Ord

Jeg sier ordene høyt, som har sittet langt inne. Det gjør en forskjell i meg.

Ordene mine gjør en forskjell i noen andre. Det kommer tilbake til meg. 

For en gave. 

Jeg blir helere.

 

Advertisements

Gutter og anoreksi

Himmel og hav – respekt! For Andreas som er åpen om sin vei ut av anoreksien på PULS i dag. Og som, SAMTIDIG som han er åpen om et tema som er så tabubelagt – at han har en (liksom) «jentelidelse» (som også rammer gutter og menn) – greier å vise frem hvor inmari sterk sykdommen er, samtidig som han viser blant annet styrken, ambivalensen, angsten, håpet, frykten og troen. Alt som kreves for, og følger med det, å kjempe seg ut av en spiseforstyrrelse. Så utrolig modig gjort! Jeg er takknemlig – også ser jeg samtidig hvor vanskelig det må være å være pårørende, å ikke liksom følge med på svingningene som følger med vektopp- og nedgang, men å fokusere på motivasjonen, styrken, den indre kraften, verdien i personens egne mål.

For det handler jo ikke om vekten! Det handler jo om hvordan man tenker om seg selv, egen verdi, tro på seg selv, tro på hva man kan klare, og å finne tilbake til troen når man føler man feiler. DEN kampen er vel veien ut. Men det er ikke alltid så lett å se det selv midt i stormen.

Kjenner jeg ble så kjempetakknemlig for den dokumentaren – for at han VÅGET og for at han fortalte det på akkurat den måten!!

NRK TV Puls – 09.03.2015 Gutter og anoreksi

Også er det så mye mer å si om dette temaet, og så mange bedre måter å si det på, men nå ble det litt sent. Men se klippet på nrk.no, anbefales virkelig, om ikke linken fungerer herfra.

Andreas fortjener ros og en varm klem for sin åpenhet og ærlighet! Modig! Takk.

Å kunne gi seg selv anerkjennelse

Etter forrige blogginnlegg, som viste et lynglimt fra terapirommet, har jeg tenkt på dette med stolthet.

Jeg vil ikke føle stolthet over en spiseforstyrret tilfredshet. Jeg ser at jeg fortsatt i noen grad opprettholder sykdommen, av årsaker som ikke er så tilgjengelige enda. Det er også mindre strikt og rigid enn tidligere. Mindre tvunget, men ikke helt fri.

Jeg har heller ikke lyst til å skamme meg over meg selv, eller hvorfor ting er som de er, at jeg ikke er helt «i mål», eller helt frisk fra spiseforstyrrelsen/ symptomer. Det er allerede så mye skam knyttet til det å ha en spiseforstyrrelse, jeg ønsker ikke mer.

Men hvorfor jeg ønsker å føle stolthet handler om å kunne verdsette den innsatsen man legger i noe, gi seg selv anerkjennelse. Så det jeg vil kunne være stolt av og gi meg selv anerkjennelse for er for eksempel hvor inmari hardt jeg har jobbet med meg selv for å komme dit jeg er i dag.

Jeg har absolutt fått god hjelp av dyktige behandlere, men jobben gjør man selv. Ingen kan gjøre den jobben for deg.

Og det har vært en beintøff reise. Og det har føltes ensomt. Også med et støtteapparat og et nettverk, for jeg har vært så skamfull, så utrygg og usikker og i villrede. Det har vært kaos, forvirring, benektelse, uforståelig, utilgjengelig, mas, ukjent, utrygt, uten ord, uten følelser, umulig, bare tanker, bare utfordringer, forvirring, rot, umulige hindringer, vanskeligheter, skam, tårer, sinne, trass, motstand, vondt, skummelt, støtte, fremskritt, glede, samhold, tilbakefall, isolasjon, forverrede symptomer, for vanskelig på egen hånd, for mye, mer behandling, trygge rammer, dyktige behandlere, gode møter, erkjennelser, innrømmelser, nye strategier, nye verktøy, håp, mot, fremskritt, tilbakefall, skuffelser, frykt for depresjon, frykt for å aldri bli frisk, fremskritt, sorg, savn, verdifulle vennskap, verdifulle mennesker, stabilitet, trygghet, famlende, inspirerende, spennende, lærerikt, forsiktig tryggere på egen hånd.

En heftig runddans. Som jeg ikke unner noen. Men som har blitt min reise. Presentert her i stikkordsform. Jeg setter litt grenser for hva jeg vil dele nå.

Det har vært mye. Og det har jeg lyst til å kunne være stolt over, for det er ingen andre enn meg som kan vite hvordan den veien har vært å gå. Det er min reise. På godt og vondt. Den vil jeg kunne gi meg en klapp på skulderen for. Jeg tror jeg trenger det.

Og litt Fleetwood Mac