Hvordan har du det, egentlig?

Hvordan har du det, egentlig?

Hvilket svar vil du ha? Det korte eller det ærlige?

Det ærlige.

Jeg er så lei av det ærlige. Jeg er lei av at det er sånn det er.

Jeg skjønner hva du mener.

 

Takk

 

Advertisements

Eie hvert steg, hver kg

Jeg har holdt på å bryte med noen hardtsittende tankemønstre og destruktive vaner en stund nå, og det tar tid å nøste i ting som sitter dypt. Endringene skjer mye mer gradvis enn jeg både forestilte meg og håpet på.

Online-Server-Backup-Disaster-Recovery

MEN de skjer kanskje også så gradvis at jeg får tid til å henge med og tilpasse meg for neste steg. Noe jeg tror er helt nødvendig.

Ved et par anledninger har jeg hørt Åse Minde, som er enhetsleder ved Spiseforstyrrelsespoliklinikken ved Gaustad, si om tilfriskningsprosessen ved spiseforstyrrelser at; «man må eie hver kg».

Jeg tror det er den tøffeste tålmodighetsprøven, for det kan ta så lang tid. Men jeg er i ferd med å forstå hva dette vil si for min egen del. For å bli frisk fra en spiseforstyrrelse, for å komme seg opp av en skikkelig nedtur, for å jobbe seg ut av destruktiv selvforakt – så må man liksom gjøre veien så til sin egen, at man eier hvert steg, eller hver kg.

Bedringen må komme innenfra. Men veien må også bli levelig.

Det kan ta lang tid blant annet fordi sykdomsbildet kan være sammensatt, bakenforliggende årsaker kan være kompliserte og man kan ha vært syk lenge.

Jeg merker at tid sammen venner og nære, gode samtaler, fine møter med mennesker jeg har møtt på veien, gode opplevelser og erfaringer og utfordringer, er vel så viktig som god og riktig behandling.

Man går stegene selv, men helst ikke alene. Har man både det gode nettverket (venner, familie, kollegaer/ medstudenter, o.l.) og en dyktig behandler man har tillit til, er det kanskje det mest optimale.

Man går stegene selv, men helst ikke alene. Det er en visdom i Bjørn Eidsvågs sang «Eg ser» – som er både vakker og vond.

Da jeg begynte i behandling for spiseforstyrrelsen, så antok jeg liksom at jeg ville havne et sted når jeg ble «ferdig», eller «frisk». Og «da», «når jeg er…», «om litt…», eller «senere…» så skulle det bli bra og ting skulle skje

Men det som er blitt tydelig for meg, er at det ikke nødvendigvis er målet «frisk» som teller, men veien man går mot «frisk». For det handler faktisk om å leve – her og nå.

Jeg var på en temakveld på IKS for flere år siden, og han som var foredragsholder der (klarer dessverre ikke å finne ut hvem det var), snakket om dette. At i en tilfriskningsprosess kan det være nyttig å fokusere på at livet er mer enn spiseforstyrrelsen, og at selv om man har en spiseforstyrrelse så er man som person så mye mer enn «en person med en spiseforstyrrelse». Man er syk/ har en sykdom, men man er også ressursterk, kreativ, engasjert, student, ansatt, søster, sønn, datter, mor, osv. Jeg mener poenget hans var å finne og gripe fatt ting i livet som kan gi og skape mening, også vil spiseforstyrrelsen «bare være med på lasset en stund».

recovery-heart

(Bilder funnet via google)

Perfekt timing?

Det er så vanskelig å sette ord på forskjellen jeg føler mellom nå og bare påsken. Mellom nå og i midten av mars. Mellom nå og i høst. Mellom nå og i fjor vår. Mellom nå og høsten 2013. Mellom nå og våren 2013. Mellom nå og høsten/vinteren 2012. Mellom nå og høsten 2011.

Det har vært så mange tøffe runder. Det har vært så mange aha-opplevelser, tøffe erkjennelser, krevende endringer, vonde opplevelser.

