Hvorfor Modum?

Dette innlegget er kanskje ikke så motiverende for alle som leser. Jeg kjenner at jeg vingler mellom inspirasjon, motivasjon, frykt, selvkritikk, håpløshet, frustrasjon, likegyldighet og håp når jeg skriver – så dette har tatt en stund å skrible ferdig.

Det som gjorde at jeg nå ble søkt til spiseforstyrrelsesavdelingen ved Modum Bad, henger sammen med at jeg har kjent lenge på at det er et slitsomt mønster som jeg ikke får snudd på egenhånd.

Det er utmattende å gå den samme runden i et spiseforstyrret mønster år etter år, og ikke klare å endre på det. Ikke nok. Det går liksom bare sidelengs, så lenge at det går rundt seg selv og tilbake til den samme, kjipe starten. Endrer kanskje litt utrykk, men i bunn og grunn, same same.

Også er det dette med at for å bli friskere, så handler det også om mat. For mat må man forholde seg til uansett. I en friskere hverdag er mat forhåpentligvis mer til stede som næring, nytte og hygge, og mindre til stede som misbruk, kontroll, tvang, frykt, straff, skam og regler.

Hos Modum har de dette mantraet «Mat er medisin». Det betyr i utgangspunktet å spise 4 måltider til faste tider hver dag, og å følge en kostliste. Nettopp de litt strikte rammene kan være god hjelp i en tilfriskningsprosess, har jeg tenkt. Modum tilbyr et spesialisert behandlingsopplegg, bred erfaring, mye kunnskap og god kompetanse. Så jeg tror at dette vil kunne gi noen flere verktøy å bruke på veien ut av en vanskelig sykdom.

At et nytt måltidsmønster skal innarbeides, er vanskelig å gjennomføre, når en sykdom skriker at det ikke er greit. Har jeg erfaring med. Det er ikke bare en dårlig vane som skal endres. Det er en litt større helhet som må inkluderes og nøstes i.

De fleste behøver god hjelp over tid for å bli bedre av en alvorlig spiseforstyrrelse. Ikke alle behøver en innleggelse. Noen trenger en akutt innleggelse. Noen kan trenge flere opphold på Modum. Jo lenger man har hatt sykdommen med seg, desto lengre tid kan det ta å komme seg ut av den.

Blant målene med et opphold på Modum Bad, er det å normalisere et spisemønster, normalisere vekten og redusere kompenserende atferd. I den forbindelse er en innleggelse nyttig. Det er noe med å få sjansen til å bryte mønstre over tid, og erfare noe annet lenge nok. Slik at det å kompensere eller kontrollere ikke lenger kjennes som det viktigste, eller så tvingende nødvendig og hemmende. Og få støtte, hjelp og noen krav til å stå i endringen. Man inngår en samarbeidsavtale under oppholdet på Modum, og forplikter seg på den måten til å ta ansvar for sin egen behandling.

Det er jo ikke bare maten det jobbes med på Modum, men der får man en litt unik anledning til å jobbe nettopp med det konkrete, maten, og over tid. Det at noen rammer er tilgjengelig over litt lengre tid, kan bidra til å gi litt perspektiv, og drahjelp til å stole på at det går an å fortsette på en god vei etter en innleggelse. Det kan gjøre at noe får modnes litt og at egenomsorg blir mer tilgjengelig. Målet er jo å fortsette etter innleggelsen med mindre påvirkning fra spiseforstyrrelsen.

Jeg tenker at jeg vil kunne få et best mulig opphold når jeg velger dette, kan kjenne på en motivasjon (iblandet en forventet frykt) og at jeg så aktivt jeg kan tar del i denne prosessen. Også blir ting sjelden helt som man forventer, og dette oppholdet kan jeg egentlig ikke planlegge for (utover logistikken rundt), så jeg forsøker å bare holde et åpent sinn.

Linker til Modum Bad her, for den som vil lese: http://www.modum-bad.no/behandling/spiseforstyrrelser/ 

 

 

Advertisements

Livet leves i stor grad om dagen

Dette innlegget blir det innlegget jeg trodde jeg aldri kom til å våge å skrive – et som jeg har skrevet mange utkast til, og som jeg kanskje kommer til å fortsette å skrive flere varianter av. Ingen av dem vil bli perfekte. Så dette er én vinkling, et tilbakeblikk i veldig sterkt lys av hvordan jeg har det nå.

Livet leves i stor grad… Dette må jo bare høres overdrevent og «drama» ut. Men det er sånn det føles for tiden, og det er sånn det egentlig har føltes en god stund. Kanskje egentlig siden 10. januar i år, da jeg hadde utskrivelsessamtale på døgnposten jeg ble innlagt på 19. november.

Livet ble levd i overkant før 19. november og en stund videre også. Men da var det mest snakk om å overleve. Det var en uendelig slitsom kamp, og det tærer på livskraften når du er der at du vurderer helt alvorlig, rolig og kaldt om du skal avslutte alt. Det gjør noe med deg å være der nede. Jeg unner ingen å være der. Det er ensomhet.

Å kjempe seg tilbake fra det, ut av depresjonen og tilbake til livet – det er en kamp. Har du ikke vært der, tror jeg heldigvis ikke du kan forestille deg hvordan det kjennes. Først er det tomt, ensomt, fravær av livsglede og livsvilje, fravær av håp, ingen tro på endring og bedring, det er ikke engang vondt, det er så tomt at det gir mening når du tror du har funnet en utvei.

