Hvilke tanker tenker jeg om meg selv og hva gjør det med meg?

Å klare å få tak i de negative/ selvkritiske tankene jeg tenker om meg selv har vært et stort steg, men det alene har ikke hjulpet tilstrekkelig mot hverken selvskadingen, spiseforstyrrelsen eller selvhatet/ selvforakten.

Å få en avstand til de tankene, gjennom å være rolig nok til å se dem – det er enda et stort steg.

Å observere tankene, ha ro nok til å se dem på avstand, føle hvordan de påvirker meg OG tenke at det ikke nødvendigvis stemmer. Det har vært/ er et kjempestort steg.

Det som «gjenstår», er det leddet fra innsikt til god handling:

Hva trenger jeg for å få det bedre? Dette er kjempevondt og vanskelig, hva gjør jeg nå?

Det leddet er selvmedfølelse – og går ut på å kjenne etter når noe er vanskelig og ha et ønske om å møte seg selv med vennlighet, varme og omsorg. Altså møte seg selv med egenomsorg, ikke selvdestruktivitet og kritikk.

Jeg har hatt noen interessante insiktsrunder de siste ukene. Ting skjer plutselig fort når noen brikker faller på plass. Så dette er et litt langt innlegg om mine seneste erfaringer.

Fra mentaliseringsbasert terapi kommer tanken om «minding the mind» – hva skjer i tankene, stemmer de? Hva tenker andre, stemmer det? Kan jeg vite? Er det nødvendigvis sant selv om jeg tenker det? Det handler om å ha en interesse for tankene og følelsene mine og andres. En frase som går litt igjen «forstå seg selv utenifra og den andre innenifra».

Det er en terapeutisk retning som har gitt gode resultater for flere problemstillinger, og som det nå forskes mye på. Sjekk for eksempel ut Finn Skårderud, Sigmund Karterud og Institutt for mentalisering.

Fra Compassion focused therapy kommer tanken om at gjennom å føle indre ro og trygghet, kan man møte seg selv med større egenomsorg og medfølelse, varme og vennlighet – OG på denne måten også møte andre med større medfølelse, varme og vennlighet.

En terapeutsik retning som det også vies mer forskning til, for det viste seg å hjelpe pasienter som slet med kronisk depresjon, og viser seg å kunne hjelpe særlig mennesker som strever med stor utrygghet, selvforakt og skam (noe for eksempel mange som har en spiseforstyrrelse strever med). Sjekk for eksempel ut: The Compassionate Mind. Sjekk også ut Paul Gilbert (grunnleggeren av CFT) på YouTube, dyktig og engasjert psykologiprofesser som foreleser om CFT.

Det jeg erfarer er at

det er selvkritikken og selvforakten som gjør at spiseforstyrrelsen fremdeles sitter i. Jeg har ikke egenerfaring med CFT-behandling, der har jeg derimot lest og sett noen foredrag, og gjort litt research og oppdaget at CFT passer fint sammen med tilnærmingen i yogalærerutdannelsen jeg har fulgt et år.

Ved å lære om CFT så fikk jeg en dypere forståelse for og følte tydeligere på sammenhengen mellom mine egne problemer, selvforakt/ selvkritikk og skam og manglende evne til å ha selvmedfølelse med meg selv (selvskading og spiseforstyrrelse er jo ikke akkurat egenomsorg). Jeg kommer igjen i kontakt med hvor viktig det er å ha egenomsorg og føler faktisk på konsekvensene av hva det gjør å ikke vise selvmedfølelse. Hvordan det rett og slett kan opprettholde dyp utrygghet og selvforakt (ikke bare spiseforstyrrelsen/ selvskadingen).

Hopper videre til yoga, som jeg har mye erfaring med. Og som jeg er veldig takknemlig for og fornøyd med at jeg valgte å stole på.

Jeg har hatt et kjempeutbytte av yoga, for yogaen gjør meg rolig. Nervesystemet er i balanse og jeg klarer å kjenne stadig bedre hvordan jeg har det. Jeg føler mer av det jeg føler. Det at yogaen også hjelper meg å roe ned nervesystemet, gjør at jeg klarer stadig bedre å tåle det jeg føler.

