Verdifulle selvhjelpsorganisasjoner

Jeg har hatt kontakt med Spiseforstyrrelsesforeningen (Spisfo) siden 2011/12, da den het IKS – Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser. Spisfo er en organisasjon for alle som på en eller annen måte er berørt av spiseforstyrrelser eller sliter med forholdet mat, kropp og vekt. I år har jeg satt gave til Spisfo på ønskelista.

Noe av det som gjør Spisfo så bra, er menneskene som jobber der og miljøet de skaper. Det er alltid hjertevarme innenfor de dørene. Jeg har alltid blitt tatt i mot med åpne armer, hjertevarme og smil, og klemmene sitter løst. De som jobber der har egenerfaring med spiseforstyrrelser og kompetanse på tilfriskning, og masse kunnskap om spiseforstyrrelser. Det er dyrebar livserfaring og en veldig støtte for andre som strever og/eller pårørende.

Å kunne komme på en temakveld, bidra som frivillig, prate med en rådgiver, eller bare stikke innom for å skravle litt med noen man kjenner, er veldig godt.

En annen ting, er at Spisfo alltid er der. Det er ikke døgnåpent, og det er gjerne stengt i høytider og helger. Samtidig er Spisfo tilgjengelig på flere måter, og så lenge man har et behov for dem.

Det er noe jeg har kjent på, for jeg har opplevd en del endringer i min fartstid i helsevesenet. De siste 5-6 årene har jeg byttet behandlere omtrent like mange ganger og vært innom vel 5 behandlingssteder, men Spisfo har vært der hele tiden. Det gir en kontinuitet som har blitt litt fraværende i min behandling, og kan gi et holdepunkt når jeg trenger det.

Det skjer jo endringer også i en organisasjon, og det er ikke de samme menneskene som jobber i Spisfo nå, som i 2012. De har jo også byttet navn, og åpnet opp for menn. Samtidig er verdigrunnlaget det samme, miljøet er godt, og hjerterommet er like stort og varmt. Det er et sted som finnes når jeg har behov for det.

Det er godt å bli møtt av andre som forstår. Praten kan gå om alt mellom himmel og jord, og ikke om sykdom, med mindre rammene er lagt til rette for det (som ved en temakveld, kurs, personlig samtale, samtalegruppe).

Spisfo er ikke en erstating for et behandlingstilbud, men kan være et verdifullt supplement. For eksempel i en ventetid, eller for å fortsette en tilfriskningsprosess. De tilbyr f. eks. rådgivningssamtaler og samtalegrupper som kan være god hjelp, avhengig av hvor man er i sin prosess. Frivillige har også mulighet til kurs for å bygge kompetanse.

Jeg har hatt mye støtte i Spisfo opp igjenom årene. Både ved å gå på temakvelder og kurs, og ved å være aktiv som frivillig. Nå er jeg i en situasjon der jeg behøver mer støtte og dørene hos Spisfo er alltid åpne.

De gjør en betydningsfull jobb. Utover å ha åpne dører og hjelpetelefon, bidrar Spisfo også i forebyggingsarbeid, og med informasjonsspredning og kompetansebygging. Det er viktig, og de når ut til ulike målgrupper, som lærer- og psykologistudenter, og til politikere og beslutningstagere.

For den som har lyst til å lese mer om Spisfo, linker jeg til siden her: Spisfo. Der står det også litt om hvordan man kan støtte dem, f. eks. via Vipps, medlemskap, eller ved å abonnere på medlemsbladet.

Støtte til Spisfo er garantert støtte til en god sak. Selvhjelpsorganisasjoner er gull verdt.

Llamas!

Llamaene har jo ingenting med temaet å gjøre, de var bare søte 🙂

Reklamer

De gode tingene

(Dette innlegget skrev jeg for kanskje ett år siden, men jeg publiserte det aldri. Temaet er fremdeles relevant).