Det har vært så mye. Og jeg tror virkelig jeg har lært mye av alt sammen. Men en sånn type kunnskap som siver lengre og lengre inn over tid, og som treffer ulike områder på ulike tidspunkt og i uventet rekkefølge. Som legger seg på plass sakte, over tid.

Så den siste runden nå, kanskje var det en slags perfekt timing?

For jeg kan ikke helt forklare forskjellen mellom før og nå – annet enn at det er en utrolig stor forskjell. En av disse som skjer på innsiden, og som kanskje vises i glimt for andre.

Det er så rart å merke forskjellen – også er den stor.

Kanskje var det perfekt timing – at en tøff avslutning sammenfalt med at noe i meg var klar for å ta den utfordringen på en ny måte.

For det ble virkelig annerledes. Det er annerledes.

Det ble en søken innover og fremover, fremfor utover og bakover.

For…

Hvordan kan jeg hjelpe meg selv når det er vanskelig – for livet er uforutsigbart, hvordan kan jeg takle det?
Hva trenger jeg for å få et godt liv – for livet er kort og skjørt, hvordan vil jeg leve det?
Hvordan kan jeg leve selv når det føles vondt og vanskelig – for livet er urettferdig, og hvordan finne vilje til å leve livet når det ikke virker som det gir mening?

Det er virkelig annerledes nå – og kanskje er det fordi mange brikker allerede hadde ramlet på rett plass over tid, og nå var det enda flere som ramlet på plass.

Det er både merkelig og fantastisk å kjenne at her og nå er bra, og at fremtiden virker spennende og full av muligheter.

Kanskje var det perfekt timing?

Julen og spiseforstyrrelsen

Det var noe som tok litt form etter hvert som jeg skrev dette innlegget. Det ble litt langt da, du får lese om du vil 🙂

Jeg må innrømme at julen var krevende, også på grunn av spiseforstyrrelsen. Den er kanskje ikke den eneste grunnen til at julen ble krevende, men den ble mer synlig for meg.

Kanskje ble spiseforstyrrelsen mer synlig fordi jeg la til rette for at den «kunne få være med», uten at jeg aktivt gikk inn for å bekjempe den. Jeg orket kanskje ikke. Det var litt for mye.

Men, jeg lot den heller ikke ta helt over. Men den tok plass. Og den fikk et litt sterkere grep. Eller kanskje ikke. Kanskje er det akkurat det samme grepet den har hatt en stund. Det blir bare synligere når jeg «inviterer den med», på en måte.

Kanskje ble den synligere for meg fordi jeg oppdager den som en del av noe som holder meg igjen fra å leve livet mitt slik jeg kanskje helst vil.

Det er ikke det at jeg forsøker å gjøre meg til venn med sykdommen, det handler mer om hvordan jeg kan LEVE livet mitt også med spiseforstyrrelsen. Et symptom.

Jeg vet at den er et symptom på noe annet, bakenforliggende, noe jeg kanskje ikke er helt klar/ utlært til å bli ferdig med enda.

Når blir man klar og utlært? Det skjer vel egentlig aldri?

Så det handler om hvordan LEVE LIVET OGSÅ NÅR DET ER VANSKELIG. For det er vel det vi gjør, eller ønsker? Å leve. Fritt, etter eget ønske i størst mulig grad. Ta valg, være sammen dem vi vil, være i kontakt med oss selv og hva vi ønsker og vil, og med et godt grunnlag i oss selv, og med en god tanke om oss selv, og gjerne med en tro på oss selv.

Være oss selv der vi er, i møte med oss selv og i møte med andre. Fullt og helt. Stille opp, stå i, tåle, holde ut, støtte, bli støttet, holde, bli holdt, møte, bli møtt, se, bli sett.

Det er ikke nødvendigvis så enkelt. Og kanskje lar det seg ikke helt gjøre. Kanskje kommer vi aldri helt dit vi vil, eller skulle ønske. Men vi vet aldri hvor langt vi kan komme i den retningen om vi ikke prøver, ikke lever.

