Å kjenne hva som hjelper

Yogaen igjen. Den gjør at jeg får erfare at jeg har, lett tilgjengelige, verktøy som hjelper med å roe ned et overaktivt nervesystem.

I går var jeg på en yogaworkshop, og vi gjorde øvelser som kunne bidra til å frigjøre spenninger i magen. Fra buken til solar plexus og navleregionen.

Dette er områder som holder mye spenninger og følelser. Og med en spiseforstyrrelse er det absolutt ikke et enkelt område å slappe av i. Det var rett og slett kjempevanskelig og utfordrende. Tidvis angstfremkallende, samtidig som det var litt ok.

Det var flott å merke at disse øvelsene kan gi noe bra. For på sikt vil de kunne bli en fin måte å ta vare på meg selv på. Det handler om noe så enkelt (og vanskelig) som egenomsorg.

Være varsom med kroppen, ha en vennlig og øm innstilling til kroppen.

Enkelt. Fint. Egenomsorg.

Vanskelig med en spiseforstyrrelse når selvforakten er ganske stor og det å være i sin egen kropp tidvis føles helt forferdelig.

En øvelse som altså ble ganske sammensatt. Den vekket da også frykt (angst). Og det i seg selv er ikke så farlig. Det er krevende, men det var ikke overveldende eller farlig.

Det som har vært problematisk tidligere, og i mindre grad etterhvert, er hva som skjer når sterke følelser som frykt (angst) setter inn og jeg ikke har hatt noen måter å romme eller roe det ned på.

Da har frykten gått til stress og angst, for eksempel, også har det igjen ført til kanskje selvskading eller noe spiseforstyrret atferd.

Det blir et problem når kroppen/ hjernen blir sittende fast i frykt-/ flukt-/frysresponsen uten gode måter å komme seg ut av dette på igjen. Det er gjerne da vi kan få reaksjoner som kan virke irrasjonelle (og helt forståelig allikevel mtp hva som skjer i kroppen), med sterk sinne, angst, utagering, taushet, panikk, selvskading, vold eller lignende.

Det jeg merket i går var at jeg ble sittende fast i fryktresponsen, men i stedet for at jeg på en måte ble overveldet av dette og gikk dypere inn i frykten, begynte jeg å søke i tankene etter hva som kunne hjelpe for å roe ned dette.

Yogaen har tidligere gitt meg erfaring av at det å ligge i fosterstilling på siden kan være hjelp i blant og å ligge i barnets posisjon kan være hjelp andre ganger. Atter andre ganger kan det kjennes godt å stå stødig i en krigerposisjon eller trikonasana.

Da yogalæreren inviterte til en avsluttende gest, å holde en hånd bak i nakken og en annen hånd på hjertet, merket jeg at det hjalp til å roe nervesystemet. Det var både rart og fint å merke effekten, at nervesystemet begynte å slappe av, ved å gjøre noe så enkelt. Men det er jo ikke enkelt om man ikke kan eller vet det. Det var derfor en verdifull erfaring og kanskje også en fin påminnelse om hva yogaen kan gjøre, og at det gir meg gode verktøy.

Det var fint å virkelig kjenne at noe hjelper.

Reklamer

Frykt. Høstens tema?

Jeg lurer på om ikke angst var temaet i fjor. Og nå tror jeg sannelig at det er frykt som følger etter.

Jeeeeeeeeeey.

Ok, så da var det først uro bak det numne laget, så angst bak uroen, og nå er det frykt bak angsten (sammen med et lite smorgasbord of other emotions).

I´m in for a fun ride.

Oppi dette er jeg snart klar for en yogahelg – det kan jo være midt i blinken. Face my fears, embrace my fears.

I går brukte jeg yoga helt bevisst, som oppskrift, for å håndtere frykten – det funka. Antigravity yoga byr blant annet på muligheten til å henge opp ned og dingle – samt å «fly som supermann» mens man sier «svoooooosj».

Ingenting som letter på frykten som å henge opp ned,
svinge frem og tilbake og si «svooooosj».

Takknemlig for muligheten til å henge opp ned, når det føles som jeg går i oppløsning.

Kanskje all skiten kan renne ut samtidig.

AG-inversionPhoto courtesy of YogaWorks.

