Jeg vil huske at det gikk denne gangen også

Dette innlegget skrev jeg i mars, men publiserte det ikke. Kanskje jeg ikke var helt klar for det. Kjente at jeg var klar for det nå.

Jeg kom gjennom nok en tøff periode. Jeg våknet og merket at gardinen var løftet, noe på innsiden var annerledes. Lettere. Lysere. Friere.

Igjen var det lettere å puste, tenke klart, skifte perspektiv, se fremover, tenke positive tanker.

Jeg vil huske at det gikk, denne gangen også.

Og jeg vil ikke skyve under teppet at jeg i et par uker, nesten daglig, tenkte at jeg ikke orker mer. At jeg ikke så noen mening med livet, at jeg ikke så noen fremtid, at jeg ikke kunne forestille meg at noe ville bli annerledes enn hvordan jeg hadde det.

Les mer «Jeg vil huske at det gikk denne gangen også»

Reklamer

3. Treningsstopp

  • Fastlåst, overtrent, utslitt
    • Høsten 2011 var situasjonen kommet til et punkt der andre reagerte på hvordan jeg trente, hvordan jeg virket på trening, hvordan kroppen min hadde det, og dessverre også hvordan jeg påvirket andre. Det var kommet bekymringsmeldinger til i hvertfall en instruktør, og hun hadde igjen snakket med sine ledere. Denne instruktøren påtok seg også ansvaret for å snakke med meg, siden jeg trente en del med nettopp henne. Jeg var også i kontakt med leder for gruppetreningen ved et senter, ettersom hun hadde ansvar for medlemmene ved sitt senter. Det var tøft å stå i fokus for denne oppmerksomheten. Jeg ønsket jo aldri å synes, jeg ville bare trene og ha det gøy. Når jeg hadde det gøy på trening, lyste jeg, når jeg var for sliten på trening, syntes det også. Og andre reagerte. Det var som sagt tøft å høre. Samtidig er jeg ufattelig takknemlig og rørt over at både instruktøren og gruppelederen tok såpass tak i situasjonen og virkelig viste at de var bekymret og brydde seg. Det er også fantastisk å tenke på at andre som trente på sentrene jeg var ved, brydde seg nok til å dele sin bekymring med instruktøren. Selv om det var vanskelig og kjentes skamfullt, er det utrolig fint og viktig at folk bryr seg. For jeg klarte jo ikke å endre selv, og jeg så ikke meg selv utenfra. Jeg skjønte ikke hvordan jeg ble oppfattet, eller hvordan jeg virket utad. Jeg holdt det bare gående i samme takt. Fordi jeg måtte. Jeg var utslitt, men jeg skjønte det ikke. Jeg brøt ned kroppen min, men jeg skjønte det virkelig ikke. Jeg trente meg ned og var selvdestruktiv, men det skjønte det overhode ikke. Derfor er det viktig at treningssentre er oppmerksomme på medlemmene ved sine sentre, for å fange opp dem som er i ferd med å utvikle skadelige treningsvaner, spiseforstyrrelse, overtrening, og de som bygger muskler og muligens misbruker anabole steroider.
  • Noen grep inn
    • Så jeg ble kalt inn til et møte med lederen for gruppetreningen, der vi snakket rundt situasjonen, og jeg ble varmt, bestemt og alvorlig fortalt at jeg ikke fikk lov til å fortsette på den måten ved det senteret. Ikke så lenge hun hadde noe hun skulle ha sagt. Hun hadde et ansvar for meg og for de andre på senteret, og dersom jeg skulle kollapse på trening, hadde hun ansvar for det – og hun ville ikke ha det på samvittigheten. Gruppetreningslederen hadde snakket med sine ledere, og fått klarsignal på at hun kunne utestenge meg om jeg fortsatte som før, og hun gjorde det hun kunne for å ivareta meg og sine medlemmer. Dette var ikke et møte der jeg opplevde å bli møtt ovenfra og ned. Beskjeden var tøff å høre, men gruppetreningslederen kom fra et godt sted. Hun ville meg virkelig mitt beste, og hun klarte å vise det – og jeg er dypt takknemlig den dag i dag, for tiden, tålmodigheten, de faste rammene og omsorgen. Men det var beintøft.
  • Mistet kontrollen, ble vanskelig
    • For jeg kjente på kaos, fordi jeg opplevde å miste en viktig aktivitet, en stor del av livet mitt, muligens også identiteten min på den tiden. Ettersom det var det jeg gjorde, og sånn hverdagen min var. Litt sånn jeg identifiserte meg. Jeg trente, helst mye, intenst og hardt. Jeg har også i ettertid skjønt at treningen var del av en mestringsstrategi, og en kontroll – om enn en veldig tvangspreget. Så da denne kontrollen glapp, hang jeg i lufta og visste ikke hva jeg skulle gjøre.
  • Starten på en lang vei
    • Det ble starten på en lang vei ut av et gammelt mønster.

