De gode tingene

(Dette innlegget skrev jeg for kanskje ett år siden, men jeg publiserte det aldri. Temaet er fremdeles relevant).

De gode tingene. De som gir glede, påfyll og mening, og som hjelper når det er vanskelig

I løpet av de siste årene, har jeg blitt nødt til å kjenne etter hva som hjelper når det er tøft og hva som kan være gode påfyll. Jeg har også erfart hvor viktig det er å ha sånne gode ting tilgjengelig, for å fylle på og komme seg gjennom når livet blir mye, vanskelig, smertefullt og overveldende. Jeg har skrevet noe om dette i et innlegg om å finne veien ut av depresjon.

Det er så viktig å kunne spille på lag med seg selv og ha gode verktøy tilgjengelig, ting som gjør godt. Uansett om det er når man står til halsen i en depresjon, sliter massee med en spiseforstyrrelse, kjemper mot selvskadetrang, venter på et krevende svar, eller om det er litt vel hektisk i hverdagen. Det er en ressurs å vite hva som hjelper for å ivareta seg selv, som hjelper for å roe ned, trygge, slippe ut stress, og som gir glede og påfyll.

Det finnes ikke én oppskrift som passe alle, men det finnes noe for alle, noe bra som hjelper når livet er vanskelig eller for mye. Jeg erfarer at det er lurt å ha flere ting, og både ting som kan gjøres alene, og sammen andre. Dessuten også ting som krever veldig lite energi og tiltak, når det ikke finnes overskudd, tiltakslyst, driv eller vilje.

Her er noen av de tingene jeg har samlet opp

  • Yoga – gjør at jeg får puste, roe ned og kjenne på kroppen. Når det stormer, kan det kjennes fint å merke kroppens styrke og stabilitet i mer fysisk vinyasa flow, for å oppleve at jeg kan stå støtt. Det er også godt å kjenne til rolig yoga, som kan gi et påfyll når jeg har gått tom.
  • Foto – har hjulpet mot angst og fortsetter å gi mye glede. Jeg tror foto hjalp meg mot angst, fordi det ga et fokusbytte og en kontakt med øyeblikket. Når jeg tar bilder beveger jeg meg også i et roligere tempo. Tanken var aldri at dette var noe jeg skulle bli flink til, så jeg har aldri lagt noe press på meg selv når jeg tar bilder. Da jeg kjøpte meg et systemkamera (Samsung NX300), la jeg lista helt nede på bakken, for å gi meg en aktivitet der jeg kunne stille med blanke ark og uten forventninger til resultater. Jeg ville forfølge en interesse, og hensikten var å prøve, lære, utforske og oppleve. Det gjorde det moro å prøve og feile for å lære. Det er det jeg fortsetter å gjøre.SAM_3876
  • Skrive/ blogge – ord på papir/ skjerm hjelper for å sortere tanker og rydde opp i hodet. Jeg skriver når og hvor som helst ved behov. Det aller meste leses kun av meg. Det gir frihet og avstand til ting. Åpenhet på bloggen gir mye, kanskje ikke bare frihet, men en slags indre styrke. Bloggingen har ført til at jeg begynte å snuse på kreativ skriving. For eksempel for å finne veien rundt selvsensur og skrivesperre. Det kan skape en ny vei inn i det som surrer på innsiden. Det kan lette og løfte litt på ting, så noe nytt får komme frem, og det er spennende.
  • Filmer/ serier – Det er herlig at det finnes så mange filmer uten mye drama og dybde, når livet blir mye drama og smerte. Action og eventyr er lettfordøyelig, underholdende og tilfredsstillende. Dersom kino ikke er et alternativ er jo Netflix, HBO etc bra.
  • Musikk – musikk kan muntre opp, roe ned, gire opp, gi utløp for det vonde. Noen ganger er det så godt å liksom pakke seg inn i myke toner, mens andre ganger er de smertefulle låtene akkurat rett. Det finnes musikk for ethvert humør, og det er musikk som kan løfte meg opp når jeg er nede, eller holde følge med gleden når ting er bra.
  • Mennesker – fine mennesker i livet er som gull i skattekisten. Noen ganger er det fint å slippe å si noe om hvordan ting er, og da er det supert å ha noen å gjøre ting med. Andre ganger er det godt å ha noen som lytter, en å skravle og le med, en som tilbyr en skulder å gråte på, en klem, en tekopp, eller en sofa når det ikke er greit å være alene.
  • Tur/ natur – turer i skog og mark, i parker, i byen. Natur = ❤ Turområder er både lett tilgjengelig og stort sett er det enkelt å komme seg ut.IMG_3284
  • Bokhandelen – å bli inspirerert, kjøpe en bok som vekker interessen, oppdage en ny verden, en god roman, lære noe nytt, finne nye notatbøker, mandalahefter, tegnebøker, skrivesaker, ringpermer og kontorsaker for å organisere. Hvem sier at lykken ikke kan kjøpes for penger 🙂
  • Te – Jeg er kaffeavhengig, men veldig glad i te. Den varmer på en god måte.