Det er da du må be om hjelp. Våge å dele det du står i. Etterpå, når du er i ferd med å slippe opp, slippe andre inn, slippe hjelpen til – da kjenner du deg så skjør, sårbar, gjennomsiktig, sliten og redd. Da kjemper du for deg selv.

Du kjemper deg ikke bare tilbake til livet, du kjemper for å komme forbi det du kom fra, til noe du kan og VIL leve – en hverdag du VIL leve. Det tar tid – og det er det jeg er i ferd med å innse at jeg har holdt på meg i da 6 måneder i dag, fra jeg valgte å få den hjelpen jeg da trengte.

Da jeg ble utskrevet, det var kanskje da jeg begynte å skimte at en innleggelse ikke er en løsning, men det var, for meg, en god støtte på vei mot et stødigere grunnlag i meg selv, en vaklende tro på at det kan bli bedre, og en forsiktig tro på at jeg har noe å bidra med.

Det er allikevel alle dagene etter utskrivelsen kampen virkelig foregår. Eller fortsetter. For når de faste rammene forsvinner, det er da du må fortsette å velge, fortsette å velge livet, velge de tingene som krever mye av deg å gjennomføre, velge å tillate de følelsene du ikke slapp til, velge og våge å tåle hele deg, velge å akseptere at ting er som det er – vaklende, jævlig usikkert, famlende, kjempeskummelt og tøft. Du LEVER. Du lever hvert sekund, minutt, hver time hele tiden, og du er frynsete og usikker. Så utrolig usikker og redd. Og du er sliten, for det føles som du har levd i 130 år.

Jeg skjønte ikke det før det hadde gått noen måneder. Men kampen tok seg virkelig opp for fullt 10. januar – da jeg sto på egne ben igjen, som Bambi på isen, og tenkte – jeg skal klare å leve livet mitt.

Men hvordan gjør jeg det? Det er det jeg har holdt på med denne våren. Det blogges, det skrives, det skapes litt kunst, det løpes, det fotograferes, det snakkes, det sosialiseres, det er terapi, det selvutvikles, det prøves, det feiles, det utfordres, det utforskes, det utprøves, det feiles grundig.

Du gjør ting du ikke har gjort før, eller du gjør ting du har gjort før, men det kjennes helt nytt. Du er en annen. Det er så mye du ikke kjenner igjen. Du kjenner ikke igjen dine egne reaksjonsmønstre. Du vet ikke hvordan du kommer til å reagere. Det er som et filter er revet bort og du ser verden gjennom klart glass. Skarpere. Veien du gikk på er liksom blitt helt ny, og den nye veien foran deg kjenner du ikke. Og du vet ikke hvor du skal trå. Eller hvordan. Det kjempes – og kampen drives av meg, ingen andre kan gjøre det for meg.

Det har sikkert sett både merkelig ut og som om det ikke alltid har gått rette veien gjennom våren – men hvem vet egentlig hvordan den veien ser ut, for meg? Hvem vet egentlig hva jeg trenger for å finne «den rette veien»? Hvordan ser en slik kamp egentlig ut? Hvordan ser den veien ut, liksom? Hvordan ser det ut: Kampen for en hverdag jeg vil leve? Jeg har ikke svaret, og det har heller ingen andre. Så da kan det se litt så som så ut.

Men jeg tror uansett at jeg er på rett spor, med feil og tilbakefall – det er INGEN snarveier, men det er fremskritt. De største fremskrittene og endringene skjer på innsiden.

For å sette overskriften litt i perspektiv. Det er jo sånn sett veldig positivt at det føles som jeg lever om dagen – for i motsetning til da jeg var deprimert og kjente en skremmende tomhet og fravær av håp, kan jeg nå føle glede, tilhørighet, samhold, frykt, sorg, smerte, tilknytning, omsorg, savn, lykke. Uroen, rastløsheten og angsten og alt det andre er i ferd med å finne sitt språk.

Det skjer mye, det er mye, det er slitsomt, det er vanskelig, og det er bra. Det er til å holde ut. Det er ikke plankekjøring, det er ikke strake veien, og det er nok også bra. Jeg tror feilene og tilbakefallene bidrar med noe – viser noe jeg trenger å se, trenger å forstå. Jeg tror feilene og tilbakefallene tillater at fremgangen tar den tiden den skal ta, i det tempo som er rett for meg. Jeg tror også fremgang og endring vises gjennom hvilken form tilbakefallene tar og hvordan jeg møter dem. Så det er ingen snarveier, bare mange små steg som tråkker seg fremover.

Men jeg må velge hele tiden, velge å fortsette, velge å ta kampen, hver dag. Hele tiden. Det blir nok lettere, og det er lettere innimellom. Livsglede og livsvilje er ikke en selvfølge. Det har jeg kjent. Men de kan velges frem igjen, det erfarer jeg. Og nysgjerrighet er en god støttespiller.

Så det leves i stor grad om dagen, det velges og livet føles. Det er smertefullt og skummelt, men også flott og vakkert, overraskende og fint. Det er til og med også kjedelig og helt greit. Hverdagen er i ferd med å bli alt livet er, ikke bare noen utvalgte ting. På min måte. Det velges.