 

Tanker om selvskading

Jeg hadde mye på hjertet om dette temaet , så er du advart. Det er litt langt.

Skam

SAMSUNG CSC

Selvskading forbinder jeg med mye skam. Det har vært skamfullt å snakke om det i behandling, det har vært skamfullt å forklare det på legevakten, det har vært vanskelig å snakke med venner og familie om, det har vært, og er fremdeles i blant, skamfullt å vise arr.

Det er i blant også litt skamfullt å kjenne på at noe som har vært en svært viktig mestringsstrategi, virker så destruktivt og unormalt fra utsiden.

Mestringsstrategi

Det har virkelig vært en mestringsstrategi; for stress, angst, utrygghet, uro, kaos og overveldende følelser. Det har vært en måte å håndtere noe jeg ikke hadde andre metoder for å håndtere.

Skadelig, ja. Destruktivt, ja.
Mestring, ja. Overlevelse, ja.

Selvskading er skadelig, og det er selvdestruktivt. Det virket som en løsning og lindring, og fratok meg samtidig muligheter til å lære andre måter å håndtere vanskelige ting på. Det hjalp ikke egentlig og det påvirket forholdet til meg selv og til dem rundt meg.

Å reagere impulsivt for å unngå smerte, ga meg ikke øvelse i å tåle å holde det ut. Det kom etterhvert. Med tid, hjelp, gode møter, mye hard jobbing og yoga.

Men selvskading er ikke en feig løsning, eller tegn på svakhet. Det føles viktig å fremheve. For fra utsiden kan det virke så tydelig galt å gjøre noe sånt mot seg selv. Hvorfor ikke gjøre noe annet, velge en annen måte å takle livet på, og hvorfor skade seg selv, kan være naturlig å spørre seg.

Hvorfor selvskading?

Selvskading kan være et forsøk på å holde ut noe som er for vanskelig eller overveldende.

Vanskelige hendelser kan være mye, og vi har forskjellig grunnlag for å takle motgang i livet. Mobbing, omsorgsvikt, vold/ rus i hjemmet, overgrep, samlivsbrudd, brudd med kjæresten, prestasjonskrav, forventningspress, oppsigelse, sykdom, dødsfall, økonomiske problemer, problemer på jobben, å stryke på eksamen, eksamensangst, stress, ensomhet, depresjon og psykiske vansker kan føre til selvskading, om man ikke har lært eller funnet andre måter å komme seg gjennom vanskelige hendelser og håndtere livets utfordringer på.

For å holde ut, avlede, lindre, dempe eller unngå smerten, skader man seg selv. Det kan og være en måte å unngå å gjøre noe enda mer drastisk, som et selvmordsforsøk. Jeg tror jeg kan si med sikkerhet at det er ingen som ønsker den smerten eller uroen som kommer til uttrykk gjennom selvskading. Derimot blir man kanskje sittende fast i en ensom og vanskelig overlevelsesstrategi.

Et behov for å bli sett eller hørt

I en selvskadende handling kan det i bunn ligget et desperat og nødvendig behov for å bli sett og hørt, få plass, hjelp, støtte, trøst, få noe som mangler. Jeg kjenner ingen som har skadet seg fordi de har ønsket oppmerksomhet for det, eller fordi de kjeder seg, samtidig kan det være et desperat rop og en lengsel etter å bli sett bak symptomet/ problemet, som den man er.

