Hvordan går det nå?

Nå kjennes det som det er lenge siden jeg har skrevet litt åpent og ærlig om hvordan jeg har det. Jeg har unngått det litt, egentlig. Lettere å forsøke å holde fasaden på den måten. Så nå prøver jeg litt åpenhet igjen.

Nå går det ikke så bra, og jeg er veldig sliten. Kanskje har jeg et snev av depresjon. Livet kjennes unødvendig tungt, tomt og meningsløst.

Jeg gjør det jeg kan for at det skal gå rundt. Jeg bruker aktivt de knaggene som har fungert tidligere.

Jeg gjør yoga, som samler meg, gir meg bakkekontakt og en følelse, om enn midlertidig, av at det kjennes greit å være i kroppen min.

Jeg gjør mitt ytterste for å strekke til i de forpliktelsene jeg nå har.

Jeg går mye turer i naturen – og det er fantastisk. Jeg merker hvor godt det gjør å være ute i naturen.

Jeg hører på ulike podcaster, og det er både inspirerende, gøy og lærerikt – liker godt å få mange ulike perspektiver og få høre både nyhetssaker og andres historier på den måten.

Jeg snakker med og er sammen venner og familie – og her merker jeg problemer – for jeg har ikke alltid så mye overskudd. Det koster å være sosial. Det er utrolig vondt å kjenne. For jeg føler at menneskene jeg er glad i og bryr meg om, fortjener mer enn det jeg tilbyr. Det krever en del å holde meg i gang som ting er nå, så jeg har ikke mye kapasitet – selv om det sosiale påfyllet er så viktig og det er veldig hyggelig og det gir påfyll. Jeg merker at jeg ikke er helt meg selv, ikke alltid klarer å være spesielt til stede, eller veldig delaktig. Det er en balansegang mellom for lite, nok og for mye. Det er ikke lett å finne frem i.

Det er trist, og det gjør meg også litt deprimert. For det kjennes ikke så lett å snu det. Så, nå går det ikke så bra.

Spiseforstyrrelsen har vært veldig aktiv i livet mitt i 2017, og det gjør at andre påkjenninger blir større belastninger enn de kunne ha vært. Det blir krevende, når de påkjenningene kanskje er store nok i seg selv. Spiseforstyrrelsen påvirker også overskuddet mitt, så alt henger sammen på en måte.

Dette – det at sykdommen er så til stede, at den er så vanskelig å bli kvitt og at den i ganske stor grad reduserer livskvaliteten min –  førte til at jeg, sammen en psykolog, fikk sendt en henvisning til Modum Bad og deres avdeling for spiseforstyrrelser.

Jeg fikk komme på utredningsopphold (kjenner på en enorm takknemlighet for det), og det ga meg en del nyttige svar. Jeg har tenkt mye rundt dette og hva Modum kan tilby og hva det vil innebære, medføre og kreve. Det var ikke enkelt å ta beslutningen om å søke seg dit, og det har vekket mye. Kan hende jeg skriver et innlegg om det, jeg er litt usikker.

Jeg fikk tilbud om et behandlingsopphold ved en av deres 3 Spis-enheter – og det holder meg nå litt oppe. Igjen kjenner jeg på en stor takknemlighet, og det kjennes surrealistisk. Akkurat nå kjennes det som jeg har fått en sjanse til å få det bedre, til å få noe jeg har behov for.

Jeg vet at det vil være mye nytt å hente fra et slik opphold, og jeg vet at det kommer til å bli tøft og at det vil kreve mye. Jeg får se om jeg skriver noe mer om Modum senere, det er mye jeg kan si om det.

Kan hende syns det ikke så godt på utsiden at ting er som de er nå. På innsiden er det tøft og krevende nå. Uvendig  viker jeg kanskje litt rar, distansert, sur, litt avvisende, litt stille, sliten, uinteressert eller kort. Det er ikke meningen og ikke det jeg vil. Jeg jobber veldig hardt for å kompensere, for jeg føler at jeg må kompensere for stress og dårlig humør ved å jobbe hardere og få til mer. Det sliter meg ut.

Dette er en dårlig sirkel. Jeg bruker knaggene og verktøyene jeg har samlet for å komme gjennom.

Jeg skal avslutte med noe oppløftende, for i dag pusha jeg meg ut av komfortsonen ved å leke i tretoppene i Oslo Sommerpark. Høydeskrekken fikk testa seg. Jeg fikk kjenne på noe. Sånne ting er ikke dumt. Det var gøy!

Advertisements

Loneliness will walk away when she sees that your life is expanding through your transformation

Sitatet er hentet fra en inspirasjonsartikkel skrevet av Christina Rasmussen, grunnleggeren av nettsiden «Second firsts«.

Jeg fant trøst og inspirasjon da jeg leste dette. For jeg skjønner at jeg egentlig har følt meg utrolig ensom i uforklarlig, kanskje uforståelig sorg, i uforklarlig, kanskje uforståelig og ubeskrivelig indre smerte, i depresjon, i spiseforstyrrede tanker, uten spiseforstyrrede tanker, i selvmordstanker, i selvskading. Ensom. Iskaldt og håpløst ensom.

Samtidig har jeg også funnet noe i ensomheten, og jeg har gått ut av den også, kanskje først for å komme gjennom depresjon og det aller vondeste og mørkeste. Men ved å søke ut av det ensomme og ved å lete og oppsøke – innover og utover – har jeg funnet interesser og hobbyer, noen indre ressurser, nye og gamle venner, likesinnede, fellesskap, miljøer og kanskje tilbake til meg selv, eller mot til å våge å være den personen jeg faktisk er.

