Jeg vil huske at det gikk denne gangen også

Dette innlegget skrev jeg i mars, men publiserte det ikke. Kanskje jeg ikke var helt klar for det. Kjente at jeg var klar for det nå.

Jeg kom gjennom nok en tøff periode. Jeg våknet og merket at gardinen var løftet, noe på innsiden var annerledes. Lettere. Lysere. Friere.

Igjen var det lettere å puste, tenke klart, skifte perspektiv, se fremover, tenke positive tanker.

Jeg vil huske at det gikk, denne gangen også.

Og jeg vil ikke skyve under teppet at jeg i et par uker, nesten daglig, tenkte at jeg ikke orker mer. At jeg ikke så noen mening med livet, at jeg ikke så noen fremtid, at jeg ikke kunne forestille meg at noe ville bli annerledes enn hvordan jeg hadde det.

Les mer «Jeg vil huske at det gikk denne gangen også»

Reklamer

Da og nå

Jeg har fått en ganske gylden mulighet denne uken, egentlig. Jeg så det ikke helt sånn da jeg fikk den. Men nå, noen dager senere kan jeg se at, jo, det har vært en flott anledning til å se at det har skjedd mye på litt over 3 år. Heldigvis. Og faktisk takket være meg selv, min innsats – og god hjelp og støttespillere.

Det var jo sånn at jeg nylig ble oppfordret til å ta det med ro av legen, ettersom jeg kanskje har et virus eller noe, og basically bør ta det med ro, så jeg kan bli frisk.

Ha ha ha – det var så bra å sitte inne på legekontoret og observere legens reaksjon da han liksom ikke kunne forstå at jeg syntes det her var helt forferdelig, og nesten ikke mulig å gjennomføre. Det ble liksom så tydelig møte mellom «legens rasjonelle tankegang» og «pasientens gamle treningsavhengige tanker». 🙂

Og jeg har brukt noen dager på å liksom finne ut av dette, for det var ikke helt enkelt å møte den «pålagte pausen». Og innledningsvis var reaksjonen min litt lik hvordan den var i 2011 (det er jo kanskje automatiserte mønstre som vekkes når man står oppi en lignende situasjon :-/ , også trigget den tidligere en viss respons også har man kanskje ikke vært i den situasjonen på lenge, men så dukker den opp igjen – og da kan jo responsen virke lik, til erfaring og læring tar over).

Men gjennom en kombinasjon av tanker rundt kortsiktig tilfredsstillelse vs langsiktig tenking med litt mer hvile og raskere bedring + at jeg gjør yoga, så har jeg funnet frem til en balanse som fungerer – for nå. Det er en balansegang der også psyken må ivaretas.

Jeg gjør yoga fordi det er vel så viktig for meg å holde angst/ uro/ panikk (som lettere trigger destruktivt kaos) på et OK nivå, som det er å bli fort frisk fysisk. Også kjenner jeg etter om formen blir bedre eller verre.

Og dette tankesettet (ivareta, gjøre yoga, hvile) er så inmari langt unna hvor jeg var i slutten av 2011, som var første gang jeg fikk treningsstopp, om enn av andre årsaker.

DA så det slik ut:

Fullt kaos, null oversikt, panikk, spiseforstyrrelsen eksploderte, massivt indre stress. Jeg mistet meg selv helt – fordi jeg da opplevde at jeg mistet alt som bandt livet mitt sammen. Livet mitt sirklet jo rundt treningen. Planleggingen min var for å få trening inn i hverdagen. Alt annet ble skvist innimellom eller avvist.

Jeg har skrevet om dette tidligere i et blogginnlegg om endring.

Så det har vært flott å se, at selv om det har vært litt trøblete denne uken (kanskje av flere årsaker), så har jeg virkelig kommet så utrolig langt. Jeg har ikke gått i oppløsning. Jeg har ikke mast og kavet og jaget og stresset rundt. Jeg har blitt frustrert og irritert. Det har vært mer angst og uro, og jeg har kjent på de gamle tankene om treningsavhengighet og tvangstanker, men de har ikke tatt overhånd – heller ikke spiseforstyrrelsen.