Jeg syntes det var hårreisende å høre fra en ung jente at hun hadde fått  spørsmål om hun skadet seg fordi hun kjedet seg. Det viser manglende forståelse for et alvorlig problem. Derfor er det viktig å spre informasjon om hva selvskading er, hva forskningen viser og hva som hjelper.

Helt nødvendig å ta selvskading på alvor

Det er viktig å ta selvskading seriøst og møte den som har selvskadet med respekt, for ikke å påføre en større skam og skade. Dobbelt krenkelse blir det om man skammer seg over noe man har gjort, og deretter møter en nedlatende, avvisende eller bagatelliserende holdning.

Det er en atferd som må tas på alvor, uansett alvorlighetsgrad. Dersom det ikke blir tatt på alvor kan problemet forverre seg.

Krevende møter som kan gjøre en enorm forskjell

De beste møtene jeg har hatt i forbindelse med selvskading, er de som gjorde at jeg følte meg bedre etterpå, slik at det var mulig og enklere å gå videre i dagen min.

Det handler om noe så enkelt og selvfølgelig, men også så krevende, som:

  • Å bli tatt på alvor
  • Å bli sett
  • Å bli hørt
  • Å bli sett for den jeg er, ikke det jeg har gjort
  • Å slippe for mange råd, eller å bli belært
  • Å slippe bedrevitende og nedlatende holdninger
  • Å bli spurt om hva jeg trenger, samt møtt med forståelse for at det spørsmålet ikke alltid er så enkelt å svare på
  • Å bli spurt om jeg trenger å snakke med noen
  • Å høre noen si at det var bra jeg ba om hjelp
  • Å forsøke å finne bedre måter å takle ting på

Gode møter er avgjørende for å skape tillit og redusere skam og stigma. Gode møter kan utgjøre forskjellen mellom en raskere bedring eller årevis med selvskading.

Opplevelsen av å bli hørt, tålt og tatt på alvor

Opplevelsen av å bli tatt på alvor må ikke undervurderes.

Det viktigste jeg har kjent, har nok vært å føle seg lyttet til, respektert, tålt og tatt på alvor. Det reduserer virkelig skamfølelsen og opplevelsen av å føle seg feil eller ødelagt. Det kan hende man må oppleve det mange ganger før man våger å stole på at det faktisk er det som skjer og kjenner en endring. Tillit tar tid å bygge, selvfølelse også.

At tankene og følelsene som har vært uutholdelige, kan rommes og tåles, ved at de blir anerkjent og hørt, det hjelper for å gradvis lære å tåle dette selv på bedre måter. Det gjør det dessuten mulig å forstå at det finnes andre måter å håndtere overveldende situasjoner på. Man får erfaring med at det hjelper å snakke med noen.

Å møtet dem som er villig til å lytte, kan lege vonde sår og skape verdifulle møter mellom mennesker.

SAMSUNG CSC

Jeg faller inn i mitt eget tempo

De siste ukene har vært ganske kaotiske på innsiden, kanskje også litt på utsiden – det kommer nok an på hvem du spør og når. Det har vært en frenetisk og utrolig tøff kamp for å forstå, akseptere, våge, kjenne etter, tillate, slippe opp, gi slipp på, lukke igjen, finne fotfeste, finne meg selv.

Det er noen ting som plutselig har gitt mye mer mening, og andre ting som har fått meg til å tenke at noen av mine reaksjonsmønstre og personlighetstrekk (som jeg sååååå lenge har følt har vært feil, rare, unormale, ødelagte, uforståelige, utålelige, gale etc) ikke er feil og defekte, men at de kanskje nettopp er det – trekk ved min personlighet som gjør meg til meg. Ikke feil, ikke noe som må endres, men sider ved meg som kun behøver å finne sin plass og som jeg kan ivareta ved å møte dem med forståelse og aksept.

Jeg har ikke overskudd til å gå så dypt inn på alt jeg erfarer om dagen, men det er i ferd med å snu opp ned på hvordan jeg tenker om meg selv og min personlighet.

