Hvordan går det nå?

Nå kjennes det som det er lenge siden jeg har skrevet litt åpent og ærlig om hvordan jeg har det. Jeg har unngått det litt, egentlig. Lettere å forsøke å holde fasaden på den måten. Så nå prøver jeg litt åpenhet igjen.

Nå går det ikke så bra, og jeg er veldig sliten. Kanskje har jeg et snev av depresjon. Livet kjennes unødvendig tungt, tomt og meningsløst.

Jeg gjør det jeg kan for at det skal gå rundt. Jeg bruker aktivt de knaggene som har fungert tidligere.

Jeg gjør yoga, som samler meg, gir meg bakkekontakt og en følelse, om enn midlertidig, av at det kjennes greit å være i kroppen min.

Jeg gjør mitt ytterste for å strekke til i de forpliktelsene jeg nå har.

Jeg går mye turer i naturen – og det er fantastisk. Jeg merker hvor godt det gjør å være ute i naturen.

Jeg hører på ulike podcaster, og det er både inspirerende, gøy og lærerikt – liker godt å få mange ulike perspektiver og få høre både nyhetssaker og andres historier på den måten.

Jeg snakker med og er sammen venner og familie – og her merker jeg problemer – for jeg har ikke alltid så mye overskudd. Det koster å være sosial. Det er utrolig vondt å kjenne. For jeg føler at menneskene jeg er glad i og bryr meg om, fortjener mer enn det jeg tilbyr. Det krever en del å holde meg i gang som ting er nå, så jeg har ikke mye kapasitet – selv om det sosiale påfyllet er så viktig og det er veldig hyggelig og det gir påfyll. Jeg merker at jeg ikke er helt meg selv, ikke alltid klarer å være spesielt til stede, eller veldig delaktig. Det er en balansegang mellom for lite, nok og for mye. Det er ikke lett å finne frem i.

Det er trist, og det gjør meg også litt deprimert. For det kjennes ikke så lett å snu det. Så, nå går det ikke så bra.

Spiseforstyrrelsen har vært veldig aktiv i livet mitt i 2017, og det gjør at andre påkjenninger blir større belastninger enn de kunne ha vært. Det blir krevende, når de påkjenningene kanskje er store nok i seg selv. Spiseforstyrrelsen påvirker også overskuddet mitt, så alt henger sammen på en måte.

Dette – det at sykdommen er så til stede, at den er så vanskelig å bli kvitt og at den i ganske stor grad reduserer livskvaliteten min –  førte til at jeg, sammen en psykolog, fikk sendt en henvisning til Modum Bad og deres avdeling for spiseforstyrrelser.

Jeg fikk komme på utredningsopphold (kjenner på en enorm takknemlighet for det), og det ga meg en del nyttige svar. Jeg har tenkt mye rundt dette og hva Modum kan tilby og hva det vil innebære, medføre og kreve. Det var ikke enkelt å ta beslutningen om å søke seg dit, og det har vekket mye. Kan hende jeg skriver et innlegg om det, jeg er litt usikker.

Jeg fikk tilbud om et behandlingsopphold ved en av deres 3 Spis-enheter – og det holder meg nå litt oppe. Igjen kjenner jeg på en stor takknemlighet, og det kjennes surrealistisk. Akkurat nå kjennes det som jeg har fått en sjanse til å få det bedre, til å få noe jeg har behov for.

Jeg vet at det vil være mye nytt å hente fra et slik opphold, og jeg vet at det kommer til å bli tøft og at det vil kreve mye. Jeg får se om jeg skriver noe mer om Modum senere, det er mye jeg kan si om det.

Kan hende syns det ikke så godt på utsiden at ting er som de er nå. På innsiden er det tøft og krevende nå. Uvendig  viker jeg kanskje litt rar, distansert, sur, litt avvisende, litt stille, sliten, uinteressert eller kort. Det er ikke meningen og ikke det jeg vil. Jeg jobber veldig hardt for å kompensere, for jeg føler at jeg må kompensere for stress og dårlig humør ved å jobbe hardere og få til mer. Det sliter meg ut.

Dette er en dårlig sirkel. Jeg bruker knaggene og verktøyene jeg har samlet for å komme gjennom.

