Hvorfor Modum?

Dette innlegget er kanskje ikke så motiverende for alle som leser. Jeg kjenner at jeg vingler mellom inspirasjon, motivasjon, frykt, selvkritikk, håpløshet, frustrasjon, likegyldighet og håp når jeg skriver – så dette har tatt en stund å skrible ferdig.

Det som gjorde at jeg nå ble søkt til spiseforstyrrelsesavdelingen ved Modum Bad, henger sammen med at jeg har kjent lenge på at det er et slitsomt mønster som jeg ikke får snudd på egenhånd.

Det er utmattende å gå den samme runden i et spiseforstyrret mønster år etter år, og ikke klare å endre på det. Ikke nok. Det går liksom bare sidelengs, så lenge at det går rundt seg selv og tilbake til den samme, kjipe starten. Endrer kanskje litt utrykk, men i bunn og grunn, same same.

Også er det dette med at for å bli friskere, så handler det også om mat. For mat må man forholde seg til uansett. I en friskere hverdag er mat forhåpentligvis mer til stede som næring, nytte og hygge, og mindre til stede som misbruk, kontroll, tvang, frykt, straff, skam og regler.

Hos Modum har de dette mantraet «Mat er medisin». Det betyr i utgangspunktet å spise 4 måltider til faste tider hver dag, og å følge en kostliste. Nettopp de litt strikte rammene kan være god hjelp i en tilfriskningsprosess, har jeg tenkt. Modum tilbyr et spesialisert behandlingsopplegg, bred erfaring, mye kunnskap og god kompetanse. Så jeg tror at dette vil kunne gi noen flere verktøy å bruke på veien ut av en vanskelig sykdom.

At et nytt måltidsmønster skal innarbeides, er vanskelig å gjennomføre, når en sykdom skriker at det ikke er greit. Har jeg erfaring med. Det er ikke bare en dårlig vane som skal endres. Det er en litt større helhet som må inkluderes og nøstes i.

De fleste behøver god hjelp over tid for å bli bedre av en alvorlig spiseforstyrrelse. Ikke alle behøver en innleggelse. Noen trenger en akutt innleggelse. Noen kan trenge flere opphold på Modum. Jo lenger man har hatt sykdommen med seg, desto lengre tid kan det ta å komme seg ut av den.

Blant målene med et opphold på Modum Bad, er det å normalisere et spisemønster, normalisere vekten og redusere kompenserende atferd. I den forbindelse er en innleggelse nyttig. Det er noe med å få sjansen til å bryte mønstre over tid, og erfare noe annet lenge nok. Slik at det å kompensere eller kontrollere ikke lenger kjennes som det viktigste, eller så tvingende nødvendig og hemmende. Og få støtte, hjelp og noen krav til å stå i endringen. Man inngår en samarbeidsavtale under oppholdet på Modum, og forplikter seg på den måten til å ta ansvar for sin egen behandling.

Det er jo ikke bare maten det jobbes med på Modum, men der får man en litt unik anledning til å jobbe nettopp med det konkrete, maten, og over tid. Det at noen rammer er tilgjengelig over litt lengre tid, kan bidra til å gi litt perspektiv, og drahjelp til å stole på at det går an å fortsette på en god vei etter en innleggelse. Det kan gjøre at noe får modnes litt og at egenomsorg blir mer tilgjengelig. Målet er jo å fortsette etter innleggelsen med mindre påvirkning fra spiseforstyrrelsen.

Jeg tenker at jeg vil kunne få et best mulig opphold når jeg velger dette, kan kjenne på en motivasjon (iblandet en forventet frykt) og at jeg så aktivt jeg kan tar del i denne prosessen. Også blir ting sjelden helt som man forventer, og dette oppholdet kan jeg egentlig ikke planlegge for (utover logistikken rundt), så jeg forsøker å bare holde et åpent sinn.

Linker til Modum Bad her, for den som vil lese: http://www.modum-bad.no/behandling/spiseforstyrrelser/ 

 

 

Advertisements

9. Yoga, oppmerksomt nærvær og pust ved angst, selvskading og bulimi

Dette innlegget er det 9. i min bloggserie om Yoga som selvhjelpsverktøy. De andre innleggene kan finnes her om det er av interesse 🙂  Bakteppet er presentert her: Bloggserie om yoga.

Dette er noen av mine erfaringer rundt hvordan jeg har merket at pust, oppmerksomt nærvær og fysisk yoga av ulike former, har hjulpet og hjelper ved angst, selvskading og bulimi.