Dette er ikke en fullstendig liste eller en oppskrift. Det er vel så mye en påminnelse til meg selv, at det er mye som gjør livet rikt, bra og som hjelper når det er vanskelig. Det er godt å ha i bakhånd.

Hvilke tanker tenker jeg om meg selv og hva gjør det med meg?

Å klare å få tak i de negative/ selvkritiske tankene jeg tenker om meg selv har vært et stort steg, men det alene har ikke hjulpet tilstrekkelig mot hverken selvskadingen, spiseforstyrrelsen eller selvhatet/ selvforakten.

Å få en avstand til de tankene, gjennom å være rolig nok til å se dem – det er enda et stort steg.

Å observere tankene, ha ro nok til å se dem på avstand, føle hvordan de påvirker meg OG tenke at det ikke nødvendigvis stemmer. Det har vært/ er et kjempestort steg.

Det som «gjenstår», er det leddet fra innsikt til god handling:

Hva trenger jeg for å få det bedre? Dette er kjempevondt og vanskelig, hva gjør jeg nå?

Det leddet er selvmedfølelse – og går ut på å kjenne etter når noe er vanskelig og ha et ønske om å møte seg selv med vennlighet, varme og omsorg. Altså møte seg selv med egenomsorg, ikke selvdestruktivitet og kritikk.

Jeg har hatt noen interessante insiktsrunder de siste ukene. Ting skjer plutselig fort når noen brikker faller på plass. Så dette er et litt langt innlegg om mine seneste erfaringer.

Fra mentaliseringsbasert terapi kommer tanken om «minding the mind» – hva skjer i tankene, stemmer de? Hva tenker andre, stemmer det? Kan jeg vite? Er det nødvendigvis sant selv om jeg tenker det? Det handler om å ha en interesse for tankene og følelsene mine og andres. En frase som går litt igjen «forstå seg selv utenifra og den andre innenifra».

Det er en terapeutisk retning som har gitt gode resultater for flere problemstillinger, og som det nå forskes mye på. Sjekk for eksempel ut Finn Skårderud, Sigmund Karterud og Institutt for mentalisering.

Fra Compassion focused therapy kommer tanken om at gjennom å føle indre ro og trygghet, kan man møte seg selv med større egenomsorg og medfølelse, varme og vennlighet – OG på denne måten også møte andre med større medfølelse, varme og vennlighet.

En terapeutsik retning som det også vies mer forskning til, for det viste seg å hjelpe pasienter som slet med kronisk depresjon, og viser seg å kunne hjelpe særlig mennesker som strever med stor utrygghet, selvforakt og skam (noe for eksempel mange som har en spiseforstyrrelse strever med). Sjekk for eksempel ut: The Compassionate Mind. Sjekk også ut Paul Gilbert (grunnleggeren av CFT) på YouTube, dyktig og engasjert psykologiprofesser som foreleser om CFT.

Det jeg erfarer er at

det er selvkritikken og selvforakten som gjør at spiseforstyrrelsen fremdeles sitter i. Jeg har ikke egenerfaring med CFT-behandling, der har jeg derimot lest og sett noen foredrag, og gjort litt research og oppdaget at CFT passer fint sammen med tilnærmingen i yogalærerutdannelsen jeg har fulgt et år.

Ved å lære om CFT så fikk jeg en dypere forståelse for og følte tydeligere på sammenhengen mellom mine egne problemer, selvforakt/ selvkritikk og skam og manglende evne til å ha selvmedfølelse med meg selv (selvskading og spiseforstyrrelse er jo ikke akkurat egenomsorg). Jeg kommer igjen i kontakt med hvor viktig det er å ha egenomsorg og føler faktisk på konsekvensene av hva det gjør å ikke vise selvmedfølelse. Hvordan det rett og slett kan opprettholde dyp utrygghet og selvforakt (ikke bare spiseforstyrrelsen/ selvskadingen).

Hopper videre til yoga, som jeg har mye erfaring med. Og som jeg er veldig takknemlig for og fornøyd med at jeg valgte å stole på.

Jeg har hatt et kjempeutbytte av yoga, for yogaen gjør meg rolig. Nervesystemet er i balanse og jeg klarer å kjenne stadig bedre hvordan jeg har det. Jeg føler mer av det jeg føler. Det at yogaen også hjelper meg å roe ned nervesystemet, gjør at jeg klarer stadig bedre å tåle det jeg føler.

At jeg klarer å ha en ro, gir meg også mulighet til å få en liten avstand til tankene når jeg gjenkjenner en selvkritisk tanke. Nå kjenner jeg stadig tydeligere hvor og når de dukker opp. Slitsomt i grunn.

En grunnpilar i yogaen er ahimsa -som ofte oversettes med ikke-vold eller non-violence. Dette omfatter fysisk vold, men også ord og tanker. Jeg har kjent at yogaen har gjort det enklere å handle mindre selvdestruktivt. Men tankene bak sitter hardt i.

Så det jeg erfarer er veldig viktig – er å ta valg som er gode, både litt kortsiktig og særlig på langsikt. Det er ikke bare enkelt. I den prosessen er det veldig viktig å ha støtte. Jeg er glad og takknemlig for at jeg har et nettverk, og jeg utfordrer meg selv på noen valg.