De gode tingene. De som gir glede, påfyll og mening, og som hjelper når det er vanskelig

I løpet av de siste årene, har jeg blitt nødt til å kjenne etter hva som hjelper når det er tøft og hva som kan være gode påfyll. Jeg har også erfart hvor viktig det er å ha sånne gode ting tilgjengelig, for å fylle på og komme seg gjennom når livet blir mye, vanskelig, smertefullt og overveldende. Jeg har skrevet noe om dette i et innlegg om å finne veien ut av depresjon.

Det er så viktig å kunne spille på lag med seg selv og ha gode verktøy tilgjengelig, ting som gjør godt. Uansett om det er når man står til halsen i en depresjon, sliter massee med en spiseforstyrrelse, kjemper mot selvskadetrang, venter på et krevende svar, eller om det er litt vel hektisk i hverdagen. Det er en ressurs å vite hva som hjelper for å ivareta seg selv, som hjelper for å roe ned, trygge, slippe ut stress, og som gir glede og påfyll.

Det finnes ikke én oppskrift som passe alle, men det finnes noe for alle, noe bra som hjelper når livet er vanskelig eller for mye. Jeg erfarer at det er lurt å ha flere ting, og både ting som kan gjøres alene, og sammen andre. Dessuten også ting som krever veldig lite energi og tiltak, når det ikke finnes overskudd, tiltakslyst, driv eller vilje.

Her er noen av de tingene jeg har samlet opp

  • Yoga – gjør at jeg får puste, roe ned og kjenne på kroppen. Når det stormer, kan det kjennes fint å merke kroppens styrke og stabilitet i mer fysisk vinyasa flow, for å oppleve at jeg kan stå støtt. Det er også godt å kjenne til rolig yoga, som kan gi et påfyll når jeg har gått tom.
  • Foto – har hjulpet mot angst og fortsetter å gi mye glede. Jeg tror foto hjalp meg mot angst, fordi det ga et fokusbytte og en kontakt med øyeblikket. Når jeg tar bilder beveger jeg meg også i et roligere tempo. Tanken var aldri at dette var noe jeg skulle bli flink til, så jeg har aldri lagt noe press på meg selv når jeg tar bilder. Da jeg kjøpte meg et systemkamera (Samsung NX300), la jeg lista helt nede på bakken, for å gi meg en aktivitet der jeg kunne stille med blanke ark og uten forventninger til resultater. Jeg ville forfølge en interesse, og hensikten var å prøve, lære, utforske og oppleve. Det gjorde det moro å prøve og feile for å lære. Det er det jeg fortsetter å gjøre.SAM_3876
  • Skrive/ blogge – ord på papir/ skjerm hjelper for å sortere tanker og rydde opp i hodet. Jeg skriver når og hvor som helst ved behov. Det aller meste leses kun av meg. Det gir frihet og avstand til ting. Åpenhet på bloggen gir mye, kanskje ikke bare frihet, men en slags indre styrke. Bloggingen har ført til at jeg begynte å snuse på kreativ skriving. For eksempel for å finne veien rundt selvsensur og skrivesperre. Det kan skape en ny vei inn i det som surrer på innsiden. Det kan lette og løfte litt på ting, så noe nytt får komme frem, og det er spennende.
  • Filmer/ serier – Det er herlig at det finnes så mange filmer uten mye drama og dybde, når livet blir mye drama og smerte. Action og eventyr er lettfordøyelig, underholdende og tilfredsstillende. Dersom kino ikke er et alternativ er jo Netflix, HBO etc bra.
  • Musikk – musikk kan muntre opp, roe ned, gire opp, gi utløp for det vonde. Noen ganger er det så godt å liksom pakke seg inn i myke toner, mens andre ganger er de smertefulle låtene akkurat rett. Det finnes musikk for ethvert humør, og det er musikk som kan løfte meg opp når jeg er nede, eller holde følge med gleden når ting er bra.
  • Mennesker – fine mennesker i livet er som gull i skattekisten. Noen ganger er det fint å slippe å si noe om hvordan ting er, og da er det supert å ha noen å gjøre ting med. Andre ganger er det godt å ha noen som lytter, en å skravle og le med, en som tilbyr en skulder å gråte på, en klem, en tekopp, eller en sofa når det ikke er greit å være alene.
  • Tur/ natur – turer i skog og mark, i parker, i byen. Natur = ❤ Turområder er både lett tilgjengelig og stort sett er det enkelt å komme seg ut.IMG_3284
  • Bokhandelen – å bli inspirerert, kjøpe en bok som vekker interessen, oppdage en ny verden, en god roman, lære noe nytt, finne nye notatbøker, mandalahefter, tegnebøker, skrivesaker, ringpermer og kontorsaker for å organisere. Hvem sier at lykken ikke kan kjøpes for penger 🙂
  • Te – Jeg er kaffeavhengig, men veldig glad i te. Den varmer på en god måte.