Tur, tankesurr og foto

Det er så mye bedre å gå en lang tur når det er mye tankesurr, enn å surre (!) rundt hjemme. Syns jeg. Da får jeg en naturopplevelse samtidig og jeg går fra A til B, og ikke bare i sirkel hjemme.

I dag ble det mye tankesurr – så da ble det en lang tur. Det hjalp også for en vond rygg.

SAM_3087

Et vennlig eldre ektepar viste meg dette nydelige svaleredet! Så jeg måtte bare ta et bilde av de herlige små svaleungene.

Det slo meg i løpet av turen at jeg virkelig liker lyden av sko mot grus! Jeg prøvde å registere litt sånne ting på turen, for å bryte ut av tankekaoset. Så dette slo meg:

  • Jeg liker lyden av sko mot grus – jeg liker også lyden av bildekk mot grus
  • Det luktet varm sommer, grusstøv og gress
  • Det er kjempekoselig med alle sommerblomstene i veikanten

Innimellom tankepingpongen i hodet. Så.

SAM_3128

Vannliljer er så fine!

Jeg fikk tatt litt status på spiseforstyrrelsen i dag, tror jeg. Eller jeg har tenkt litt på det i det siste. Jeg er i en utrolig irriterende og frustrerende fase. Godt på vei ut, men ikke helt. Det er en endring jeg må tåle som jeg ikke helt klarer å slippe til.

Men – hør hva jeg gjorde:

Jeg bestilte eplekake til kaffen på en markahytte. Anoreksien sa «feite, udisiplinerte svekling». Bulimien sa «fortsett, fortsett». Og jeg tenkte – denne kaken smakte godt til kaffen, og jeg skal gå veldig raskt opp de bratte bakkene. Det er ikke BARE å spise, men jeg nærmer meg… Og det ble ikke så mye raskere tempo opp bakkene – jeg nøt turen i varm sommersol 🙂

Tilbake til status SF. Den er i ferd med å gi slipp. Det innebærer at jeg skal spise normalt og tillate en vektstabilisering til min kropps idealvekt. Den aner jeg ikke hvor er. Det er skitskummelt. Du kan tenke hva du vil. Jeg syns det er skitskummelt.

Det betyr ikke at jeg er fri for alle spiseforstyrrede handlinger, men jeg har ikke kastet opp (bulimien) på i hvertfall 2 måneder. Dog er det andre måter å kompensere/ kontrollere på. Jeg trener jo. MEN jeg trener ikke BARE for å kompensere. Og jeg trener ikke alltid selv om jeg føler at jeg burde ha kompensert.

Komplisert? Forvirret?

Det er mye friere – men ikke kjempelett. Jeg er forvirret, fordi hverdagen blir en annen når det spiseforstyrrede bakteppet er i ferd med å trekkes til siden. Hva finnes bak dette? Det er litt skummelt.

Også vet jeg jo at spiseforstyrrelsen gir meg overhode ikke det jeg trenger og ønsker. For å leve livet som jeg vil, blir spiseforstyrrelsen kun en villedende tidstyv (lei det ordet… Tidstyv). Men virkelig – en kjempestor fokustyv.

Tilbake til turen. Jeg tråkket litt for nære denne fyren, og DET var skummelt det.

SAM_3130

Jeg laget en ufrivillig og udefinerbar lyd. Lite nyttig, men instinktivt. Ren fryktreaksjon. Rett til amygdala, uten å hoppe innom fornuft og rasjonell tanke! Frykt som skyldes en naturlig forklaring. Jeg er tydeligvis redd for orm. Det er deilig å ha forklaring på en fryktfølelse.

Det har jo ikke vært tilfelle hele tiden (de siste årene). Det har vært fortvilende og forvirrende når reaksjonen min hyler frykt, mens det tilsynelatende ikke finnes en naturlig forklaring. Men så gjør det jo det, den er bare ikke like lett tilgjengelig som en orm i veien.

Vel. Nok om det. Et bilde til. Foto er en fin ting.SAM_3099

Motstand og grensesetting

Det har slått meg at motstand er veldig nyttig å snuse i, og forstå. Hvorfor føler man motstand mot å gjøre noe? Hvorfor blir man kanskje sint om noen spør om ett eller annet eller ber deg om å gjøre noe? Det er egentlig veldig klare signaler om hva man føler om noe og om man er klar for noe.