Angst
Jeg hadde en aha-opplevelse for et par år siden. Jeg gikk fra jobb, jeg var full av angst som ble vekket av alle lydene, trafikken, alle menneskene da jeg kom ut. Jeg kjente tunnelsyn, tåkesyn, pusten satt høyt oppe i brystet, og jeg hadde mest lyst til å løpe så fort jeg kunne gjennom hele folkemengden. Og jeg tenkte at jeg hatet alt ved det øyeblikket. Og hadde samtidig også mest lyst til å bare hylgrine.

I det som kjentes så hektisk, stoppa jeg opp. Jeg ble stående helt stille midt på gata og begynte å ta inn det som skjedde rundt meg, og etterhvert også i meg. Jeg så ansikter, fargen på himmelen og om det var skyer på himmelen og hvilken form skyene hadde. Jeg registrerte vinden, og jeg merket at jeg separerte ut enkeltlyder fra det som jeg i angsten oppfattet som sammenhengende støy. Jeg observerte menneskemassen rundt meg, så fra en folkemasse ble den til enkeltpersoner, familier, grupper med folk i ulike aldre. Det fikk meg ut av angsten og ned i øyeblikket.

Da jeg stoppet opp, ble det mulig å rette oppmerksomheten mot pusten og kontakten med bakken. Jeg kom ut av angsten og ned i kroppen.

Da jeg for noen år siden begynte noe mer aktivt å praktisere mindfullness, eller oppmerksomt nærvær, i hverdagen, var det fordi jeg hadde kjent ved flere anledninger at det var så veldig god hjelp blant annet ved angst. Så jeg kjente at dette var noe jeg måtte gjøre, og virkelig fikk noe godt ut av.

Et poeng er at det tar tid og regelmessig øving før effekten kjennes og før det blir et nytt mønster som er solid nok til å overta det gamle innarbeidede mønsteret. Det har jeg mye erfaring med, og jeg har fremdeles noe å øve på.

Nå var dette noe som jeg stadig oftere begynte å merke at hjalp meg, så da falt det seg naturlig å utforske det videre. Hvordan jeg har «etablert» en mindfulness-praksis ser litt sånn ut:

  1. Jeg innstallerte en app på mobilen som jeg satte alarm på. Den gir meg da jevnlige påminnelser, og det kan være en beskjed som inviterer til å «pusse tennene med tilstedeværelse» eller et spørsmål om jeg vil meditere.
    1. Bare at jeg får påminnelsen gir effekt, selv om jeg ikke helt gjør det som foreslår, bare fordi det blir en pause fra det jeg holdt på med og en påminnelse om å være til stede i øyeblikket.
    2. Når jeg gjør en 3 minutters meditasjon så gir det mye, og det er overkommelig i en hektisk hverdag. Det er jo nettopp i en stresset hverdag at pausene er mest verdifulle, men da må de kjennes overkommelige.
  2. Når jeg er ute og går, tar jeg meg ofte i å legge merke til detaljer – noe som også er forsterket av fotointeressen min.
  3. Gjennom yogaen får jeg fokus på pust, kroppslige erfaringer av effekten av ulike pustemåter, mindful bevegelse og oppmerksomhet på øyeblikket.

Dette var en måte som fungerte for meg. Litt, ofte og over tid. Det fungerer virkelig. Over tid gjør dette at det blir enklere å stoppe opp der det tidligere ikke var mulig å avbryte en reaksjonskjede. Det gjør det også enklere å endre på automatiske mønstre.

Selvskading og bulimi

Det jeg også har merket, er effekten på selvskading og bulimien. Med selvskadingen så har jeg erfart over tid at pusten kan roe meg ned, at jeg kan lande i kroppen og at det er et trygt sted å være. I min egen kropp. Det gjør at jeg kan tåle stress/ belastninger og følelser uten å avreagere med selvskading. Oppmerksomt nærvær og pust har lært at jeg kan gi meg selv små pauser, og det gir valgmuligheter og handlingsrom.

Yoga, pust og mindfulness har hjulpet, og hvordan det hjelper henger sammen med tilstedeværelsen jeg får, den indre roen som fremmes av rolig pust og rolig yoga, at tankene roer seg og blir mindre påtrengende, at følelser kan få plass og rommes, og vennligheten jeg øver på å vise meg selv gjennom medfølelse i oppmerksomt nærvær.

Når det parasympatiske nervesystemet aktiveres, så gjør det at kroppen blir avspent og faller til ro, og da er ikke det urolige, angstfylte grunnlaget for bulimien til stede. På den måten merker jeg at dette hjelper på bulimien også.

