbe deg ut av selvskadingen! Du har yogaen som hjelper. Hva var egentlig problemet igjen?»

Jeg tenker liksom at dette må jeg da fikse selv. Men det gjør jeg jo ikke. For da ville jeg vel ha gjort det, by now? Eller ER jeg dum? (ikke sant, det blir en unyttig loop).

Også er det kanskje at jeg må forstå, prøve og erfare en del ting nok. Ellers kan det bli vanskelig å ikke ty til spiseforstyrrelsen igjen, når jeg står i situasjonene der den har vært det jeg har pleid å bruke. Eventuelt kan det bli enkelt å ty til andre ting, som trening for min egen del, da det er en go to.

Det ER sammensatt.

Og så, for meg, et viktig spørsmål – hva skal jeg erstatte spiseforstyrrelsen med og hva gjør jeg i stedet? Egentlig tenker jeg at det burde være en naturlig del av behandlingen og jeg må tenke på det, for min egen del. Det er ikke enkelt når sykdommen på en måte er blitt «sånn jeg lever livet» fordi det bare har vært sånn så lenge. Det er jo ikke det at alt vil bli helt nytt, men det er noe vesentlig som blir borte. Blir det et tomrom som må fylles?

Tidligere har nysgjerrighet vært en god venn ut av depresjon, (nysgjerrighet har kanskje vært litt fraværende en stund, eller så har jeg kanskje ikke hatt helt kapasitet til å følge opp). Også stahet (som opprettholder sykdommen), kan bli drahjelp for en god retning. Jeg vet jo at jeg har opparbeidet meg noen gode verktøy allerede, og de vil absolutt være nyttige. De vil få prøvd seg nå, virkelig.

Derfor tenker jeg ikke på Modum som en quick fix, men jeg tror det en en mulighet til et krevende dypdykk, fordi det vil bli ganske så annerledes fra den hverdagen jeg nå står i. På godt og vondt. Og selv om det er et lengre opphold, så er det ikke alt man vil få tid til å jobbe seg ferdig med.

Etter Modum skal jeg tilbake til hverdagen min, som ikke kan være helt lik som den hverdagen jeg nå kjenner. Veien videre fortsetter i høyeste grad etterpå. Jeg vet at jeg er for langt frem i tid nå. Jeg kan ikke vite hvordan jeg vil ha det når jeg er ferdig på Modum (som kan være en god ting – det er litt åpent).

I blant er det greit å bare skrive ut stresset, bekymringene og tankekaoset. Og gå ut i solen!

Advertisements

Hvorfor Modum?

Dette innlegget er kanskje ikke så motiverende for alle som leser. Jeg kjenner at jeg vingler mellom inspirasjon, motivasjon, frykt, selvkritikk, håpløshet, frustrasjon, likegyldighet og håp når jeg skriver – så dette har tatt en stund å skrible ferdig.

Det som gjorde at jeg nå ble søkt til spiseforstyrrelsesavdelingen ved Modum Bad, henger sammen med at jeg har kjent lenge på at det er et slitsomt mønster som jeg ikke får snudd på egenhånd.

Det er utmattende å gå den samme runden i et spiseforstyrret mønster år etter år, og ikke klare å endre på det. Ikke nok. Det går liksom bare sidelengs, så lenge at det går rundt seg selv og tilbake til den samme, kjipe starten. Endrer kanskje litt utrykk, men i bunn og grunn, same same.

Også er det dette med at for å bli friskere, så handler det også om mat. For mat må man forholde seg til uansett. I en friskere hverdag er mat forhåpentligvis mer til stede som næring, nytte og hygge, og mindre til stede som misbruk, kontroll, tvang, frykt, straff, skam og regler.

Hos Modum har de dette mantraet «Mat er medisin». Det betyr i utgangspunktet å spise 4 måltider til faste tider hver dag, og å følge en kostliste. Nettopp de litt strikte rammene kan være god hjelp i en tilfriskningsprosess, har jeg tenkt. Modum tilbyr et spesialisert behandlingsopplegg, bred erfaring, mye kunnskap og god kompetanse. Så jeg tror at dette vil kunne gi noen flere verktøy å bruke på veien ut av en vanskelig sykdom.