Jeg har tatt det mer med ro. Jeg klarer også å puste med magen. Jeg har ikke rast rundt og stresset.

Jeg LIKER det ikke, men jeg TÅLER det. Og da vet jeg at det blir lettere neste gang. Fint å se at man lever og lærer, og man lærer og lever.

Veien som leder dit du aldri har vært før

Er full av prøving og feiling. Jeg ante ikke hvor jeg skulle, men jeg lengtet stadig etter fremtiden. Også erfarer jeg at her og nå er ganske mye, men spennende og bra, og fullt av usikkerheter og prøving og feiling.

Det er skummelt å stikke seg frem og vise hvem man er, men det er befriende å prøve, bomme, utforske og erfare. Man lever og lærer, erfarer og vokser, og blir kanskje tryggere og helere på veien.

Det lette, det vanskelige, det gode, det morsomme, det vonde, det krevende, det verdifulle – alt man gjør og kommer opp i – tar oss videre. Her og nå skapes veien videre, som leder dit du aldri har vært før.

Skikkelig søndagsfilosofering! God søndag og varme ønsker for et godt øyeblikk 🙂

IMG_2752

Sånn er det

Det føles som jeg febrilsk forsøker å holde alt sammen, og at ting ramler sammen på en eller annen kant, mens jeg forsøker å holde et par andre vegger oppe.

Et litt håpløst prosjekt:

house-falling-apart
Google img.

Siden jeg da føler meg ekstremt utilstrekkelig, feil og håpløs, kjennes det sånn ut på innsiden:

broken
pinterest

Ettersom jeg vet at det ikke er helt tilfelle, forsøker jeg å se på dette fra en annen vinkel. Jeg prøver å kjenne etter hvordan ting er – sånn de er. Det kommer ikke til å falle på plass på ett blogginnlegg, merker jeg mens jeg skriver dette.

Blir ikke helt sånn umiddelbart:

happy
google img

Men det er litt interessant å snuse på. I det siste har jeg igjen fått anledning til å kjenne på dette: Følelsen av å ikke strekke til. Og følelsen av at mye av det jeg har gjort for å mestre og stå på, nå liksom ramler i hodet på meg og bekrefter å være – om ikke helt feil – ikke helt bærekraftig. I hvert fall ikke sånn jeg har holdt på.

Det er litt kjip, men lærerikt. Skummelt, og spennende.

Å gjøre feil. Ikke klare alt. Være menneske, være stressa, være ukonsentrert, være utydelig. Gjøre feil. Måtte si stopp.

Lære mye. Håndtere på en litt annerledes måte.

Sånn er det. Det føles vondt og fælt, og det er vanskelig, men det kjennes interessant. For hvordan håndtere det? Manisk opprydding? Frenetisk fiksing? Pause, oppladning og ny runde i samme tempo? Vill kompensering på andre områder? Kaste inn håndklet og gi opp? Gjenta og gjenta det samme?

Eller:
Lære – erfare – gjøre noen nye valg.

For sånn her er det:
Ingen klarer alt, hele tiden, på en perfekt måte, hele tiden, med strikt kontroll, hele tiden.

Heller ikke jeg. Sånn er det. Og dette ble litt rotete. Det får være.

you are good enough
pinterest

Flink pike

Dette er vel snart i ferd med å bli et ganske belastet begrep, eller? Grubler litt på det om dagen. «Flink pike» – kjenner jeg blir litt kvalm av det. Fordi jeg ALDRI følte at jeg har nådd opp til kategorien, og jeg hadde noen sterke barndomsforestillinger om hvordan en «flink pike» var – og jeg har nesten ødelagt meg selv noen ganger i mine forsøk på å bli «en sånn». I kampen for å bli god nok, flink nok.

I barndommen var det noen utvalgte personer som liksom ramlet inn i kategorien «flinke piker», basert på noen ting som gjorde at jeg følte de hørte hjemme i den kategorien, i kombinasjon kanskje med hvordan voksne og andre barn omtalte dem – og jeg følte aldri at jeg passet inn i den kategorien. Så jeg misunte dem. Og jeg mislikte meg selv. Kjip kombinasjon.

