På den andre siden

Velkommen inn i det som fulgte etter forrige blogginnlegg. Det begynte med dette:

Tenkte jeg skulle utdype litt hvorfor jeg skrev i det forrige innlegget at det kanskje ikke var så motiverende for alle som leser. Det vekket en del å skrive det innlegget, og den setningen ble stående litt åpen og ubesvart for min del og det gjorde at jeg grublet videre.

Det jeg tenkte på, er at når man har en spiseforstyrrelse og kanskje vurderer å oppsøke hjelp, eller vurderer å be om en henvisning til Modum eller et annet sted – så er det kanskje ikke et slikt innlegg som vil motivere en til å gjennomføre det.

Når jeg skriver om rammer, krav, måltider, kostplan og samarbeidsavtale og det handler om å legge spiseforstyrrelsen stadig mer til side – så kan det kanskje være triggende, provoserende eller skremmende om man selv har en veldig vanskelig periode og sliter med en spiseforstyrrelse.

Det var krevende å skrive det innlegget. Og det vekket en del greier i meg (ref det jeg nettopp skrev). Det trigger, provoserer og påvirker meg å skrive om dette.

Også fortsatte det… Velkommen inn i tankesurret, stresset og bekymringskaoset som fulgte og følger med…

For når jeg forsøker å gå inn i hva som er hensikten med Modum, så føler jeg at det er vanskelig å gå inn i hvor mye dette også skremmer meg og hvor vanskelig det kjennes å skulle til Modum. Så jeg vil skape en avstand til dette som jeg vet kommer, og som jeg faktisk må gå gjennom. Det som skremmer meg og som trigger spiseforstyrrelsen:

Nemlig – å gi slipp på den.

Det er mer behagelig å presentere det på en ryddig måte og gjøre det til noe jeg kan kontrollere. Litt sånn: Jeg gjør sånn og sånn, da og da, også blir det sånn og slik => BRA UTFALL = FRISK = ALT FINT

Om jeg tar følelsene ut av regnestykket, som jeg kan prøver å sette opp slik, …:

nok mat + gode måltidsrutiner + passe mye aktivitet + ingen kompenserende atferd
= vektnormalisering og frisk

…så virker det veldig enkelt.

Da vil jeg i teorien være frisk etter oppholdet. Og Modum ville BLITT en quick fix.

Det er innbydende, da!

Men så… her er det mye som kicker inn. Det dukker opp kraftig motstand. En god del frykt. Usikkerhet. Tankekaos.

Det er DER det blir sammensatt, også hopper jeg nå for langt fremover, fordi jeg kjenner på frykten. For jeg kan jo ikke vite hvordan det vil bli på Modum, selv om jeg har vært der på et kortere utredningsopphold, og jeg kan ikke vite hvordan det vil være etterpå. Frykten er allikevel her NÅ.

Og det dukker opp en drøss med spørsmål, og alle disse har jeg ikke svar på enda. Noen av dem blir nok lettere å utforske og forstå enn andre.

Hvorfor dukker spiseforstyrrelsen opp som en løsning? Når dukker den opp? Hvordan er den med? Hvorfor er spiseforstyrrelsen så nødvendig? Hvilken funksjon har den? Hvilken plass fyller den? Hvorfor er det så skummelt å gi slipp? Hvordan takle følelsene og uroen? Hvordan erstatter jeg den? Hva gjør jeg i stedet?

Så jeg tenker at jeg behøver tid på dette. Bare det å gå inn på dette gjør også at jeg føler meg utrolig barnslig. Hvorfor fikser jeg det bare ikke selv, liksom? Jeg tenker jo at det er sykdommen, og at det også handler om frykt og utrygghet.

Tilbake til det at jeg føler meg barnslig, og egentlig litt dum. Jeg hører en stemme i hodet mitt som sier ting som:

«Om du får på plass disse måltidene, og bare slutter med det du holder på med nå, da er problemet løst. Da har du ikke lenger en spiseforstyrrelse. Da vil den jo ikke kunne dukke opp som løsning. Da trenger du vel ikke Modum egentlig heller, eller? Dette klarer du da på egen hånd! Du har jo klart å jobbe deg ut av selvskadingen! Du har yogaen som hjelper. Hva var egentlig problemet igjen?»

Jeg tenker liksom at dette må jeg da fikse selv. Men det gjør jeg jo ikke. For da ville jeg vel ha gjort det, by now? Eller ER jeg dum? (ikke sant, det blir en unyttig loop).