Jeg kan for eksempel i blant ha en viss motstand mot å vaske leiligheten, for det kan være kjedelig eller komme i veien for noe annet jeg heller vil gjøre. Men det er ikke verre motstand enn at jeg bare vasker leiligheten, eller utsetter det til det passer og gjør det senere. Altså er det ikke noe ved aktiviten som setter meg ut. Jeg tviler ikke på at jeg greier å gjennomføre det, og jeg er heller ikke redd for å gjøre det.

Men det er andre ting som jeg kan ha større motstand mot. Eksempelvis om jeg tviler på at jeg greier å gjennomføre det, eller at jeg er usikker på min egen kunnskap eller om folk vil like eller forstå det jeg kommer med. Et eksempel kan være da jeg holdt skrivekurs. Det var skummelt, fordi jeg var usikker på om det jeg hadde å komme med ga mening, var noe bra, interessant, osv.
Altså var det noe ved aktiviteten som gjorde meg litt usikker, så motstanden tok form av nervøsitiet og anspenthet. Samtidig hadde jeg også veldig lyst til å gjøre det – og da overskygget lysten til å gjennomføre det, den usikkerheten som lå der. Og jeg tenkte også at det å gjøre det kunne gi en god følelse, kanskje en mestringsfølelse, kanskje økt trygghet på egne evner, og også erfaring med å bare stupe i det, og riste av seg nervøsiteten og tenke «er det så farlig, da?».
Det var en overkommelig motstand, som jeg taklet. Ikke sant, man ser at man klarer å forberede seg og bli klar for oppgaven. Litt som å lese til eksamen.

Grunnen til at jeg begynte å fundere på dette temaet, og kikke på sammenhengen mellom motstand og grensesetting kommer jeg til nå.
Det handler om de tingene du støter på, der du føler at du overhode ikke har kontroll, ikke noe forsvar, ingen kompetanse, ingen kunnskap, ingen verktøy, ingen anelse, ingen rammer, ingen trygghet, ingen styrke, ingen tillit. Og du lammes av frykt, overveldes av frykt – og motstanden kommer til syne som sinne, men egentlig er det forkledt redsel.

Da handler det om å sette grenser for seg selv  – Hva tåler man? Hvor langt skal man gå? Hvor langt er man klar for å gå? Hvor mye kan man tillate seg? Når må man bare si «nei, det er for tidlig. Det er for mye. Det går ikke enda, ikke på den måten.»?

Det er ivaretagende grensesetting.

Da handler det om å finne de ivaretagende grensene, som gjør at du blir klar i ditt tempo, til å gjøre det du er klar for – til enhver tid. For det er ikke egenomsorg å gi etter når du går i alarmberedskap og hele systemet overaktiveres.

Glede og mestringsfølelse kommer når man utfordrer seg selv i rett tempo, eller innenfor tålegrensen – der det fremdeles er opplevelse av tro på seg selv og gjennomføringsevne. Eller man tenker, ja, ja – det kan bli en god fortelling. Jeg tenker at det gir mestringsfølelse og masse gode erfaringer å teste og utforske grenser – prøve nye ting og utfordre seg selv. Der har jeg selv blitt mye bedre. Og det er gøy 🙂

Men det gir også mestringsfølelse og livsviktige erfaringer å sette grenser for seg selv, som du kanskje ikke har satt før, eller som andre kanskje ikke forstår. Det gir kanskje ikke mestringsfølelse umiddelbart, for det kan være så utrolig ubehagelig å kjenne på at andre kanskje ikke forstår – og kanskje du ikke klarer helt å forklare det heller. Men det å vite at den grensen er riktig for deg selv, og at du har satt den selv – DET gir mestringsfølelse. Og det er egenomsorg.

Ikke rør deg

Ikke rør deg. Ikke start noe. Ikke sett noe i gang. Ikke sett noe i bevegelse.
Ikke pust. Ikke beveg en muskel. Ikke beveg deg. 

Ikke rør deg. Ikke la noe strømme eller flyte. Ikke beveg noe. Ikke start noe du ikke kan stoppe. Ikke sett i bevegelse noe du ikke kan styre. Ikke beveg deg.

Ikke rør deg. Ikke pust. Ikke kjenn etter. Ikke la følelsene sette seg i bevegelse. Ikke la noe slippe ut. Ikke la noe trille av gårde. Ikke la noe slippe inn.

Ikke rør deg.
Ikke rør meg.