At et nytt måltidsmønster skal innarbeides, er vanskelig å gjennomføre, når en sykdom skriker at det ikke er greit. Har jeg erfaring med. Det er ikke bare en dårlig vane som skal endres. Det er en litt større helhet som må inkluderes og nøstes i.

De fleste behøver god hjelp over tid for å bli bedre av en alvorlig spiseforstyrrelse. Ikke alle behøver en innleggelse. Noen trenger en akutt innleggelse. Noen kan trenge flere opphold på Modum. Jo lenger man har hatt sykdommen med seg, desto lengre tid kan det ta å komme seg ut av den.

Blant målene med et opphold på Modum Bad, er det å normalisere et spisemønster, normalisere vekten og redusere kompenserende atferd. I den forbindelse er en innleggelse nyttig. Det er noe med å få sjansen til å bryte mønstre over tid, og erfare noe annet lenge nok. Slik at det å kompensere eller kontrollere ikke lenger kjennes som det viktigste, eller så tvingende nødvendig og hemmende. Og få støtte, hjelp og noen krav til å stå i endringen. Man inngår en samarbeidsavtale under oppholdet på Modum, og forplikter seg på den måten til å ta ansvar for sin egen behandling.

Det er jo ikke bare maten det jobbes med på Modum, men der får man en litt unik anledning til å jobbe nettopp med det konkrete, maten, og over tid. Det at noen rammer er tilgjengelig over litt lengre tid, kan bidra til å gi litt perspektiv, og drahjelp til å stole på at det går an å fortsette på en god vei etter en innleggelse. Det kan gjøre at noe får modnes litt og at egenomsorg blir mer tilgjengelig. Målet er jo å fortsette etter innleggelsen med mindre påvirkning fra spiseforstyrrelsen.

Jeg tenker at jeg vil kunne få et best mulig opphold når jeg velger dette, kan kjenne på en motivasjon (iblandet en forventet frykt) og at jeg så aktivt jeg kan tar del i denne prosessen. Også blir ting sjelden helt som man forventer, og dette oppholdet kan jeg egentlig ikke planlegge for (utover logistikken rundt), så jeg forsøker å bare holde et åpent sinn.

Linker til Modum Bad her, for den som vil lese: http://www.modum-bad.no/behandling/spiseforstyrrelser/ 

 

 

Nytt år, muligheter og nyttårsforsetter

Jeg aner at dette blir et litt annerledes nyttårsblogginnlegg.

Det er ikke meningen at overskriften skal gi negative signaler… For jeg er ikke negativ til det nye året, eller til nyttårsforsetter (per se), eller til fraser som «nytt år, nye muligheter».

Tvert i mot er jeg forsiktig positiv til det nye året. Og det føles som det er lenge siden sist jeg har vært det. Det har vært noen tøffe år nå. Så jeg er positiv til at jeg ser litt frem mot det nye året, og jeg er positiv til å se tilbake på et par år og se at ting jeg har gjort for å få det bedre, faktisk har gjort nettopp det. Jeg har det bedre. Og da er det lettere å se fremover.

Og det er her nyttårsforsetter kommer inn i bildet.

For 3 år siden hadde jeg som plan for 2012 at jeg skulle gjøre små ting i hverdagen slik at ingen uke skulle være lik en annen. Det var faktisk genialt og hjalp meg da jeg trengte det. Jeg skal ikke ta æren for ideen – jeg husker dessverre ikke hvor jeg kom over den, men jeg er fornøyd med at jeg gjennomførte det og hva det har gjort for livet mitt.

Det handlet rett og slett om å se etter små endringer, og om å vekke en fleksibilitet i tankegangen – se etter muligheter der jeg hang fast i noe fastlåst. Det ble utrolig bra. Kan anbefale å prøve det 🙂

Jeg fant mange ting jeg kunne gjøre for å skape en variasjon i ukene – og det vekker jo kreativiteten. Men jeg la lista kjempelavt og startet i det små, med kanskje kun en liten forskjell i uka. Men så vokste det seg gradvis til og tok litt form. Så fra det å gå til jobben i stedet for å ta buss, gå av på et annet stopp, kjøpe en annen type kaffe, en ny frukt, krysse veien på et annet sted, kjøpe et klesplagg i en annen farge enn jeg pleier – til å prøve en annen treningsform, frivillig arbeid, ringe et familiemedlem, invitere på middag, dra på kino, og slike ting – det skapte etterhvert en rikere og mer variert hverdag, og en mer fleksibel tankegang.

