På den andre siden

Velkommen inn i det som fulgte etter forrige blogginnlegg. Det begynte med dette:

Tenkte jeg skulle utdype litt hvorfor jeg skrev i det forrige innlegget at det kanskje ikke var så motiverende for alle som leser. Det vekket en del å skrive det innlegget, og den setningen ble stående litt åpen og ubesvart for min del og det gjorde at jeg grublet videre.

Det jeg tenkte på, er at når man har en spiseforstyrrelse og kanskje vurderer å oppsøke hjelp, eller vurderer å be om en henvisning til Modum eller et annet sted – så er det kanskje ikke et slikt innlegg som vil motivere en til å gjennomføre det.

Når jeg skriver om rammer, krav, måltider, kostplan og samarbeidsavtale og det handler om å legge spiseforstyrrelsen stadig mer til side – så kan det kanskje være triggende, provoserende eller skremmende om man selv har en veldig vanskelig periode og sliter med en spiseforstyrrelse.

Det var krevende å skrive det innlegget. Og det vekket en del greier i meg (ref det jeg nettopp skrev). Det trigger, provoserer og påvirker meg å skrive om dette.

Også fortsatte det… Velkommen inn i tankesurret, stresset og bekymringskaoset som fulgte og følger med…

For når jeg forsøker å gå inn i hva som er hensikten med Modum, så føler jeg at det er vanskelig å gå inn i hvor mye dette også skremmer meg og hvor vanskelig det kjennes å skulle til Modum. Så jeg vil skape en avstand til dette som jeg vet kommer, og som jeg faktisk må gå gjennom. Det som skremmer meg og som trigger spiseforstyrrelsen:

Nemlig – å gi slipp på den.

Det er mer behagelig å presentere det på en ryddig måte og gjøre det til noe jeg kan kontrollere. Litt sånn: Jeg gjør sånn og sånn, da og da, også blir det sånn og slik => BRA UTFALL = FRISK = ALT FINT

Om jeg tar følelsene ut av regnestykket, som jeg kan prøver å sette opp slik, …:

nok mat + gode måltidsrutiner + passe mye aktivitet + ingen kompenserende atferd
= vektnormalisering og frisk

…så virker det veldig enkelt.

Da vil jeg i teorien være frisk etter oppholdet. Og Modum ville BLITT en quick fix.

Det er innbydende, da!

Men så… her er det mye som kicker inn. Det dukker opp kraftig motstand. En god del frykt. Usikkerhet. Tankekaos.

Det er DER det blir sammensatt, også hopper jeg nå for langt fremover, fordi jeg kjenner på frykten. For jeg kan jo ikke vite hvordan det vil bli på Modum, selv om jeg har vært der på et kortere utredningsopphold, og jeg kan ikke vite hvordan det vil være etterpå. Frykten er allikevel her NÅ.

Og det dukker opp en drøss med spørsmål, og alle disse har jeg ikke svar på enda. Noen av dem blir nok lettere å utforske og forstå enn andre.

Hvorfor dukker spiseforstyrrelsen opp som en løsning? Når dukker den opp? Hvordan er den med? Hvorfor er spiseforstyrrelsen så nødvendig? Hvilken funksjon har den? Hvilken plass fyller den? Hvorfor er det så skummelt å gi slipp? Hvordan takle følelsene og uroen? Hvordan erstatter jeg den? Hva gjør jeg i stedet?

Så jeg tenker at jeg behøver tid på dette. Bare det å gå inn på dette gjør også at jeg føler meg utrolig barnslig. Hvorfor fikser jeg det bare ikke selv, liksom? Jeg tenker jo at det er sykdommen, og at det også handler om frykt og utrygghet.

Tilbake til det at jeg føler meg barnslig, og egentlig litt dum. Jeg hører en stemme i hodet mitt som sier ting som:

«Om du får på plass disse måltidene, og bare slutter med det du holder på med nå, da er problemet løst. Da har du ikke lenger en spiseforstyrrelse. Da vil den jo ikke kunne dukke opp som løsning. Da trenger du vel ikke Modum egentlig heller, eller? Dette klarer du da på egen hånd! Du har jo klart å jobbe deg ut av selvskadingen! Du har yogaen som hjelper. Hva var egentlig problemet igjen?»

Jeg tenker liksom at dette må jeg da fikse selv. Men det gjør jeg jo ikke. For da ville jeg vel ha gjort det, by now? Eller ER jeg dum? (ikke sant, det blir en unyttig loop).

Også er det kanskje at jeg må forstå, prøve og erfare en del ting nok. Ellers kan det bli vanskelig å ikke ty til spiseforstyrrelsen igjen, når jeg står i situasjonene der den har vært det jeg har pleid å bruke. Eventuelt kan det bli enkelt å ty til andre ting, som trening for min egen del, da det er en go to.