Jeg har hatt noen åpenbaringer i forhold til det å ty til destruktive handlinger, som selvskading og spiseforstyrrelse – den ene skader meg direkte, den andre hemmer og hindrer meg i å leve, være fri, kjenne etter, tåle meg selv. Og begge strategier er knyttet tett til den kvelende, smertefulle og uutholdelige opplevelsen av å bli overveldet. Dermed er det klart for meg at ved å opprettholde de to strategiene så kan jeg fortsette å unngå, og jeg kan utsette det å bli bedre kjent med meg selv, tåle hele meg og romme alle mine sider, tanker og følelser.

Jeg tror jeg forstår enda litt bedre hvorfor jeg har brukt og trengt disse strategiene, og jeg ser at det er vanskelig å gi slipp på dem. Men jeg troooooooor at jeg nå faktisk, i hvert fall i noen veldig klare og gode øyeblikk, kan forestille meg en hverdag der jeg ikke tyr til selvskading for å takle uro og kaos. Og jeg har også på gode, gode, gode dager en tanke om at det vil være mulig å gi slipp på spiseforstyrrelsen – la kropp være kropp, lytte til dens signaler og behov, og la kroppen finne sin egen balanse, sin egen idealform.

Jeg skriver at jeg faller inn i mitt eget tempo, jeg drister meg til å skrive det. Jeg er ikke helt der enda. Jeg skriver meg til mot, trygghet og klarhet. Og håper at da finner jeg det og rett tempo til slutt 🙂 Jeg forsøker å ikke presse frem noe og ikke forhaste meg for mye, for jeg har vært god på å jage for raskt og løpe for fort, hoppe over trinn og presse frem ting, og det har på lang sikt ikke gjort meg noe godt. Så nå forsøker jeg å falle inn i mitt eget tempo, et tempo som tillater meg å kjenne etter, tåle, akseptere, utforske.

Endre atferdsmønster

Jeg skal prøve å forklare hvordan det oppleves å skulle endre på en atferd som har gjort det naturlig å skade meg selv. Nå mener jeg spesifikt selvskading og bulimisk atferd. Jeg ønsker ikke å trigge noen med dette innlegget. Fokuset mitt er på endring, bedring og å finne seg nye mestringsstrategier.

Tenk deg en velkjent stressituasjon. Når var du sist stressa? Det må være et ganske høyt stressnivå. Du må kjenne igjen stressfølelsen godt. Du er ganske på tuppa, sliten, stressa, hektisk, ganske på kanten, du nærmer deg tålegrensa og kjenner at det skal nesten ingenting til før du bare … (fyll inn din kjipe, ukontrollerte stressrelaterte atferd).

Den responsen du slenger inn her, er den som kommer automatisk. Du føler du ikke klarer å endre den. Det kjennes som du bare MÅ. For det er jo ikke så lett. Det er jo ikke så lett når du blir så stressa, fordi (…). Da bare smeller det liksom. Det bare er sånn. Ops, der var det igjen. Klarer ikke å endre.

Som selvskader og spiseforstyrra med periodevis bulimisk atferd, så er det nettopp DER, når jeg nesten har passert bristepunktet og resten skjer på automatikken, DER skal jeg stoppe. Det kan kanskje sammenlignes med å fortelle seg selv «tell til 3».

Ideelt sett, kan du si, så kommer du ikke TIL det stedet hvor du nesten er ved bristepunktet. Ideelt sett. Det skjer etterhvert, det. Men først, helt i begynnelsen av den tøffe kampen det er å endre en slik atferd, da er det gjerne DER du starter. På bristepunktet. For du vet kanskje enda ikke helt hvorfor du kommer dit.

Det er ikke RART at det er en tøff kamp. For du er på bristepunktet og skal gjøre noe annet enn det du AUTOMATISK bare gjør/ vil gjøre. Da blir det gjerne kaos. En stund. Til du har funnet dine mest effektive avledningsstrategier.