Også er det kanskje at jeg må forstå, prøve og erfare en del ting nok. Ellers kan det bli vanskelig å ikke ty til spiseforstyrrelsen igjen, når jeg står i situasjonene der den har vært det jeg har pleid å bruke. Eventuelt kan det bli enkelt å ty til andre ting, som trening for min egen del, da det er en go to.

Det ER sammensatt.

Og så, for meg, et viktig spørsmål – hva skal jeg erstatte spiseforstyrrelsen med og hva gjør jeg i stedet? Egentlig tenker jeg at det burde være en naturlig del av behandlingen og jeg må tenke på det, for min egen del. Det er ikke enkelt når sykdommen på en måte er blitt «sånn jeg lever livet» fordi det bare har vært sånn så lenge. Det er jo ikke det at alt vil bli helt nytt, men det er noe vesentlig som blir borte. Blir det et tomrom som må fylles?

Tidligere har nysgjerrighet vært en god venn ut av depresjon, (nysgjerrighet har kanskje vært litt fraværende en stund, eller så har jeg kanskje ikke hatt helt kapasitet til å følge opp). Også stahet (som opprettholder sykdommen), kan bli drahjelp for en god retning. Jeg vet jo at jeg har opparbeidet meg noen gode verktøy allerede, og de vil absolutt være nyttige. De vil få prøvd seg nå, virkelig.

Derfor tenker jeg ikke på Modum som en quick fix, men jeg tror det en en mulighet til et krevende dypdykk, fordi det vil bli ganske så annerledes fra den hverdagen jeg nå står i. På godt og vondt. Og selv om det er et lengre opphold, så er det ikke alt man vil få tid til å jobbe seg ferdig med.

Etter Modum skal jeg tilbake til hverdagen min, som ikke kan være helt lik som den hverdagen jeg nå kjenner. Veien videre fortsetter i høyeste grad etterpå. Jeg vet at jeg er for langt frem i tid nå. Jeg kan ikke vite hvordan jeg vil ha det når jeg er ferdig på Modum (som kan være en god ting – det er litt åpent).

I blant er det greit å bare skrive ut stresset, bekymringene og tankekaoset. Og gå ut i solen!

Advertisements

De gode tingene

(Dette innlegget skrev jeg for kanskje ett år siden, men jeg publiserte det aldri. Temaet er fremdeles relevant).

De gode tingene. De som gir glede, påfyll og mening, og som hjelper når det er vanskelig

I løpet av de siste årene, har jeg blitt nødt til å kjenne etter hva som hjelper når det er tøft og hva som kan være gode påfyll. Jeg har også erfart hvor viktig det er å ha sånne gode ting tilgjengelig, for å fylle på og komme seg gjennom når livet blir mye, vanskelig, smertefullt og overveldende. Jeg har skrevet noe om dette i et innlegg om å finne veien ut av depresjon.

Det er så viktig å kunne spille på lag med seg selv og ha gode verktøy tilgjengelig, ting som gjør godt. Uansett om det er når man står til halsen i en depresjon, sliter massee med en spiseforstyrrelse, kjemper mot selvskadetrang, venter på et krevende svar, eller om det er litt vel hektisk i hverdagen. Det er en ressurs å vite hva som hjelper for å ivareta seg selv, som hjelper for å roe ned, trygge, slippe ut stress, og som gir glede og påfyll.

Det finnes ikke én oppskrift som passe alle, men det finnes noe for alle, noe bra som hjelper når livet er vanskelig eller for mye. Jeg erfarer at det er lurt å ha flere ting, og både ting som kan gjøres alene, og sammen andre. Dessuten også ting som krever veldig lite energi og tiltak, når det ikke finnes overskudd, tiltakslyst, driv eller vilje.