Jeg skal avslutte med noe oppløftende, for i dag pusha jeg meg ut av komfortsonen ved å leke i tretoppene i Oslo Sommerpark. Høydeskrekken fikk testa seg. Jeg fikk kjenne på noe. Sånne ting er ikke dumt. Det var gøy!

Hvilke tanker tenker jeg om meg selv og hva gjør det med meg?

Å klare å få tak i de negative/ selvkritiske tankene jeg tenker om meg selv har vært et stort steg, men det alene har ikke hjulpet tilstrekkelig mot hverken selvskadingen, spiseforstyrrelsen eller selvhatet/ selvforakten.

Å få en avstand til de tankene, gjennom å være rolig nok til å se dem – det er enda et stort steg.

Å observere tankene, ha ro nok til å se dem på avstand, føle hvordan de påvirker meg OG tenke at det ikke nødvendigvis stemmer. Det har vært/ er et kjempestort steg.

Det som «gjenstår», er det leddet fra innsikt til god handling:

Hva trenger jeg for å få det bedre? Dette er kjempevondt og vanskelig, hva gjør jeg nå?

Det leddet er selvmedfølelse – og går ut på å kjenne etter når noe er vanskelig og ha et ønske om å møte seg selv med vennlighet, varme og omsorg. Altså møte seg selv med egenomsorg, ikke selvdestruktivitet og kritikk.

Jeg har hatt noen interessante insiktsrunder de siste ukene. Ting skjer plutselig fort når noen brikker faller på plass. Så dette er et litt langt innlegg om mine seneste erfaringer.

Fra mentaliseringsbasert terapi kommer tanken om «minding the mind» – hva skjer i tankene, stemmer de? Hva tenker andre, stemmer det? Kan jeg vite? Er det nødvendigvis sant selv om jeg tenker det? Det handler om å ha en interesse for tankene og følelsene mine og andres. En frase som går litt igjen «forstå seg selv utenifra og den andre innenifra».

Det er en terapeutisk retning som har gitt gode resultater for flere problemstillinger, og som det nå forskes mye på. Sjekk for eksempel ut Finn Skårderud, Sigmund Karterud og Institutt for mentalisering.

Fra Compassion focused therapy kommer tanken om at gjennom å føle indre ro og trygghet, kan man møte seg selv med større egenomsorg og medfølelse, varme og vennlighet – OG på denne måten også møte andre med større medfølelse, varme og vennlighet.

En terapeutsik retning som det også vies mer forskning til, for det viste seg å hjelpe pasienter som slet med kronisk depresjon, og viser seg å kunne hjelpe særlig mennesker som strever med stor utrygghet, selvforakt og skam (noe for eksempel mange som har en spiseforstyrrelse strever med). Sjekk for eksempel ut: The Compassionate Mind. Sjekk også ut Paul Gilbert (grunnleggeren av CFT) på YouTube, dyktig og engasjert psykologiprofesser som foreleser om CFT.

Det jeg erfarer er at

det er selvkritikken og selvforakten som gjør at spiseforstyrrelsen fremdeles sitter i. Jeg har ikke egenerfaring med CFT-behandling, der har jeg derimot lest og sett noen foredrag, og gjort litt research og oppdaget at CFT passer fint sammen med tilnærmingen i yogalærerutdannelsen jeg har fulgt et år.

Ved å lære om CFT så fikk jeg en dypere forståelse for og følte tydeligere på sammenhengen mellom mine egne problemer, selvforakt/ selvkritikk og skam og manglende evne til å ha selvmedfølelse med meg selv (selvskading og spiseforstyrrelse er jo ikke akkurat egenomsorg). Jeg kommer igjen i kontakt med hvor viktig det er å ha egenomsorg og føler faktisk på konsekvensene av hva det gjør å ikke vise selvmedfølelse. Hvordan det rett og slett kan opprettholde dyp utrygghet og selvforakt (ikke bare spiseforstyrrelsen/ selvskadingen).

Hopper videre til yoga, som jeg har mye erfaring med. Og som jeg er veldig takknemlig for og fornøyd med at jeg valgte å stole på.