Det kan være å gå en tur, hoppe opp og ned, ringe en venn, male noe, knipse bilder, smelle en strikk på håndleddet, lakke negler, skrive, kaste noe i veggen, skrike, gråte, puste, meditere, slå i en pute, knuse en kopp. Her er det fantasien som setter grenser – det må IKKE se fint og pyntelig ut – det skal bare funke. Og ikke gå utover deg. Være noe annet du hiver deg over, istedet for å…

Dette tar tid, det er kjempetøft, men det er fullt mulig. Det er prøving og feiling, fremskritt og tilbakefall. Men holder du ut, så finner du ut at det funker.

Og da er du søren meg kommet langt på vei for å endre en dyptsittende automatisert atferd. DET er mestring det, DET er å takle stress, det. Å kjempe seg ut av selvskading og bulimi er mestring på høyt nivå.

Etterhvert som du begynner å finne ut hvorfor stresset og uroen bygger seg sånn opp inni deg, at det bare har måttet komme ut som en selvdestruktiv handling, så vil det bli lettere å slippe ut litt og litt, tidligere, så det ikke blir de store toppene, men mindre kurver som er lettere å håndtere. Da blir det enklere å bekjempe impulsene, for det indre trykket er ikke så stort.

Det er ikke en enkel prosess å finne ut av det indre stresset og uroen, det er også en kjempetøff reise, men fullt mulig. Her er det like mange forklaringer og årsaker som det finnes mennesker som sliter med selvskadetrang og bulimi, tror jeg. Jeg sidestiller ikke, og sammenligner heller ikke disse to tingene, det er bare at for meg så har denne atferden lignet veldig, på et vis. Det impulsive, voldsomme behovet som oppstår – behov for akutt utløp. Men det vil nok helt sikkert være veldig forskjellig for alle. Og det er overhode heller ikke slik at begge tingene er til stede hos alle. Alle med bulimi selvskader ikke, alle som selvskader har ikke bulimi.

Dette ble et lite sidespor, som føltes nødvendig. Men poenget mitt er at det er også mulig å finne ut av, og lære å tåle det indre stresset og uroen, på andre måter enn gjennom selvskading og bulimi. Det er tøft, det kjenner jeg. Det er voldsomt. Det er mye som må føles. Du må liksom bare stå i det, tåle det, holde det ut, og slippe det.

Høres så rart ut, når jeg skriver det, men det er det jeg gjør. Eller prøver så iherdig å gjøre. For skadetrangen er iblant så stor, og her avviker det litt fra det impulsive utløpsbehovet, her viser denne atferden sitt andre ansikt – liksom avhengighetsfaktoren. Litt usikker på om det blir riktig å kalle det det. Men det er ikke bare lett å gi slipp på en atferd som også har vært en mestringsstrategi. En nødvendighet, en hjelp.

Så når da trangen er der, selv om kanskje det indre stresset og uroen er blitt mindre, men ikke helt borte, det er da man må holde ut, avlede, stå i, tåle, og gi slipp, og lære seg å kjenne at trangen går over og det gjør også de vonde følelsene. De går faktisk over. Jeg sa det til meg selv for første gang i dag, tror jeg «det er bare vondt, det går over». Når jeg skriver det nå, så høres det så enkelt ut – men det ligger mye kamp bak de ordene.

Jeg håper jeg snart klarer å gi meg selv den anerkjennelsen jeg fortjener, for den jobben og innsatsen som ligger i dette, er så tøff og krevende at du jobber 200% med det. Det er jo med hele tiden – det er ikke noe du kan legge til siden (men i større og større grad kanskje?), i tillegg til alt annet dagene er fulle av – men så er det SÅ VERDT det når du klarer å endre, bit for bit.

Så dette innlegget er egentlig en KJEMPESTOR KLAPP PÅ SKULDEREN og HEIA HELTENE! til alle dere modige sjeler som kjemper de samme eller lignende kamper som jeg gjør, for å få en friere hverdag og et bra liv.

Blir veldig engasjert når jeg skriver nå, merker jeg. Det er bare en utrolig merkelig følelse å kjenne at jeg har kommet noen steg fremover. Det føles litt bra, tror jeg. 🙂