5. Veien ut av det fastlåste og tvangspregede

Dette innlegget er jeg usikker på. Jeg var også usikker på om jeg skulle ta det med på foredraget. Det føltes som at jeg hadde snakket for mye om meg selv allerede, og ikke kommet i gang med det jeg «skulle», nemlig yogaen. Samtidig var dette noe som ble tydeligere og tok mer form etter som jeg forberedte meg til foredraget, så jeg valgte å inkludere det. Så da gjør jeg det også her. Jeg håper ikke det blir for mye «meg».

I forrige innlegg skrev jeg noe om at recovery er en langvarig prosess, og kan være en lang vei. Det har for meg blitt tydeligere og tydeligere at jeg, på min vei ut av det fastlåste og tvangspregede, og de satte mønstrene, liksom jobber meg gjennom lag av ulike ting.

I blant kan det kjennes som jeg går de samme rundene igjen og igjen, og liksom aldri blir «ferdig» (hva nå enn det er), eller helt kommer forbi noe som nok stikker veldig dypt. Enkelte ting dukker opp igjen og igjen, og noen ting er det vanskelig å slippe.

Det jeg har lagt merke til, er at selv om rundene i blant kan virke like, eller at det føles som jeg har vært «her» før, så er det subtile eller store forskjeller. Kanskje har det tatt ny form eller dukker opp på en ny måte. Endringene kan spores ved å tenke litt tilbake og sammenligne.

  • Lag med symptomer
    • For meg tok symptomene i utgangspunktet form av spiseforstyrrelse, trening og selvskading. Jeg skjønte liksom ikke helt at det var et problem. Det var bare sånn jeg håndterte livet, som jeg tror jeg har nevnt noen ganger. I en periode selvskadet jeg bortimot daglig på jobb som del av en stressmestringsstrategi. Det funket kortsiktig. Derfor holdt det også på sånn ganske lenge. Men det løste jo ingenting. Problemene bak ble ikke borte, de ble bare parkert litt. Jeg går ikke videre inn på dette nå, siden jeg har skrevet en del om dette på bloggen.
  • Noen kaotiske lag
    • Det kan dukke opp mye når man begynner å åpne godt stengte dører gjennom at mønstre brytes (som ved den store endringen av trening min) og problemer og symptomer skal tas tak i samtidig.
    • I kaoslaget mitt har jeg opplevd mye stress, skam, sterk selvforakt, depresjon, symptomøkning, selvmordstanker, dårlig søvn og 2 innleggelser. Det var en total som ble for mye.
    • Da det ble snakk om innleggelse første gang våren 2013 ante jeg ikke hva jeg skulle tro, eller hvordan jeg skulle ta stilling til det. Jeg visste ikke hva jeg trengte for å løse det kaoset jeg sto i. Jeg skjønte heller ikke helt hva kaoset besto av. Jeg hadde ingen mestringsstrategier da som kunne holde ting i sjakk.
    • Da trengte jeg mer hjelp enn jeg fikk, innleggelse ble foreslått, og etter flere runder i tenkeboksen takket jeg ja.
    • 2013 er det sorteste året så langt i mitt liv. Jeg har nok ikke vært mer på bunn enn da, også var det første gang jeg traff bunn så hardt – så jeg hadde ikke erfaring med å komme meg opp igjen. Jeg hadde heller ikke erfaring med at opp ikke nødvendigvis betyr videre opp og frem. Da jeg litt ut på høsten begynte å gjenkjenne signalene fra runden på våren, ble jeg redd, for det var skummelt å kjenne: Er jeg her igjen? Skal det aldri bli bedre?
    • Det var mye som skjedde den høsten, og hektisk aktivitet bikket over og gjorde meg utslitt og gradvis mer deprimert. Til slutt skjønte jeg ikke hvorfor jeg sto opp, hva jeg gjorde i livet, hva som var meningen. Hygge og glede trengte ikke langt nok inn. Det ble tomt, sort, ensomt. Varsellampene ringte. Ny innleggelse. Jeg kom gjennom, og lærte noe mer. Det er ikke alt vi skal klare alene. Og jeg klarer ikke å gjøre alt.
    • Innleggelsene gav meg mye av det jeg trengte: Støtte, rammer, oppfølging, samtaler, trygge mennesker, forutsigbarhet, rutiner, mulighet til å hente meg litt inn igjen, perspektiv på timeplanen min (for mye aktivitet, for lite hvile, søvn og mat), tilbakemeldinger på situasjonen min. Og jeg hadde godt utbytte av yoga. Blant annet antigravity yoga, som jeg kommer tilbake til 🙂
  • Lagene der stadig mer faller på plass
    • Å gjenkjenne skam, uro, angst, frykt, usikkerhet, utrygghet, apati, overveldende følelser, nummenhet, stress – hvordan det kjennes på kroppen og at det kan lede til destruktiv atferd, for å numme eller fjerne – er beintøft og krevende, og viktig og nyttig.
    • Kunnskap gjør det mulig for meg å forstå hvordan reaksjoner henger sammen og hvordan f. eks. selvkritikk kan opprettholde spiseforstyrrelse og depresjon. Hvordan selvforakt og utrygghet kan lede til depresjon og suicidaltanker. Hvordan angst kan lede til ensomhet.
    • Kunnskap og erfaringer, også kroppslige erfaringer gjennom yoga, gir meg økt indre trygghet og forståelse for egne reaksjoner (symptomer). Ved å komme i kontakt med kroppen, med følelser, behov og ønsker, har jeg fått større innsikt i egen situasjon. Og jeg har gjort meg flere fine erfaringer med hva som fungerer og hjelper for meg.