 

4. Recovery – en lang vei

Online-Server-Backup-Disaster-Recovery

Det er mye man må gjennom på veien, har jeg erfart.

God, riktig og langsiktig nok hjelp og behandling er viktig. Det kan være vanskelig å finne. Det er mye som må forstås, kunnskap som skal synke inn.

Jeg har erfart at det å gjenkjenne seg i andre, ved å høre andre dele sine erfaringer, er utrolig nyttig og verdifullt. Den følelsen av tilhørighet og opplevelse av å bli forstått «utenfra», kjennes som en ubeskrivelig lettelse.

Det er veldig viktig med god støtte, og selvhjelpsorganisasjoner og selvhjelpsstrategier har vært veldig viktig for meg. Som Spiseforstyrrelsesforeningen og yoga.

Tilbakefall er en krevende og tidvis utmattende del av veien. Det er mye usikkerhet når endring skal skje og nye mestringsstrategier skal på plass. Det er mye usikkerhet og tvil rundt dette, om de nye mestringsstrategiene er gode nok når nye ting skal mestres. Eller når vante ting skal mestres og håndteres på nye måter, uten bruk av gamle destruktive strategier.

Så veien ut kan være lang… Og om veien inn i den stramme knuten er lang, er det ikke gjort over natten å nøste seg ut igjen.

Og hva er egentlig frisk? Hva finnes «på andre siden»? Hva vil jeg? Hva liker jeg? Hvem er jeg? Hva er livet uten dette kaoset som tross alt er kjent (og dermed trygt i sin forutsigbarhet). Man kan kjenne seg usannsynlig sårbar uten det kjente sikkerhetsnettet, hvor enn dysfunksjonelt det virker eller hvor enn destruktivt det er.

Det virker ikke alltid som det er noen grenser for hvor sort ting kan bli. Så det å gjøre veien man går levelig, er nødvendig, livgivende og håpefullt.

Curiosity-Quotes-44

Hvilke tanker tenker jeg om meg selv og hva gjør det med meg?

Å klare å få tak i de negative/ selvkritiske tankene jeg tenker om meg selv har vært et stort steg, men det alene har ikke hjulpet tilstrekkelig mot hverken selvskadingen, spiseforstyrrelsen eller selvhatet/ selvforakten.

Å få en avstand til de tankene, gjennom å være rolig nok til å se dem – det er enda et stort steg.

Å observere tankene, ha ro nok til å se dem på avstand, føle hvordan de påvirker meg OG tenke at det ikke nødvendigvis stemmer. Det har vært/ er et kjempestort steg.

Det som «gjenstår», er det leddet fra innsikt til god handling:

Hva trenger jeg for å få det bedre? Dette er kjempevondt og vanskelig, hva gjør jeg nå?

Det leddet er selvmedfølelse – og går ut på å kjenne etter når noe er vanskelig og ha et ønske om å møte seg selv med vennlighet, varme og omsorg. Altså møte seg selv med egenomsorg, ikke selvdestruktivitet og kritikk.

Jeg har hatt noen interessante insiktsrunder de siste ukene. Ting skjer plutselig fort når noen brikker faller på plass. Så dette er et litt langt innlegg om mine seneste erfaringer.

Fra mentaliseringsbasert terapi kommer tanken om «minding the mind» – hva skjer i tankene, stemmer de? Hva tenker andre, stemmer det? Kan jeg vite? Er det nødvendigvis sant selv om jeg tenker det? Det handler om å ha en interesse for tankene og følelsene mine og andres. En frase som går litt igjen «forstå seg selv utenifra og den andre innenifra».

Det er en terapeutisk retning som har gitt gode resultater for flere problemstillinger, og som det nå forskes mye på. Sjekk for eksempel ut Finn Skårderud, Sigmund Karterud og Institutt for mentalisering.

Fra Compassion focused therapy kommer tanken om at gjennom å føle indre ro og trygghet, kan man møte seg selv med større egenomsorg og medfølelse, varme og vennlighet – OG på denne måten også møte andre med større medfølelse, varme og vennlighet.

En terapeutsik retning som det også vies mer forskning til, for det viste seg å hjelpe pasienter som slet med kronisk depresjon, og viser seg å kunne hjelpe særlig mennesker som strever med stor utrygghet, selvforakt og skam (noe for eksempel mange som har en spiseforstyrrelse strever med). Sjekk for eksempel ut: The Compassionate Mind. Sjekk også ut Paul Gilbert (grunnleggeren av CFT) på YouTube, dyktig og engasjert psykologiprofesser som foreleser om CFT.