Det ER sammensatt.

Og så, for meg, et viktig spørsmål – hva skal jeg erstatte spiseforstyrrelsen med og hva gjør jeg i stedet? Egentlig tenker jeg at det burde være en naturlig del av behandlingen og jeg må tenke på det, for min egen del. Det er ikke enkelt når sykdommen på en måte er blitt «sånn jeg lever livet» fordi det bare har vært sånn så lenge. Det er jo ikke det at alt vil bli helt nytt, men det er noe vesentlig som blir borte. Blir det et tomrom som må fylles?

Tidligere har nysgjerrighet vært en god venn ut av depresjon, (nysgjerrighet har kanskje vært litt fraværende en stund, eller så har jeg kanskje ikke hatt helt kapasitet til å følge opp). Også stahet (som opprettholder sykdommen), kan bli drahjelp for en god retning. Jeg vet jo at jeg har opparbeidet meg noen gode verktøy allerede, og de vil absolutt være nyttige. De vil få prøvd seg nå, virkelig.

Derfor tenker jeg ikke på Modum som en quick fix, men jeg tror det en en mulighet til et krevende dypdykk, fordi det vil bli ganske så annerledes fra den hverdagen jeg nå står i. På godt og vondt. Og selv om det er et lengre opphold, så er det ikke alt man vil få tid til å jobbe seg ferdig med.

Etter Modum skal jeg tilbake til hverdagen min, som ikke kan være helt lik som den hverdagen jeg nå kjenner. Veien videre fortsetter i høyeste grad etterpå. Jeg vet at jeg er for langt frem i tid nå. Jeg kan ikke vite hvordan jeg vil ha det når jeg er ferdig på Modum (som kan være en god ting – det er litt åpent).

I blant er det greit å bare skrive ut stresset, bekymringene og tankekaoset. Og gå ut i solen!

Advertisements

What are you waiting for?

What are you waiting for?
What are you waiting for?

Are you waiting on a lightening strike
Are you waiting for the perfect night
Are you waiting ’til the time is right?
What are you waiting for?
Don’t you wanna learn to deal with fear?
Don’t you wanna take the wheel and steer?
Don’t you wait another minute here?
What are you waiting for?

What are you waiting for?

You gotta go and reach for the top
Believe in every dream that you got
You’re only living once so tell me
What are you, what are you waiting for?
You know you gotta give it your all
And don’t you be afraid if you fall
You’re only living once so tell me
What are you, what are you waiting for?

Are you waiting for the right excuse?
Are you waiting for a sign to choose
While you’re waiting it’s the time you lose
What are you waiting for?
Don’t you wanna spread your wings and fly?
Don’t you really wanna live your life?
Don’t you wanna love before you die?
What are you waiting for?

What are you waiting for?

You gotta go and reach for the top
Believe in every dream that you got
You’re only living once so tell me
What are you, what are you waiting for?
You know you gotta give it your all
And don’t you be afraid if you fall
You’re only living once so tell me
What are you, what are you waiting for?

Tell me what you’re waiting for?
Show me what you’re aiming for?
What you gonna save it for?
So what you really waiting for?

Everybody’s gonna make mistakes
But everybody’s got a choice to make
Everybody needs a leap of faith
When are you taking yours?

What are you waiting for?

You gotta go and reach for the top
Believe in every dream that you got
You’re only living once so tell me
What are you, what are you waiting for?
You know you gotta give it your all
And don’t you be afraid if you fall
You’re only living once so tell me
What are you, what are you waiting for?

You gotta go and reach for the top
What are you, what are you waiting for?
Believe in every dream that you got
What are you, what are you waiting for?
You know you gotta give it your all
What are you, what are you waiting for?
You’re only living once so tell me
What are you, what are you waiting for?

What are you, what are you?
What are you, what are you waiting for?
What are you, what are you?
What are you, what are you waiting for?

(What are you waiting for, Nickelback)

Oppmøte og deltagelse

Jeg tror mange legger inn en innsats for å vise utad den vi ønsker å være når vi møter opp, vi ønsker gjerne å bli oppfattet på en eller annen måte. Noen legger veldig mye kraft i dette – overflaten, fasaden. Og alt som ikke tilfredsstiller, eller lever opp til egne idealer eller mål, det må ikke vises. Før det er fikset, klart, perfekt. Vi skyver unna, gjemmer vekk og tar det (kanskje) frem når det passer.

