Hvordan går det + litt om slitenhet

Hvordan det går, er vanskelig å svare på. Om jeg skal svare ærlig på det, så går det opp og ned, frem og tilbake, bra, elendig, jævlig, ok, greit, dritt, fint, om hverandre.

Jeg står så godt jeg klarer i behandlingen på RASP, det nærmer seg slutten på oppholdet og det er krevende å gjennomføre. Jeg vil ikke alltid gjennomføre behandlingen, for det er virkelig beintøft. Samtidig vil jeg ikke tilbake til det jeg kom fra. Bare i mars kjentes situasjonen ganske jævlig. I blant blir det et valg mellom vondt og verre. Det skaper et her og nå som tidvis er vanskelig å stå i.

Hvordan står jeg i dette? 

Står jeg i det? Jeg vet ikke alltid. I blant vil jeg dra og aldri komme tilbake til avdelingen. I blant er jeg takknemlig for at jeg fortsatt er der.

For å stå i dette litt kaotiske, slitsomme, og krevende løpet, er det avgjørende å ha noe å sysle med. Så det ikke bare blir å holde ut vanskelighetene. Tross at det er et program på avdelingen, blir det også mye «dødtid», særlig nå i ferietiden. Da er det fint å avlede med kortspill, gruble eller kubb, å dra ut fra avdelingen for å få en pause, gå tur, shoppe, gå på kafé, eller kikke i butikker. Andre ganger er det greit å strikke, skrive, nettsurfe eller lese avisa, tegneserier, eller bøker. Ha permisjon og hjemmeopphold er god trening og gir en god pause. Det er godt å kjenne at jeg har ro til å lese skjønnlitteratur, det er lenge siden. Å ha konsentrasjon til å lese en bok, følge en historie og ikke bare surfe gjennom artikler eller blogginnlegg på nett… det er lenge siden. Det er også lenge siden jeg har tillatt meg å lese noe for å slappe av, å ikke for å lære noe nytt.

Det tar meg litt over på dette med slitenhet.

Akseptere og være i slitenheten

Jeg er mye trøtt og sliten for tiden. Det er en fulltidsjobb å være i behandling, og jeg merker at det er beintøffe arbeidsuker.

Jeg kjenner på litt mer overskudd, samtidig kjenner jeg at jeg er sliten. Det henger vel sammen med at jeg, gjennom å stå i rammene (og ikke bare løper av gårde), lar kroppen slappe mer av, jeg stopper mer opp og da kjenner jeg mer etter.

Nå prøver jeg å lære meg å lytte til at jeg er sliten, og respondere deretter. Det er ikke ukomplisert. Hodet mitt forteller meg at jeg må gjøre noe før jeg kan respondere på at jeg er sliten. «Bare» å ha møter, avtaler og samtaler og være innlagt og spise måltider, er liksom ikke tilstrekkelig grunn til å være sliten, og for eksempel ta seg en lur eller ligge på sofaen. Det er jo egentlig en svært god grunn. Jeg føler bare ikke at det er en god nok grunn for meg. Jeg tror kanskje det er vanlig å tenke sånn.

I mange, mange år har jeg vært vant til å «holde det gående». Det å stoppe opp når jeg er sliten har jeg ikke helt tillatt meg. Ikke tilstrekkelig eller lenge nok. Det er skummelt å være sliten og lytte til det. Jeg blir redd for at slitenheten aldri skal gå over og kan få katastrofetanker om at jeg aldri vil komme meg opp av sofaen om jeg først legger meg nedpå (det er en ganske spiseforstyrret tanke). Så da lurer jeg gjerne på hvor lenge jeg kan «tillate» meg å være sliten? For meg har det lenge vært noe hodet skal bestemme over. Men så er det jo kroppen og kanskje også hodet som er sliten.

Å lytte til at jeg er en sliten når jeg trenger det, er litt som å lære noe nytt. Yogaen har hjulpet meg med å kjenne etter, samtidig har jeg ikke klart å legge vekk aktivitetsstrategien min.