Jeg har hatt et kjempeutbytte av yoga, for yogaen gjør meg rolig. Nervesystemet er i balanse og jeg klarer å kjenne stadig bedre hvordan jeg har det. Jeg føler mer av det jeg føler. Det at yogaen også hjelper meg å roe ned nervesystemet, gjør at jeg klarer stadig bedre å tåle det jeg føler.

At jeg klarer å ha en ro, gir meg også mulighet til å få en liten avstand til tankene når jeg gjenkjenner en selvkritisk tanke. Nå kjenner jeg stadig tydeligere hvor og når de dukker opp. Slitsomt i grunn.

En grunnpilar i yogaen er ahimsa -som ofte oversettes med ikke-vold eller non-violence. Dette omfatter fysisk vold, men også ord og tanker. Jeg har kjent at yogaen har gjort det enklere å handle mindre selvdestruktivt. Men tankene bak sitter hardt i.

Så det jeg erfarer er veldig viktig – er å ta valg som er gode, både litt kortsiktig og særlig på langsikt. Det er ikke bare enkelt. I den prosessen er det veldig viktig å ha støtte. Jeg er glad og takknemlig for at jeg har et nettverk, og jeg utfordrer meg selv på noen valg.

You live, you learn synger Alanis Morisette.

Takk for tålmodigheten med dette lange, ustrukturerte, selvhjelpspsykologiinnlegget.

Knagger

I fjor høst møtte jeg en person som insisterte på at jeg måtte finne knagger. Knagger å henge seg fast i når livet er vanskelig. Knagger som hjelper til med å finne mening med livet igjen, til å finne tilbake til glede, til her og nå, til ro, til trygghet.

De knaggene må jobbes med når livet ikke er vanskelig. Og det er gjerne dem man kaller en god opplevelse, en hyggelig stund, en fin pause, et rolig øyeblikk, glede, osv.

Disse knaggene skaper dette når alt er fint og livet er ok, fint, lett. Da er de også lettere å oppsøke og etablere.

Disse knaggene er viktige når livet er vanskelig, når ingenting gir mening, når glede er fraværende og det føles tomt og det og isolere seg virker som det eneste logiske.

De knaggene prøver jeg å bruke når jeg er tom og må tvinge meg selv til å handle, for jeg vil egentlig ikke gjøre noen ting. Jeg bare raser rundt i mitt eget hode og vil grave meg ned.

Det er ikke lett å bruke de knaggene når jeg har det sånn, det virker liksom unaturlig og motstridende. Og det er ikke sånn at de knaggene skaper mening og glede, trygghet og ro sånn umiddelbart. Nope! Ingen instant langvarig happiness, men gradvis – bit for bit, steg for steg fylles det på igjen.

Sakte, men sikkert hjelper det på, og jeg finner veien opp igjen, ut igjen av det vanskelige. Lenger ut av det vanskelige. Det er tøffe runder, men for hver gang tror jeg at jeg erfarer en mestring: jeg klarer det, jeg har funnet noe som hjelper meg, jeg har funnet noen flere verktøy som hjelper meg å håndtere livet.

Jeg lærer å stole på meg selv, jeg blir tryggere på meg selv. Jeg erfarer at jeg kan ta vare på meg selv. Sakte, men sikkert, steg for steg, bit for bit lappes jeg sammen. Med verktøy jeg har funnet, som hjelper meg.

De knaggene kan være alt fra yoga, en tur i skogen, fotografere, kinotur m venner, møte venner, ringe noen, blogge, male, prøve noe helt nytt, løpe, lese en bok, drikke en god kopp te, sitte på kafé med tegneblokka/ Mac/bok, møte fine mennesker som betyr mye, kjøpe en god krem og smøre seg inn med den, svømme i havet om sommeren, gå tur i regnet og bli klissvåt, osv.

Det er ikke hva man gjør, men at det gir noe positivt som betyr noe. Om enn bare et raskt blaff av glede. Grip fatt i det, og lagre det som en knagg.

For de opplevelsene og knaggene er livsviktige når bunnen faller ut, og mørket og det vanskelige omfavner meg og jeg helst vil isolere meg og være destruktiv, og det er det som gir mest mening.

De knaggene er veien tilbake igjen. Veien tilbake til noe bedre og veien tilbake forbi de selvkritiske og selvhatende tankene. Veien tilbake til
«jeg er god nok og jeg fortjener også å ha det bra».