Det er en parallell til hvordan det er å leve med en spiseforstyrrelse, og det hjelper til å opprettholde den. Hvor hardt har jeg ikke jobbet for å vise utad noe HELT annet enn det som foregår på innsiden. Kjente tanker for meg er blant annet:

Hvordan i all verden kan jeg vise frem den jeg er, det jeg gjør. Jeg er jo bare kaos, det er jo bare rot, jeg duger jo egentlig ikke. De skulle bare visst. Tenk om noen oppdager hvordan jeg egentlig er! Tenk om noen avslører meg – da er det jo ingen som kommer til å like meg.

Noe sånt.

Jeg vet ikke om jeg bevisst har tenkt på dette med fasade, og hva som kan vises og ikke vises. Men jeg merker jo nå som jeg har åpnet opp mer og mer, om spiseforstyrrelsen blant annet, så kjenner jeg i større grad på nettopp denne tematikken.

Det merkelige og interessante er:

Inntil egentlig ganske nylig har jeg ikke tenkt at jeg har blitt lagt merke til. Jeg har ikke tenkt at mitt nærvær eller fravær har hatt noen spesiell betydning. For jeg har ikke tenkt at jeg har hatt så mye verdi. Eller at jeg har syntes. Jeg har tenkt at jeg har vært litt usynlig, i mange sammenhenger. Spesielt i større sosiale settinger har jeg nok tenkt det. Så hvorfor skulle folk da bry seg med om jeg var til stede eller ikke?

Jeg har unngått å takke ja til invitasjoner (ikke alle og alltid) – mye på grunn av frykt for større sosiale situasjoner – men jeg har også tenkt: men det gjør jo ikke noe om jeg ikke kommer. Det er jo ingen som tenker over det allikevel/ det er ingen som vil savne meg allikevel.

Så det har vært lett å finne unnskyldninger for hvorfor jeg ikke kan komme, og dermed blant annet opprettholdt treningsavhengigheten og spiseforstyrrelsen. Ensomhet blir ensomt i hodet. Spiseforstyrrelsen er glimrende selskap – den skyver bort ensomheten og flytter inn i alle kriker og kroker. Den fyller tankene med sitt nærvær.

Når jeg ser på det nå, så skjønner jeg at dette er noen vanskelige levemønstre og tanker (som jeg ikke er alene om å sitte fast i). Jeg har altså ikke tenkt at jeg har hatt noe verdi, eller noe å bidra med, og dermed har det liksom ikke hatt noe for seg å forplikte seg til et oppmøte. Og det har vært lett å tenke at oppmøte ikke er så viktig, og at det helst kanskje bør unngås. For er jeg ikke egentlig bare til bry og i veien da? Når jeg ikke kan bidra med noe bra? Være interessant, nytenkende, morsom, smart, vittig, bra – u know.

Den selvfølelsen altså, har ikke vært bunnsolid. Ikke selvtilliten heller.

Det er vondt å tenke sånn: at jeg ikke har verdi, og at det nok ikke er noen som bryr seg om jeg kommer eller ikke. På grunn av alt det drar med seg å leve med et sånt tankesett.

Du fratar deg din egen verdi – helt – og du gjør deg selv mindre og mindre. Betydningsløs.

Dermed har oppmøte (skal/ skal ikke, tør/ tør ikke, våger/ våger ikke) og deltagelse (være meg selv????) blitt kjempekomplisert, og fravær ble enkelt – men med en bismak av sorg, savn, ensomhet, dårlig samvittighet, håpløshet, tomhet, fastlåsthet, utilstrekkelighet.

Derfor er det jo så utrolig viktig å tro på seg selv, og se sin egen verdi. Se at man har verdi i form av å være den man er. At det faktisk er mer enn bra nok. DU er mer enn bra nok.

Det som er verdifullt, når man møter opp OG deltar, mer og mer som seg selv – det er jo tilbakemeldingene og responsen man møter. De nye erfaringene man samler seg.

For mange kan være kjempeinteressert i det du har å si. De kan glede seg over å bli kjent med deg – på samme måte som du selv kanskje tenker om andre: «for en spennende og flott person!»

Andre kan ha stikk motsatte meninger, og de kan jo være spennende og lærerike å høre. Andre igjen kan bli irriterte, og det kan være skummelt. Men ikke til å dø av. Bare litt skummelt.

Og for noen er du helt perfekt.
For noen er du et forbilde.

Det er rett og slett veldig nyttig å tenke litt sånn.

Du har mye å lære til andre.
Du er verdifull for mange.
Du er viktig for mange.
Du har betydning for mange.

Jeg deler en nydelig sang jeg «fikk» for litt siden. Takknemlig for den. Deler videre

spotify:track:4FbpUlIwMiWiqP8fUhDbW2