Det er bevegelse og overlapp mellom lagene. Gradvise overganger. Ingen klare grenser eller slik at når et lag er møtt, så er det et tilbakelagt stadium. Symptomer kan henge med lenge. Det er nøsting i lag. Det tar tid. Det kan være frustrerende, men det er sånn det er.

Vi er mer enn våre symptomer og problemer

Dette ble det viktig for meg å ha med. Og fortelle meg selv. For i perioder kan det virke som livet kun er problemer og symptomer, og det er mye behandling og det er veldig tungt og det er mulig å føle selv at man reduseres til en diagnose man har fått.

Det er aldri sånn at man kun er sin diagnose, eller kun er sine symptomer og problemer. Til enhver tid er vi alltid mer og gjør alltid mer, enn å «være psyk».

Å ligge på en yogamatte å puste, var noe av det jeg stadig valgte inn – som var noe annet, og gav meg noe mer, og virket normalt og som ble så viktig for meg.

Til enhver tid er vi alltid oss selv, og bra nok. Vi er mennesker som har det vanskelig. Vi ER mer enn våre symptomer, problemer og diagnose/r. Alltid.

Self-acceptance

Neste innlegg vil handle om hvordan yoga ble mitt selvhjelpsverktøy 🙂 Lover at det nå blir mer yoga fremover! 🙂 ❤

 

Reklamer

Toleransevinduet, nervesystemet og følelser

Dette innlegget baserer seg på kunnskap om traumeteori (blant annet fra Modum Bad og RSVT Sør). Kunnskap om toleransevinduet, nervesystemet og følelsesregulering er for eksempel viktig for behandling av enkle og komplekse traumer, og i psykoedukasjon er det en del av stabiliseringsarbeidet og som hjelp for affektstabilisering ved å gi innsikt og forståelse for egne reaksjonsmønstre.

Å være innenfor toleransevinduet betyr at man er i en slags trygg sone. Når man føler seg trygg, kan man tenke og handle klart, og regulere og tåle følelser.

Dersom man opplever noe som gjør at man føler seg overveldet, enten emosjonelt eller fysisk, så aktiveres automatiserte flukt-, kamp-, frys- eller underkastelsesresponser. Dette er overlevelsesresponer som utløses automatisk, og man kan bli sittende fast i disse senere, slik at de samme responsene som var nødvendige på et tidspunk, blir uhensiktsmessige reaksjoner senere.

Snip20150925_2

Bildet (over og nedenfor) er fra en presentasjon om Traumeforståelse laget av RVTS Sør.

Man kan havne utenfor toleransevinduet ved at noe inni oss eller utenfor oss aktiverer nervesystemet (reptilhjernen) og dermed følelsene våre (følelseshjernen). Innvendig kan det være minner og tanker, utenfor oss kan det være mange ting; mennesker, ord, lyder, musikk, lukt, opplevelser, steder, farlige situasjoner.

Snip20150925_4

Sitter man fast i et overlevelsesresponssystem, og kommer oppi noe som ligner på noe vondt som har skjedd tidligere,- så vil nervesystemet fyre og hjernen signalisere at den samme responsen er nødvendig. Altså kan det hende man blir lammet av frykt, eller blir kjempesint (klar for angrep/ ta opp kampen), eller får panikk og flykter, eller underkaster seg og føler seg maktesløs og apatisk.

Snip20150925_5

Impulsen og følelsesreaksjonen kan virke lite sammenhengende med det som faktisk skjedde NÅ, men kroppen har ikke den samme tidslinjen. For reptilhjernen og følelseshjernen er responsen helt naturlig og automatisert, og fornuften bruker lenger tid til å komme på banen.

Dermed kommer man ut av toleransevinduet – enten overaktivert, eller underaktivert – og vil ikke være i stand til å tenke og handle klart, eller tåle og håndtere følelsene som dukker opp. Man kan bli redd, sint, få angst, panikk, eller lignende.