Kanskje er det sånn at de viktigste endringene skjer i ensomhet, for de er så personlige. Samtidig skjer dette mens vi går sammen mennesker rundt oss. De som er og vil være i livene våre. Og de vi møter på veien. I tillegg kan vi også finne frem til våre egne ressurser, og det som driver oss, inspirerer oss og skaper mening i livene våre.

Kanskje ensomhet ikke bare er et øde som må presses vekk, men også kilde til muligheter? Når man er klar for å se dem og gripe dem? Kan ensomhet kanskje vekke kreativitet, inspirasjon og vekst? Håp? Tro?

SAMSUNG CSC

Oppmøte og deltagelse

Jeg tror mange legger inn en innsats for å vise utad den vi ønsker å være når vi møter opp, vi ønsker gjerne å bli oppfattet på en eller annen måte. Noen legger veldig mye kraft i dette – overflaten, fasaden. Og alt som ikke tilfredsstiller, eller lever opp til egne idealer eller mål, det må ikke vises. Før det er fikset, klart, perfekt. Vi skyver unna, gjemmer vekk og tar det (kanskje) frem når det passer.

Det er en parallell til hvordan det er å leve med en spiseforstyrrelse, og det hjelper til å opprettholde den. Hvor hardt har jeg ikke jobbet for å vise utad noe HELT annet enn det som foregår på innsiden. Kjente tanker for meg er blant annet:

Hvordan i all verden kan jeg vise frem den jeg er, det jeg gjør. Jeg er jo bare kaos, det er jo bare rot, jeg duger jo egentlig ikke. De skulle bare visst. Tenk om noen oppdager hvordan jeg egentlig er! Tenk om noen avslører meg – da er det jo ingen som kommer til å like meg.

Noe sånt.

Jeg vet ikke om jeg bevisst har tenkt på dette med fasade, og hva som kan vises og ikke vises. Men jeg merker jo nå som jeg har åpnet opp mer og mer, om spiseforstyrrelsen blant annet, så kjenner jeg i større grad på nettopp denne tematikken.

Det merkelige og interessante er:

Inntil egentlig ganske nylig har jeg ikke tenkt at jeg har blitt lagt merke til. Jeg har ikke tenkt at mitt nærvær eller fravær har hatt noen spesiell betydning. For jeg har ikke tenkt at jeg har hatt så mye verdi. Eller at jeg har syntes. Jeg har tenkt at jeg har vært litt usynlig, i mange sammenhenger. Spesielt i større sosiale settinger har jeg nok tenkt det. Så hvorfor skulle folk da bry seg med om jeg var til stede eller ikke?

Jeg har unngått å takke ja til invitasjoner (ikke alle og alltid) – mye på grunn av frykt for større sosiale situasjoner – men jeg har også tenkt: men det gjør jo ikke noe om jeg ikke kommer. Det er jo ingen som tenker over det allikevel/ det er ingen som vil savne meg allikevel.

Så det har vært lett å finne unnskyldninger for hvorfor jeg ikke kan komme, og dermed blant annet opprettholdt treningsavhengigheten og spiseforstyrrelsen. Ensomhet blir ensomt i hodet. Spiseforstyrrelsen er glimrende selskap – den skyver bort ensomheten og flytter inn i alle kriker og kroker. Den fyller tankene med sitt nærvær.

Når jeg ser på det nå, så skjønner jeg at dette er noen vanskelige levemønstre og tanker (som jeg ikke er alene om å sitte fast i). Jeg har altså ikke tenkt at jeg har hatt noe verdi, eller noe å bidra med, og dermed har det liksom ikke hatt noe for seg å forplikte seg til et oppmøte. Og det har vært lett å tenke at oppmøte ikke er så viktig, og at det helst kanskje bør unngås. For er jeg ikke egentlig bare til bry og i veien da? Når jeg ikke kan bidra med noe bra? Være interessant, nytenkende, morsom, smart, vittig, bra – u know.

Den selvfølelsen altså, har ikke vært bunnsolid. Ikke selvtilliten heller.

Det er vondt å tenke sånn: at jeg ikke har verdi, og at det nok ikke er noen som bryr seg om jeg kommer eller ikke. På grunn av alt det drar med seg å leve med et sånt tankesett.

Du fratar deg din egen verdi – helt – og du gjør deg selv mindre og mindre. Betydningsløs.

Dermed har oppmøte (skal/ skal ikke, tør/ tør ikke, våger/ våger ikke) og deltagelse (være meg selv????) blitt kjempekomplisert, og fravær ble enkelt – men med en bismak av sorg, savn, ensomhet, dårlig samvittighet, håpløshet, tomhet, fastlåsthet, utilstrekkelighet.

Derfor er det jo så utrolig viktig å tro på seg selv, og se sin egen verdi. Se at man har verdi i form av å være den man er. At det faktisk er mer enn bra nok. DU er mer enn bra nok.

Det som er verdifullt, når man møter opp OG deltar, mer og mer som seg selv – det er jo tilbakemeldingene og responsen man møter. De nye erfaringene man samler seg.

For mange kan være kjempeinteressert i det du har å si. De kan glede seg over å bli kjent med deg – på samme måte som du selv kanskje tenker om andre: «for en spennende og flott person!»

Andre kan ha stikk motsatte meninger, og de kan jo være spennende og lærerike å høre. Andre igjen kan bli irriterte, og det kan være skummelt. Men ikke til å dø av. Bare litt skummelt.

Og for noen er du helt perfekt.
For noen er du et forbilde.

Det er rett og slett veldig nyttig å tenke litt sånn.

Du har mye å lære til andre.
Du er verdifull for mange.
Du er viktig for mange.
Du har betydning for mange.

Jeg deler en nydelig sang jeg «fikk» for litt siden. Takknemlig for den. Deler videre

spotify:track:4FbpUlIwMiWiqP8fUhDbW2