Det jeg erfarer er at

det er selvkritikken og selvforakten som gjør at spiseforstyrrelsen fremdeles sitter i. Jeg har ikke egenerfaring med CFT-behandling, der har jeg derimot lest og sett noen foredrag, og gjort litt research og oppdaget at CFT passer fint sammen med tilnærmingen i yogalærerutdannelsen jeg har fulgt et år.

Ved å lære om CFT så fikk jeg en dypere forståelse for og følte tydeligere på sammenhengen mellom mine egne problemer, selvforakt/ selvkritikk og skam og manglende evne til å ha selvmedfølelse med meg selv (selvskading og spiseforstyrrelse er jo ikke akkurat egenomsorg). Jeg kommer igjen i kontakt med hvor viktig det er å ha egenomsorg og føler faktisk på konsekvensene av hva det gjør å ikke vise selvmedfølelse. Hvordan det rett og slett kan opprettholde dyp utrygghet og selvforakt (ikke bare spiseforstyrrelsen/ selvskadingen).

Hopper videre til yoga, som jeg har mye erfaring med. Og som jeg er veldig takknemlig for og fornøyd med at jeg valgte å stole på.

Jeg har hatt et kjempeutbytte av yoga, for yogaen gjør meg rolig. Nervesystemet er i balanse og jeg klarer å kjenne stadig bedre hvordan jeg har det. Jeg føler mer av det jeg føler. Det at yogaen også hjelper meg å roe ned nervesystemet, gjør at jeg klarer stadig bedre å tåle det jeg føler.

At jeg klarer å ha en ro, gir meg også mulighet til å få en liten avstand til tankene når jeg gjenkjenner en selvkritisk tanke. Nå kjenner jeg stadig tydeligere hvor og når de dukker opp. Slitsomt i grunn.

En grunnpilar i yogaen er ahimsa -som ofte oversettes med ikke-vold eller non-violence. Dette omfatter fysisk vold, men også ord og tanker. Jeg har kjent at yogaen har gjort det enklere å handle mindre selvdestruktivt. Men tankene bak sitter hardt i.

Så det jeg erfarer er veldig viktig – er å ta valg som er gode, både litt kortsiktig og særlig på langsikt. Det er ikke bare enkelt. I den prosessen er det veldig viktig å ha støtte. Jeg er glad og takknemlig for at jeg har et nettverk, og jeg utfordrer meg selv på noen valg.

You live, you learn synger Alanis Morisette.

Takk for tålmodigheten med dette lange, ustrukturerte, selvhjelpspsykologiinnlegget.

Trygg i egen kropp

Kroppen ble fienden.

Det var helt naturlig å ta alt – alt – utover kroppen. Frustrasjon, sinne, frykt, stress, ensomhet, smerte, sorg, uro, angst, depresjon, skam, dårlig samvittighet tok jeg utover meg selv, uten å forstå at det var det jeg gjorde, eller konsekvensene av det. Jeg opplevde diffus indre uro, ugjenkjennelig rastløshet, angst, stress og ulik grad av depresjon, men ikke de ulike følelsene.

Jeg kjente ikke igjen alle følelsene. Og da jeg ikke gjenkjente hva jeg følte eller klarte å romme dette og gi det et sunt utløp – håndterte jeg dette blant annet med spiseforstyrrelse, trening og selvskading. For hvordan håndtere noe man ikke vet hva er eller i det hele tatt vet man «må» håndtere?

Kroppen ble fienden og et verktøy – uten at jeg så at det var det som skjedde.

Det føltes «riktig», eller falt seg helt naturlig, og jeg forstod ikke at det ikke behøvde å være sånn. For det føltes utrygt å være i min egen kropp – uten at det heller var en bevisst tanke – og da ble «hjemmet» utrygt.

Når kroppen er utrygg og blir fienden, hvor finner man da ro? Svaret er at jeg klarte jo ikke det. Det ble uro.

Yogaen har hjulpet meg så mye med å håndtere dette. Yogaen har bidratt til å vekke minner, tanker og følelser, samtidig er det i yogaen at jeg erfarer å puste, stå stødig og romme følelsene som kommer.

Gjennom yogaen klarer jeg å lande i meg selv. Jeg kjenner indre ro, avspenning og tankene roer seg. Kroppen går fra å være en fiende og et fjernt objekt som kan «brukes», til å bli en helhetsopplevelse. En totalopplevelse. Meg.

Jeg kommer hjem til meg selv og det blir trygt å være i min egen kropp.