Annerledes er blitt lettere

Det er blitt lettere å gjøre «andre ting». Det er en seier i kampen mot spiseforstyrrelse og tvangstanker rundt trening. Det er det jeg kom fra.

Nå er det blitt lettere å gjøre andre ting. Jeg behøver ikke å trene 5-7 dager i uken, 2 ganger om dagen.

Jeg behøver ikke å planlegge treningsuken, jeg behøver ikke å vite hva eller når neste treningsøkt skal være.

Jeg kan gjøre noe annet.

Jeg kan gå ut å spise middag med venner midt i uken. Jeg behøver ikke avlyse fordi jeg MÅ trene. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt nei, fordi jeg bare MÅTTE trene. Det fantes ikke fleksibilitet eller valg. Det var ikke plass. Hodet var fullt av tvangstanker rundt trening. Eller spiseforstyrrelse.

Annerledes er blitt lettere. Å gjøre noe annet er blitt lettere.

Det er en enorm frihet. Det er befriende og berikende.

Det har vært en langsom endringsprosess, en kjempestor endring. Det har krevd mye. Det går i det tempoet det går. Litt sånn: man er ikke klar før man er klar. Det tar tid.

Jeg kjenner at endringen er verdt tiden og innsatsen, og mer til.