At jeg klarer å ha en ro, gir meg også mulighet til å få en liten avstand til tankene når jeg gjenkjenner en selvkritisk tanke. Nå kjenner jeg stadig tydeligere hvor og når de dukker opp. Slitsomt i grunn.

En grunnpilar i yogaen er ahimsa -som ofte oversettes med ikke-vold eller non-violence. Dette omfatter fysisk vold, men også ord og tanker. Jeg har kjent at yogaen har gjort det enklere å handle mindre selvdestruktivt. Men tankene bak sitter hardt i.

Så det jeg erfarer er veldig viktig – er å ta valg som er gode, både litt kortsiktig og særlig på langsikt. Det er ikke bare enkelt. I den prosessen er det veldig viktig å ha støtte. Jeg er glad og takknemlig for at jeg har et nettverk, og jeg utfordrer meg selv på noen valg.

You live, you learn synger Alanis Morisette.

Takk for tålmodigheten med dette lange, ustrukturerte, selvhjelpspsykologiinnlegget.

Reklamer

Refleksjoner rundt Pride

For 2 år siden befant jeg meg i San Francisco under Gay Pride 2013. Paraden det året sammenfalt med en viktig rettsavgjørelse som avgjorde at det igjen skulle være tillatt for homofile å gifte seg i California (link til sak på CNNs nettsider).

IMG_1826

Jeg var i California dels fordi jeg ca 7 mnd tidligere var desperat etter noe å se frem mot. Denne turen hadde den mest komplekse oppladningen jeg har hatt til en ferie noen gang. Dagen før jeg dro til Los Angeles, ble jeg utskrevet fra en døgnpost. Der hadde jeg vært en lengre stund, litt kort oppsummert, fordi våren 2013 var ekstremt kaotisk (mye symptomer – spiseforstyrrelse, selvskading, depresjon, søvnproblemer, utslitt, og litt mer).

Overgangen fra innleggelse til ferie var den kanskje mest ekstreme og fantastiske jeg har hatt. Det var himmelsk å dra avgårde, og jeg tror det var noe av det lureste jeg kunne ha gjort. I stedet for å rusle rundt i mitt vante miljø etter utskrivelsen – med masse muligheter for å tenke over ting – var jeg på andre siden av verden og fikk helt nye impulser.

IMG_1717
Tror ikke de to på bildet visste at de ble fotografert, og jeg så dem ikke før senere, da jeg så på bildet.

Jeg har aldri angret ett sekund.

IMG_1792

Grunnen for dette innlegget er at jeg i et par dager, egentlig pga årets Pride (som sammenfaller med en historisk avgjørelse i høysterett i USA, om grunnlovsfestet rett til ekteskap for homofile, linker til sak på Aftenposten) så har jeg blitt minnet på den Californiaturen i 2013, og hvordan jeg hadde det da, og tidligere på våren. Og også om hvordan ting har vært de to siste årene.

Jeg har hatt perioder der alt har vært så sort at jeg ikke så noen fremtid, jeg har hatt lengre perioder der jeg jobbet hardt for å overbevise meg selv om at det tross alt er bedre å leve enn ikke. Jeg har hatt lange, lange, lange perioder der jeg har villet leve, men uten å ha håp eller tro på fremtiden. Livet er jo virkelig ikke bare lett. Det kan til tider kreve meget bevisste handlinger og valg for å ta livslysten tilbake.

Så, dersom en person finner et annet menneske, uavhengig av kjønn, alder (innen visse grenser) og opprinnelse, som denne personen forelsker seg i, og som man vil LEVE resten av livet sitt sammen med – som man ser en fremtid sammen, som gjør at man selv vokser som person, som gjør at man blir nysgjerrig på den andre, på fremtiden, på livet sammen.

Da tenker jeg – det finnes lite som er mer verdifullt og meningsfyllt.