Jeg ønsker ikke å la spiseforstyrrelsen stå i veien for det. Altså at den får fortsette å være den samme hindringen. For er det noe en spiseforstyrrelse gjør, så er det vel nettopp å skape en avstand mellom meg og dem og det rundt meg. Er min erfaring.

En spiseforstyrret kontroll er ingenting mot den friheten som følger med å gi slipp på den. En spiseforstyrret kontroll er ingenting mot den styringen du selv tar over din egen usikre tilværelse når du våger å gi slipp, og våger å ta del 100%, eller i så mye større grad enn bak det spiseforstyrrede filteret.

En spiseforstyrrelse kan gi en følelse av trygghet, en opplevelse av å ha noe der som alltid er der. Den kan gi følelsen av kontroll, av noe konkret å forholde seg til. Den kan gi tankene en retning.

Det er bare sånn at den leder tankene inn på et fastlåst og fiksert spor, som leder oppmerksomheten vekk fra andre ting. Den fyller hodet og tankene med seg selv, sykdomstanker, repetitive tanker, faste mønstre og vaner, tvangstanker, bestemte handlinger, låste rutiner.

Falsk trygghet. Ensomt og kaldt selskap. Men den holder deg trygg for verden, i sin kalde, mørke favn. Og det blir trygt. Og den blir en følgesvenn. Men totalt ensporet. Og sykt. Men forutsigbart.

Også skjønner jeg på en måte at det kan være skummelt og vanskelig å gi slipp på en spiseforstyrrelse. For LIVET er jo ikke så fast, så fiksert, så mulig å kontrollere.

Livet er uforutsigbart, fint, vanskelig, vondt, ensomt, sosialt, opp og ned, variert, kreativt, fargerikt, sort, lyst, gøy, kjedelig, ok, vaner, rutiner, impulsivitet, innfall, feil, prøvelser, sorg, smerte, tap, seire, gleder, varme, relasjoner, stille perioder, hverdager, helger, variasjon, skiftende, stadig i endring, uforutsigbart, uforutsigbart, uforutsigbart (ikke rart vi har behov for vaner og rutiner og følelsen av kontroll). Det er ikke rart at en spiseforstyrrelse kan føles trygg og nødvendig.

Hva er det motsatte av å ha en spiseforstyrrelse? Er det å være frisk? Eller er det er å LEVE? For HVA er FRISK?

Når er man frisk? Eller heller – når er man frisk nok til å begynne å leve som man vil? Det er NÅ. Vi kan gå i den retningen vi ønsker. Vi kan ta valg som gir oss gode opplevelser. Vi kan gjøre feil. Vi kan møte mennesker, eller velge eget selskap. Ta en utdannelse, eller la være. Være aktive på nett, eller på byen. Gå i juleselskap og forlate det etter kort tid, eller bli til vertskapet hinter om leggetid. Gjøre det vi vil. Det vi kan. Det vi ønsker. Som oss selv. Som den vi er.

Så det handler om å leve, også når det er vanskelig. Før vi er «klare» – for det blir vi kanskje aldri. Men vi kan delta. Vi behøver bare å møte opp som oss selv. Det er ikke ofte at det forventes mer. Vi er gode nok.

Så tilbake til julen. Ja, den var vanskelig, og jeg gruet meg. Jeg hakket meg gjennom på et vis, det føltes nok verre på innsiden enn det så ut på utsiden. Jeg ble kjempeforkjøla og føler at jeg går ut av ferien nesten mer sliten enn da jeg gikk inn i den 🙂 Men jeg var med og jeg deltok og kjente på deltagelsen. Jeg kjente på opplevelsene. Og det var også hyggelig. Det var blandet, OG hyggelig. Jeg satte også noen grenser. Jeg kjente på egne grenser, og var ikke med på alt.

Det ble komplisert hygge med litt pussig grensesetting. Og det er jeg egentlig fornøyd med. Jeg ville ikke bare at julen skulle bli ferdig, jeg ville også ta styringen og være mer bevisst de valgene jeg gjorde. Det går seg til 🙂

Og nå er det nytt år, og flere muligheter til å prøve seg. Til å være, leve. Til å samle gode opplevelser og erfaringer.