Når jeg ikke tillater slitenheten helt, så har jeg en strategi med å gjøre ting for å holde den på avstand. Setter jeg med ned for å kjenne etter dukker det jo også opp ting som jeg holder unna ved å holde meg aktiv.

Det krever en innsats å ikke gå en tur, og heller sitte ned for å lese, når jeg er sliten.

Det kan kjennes bra å holde noe på avstand, men løser jo gjerne ingenting, og det blir en strategi som er lett å opprettholde. Et eksempel kan være å løpe av seg stress. Det løser ikke alltid noe og kan bli en vane der måten å løse stress på er å løpe det av seg. Det kan bli slitsomt i lengden, og uheldig sammen en spiseforstyrrelse. Fordi kroppen da gjerne slites ut uten å få nok påfyll.

Det er et mønster (dette med å unngå slitenhet, og nekte meg selv å slappe av når jeg trenger det) som er vanskelig å endre på. Samtidig tenker jeg at det vil være viktig på sikt. Jeg tror at det på sikt virkelig vil være verdt det, å lytte til kroppen og sette gode grenser.

Jeg tror det er en livslang prosess for å finne en balanse mellom aktivitet og hvile. Ligge på sofaen, gå i stedet for å løpe, avlyse en avtale, sove på dagtid, ta en treningsøkt for å koble av ikke brenne av kcal, ta en rolig kveld, finne på noe sosialt, nyte alenetid, osv. For å holde ut i en hektisk hverdag er det jo nødvendig med påfyll og hvile.

Dette ble langt og føles litt rotete. Håper du fortsatt henger med.

Jeg vil huske at det gikk denne gangen også

Dette innlegget skrev jeg i mars, men publiserte det ikke. Kanskje jeg ikke var helt klar for det. Kjente at jeg var klar for det nå.

Jeg kom gjennom nok en tøff periode. Jeg våknet og merket at gardinen var løftet, noe på innsiden var annerledes. Lettere. Lysere. Friere.

Igjen var det lettere å puste, tenke klart, skifte perspektiv, se fremover, tenke positive tanker.

Jeg vil huske at det gikk, denne gangen også.

Og jeg vil ikke skyve under teppet at jeg i et par uker, nesten daglig, tenkte at jeg ikke orker mer. At jeg ikke så noen mening med livet, at jeg ikke så noen fremtid, at jeg ikke kunne forestille meg at noe ville bli annerledes enn hvordan jeg hadde det.

Hvordan har du det, egentlig?

Hvordan har du det, egentlig?

Hvilket svar vil du ha? Det korte eller det ærlige?

Det ærlige.

Jeg er så lei av det ærlige. Jeg er lei av at det er sånn det er.

Jeg skjønner hva du mener.

 

Takk

 

Eie hvert steg, hver kg

Jeg har holdt på å bryte med noen hardtsittende tankemønstre og destruktive vaner en stund nå, og det tar tid å nøste i ting som sitter dypt. Endringene skjer mye mer gradvis enn jeg både forestilte meg og håpet på.

MEN de skjer kanskje også så gradvis at jeg får tid til å henge med og tilpasse meg for neste steg. Noe jeg tror er helt nødvendig.

Ved et par anledninger har jeg hørt Åse Minde, som er enhetsleder ved Spiseforstyrrelsespoliklinikken ved Gaustad, si om tilfriskningsprosessen ved spiseforstyrrelser at; «man må eie hver kg».

Jeg tror det er den tøffeste tålmodighetsprøven, for det kan ta så lang tid. Men jeg er i ferd med å forstå hva dette vil si for min egen del. For å bli frisk fra en spiseforstyrrelse, for å komme seg opp av en skikkelig nedtur, for å jobbe seg ut av destruktiv selvforakt – så må man liksom gjøre veien så til sin egen, at man eier hvert steg, eller hver kg.

Bedringen må komme innenfra. Men veien må også bli levelig.