Her er noen av de tingene jeg har samlet opp

  • Yoga – gjør at jeg får puste, roe ned og kjenne på kroppen. Når det stormer, kan det kjennes fint å merke kroppens styrke og stabilitet i mer fysisk vinyasa flow, for å oppleve at jeg kan stå støtt. Det er også godt å kjenne til rolig yoga, som kan gi et påfyll når jeg har gått tom.
  • Foto – har hjulpet mot angst og fortsetter å gi mye glede. Jeg tror foto hjalp meg mot angst, fordi det ga et fokusbytte og en kontakt med øyeblikket. Når jeg tar bilder beveger jeg meg også i et roligere tempo. Tanken var aldri at dette var noe jeg skulle bli flink til, så jeg har aldri lagt noe press på meg selv når jeg tar bilder. Da jeg kjøpte meg et systemkamera (Samsung NX300), la jeg lista helt nede på bakken, for å gi meg en aktivitet der jeg kunne stille med blanke ark og uten forventninger til resultater. Jeg ville forfølge en interesse, og hensikten var å prøve, lære, utforske og oppleve. Det gjorde det moro å prøve og feile for å lære. Det er det jeg fortsetter å gjøre.SAM_3876
  • Skrive/ blogge – ord på papir/ skjerm hjelper for å sortere tanker og rydde opp i hodet. Jeg skriver når og hvor som helst ved behov. Det aller meste leses kun av meg. Det gir frihet og avstand til ting. Åpenhet på bloggen gir mye, kanskje ikke bare frihet, men en slags indre styrke. Bloggingen har ført til at jeg begynte å snuse på kreativ skriving. For eksempel for å finne veien rundt selvsensur og skrivesperre. Det kan skape en ny vei inn i det som surrer på innsiden. Det kan lette og løfte litt på ting, så noe nytt får komme frem, og det er spennende.
  • Filmer/ serier – Det er herlig at det finnes så mange filmer uten mye drama og dybde, når livet blir mye drama og smerte. Action og eventyr er lettfordøyelig, underholdende og tilfredsstillende. Dersom kino ikke er et alternativ er jo Netflix, HBO etc bra.
  • Musikk – musikk kan muntre opp, roe ned, gire opp, gi utløp for det vonde. Noen ganger er det så godt å liksom pakke seg inn i myke toner, mens andre ganger er de smertefulle låtene akkurat rett. Det finnes musikk for ethvert humør, og det er musikk som kan løfte meg opp når jeg er nede, eller holde følge med gleden når ting er bra.
  • Mennesker – fine mennesker i livet er som gull i skattekisten. Noen ganger er det fint å slippe å si noe om hvordan ting er, og da er det supert å ha noen å gjøre ting med. Andre ganger er det godt å ha noen som lytter, en å skravle og le med, en som tilbyr en skulder å gråte på, en klem, en tekopp, eller en sofa når det ikke er greit å være alene.
  • Tur/ natur – turer i skog og mark, i parker, i byen. Natur = ❤ Turområder er både lett tilgjengelig og stort sett er det enkelt å komme seg ut.IMG_3284
  • Bokhandelen – å bli inspirerert, kjøpe en bok som vekker interessen, oppdage en ny verden, en god roman, lære noe nytt, finne nye notatbøker, mandalahefter, tegnebøker, skrivesaker, ringpermer og kontorsaker for å organisere. Hvem sier at lykken ikke kan kjøpes for penger 🙂
  • Te – Jeg er kaffeavhengig, men veldig glad i te. Den varmer på en god måte.

Dette er ikke en fullstendig liste eller en oppskrift. Det er vel så mye en påminnelse til meg selv, at det er mye som gjør livet rikt, bra og som hjelper når det er vanskelig. Det er godt å ha i bakhånd.

Morsomme og gode opplevelser

Forrige helg var jeg på Araberhestutstilling i regi av Norsk Araberhestforening. Flotte dyr i fine omgivelser, og godt vær. Ikke dårlig.

Jeg har vært en skikkelig hestejente og det er noe jeg savner og som jeg forsøker å oppsøke i blant.

SAMSUNG CSCSAMSUNG CSC

I uka som har vært, har jeg også vært på kino og sett Marvel´s Ant Man 😀 Jeg oppdaget virkelig denne typen filmer da jeg var deprimert. For meg fungerte det så bra å se action, fantasy, sci-fi, alt som ikke hadde særlig dybde, da jeg var deprimert og livet var kaotisk.

Bildet linker til traileren 🙂

antman-poster

Og på musikkfronten, var jeg på Øyafestivalen på fredag og fikk med meg:

Ida Jenshus («Changes» via spotify)

spotify:track:0td7k6HRL6kMq8YlUvc8pA

Alt-J

Siri Nilsen

Beck

Lars Vaular

Det som er gøy (og praktisk) med festivaler, er at det er så mye musikk samlet på et sted, så muligheten for å oppdage noe nytt er der! Også syns jeg det er så herlig å høre live, de låtene jeg har på repeat. Musikk er noe jeg bruker veldig aktivt i hverdagen.