For å komme innenfor toleransevinduet sitt igjen og kunne ta i mot ny kunnskap, må nervesystemet roes ned. Signalene må kobles om. Prefrontal cortex – den reflekterende/ tenkende delen av hjernen – må fortelle følelsessenteret i amygdala, at dette ikke er farlig, så også impulssenteret roes. Situasjonen NÅ er ikke den samme, responsen er ikke nødvendig, det er ikke farlig lenger.

Noe som kan gjøre det krevende å roe et aktivert nervesystem, er at disse signalene fyrer mye sterkere signaler enn det pre-frontal cortex gjør (disse overlevelsesresponsene er sterke, for de skal holde oss i livet ved farer) så det kan ta tid før fornuften klarer å komme gjennom de automatiserte reaksjonene.

Hva som hjelper for å stabilisere et aktivisert fryktsystem varierer etter om man er overaktivert eller underaktivert. En som er overaktivert må roes ned, mens en som er underaktivert må «vekkes».

Tanken bak kunnskap om disse tingene i behandling, er at det vil hjelpe på sikt. Dvs. at den forståelsen og kunnskapen man får, blant annet vil bidra til at det blir lettere å regulere og tåle følelser, samt å tåle triggere (som tanker, følelser, minner, situasjoner, o.l.) som tidligere har utløst flukt-, kamp-, frys- eller underkastelsesresponser.

Noen av mine erfaringer

Kunnskap – Jeg merker at kunnskap hjelper – for å forstå hva som skjer, og hvorfor. Det er sammensatt, så det hjelper å forstå hvordan hjernen virker og hvordan nervesystemet påvirkes. Da får jeg noen knagger å henge ting på, som kan gjøre det enklere å forholde seg til reaksjonene. Reaksjonen er ikke bevisst irrasjonell eller overdreven. Den kan sies å være feilplassert og er liksom blitt med i bagasjen. Reaksjonene må møtes og håndteres på nye måter, for å påvirke koblingene i hjernen, og roe ned impuls- og følelsessenteret.

Pust – jeg merker at det hjelper å puste, men riktige pusteteknikker. Det som er med pusten, er at dersom jeg har angst, så kan feil pusteteknikk øke følelsen av hyperventilering og dermed øke angsten – mens en samlende pust kan roe ned hele nervesystemet. Der har jeg lært mye fra yoga.

Bevegelse – Det kan hjelpe å reise meg opp og gå rundt mens jeg rister på armer og ben. Det kommer litt an på hva det er som foregår. Det er kanskje spesielt virksomt om jeg har blitt sittende fast i en frys-reaksjon, så jeg må vekke meg selv.

Dette er krevende og lærerikt.

For den leselystne:
Stabilisering – det viktigste leddet i traumebehandling? (Tidsskrift for Norsk Psykologforening, Psykologi, nr. 7 2012)
Presentasjon Traumeforståelse (RVTS Sør, fra april 2013)
– Jeg har skrevet litt om hvordan yoga kan hjelpe for å finne styrke, balanse og ro i dette innlegget.

Velfortjent klapp på skulderen!

Ja, så dette var slitsomt i dag:

Å kjenne på hvor helsikes skummelt og utrygt det er å leve, og lure på om dette prosjektet – LIVET – er noe jeg virkelig har forpliktet meg til, brenner for. Virkelig kjenne på redselen for å leve. Hvor skummelt det er å leve uten å gjemme seg bak spiseforstyrrelse, selvskading, unngåelsesstrategier, bortforklaringer, unnskyldninger, uten å kunne skjule seg bak en mur av tvil, usikkerhet og selvforakt.

Samtidig som man håndterer en viss arbeidsmengde på jobb.

Da kjenner jeg at jeg er takknemlig for:

  • At jeg ser alternativet «Ring en bekjent»
  • At jeg har mye erfaring med å veksle raskt mellom ulike oppgaver og tanker
  • At jeg har vært i samme tankespor tidligere og nå kan se at det var annerledes. Heia erfaringer!
  • At jeg har opparbeidet meg erfaring i å kaste ball med tankene mine – er det sånn eller slik?
  • At jeg gjenkjente følelsen frykt.
  • At jeg vet hva som skremte meg.
  • Kelly Clarksons «Stronger (what doesn´t kill you)»

Helsikes mestringsfølelse i praksis! Klapper-meg-selv-på-skulderen!

I tillegg er jeg takknemlig for fyren ved siden av meg på trening som ropte «kom igjen, fortsett, gi på!» i det jeg tydeligvis viste at nå er jeg nesten i ferd med å stoppe opp, selv om han var minst like sliten. JEEY TRENINGSGLEDE OG FELLESSKAP!

Også er det helt ok at det nå er fredag!

Og denne passet bra nå til humøret mitt. Syngende reinsdyr, dansende pingviner og isbjørn. 2:39 og utover – jeg ler hjertelig 🙂

-Namaste-