Dette var et bra grunnlag å ha med seg for 2 år siden da min verden ble veldig kaotisk og sort og tom og håpløs. Det var et veldig vanskelig år, men jeg registrerte også at det skjedde bra og gode ting, selv om det var litt vanskelig å ta det positive inn over meg mens det skjedde. Men den tanken om å gjøre litt nytt, prøve litt nytt og tenke litt nytt var fremdeles med. Og det var også en hjelp. For det var blitt lettere å tenke «jeg bare prøver og ser hvordan det går» som KAN være en god strategi noen ganger 🙂

SAMSUNG CSC

Det var erfaringene fra 2013 som ga ideen til 2014s nyttårsforsett, som rett og slett gikk ut på å ta med seg alle de bra tingene fra 2013 inn i 2014, og gjøre dem, mer av dem, og å finne flere slike bra ting.

Og det er virkelig det aller beste nyttårsforsettet jeg noen gang har hatt. Eller så er det at det var helt midt i blinken på det tidspunktet. Jeg trengte å samle gode opplevelser og erfaringer for å fylle på der depresjonen hadde skapt et vanvittig hull, og etterhvert der innestengte følelser skapte et kaos jeg trodde jeg skulle drukne og forsvinne i.

Så det har også vist seg å være et nyttårsforsett som har vært umulig å bryte, for det har vært nødvendig, men også et som har gitt mersmak og dermed vært unødvendig å bryte.

For, 2014, for et år du har vært!
Hva skal jeg si. Jo, jeg har kanskje aldri kjent så mye emosjonell smerte og hatt det så vondt som jeg har hatt i år. Jeg har kanskje aldri hatt mer lyst til å ødelegge og skade meg selv. Jeg har kanskje aldri vært mer fortvilet, rådvill, usikker, famlende, nølende og prøvende enn i år.

Samtidig har jeg hatt så mange opplevelser som har vært så preget av «dette trodde jeg aldri at jeg skulle gjøre», eller «tenk at jeg gjør dette», eller «shit, nå er jeg så langt utenfor komfortsonen, men kanskje det går greit allikevel» – og det har rett og slett vært inspirerende og befriende og opplevelser å vokse på.

Jeg har grepet noen muligheter i år som jeg kanskje ikke ville gjort før, også vet jeg at jeg har grepet an noen ting på nye måter. Så litt nytt år, nye muligheter og nye måter.

Nytt år og muligheter
Det er her snart. Et nytt år. Der vi forhåpentligvis kan leve og kjenne etter og oppleve hva som gir mening for oss, hva som gir oss glede og inspirasjon, følelse av varme, ro og trygghet, eller kraft, energi og følelsen av å pushe seg til ytterpunktet.

Det tror jeg vil by på muligheter. Muligheter som dukker opp og muligheter vi skaper selv, ved å leve, utforske, prøve og feile. Mulighetene dukker opp om vi våger å se dem, vurdere dem og gripe dem. De dukker opp når vi ikke lar oss fastne i mangler, vanskeligheter og problemer. Jeg vet hvordan det kan være å ikke se dem og hvordan det er å sitte fast i vanskelighetene og problemene. Det kan skape en fortvilende tomhet.

I en litt pussig forkjølelsesrus/-døs forsøker jeg å oppsummere (et mulig uryddig innlegg) med hovedpoenget:

Ja takk til nyttårsforsetter som gir gode opplevelser og glede og mersmak til å holde dem gående livet ut. Ja takk til nyttårsforsetter som gir livsglede.

Godt nytt år
SAMSUNG CSC

Kunst…? Hva…? Hvordan…? Hvorfor…?

De siste 4-6 ukene har jeg lest, lært litt og snakket om kunst- og uttrykksterapi. Jeg var så utrolig heldig at jeg fikk snakke med en som er veldig dyktig på området når det kommer til kunstpsykoterapi i behandling av mennesker med spiseforstyrrelser, Åse Minde.

Jeg kom også over et intervju med en som fikk god hjelp av denne behandlingsformen for å komme seg ut av en spiseforstyrrelse. Intervjuet, fra 2004, ligger på NRKs nettsider (link).