Dette er ikke en fullstendig liste eller en oppskrift. Det er vel så mye en påminnelse til meg selv, at det er mye som gjør livet rikt, bra og som hjelper når det er vanskelig. Det er godt å ha i bakhånd.

Oppfølging åpenhet

Jeg skriver at åpenhet er viktig. Jeg var åpen, jeg delte noe. Hvordan følge det opp, har jeg lurt på.

Det er ingen magisk medisin. Det er ikke slik at på et blunk er alle problemene borte, selv om jeg skriver om det. Det var ikke det jeg tenkte, i hvert fall. Og det er jo ikke sånn.

Men det har vært uendelig verdifullt. Og på et vis frigjørende. Som å gi litt slipp på masken. Også har det vært en overveldende, men også god respons. Takknemlig.

Men for å følge opp litt, jeg tenker ikke at åpenhet handler om å si absolutt alt til alle. Heller ikke at man MÅ si noe på hvert sted man er. Det handler om å kjenne etter. Hvor er det greit å være åpen? Når? Hvor tenker du at det er rom for det? Hvor tør du å prøve? Hvor mye og hva vil du si til dem du snakker med?

Akkurat det handler om å kjenne etter. Våge litt. Kanskje neste gang litt til. Eller et annet sted.

Små steg for en indre endring

Det er de små stegene, bittesmå kan de være. Det viktige er å prøve. For sin egen del. Om det som er vanskelig, for å gjøre det litt mindre vanskelig og litt mindre ensomt.

For på sikt er det det som gir den indre endringen. Den indre tryggheten, og motet. Til å prøve enda litt til, til å være enda litt mer åpen, til å tåle seg selv, og til å være enda mer tro mot seg selv.

Åpenhet i eget tempo, på egne premisser, innenfor rammer som kjennes trygge for en selv.

Effekt av åpenhet

Det har en positiv smitteeffekt å være åpen. Der noen før har banet vei, blir det tryggere for andre å gå.

Når vi er så mange mennesker, og det er så mange som strever med ulike ting, vil det med stor sikkerhet være noen i den nære omgangskretsen som sitter med – om ikke akkurat samme ting – i hvert fall lignende ting, eller som kan kjenne seg igjen. Der noen først sier litt om hvordan det kjennes, følger kanskje andre opp, i eget tempo, med å si noe om hvordan de selv har det.

Det er den saktegående ytre endringen. De gode ringvirkningene. Trygghet og tillit vokser der det er rom for det som er vanskelig.

Det er de erfaringene jeg selv samler. Men det handler om å finne sitt eget tempo. Hvor er du trygg på å snakke? Hvem er tilgjengelig for deg?

De beste ønsker til deg som leser. Til deg som sitter inne med noe vanskelig. TIl deg som kjenner noen som har det vanskelig. Varme tanker til deg som sliter. Under «Links» har jeg listet opp noen steder man kan finne hjelp og informasjon.

Et litt annerledes blogginnlegg.

Varm klem