Jeg følte selv at jeg aldri traff, liksom – og om jeg traff litt, så var det i hvertfall ikke GODT NOK. Så jeg passet aldri inn i den kategorien. Jeg var ikke flink nok til å være flink pike – eller kanskje jeg fikset rollen perfekt? Men – heisann – hvordan dette ga grobunn for sammenligning, sjalusi og lav selvfølelse. Og i bunn: stor usikkerhet.

Etter å ha blitt litt eldre, og etter at noen tanker har fått litt nye innspill, og andre tanker kanskje har modnet litt – så innser jeg et par ting:

1) jeg aner ikke hvor mye tid, krefter og innsats osv. disse flinke pikene la inn – eller hvor mye usikkerhet og problemer de selv strevde med. Eller om de selv følte de var flinke nok?

2) jeg jobbet (mye/ ofte/ stadig) kjempehardt for å skulle bli flink, og det arbeidet foregikk også meget sterkt i tankene. Lista og forventningen lå i skyene, og jeg var min egen ekstremt harde dommer – nope, ikke bra nok. Streve – slå seg selv ned.

Når jeg etterhvert har begynt å skjønne hva som liksom ligger i begrepet «flink pike», og hvilke problemer og utfordringer det kan dra med seg – så har jeg skjønt at jeg også har vært hardt rammet av dette. Strebende flink pike, aldri god nok, aldri bra nok. Mitt grunnlag har vært en bunnsolid usikkerhet krydret med tankegangen: «dette KAN ikke gå», «dette kan jeg UMULIG klare», dermed ga liksom resultatet seg selv før kampen var ferdig spilt. Stadig lav selvfølelse og dårlig selvtillit.

Så da er jeg ikke egentlig så overrasket over at, da jeg begynte å få på plass litt selvtillit og tro på meg selv, så måtte det liksom gå galt. For driven til å skulle FÅ TIL, behovet for å klare, blir jo ikke bare borte, den er jo en del av et tanke- og atferdsmønster. Så da motstanden forsvant litt (altså da den sterke usikkerheten ble litt svakere), åpnet det seg opp et HAV AV MULIGHETER AV ALT JEG KAN FÅ TIL.

Fra «dette KAN ikke gå» – til «jeg skal gjøre ALT».

Den runddansen der utspilte seg med full kraft for ca ett år siden, og endte med utbrenthet, søvnmangel, stress, og depresjon. Jeg skal ikke si at det ikke også kanskje var et par andre ting som bidro til dette kaoset – men den der tankegangen «jeg skal gjøre og klare ALT» – var ganske klart medvirkende til dette. Det ble jo så umulig å stoppe, ta pauser, gi seg selv litt slack.

Flink pike – you literally make me sick and wanna kill myself.

Jeg driver på i dette landskapet igjen nå – balanserer litt på kanten mellom «dette KAN ikke gå» vs. «jeg skal gjøre og få til ALT». Men det som er nytt, da – er at jeg ser så mye tydeligere AT jeg gjør det. Og jeg vet hvor galt det kan gå, så jeg har noen varsellamper som kan blinke litt her og der.

Jeg ser da at jeg har denne sterke selvkritikeren og dette sterke «flink pike»-behovet for å få til, men så er jeg i ferd med å begynne å se hvor i landskapet disse er. Det er ikke bare kaostanker som driver meg rundt i tåka. Jeg vet liksom at de er der, og jeg kjenner på en måte hvordan de fungerer og påvirker meg. Og det føles som et steg videre.

Kanskje jeg i det minste kan ha en dialog med dem – selvkritiker og flink pike – stoppe dem litt. It´s interesting. Kanskje jeg kan hanke dem inn litt, sparre med dem, le litt av dem, og – på sikt – hente ut deres styrker og ta mer styring når de plutselig får lyst til å svinge hardt over mot et ytterpunkt.

Flink pike – I don´t envy you blindly any longer.

Noen artikler og kronikker jeg kan anbefale: