Jeg vil huske at det gikk denne gangen også

Dette innlegget skrev jeg i mars, men publiserte det ikke. Kanskje jeg ikke var helt klar for det. Kjente at jeg var klar for det nå.

Jeg kom gjennom nok en tøff periode. Jeg våknet og merket at gardinen var løftet, noe på innsiden var annerledes. Lettere. Lysere. Friere.

Igjen var det lettere å puste, tenke klart, skifte perspektiv, se fremover, tenke positive tanker.

Jeg vil huske at det gikk, denne gangen også.

Og jeg vil ikke skyve under teppet at jeg i et par uker, nesten daglig, tenkte at jeg ikke orker mer. At jeg ikke så noen mening med livet, at jeg ikke så noen fremtid, at jeg ikke kunne forestille meg at noe ville bli annerledes enn hvordan jeg hadde det.

Les mer «Jeg vil huske at det gikk denne gangen også»

Reklamer

Eie hvert steg, hver kg

Jeg har holdt på å bryte med noen hardtsittende tankemønstre og destruktive vaner en stund nå, og det tar tid å nøste i ting som sitter dypt. Endringene skjer mye mer gradvis enn jeg både forestilte meg og håpet på.

Online-Server-Backup-Disaster-Recovery

MEN de skjer kanskje også så gradvis at jeg får tid til å henge med og tilpasse meg for neste steg. Noe jeg tror er helt nødvendig.

Ved et par anledninger har jeg hørt Åse Minde, som er enhetsleder ved Spiseforstyrrelsespoliklinikken ved Gaustad, si om tilfriskningsprosessen ved spiseforstyrrelser at; «man må eie hver kg».

Jeg tror det er den tøffeste tålmodighetsprøven, for det kan ta så lang tid. Men jeg er i ferd med å forstå hva dette vil si for min egen del. For å bli frisk fra en spiseforstyrrelse, for å komme seg opp av en skikkelig nedtur, for å jobbe seg ut av destruktiv selvforakt – så må man liksom gjøre veien så til sin egen, at man eier hvert steg, eller hver kg.

Bedringen må komme innenfra. Men veien må også bli levelig.

Det kan ta lang tid blant annet fordi sykdomsbildet kan være sammensatt, bakenforliggende årsaker kan være kompliserte og man kan ha vært syk lenge.

Jeg merker at tid sammen venner og nære, gode samtaler, fine møter med mennesker jeg har møtt på veien, gode opplevelser og erfaringer og utfordringer, er vel så viktig som god og riktig behandling.

Man går stegene selv, men helst ikke alene. Har man både det gode nettverket (venner, familie, kollegaer/ medstudenter, o.l.) og en dyktig behandler man har tillit til, er det kanskje det mest optimale.

Man går stegene selv, men helst ikke alene. Det er en visdom i Bjørn Eidsvågs sang «Eg ser» – som er både vakker og vond.

Da jeg begynte i behandling for spiseforstyrrelsen, så antok jeg liksom at jeg ville havne et sted når jeg ble «ferdig», eller «frisk». Og «da», «når jeg er…», «om litt…», eller «senere…» så skulle det bli bra og ting skulle skje

Men det som er blitt tydelig for meg, er at det ikke nødvendigvis er målet «frisk» som teller, men veien man går mot «frisk». For det handler faktisk om å leve – her og nå.

Jeg var på en temakveld på IKS for flere år siden, og han som var foredragsholder der (klarer dessverre ikke å finne ut hvem det var), snakket om dette. At i en tilfriskningsprosess kan det være nyttig å fokusere på at livet er mer enn spiseforstyrrelsen, og at selv om man har en spiseforstyrrelse så er man som person så mye mer enn «en person med en spiseforstyrrelse». Man er syk/ har en sykdom, men man er også ressursterk, kreativ, engasjert, student, ansatt, søster, sønn, datter, mor, osv. Jeg mener poenget hans var å finne og gripe fatt ting i livet som kan gi og skape mening, også vil spiseforstyrrelsen «bare være med på lasset en stund».

recovery-heart

(Bilder funnet via google)

Lei

Jepp, nå er jeg lei. Så dette blir en skikkelig utblåsning.

Jeg er lei av psyken min – jeg er lei av tankene. Jeg er lei av de utrolig, nesten uutholdelig vonde følelsene, jeg er lei av den tidvise tomheten, jeg er lei av håpløsheten, jeg er lei av frustrasjonen.

Jeg er MØKK lei av at jeg føler det som om jeg sitter fast. For jeg sitter ikke fast. Det går bare så langsomt, at jeg ikke kan spore endringene. Gi meg 6 måneder, liksom.

Jeg er drittlei av at jeg er så redd for å føle at jeg ikke har noe valg. For har jeg ikke noe valg, da blir jeg et offer for min egen situasjon.

Jeg er ikke et offer. Jeg har valg, jeg har handlekraft.

Jeg er lei av at nedturen ikke går over av seg selv, og jeg er lei av at jeg føler meg så utakknemlig og egoistisk som ikke bare klarer å «velge den bort». Men andres nedturer og vanskelige perioder har jeg full forståelse for. For jeg VET at det ikke bare er å tenke positivt, eller å velge bort. Det krever en skikkelig innsats! Mye jobbing med seg selv. Helst, kanskje, ikke alene.

Jeg er lei av å være så redd, så full av angst, så egentlig kontrollert av tvangspregede tanker rundt mat, kropp og trening.

Jeg er drittlei hele kaoskarusellen. Som jeg tviholder meg fast på. Skal ikke ramle av karusellen, nei. Skummelt å ramle av i høy fart.

Jeg er GLAD for at jeg kan skrive. Jeg er takknemlig for at det gir meg noe å skrive. Jeg finner mening i å sette ord på ting. Jeg famler meg frem til motet til å skrive det jeg vil, uten frykt for at jeg skal føle meg helt håpløs og udugelig, og verdiløs.

Jeg er drittlei denne nedturen, og så blir jeg sint fordi jeg er lei, og fordi jeg også har det vondt. «Ulovlige» følelser, «ulovlig» å innrømme.

Sinne kan være en god drivkraft, for sinne skaper mye energi. Den energien kan vendes mot noe konstruktivt. Dessuten – føler jeg sinne, er jeg ikke tom. Win!

Jeg kommer til å føle meg håpløs nå, flau, fjern og rar. Men ER det så farlig?!!

Å gjøre de tingene du aldri trodde du ville klare

Det slo meg denne uken. For denne uken har vært preget av ganske mange atypiske handlinger, samtaler og uttalelser. Hele året har egentlig vært preget av mye sånn «det trodde jeg aldri at jeg ville gjøre». Denne uken ble bare ganske konsentrert, ettersom tilfeldigheter gjorde at mye har skjedd samtidig.

Denne uken har jeg blant annet snakket høyt i et par forsamlinger, om ting som opptar meg. Et sted tok jeg opp dette med åpenhet rundt psykisk helse, og et annet sted handlet det om åpenhet og stress.

For noen er dette kanskje barnemat, for meg har dette vært store steg. Noe jeg aldri trodde jeg kunne våge. Det er så lett å sitte og brenne inne med alle tanker og spørsmål i en forsamling. Det er så lett å tenke «det jeg har å si er ikke så viktig»/ «jeg kan ikke ta opp plass med det» / «jeg kan ikke bruke andres tid på det». Eller «jeg er jo så TEIT, alle vil tenke at jeg er dust eller helt rar».

Det som da er interessant, er jo at de som hører det jeg sier – de sier jo ikke «oj, det var det dummeste jeg har hørt», eller «nei, det har vi ikke tid til nå». Det jeg sa vekket ulik respons i de to settingene, men ingen negativ eller avvisende. Heller positiv og støttende.

Det er kanskje ikke så merkelig heller, men det er merkelig at det var jeg som sa det. Det er den største seieren. Ikke at man sier noe genialt eller fantastisk, men at man våger å si noe/ snakke om det som er viktig for en.

Denne uken har jeg også satt en grense. Jeg sa stopp: «nå er det for mye, jeg trenger en litt lenger pause». Og det var greit.

Jeg har også stått utenfor komfortsonen og snakket meg til mot, i en liten gruppe. Vi skulle gjøre litt rollespill. For meg var ikke det a piece of cake. Det hjalp faktisk å si ting som:

«Dette utfordrer meg på et fascinerende dypt plan. Men det kommer til å gå bra. Det er ikke farlig, det er bare rollespill, hvor galt kan det gå?».

Jeg sa «Du har komfortsonen, også har du LANGT UTENFOR komfortsonen», også viste jeg hvor langt utenfor jeg mente dette var for meg. Jeg snakket meg til mot. Det funket.

Ja, jeg var kjempeskjelven. Jeg kjente at jeg var redd, og jeg kjente samtidig at jeg egentlig også ville gjøre dette. Litt sånn – «kom deg over denne kneika, nå».
Jeg klarte til og med å improvisere frem 3-4 setninger, som noen lo av. Og det ble moro (skrekkblandet fryd) 🙂

Det spiller liksom ingen rolle hva det er som vipper lasset. Når man er utenfor komfortsonen – hvordan kommer man seg inn i den? Eller gjennom det man skal gjøre?

Det er interessant å stoppe og reflektere over de tingene man gjør, som har vært umulige, utilgjengelige eller uoppnåelige tidligere. Det er viktig å se at man plutselig gjør de tingene. Det betyr at den innsatsen man legger inn for en tryggere selvfølelse, faktisk hjelper. Man er blitt tryggere.

Også er det noe med å ta ting i rett tempo, respektere hvor man selv er og hva man er klar for. Og å prøve. Famle litt, våge, prøve, feile, lære, erfare.

Nyte en topp

I går var en skikkelig bra dag! Jeg hadde overskudd på alle områder, føltes det som. Det var skikkelig rart og veldig etterlengtet.

Jeg prøvde virkelig å nyte den positive følelsen og energien, og dra utbytte av dette på en god måte.

Det var rart, det var bra. Jeg klarte å nyte en topp 🙂

IMG_3284

Bildet er ikke fra i går, da regna det 🙂 Dette minner meg om gode øyeblikk.