Det kan ta lang tid blant annet fordi sykdomsbildet kan være sammensatt, bakenforliggende årsaker kan være kompliserte og man kan ha vært syk lenge.

Jeg merker at tid sammen venner og nære, gode samtaler, fine møter med mennesker jeg har møtt på veien, gode opplevelser og erfaringer og utfordringer, er vel så viktig som god og riktig behandling.

Man går stegene selv, men helst ikke alene. Har man både det gode nettverket (venner, familie, kollegaer/ medstudenter, o.l.) og en dyktig behandler man har tillit til, er det kanskje det mest optimale.

Man går stegene selv, men helst ikke alene. Det er en visdom i Bjørn Eidsvågs sang «Eg ser» – som er både vakker og vond.

Da jeg begynte i behandling for spiseforstyrrelsen, så antok jeg liksom at jeg ville havne et sted når jeg ble «ferdig», eller «frisk». Og «da», «når jeg er…», «om litt…», eller «senere…» så skulle det bli bra og ting skulle skje

Men det som er blitt tydelig for meg, er at det ikke nødvendigvis er målet «frisk» som teller, men veien man går mot «frisk». For det handler faktisk om å leve – her og nå.

Jeg var på en temakveld på IKS for flere år siden, og han som var foredragsholder der (klarer dessverre ikke å finne ut hvem det var), snakket om dette. At i en tilfriskningsprosess kan det være nyttig å fokusere på at livet er mer enn spiseforstyrrelsen, og at selv om man har en spiseforstyrrelse så er man som person så mye mer enn «en person med en spiseforstyrrelse». Man er syk/ har en sykdom, men man er også ressursterk, kreativ, engasjert, student, ansatt, søster, sønn, datter, mor, osv. Jeg mener poenget hans var å finne og gripe fatt ting i livet som kan gi og skape mening, også vil spiseforstyrrelsen «bare være med på lasset en stund».

(Bilder funnet via google)

Perfekt timing?

Det er så vanskelig å sette ord på forskjellen jeg føler mellom nå og bare påsken. Mellom nå og i midten av mars. Mellom nå og i høst. Mellom nå og i fjor vår. Mellom nå og høsten 2013. Mellom nå og våren 2013. Mellom nå og høsten/vinteren 2012. Mellom nå og høsten 2011.

Det har vært så mange tøffe runder. Det har vært så mange aha-opplevelser, tøffe erkjennelser, krevende endringer, vonde opplevelser.

Det har vært så mye. Og jeg tror virkelig jeg har lært mye av alt sammen. Men en sånn type kunnskap som siver lengre og lengre inn over tid, og som treffer ulike områder på ulike tidspunkt og i uventet rekkefølge. Som legger seg på plass sakte, over tid.

Så den siste runden nå, kanskje var det en slags perfekt timing?

For jeg kan ikke helt forklare forskjellen mellom før og nå – annet enn at det er en utrolig stor forskjell. En av disse som skjer på innsiden, og som kanskje vises i glimt for andre.

Det er så rart å merke forskjellen – også er den stor.

Kanskje var det perfekt timing – at en tøff avslutning sammenfalt med at noe i meg var klar for å ta den utfordringen på en ny måte.

For det ble virkelig annerledes. Det er annerledes.

Det ble en søken innover og fremover, fremfor utover og bakover.

For…

Hvordan kan jeg hjelpe meg selv når det er vanskelig – for livet er uforutsigbart, hvordan kan jeg takle det?
Hva trenger jeg for å få et godt liv – for livet er kort og skjørt, hvordan vil jeg leve det?
Hvordan kan jeg leve selv når det føles vondt og vanskelig – for livet er urettferdig, og hvordan finne vilje til å leve livet når det ikke virker som det gir mening?

Det er virkelig annerledes nå – og kanskje er det fordi mange brikker allerede hadde ramlet på rett plass over tid, og nå var det enda flere som ramlet på plass.

Det er både merkelig og fantastisk å kjenne at her og nå er bra, og at fremtiden virker spennende og full av muligheter.

Kanskje var det perfekt timing?