Det har vært veldig veldig spennende, og jeg ble så glad for jeg ble både fascinert og nysgjerrig på kunstterapi.

Jeg har aldri selv gått i kunstterapi, og det er lenge siden jeg har tegnet og malt. Men jeg likte det da jeg var yngre. Jeg følte meg aldri flink, men syntes det var gøy. Jeg tror jeg alltid har vært veldig prestasjonsdrevet, usikker og følt at jeg ikke var flink. Og det henger mye igjen fra barne- og ungdomskolen da jeg mener at vi måtte lage ting etter oppgave fra læreren. Alle skulle liksom gjøre det samme, tror jeg, eller velge mellom et par ting. Enkelt, men kanskje litt fastlåst og lite inspirerende? Og «hei, sammenligningstroll…». I forming, liksom. Håper det er annerledes nå.

Jeg husker første gang jeg ble introdusert for muligheten for kunstterapigruppe – og det som kikka inn sterkest var kanskje prestasjonsangst. I tillegg til generell frykt for gruppe. Samtidig var jeg ærlig på frykten, men jeg endte med å begynne i en ren samtalegruppe. Jeg har ikke angret på det. Og nå har jeg allikevel klart å bli litt kjent med kunstterapi.

Kort om kunstterapi
Som jeg har forstått det, kan man bruke kunsten for å nærme seg vanskelige, sårbare og kanskje uforståelig ting. Man kan bruke kunsten for å skrape i lagene, og nærme seg det vanskelige gradvis. Det kan hjelpe til å finne ord for ting som kjennes utilgjengelig. Jeg forstår det også slik at denne prosessen kan skape litt avstand til det som er for vondt å kjenne på og stå i. Nettopp fordi du kan betrakte det på avstand.

Mange har forklart dette på mye bedre måter, så jeg går ikke nærmere inn på det teoretiske. Jeg hopper bare videre til hvordan jeg fant ut at jeg kanskje kunne bruke det selv.

Hvordan kunst plutselig ga mening
Det var kombinasjonen av å nettopp ha blitt kjent med kunstterapi og behovet for å gjøre noe nytt i vanskelige situasjoner, som gjorde utslaget. Tror jeg.

Forløpet var en ekstra samtale med en av gruppebehandlerne for å avklare noe. Og jeg merket etterpå at det vekket en hel del greier. Jeg var på løpetur og fikk skikkelig panikk og angst og det føltes uutholdelig vondt på innsiden. Fikk liksom ikke puste og behovet for å ikke være i min egen kropp blir så stort at jeg ikke forstår det. Jeg merker jo bare at ordene ikke tilfredsstiller nå heller… Jeg tenkte at jeg syntes det var skikkelig dårlig gjort og urettferdig.

Jeg forstod kanskje hva som utløste det, men jeg forstår ikke hvordan jeg skal stå gjennom det. Og det er liksom fortvilende når det skjer ute, blant folk. Jeg har vel kanskje lang erfaring i å underttrykke følelser, og det gjør at jeg fremdeles, til en viss grad, greier å presse unna det helvetet som kan vekkes. Heldigvis (!?). Jeg slipper å kollapse helt ute blant folk. Men ikke helt. Det kan nok se litt rart ut, jeg stopper opp, forsøker å hente meg inn, forsøker å hente inn pusten uten å slippe løs kaoset, men jeg faller ikke sammen – selv om det er det jeg kanskje vil og behøver. Jeg vil liksom ikke VISE noe… Eller bare slippe løs.

Midt oppe i dette kaoset da, som også begynner å bli litt velkjent, tenkte jeg plutselig at jeg behøver å finne en måte å holde ut/ stå gjennom det. Som ikke involverer selvskading.

Jeg har tenkt litt på at utsiden og innsiden liksom skal matche / være i samme tempo og humør, eller noe, for at jeg skal kunne forstå hvordan jeg har det. Det har vært så lett å holde en maske og stenge av for hvordan det faktisk er, at jeg både har lurt meg til å tro at jeg har det bedre og verre enn jeg har det. Liksom umulig å vite sikkert når hodet eller følelser tar for sterk styring…

Jo mer man kommer i kontakt med tanker, minner, følelser, opplevelser – desto vondere og tøffere kan det være å tåle det. Også er det kanskje akkurat det som må til for å komme gjennom det, for at det skal kunne gi litt slipp igjen. Jeg vet ikke, men jeg tror det kan være sånn. Kjempesterkt, så gradvis – sakte, sakte – svakere og svakere – til håndterlig.

Men jeg innså at dersom utsiden og innsiden liksom skal matche, som ting er nå, må det skje på en måte som jeg holder ut. Når det er så vondt på innsiden at jeg ikke vil være i meg selv, ikke våger å stå gjennom det, da trenger jeg noen flere verktøy.

Det var der, da – midt i kaoset på løpeturen – at jeg kom på at jeg kanskje kunne SKAPE det uttrykket. Skape, endre, flikke, fikse, legge vekk, komme tilbake til, endre, justere, til evig tid. For DET går ikke i stykker. Og det gjør heller ingenting om det er stygt, for det kan aldri bli feil.

Jeg ble skikkelig glad da jeg koblet dette. For en frihet! Det var inspirerende.

Plutselig begynte jeg å fundere på hva jeg kunne bruke, hvilke materialer, farger, hvordan det kunne se ut, hva måtte til for å uttrykke det jeg følte. Det ga meg et nytt fokus.
Dermed ble plutselig kunst/ kreativt uttrykk et nytt verktøy i min verktøykasse.

SAMSUNG CSC

Begynner å flikke, tenke, utforske.

IMG_2805

Er egentlig ganske flau, og syns jeg er barnslig som må uttrykke noe på en så (over)tydelig og sterk måte, men samtidig merker jeg at det hjelper. Så jeg er også litt fornøyd med prosessen.

SAMSUNG CSC

Jeg har nesten kommet over følelsen av barnslig, og fokuserer stort sett på at dette faktisk hjelper. Og jeg merker at det tilfredsstiller selvskadetrangen. Jeg merker også at bare å se for seg dette, rette fokus mot dette, kan hjelpe på når det blir for mye. For jeg klarer å tenke «hva kan jeg trenge for å uttrykke dette?».

Jeg har puslet med dette i et par uker, og i denne perioden har jeg ikke selvskadet. Jeg vet ikke om uttrykket er ferdig enda. Jeg bryr meg ikke. Jeg tror det beste er at jeg kan endre på dette kunstverket mitt så mye jeg vil, til jeg får det som jeg vil. Det skader meg ikke, det skader ingen.

Indre uro

Det sitter en uro i kroppen. Den startet i magen, beveger seg til brystet – gjør det vanskelig å puste – ned til magen igjen, som en stram knute. Alt blir preget av uroen, jeg fylles med uro fra innsiden. Fra bunn til topp.

Rastløs, anspent, ikke plass til noe annet i magen enn den knuten.

Jeg forsøker å puste, lytte til uroen, akseptere at den er der. Jeg prøvde også å trøste den urolige delen av meg. Kanskje jeg må prøve det igjen.

Jeg prøver det jeg har pleid å gjøre – løper fra den. Stenger den nede. Presser den vekk. Det funker ikke. Jeg beveger meg rastløst fra aktivitet til aktivitet. Hodet fylles av alt jeg kan gjøre. Det blir for mye. For mange valg, klarer ikke å gjøre noe.

Jeg har tidligere brukt mine vanlige verktøy på uro og rastløshet – benekte, undertrykke, ikke forholdt meg til, ikke kjent etter. På ulike måter. Og jeg har søkt utover, til andre. Jeg kjenner godt på det behovet, å bli sett av noen, en annen. Og jeg kjenner godt på trangen til å bruke gamle mindre gode strategier.

Jeg forsøker denne gangen å virkelig se på situasjonen med et nytt blikk. Tenke at dersom jeg skal kunne greie å gå videre på egne ben, bryte med noen mønstre – så må jeg håndtere dette på andre måter. Jeg må gå i meg selv og se at jeg har ressurser til å håndtere uro på en god og ivaretakende måte. Der kom tvilen – har jeg det? Klarer jeg dette?

Jeg vet ikke om jeg ikke prøver. Så – nå famler jeg rundt. Løpetur, musikk, blogg, puslespill. Kan se for meg at trikset er å stoppe – lande. Kan gå. Kanskje?

Tror jeg nettopp ble litt forelska i Greg Laswell og denne låten, som fikk meg til å le:) Liker sånt!

-Namaste-