You live, you learn synger Alanis Morisette.

Takk for tålmodigheten med dette lange, ustrukturerte, selvhjelpspsykologiinnlegget.

Aksept og nysgjerrighet

Jeg tror virkelig ikke det er mulig å komme utenom det at for å bli av med en spiseforstyrrelse og selvskadingsproblematikk, samt selvforakt og negative tanker om seg selv, behøves en stor dose aksept og mye nysgjerrighet.

Aksept om at

  • ja, jeg har en milliard tanker som sier og roper negative ting, men disse tankene ER ikke meg. Jeg HAR tankene, men jeg ER ikke tankene. De tankene er heller ikke en evig sannhet. De kommer og går, påvirket av dagsform, opplevelser, vind og vær (nær sagt), men de er ikke en sannhet. Jeg behøver altså ikke å la tanken «jeg er verdiløs» – få bedre feste, og påvirke meg noe mer enn jeg lar tanken «jeg liker ikke den låta» påvirke meg. Det er jo ikke helt så enkelt, men en tanke er vel egentlig bare en slags lynrask observasjon vi gjør oss, og kanskje registrerer vi noen av dem mye tydeligere enn andre (eks: jeg er verdiløs). Utfordringen ligger i hvor automatiserte de tankene er og hva de drar med seg.

  • ja, jeg må også akseptere at livet er vanskelig og krevende, og at ting ikke nødvendigvis blir som jeg ønsker. Jeg må også akseptere at kroppen min trenger næring for å fungere optimalt. Den trenger også ro, søvn og hvile.

  • følelser kommer (og går), og de kan være vonde og vanskelige og nesten umulige å tåle, men de går over. Dette er krevende.

  • det er ting i livet som jeg ikke kan endre på. Det er ting som har skjedd. Det er ting jeg ikke kan gjøre noe med nå. Og selv om det preger meg og har preget meg mye, så kan jeg ikke endre på det. Men jeg kan

  1. endre på hvordan jeg forholder meg til meg selv
  2. endre på hvordan jeg forholder meg til det som har skjedd
  3. jobbe med å akseptere ting som har preget meg
  4. fokusere på det som fungerer

Dette er også krevende, men m u l i g med tid og støtte.

Nysgjerrighet er en kjempevesentlig ingrediens. Nysgjerrighet drepte depresjonen min på et eller annet vis. Da jeg hadde mistet fotfeste og var suicidal, så var det nysgjerrighet – som på et eller annet tidspunkt dukket opp, og reddet meg inn litt.

Depresjonen overlevde ikke nysgjerrighet. For nysgjerrighet er kreativitet, liv, utforskning, oppdagelser, lyst, vilje, håp, mens depresjon kan oppleves som fravær av dette (tomhet, håpløshet).

einsteins-curiosity

Så nysgjerrighet har kommet og kommer godt med.

Nysgjerrighet er også en god hjelp når det kommer til alle de negative tankene og vonde følelsene. Det er tricky as hell, men altså – å ha en nysgjerrig innstilling til de negative tankene… hjelper. Jeg tror det gir meg større selvaksept, og forståelse for de tankene.

For – det er jo grunner for alle de negative tankene, så ved å vie dem litt tid og nysgjerrighet, så kan de «fortelle» litt hvorfor de er der og det gjør også at de mister litt taket og (emosjonell) intensitet.

Eksempel – om jeg har levd store deler av livet etter den ubevisste tanken om at folk automatisk vil mislike meg, og så begynner å stille litt spørsmålstegn ved den tanken; Og kanskje også tester den ut litt (innvendig) når jeg er blant folk jeg kjenner, så vil jeg kanskje merke og føle at det stemmer jo faktisk ikke. Responsen jeg får viser ikke forakt og avsky, som den skulle gjort om min tanke stemte.

Dette her er jo ikke gjort over natten,
og det er noe som krever
aktiv innsats og bevisstgjøring for å øve inn nye tankemønstre.

Men – det ER mulig å endre hvordan man forholder seg til seg selv og til andre, og det ER mulig å lære å tåle seg selv, akseptere seg selv og kanskje til og med like seg selv.

Det ER mulig å gå fra selvforakt og selvhat til selvaksept.
Det ER mulig å bli venn med seg selv.

Self-acceptance

Hmmmm

Jeg tror jeg ser hvor det startet. Det med å føle seg feil og til bry, jeg skrev om det her.

Kan hende tar jeg feil, det har skjedd før, men jeg oppdaget nylig hvor det føltes som det hørte litt naturlig hjemme.

Så – ok. Det innebærer å gi slipp på noen ting. Det kan gå. Det kan ta tid, men det kan gå.

Utenom det gir det mening å fokusere på de gode tingene i livet mitt, de fine menneskene, de interessante tingene, de inspirerende tingene, det som gir glede, det som utfordrer, det som tar meg fremover i livet. Dit jeg vil, en ukjent vei. Nysgjerrighet fikk feste for en tid tilbake.

Ven(d/n)epunktet

Refleksjoner. Håper du som leser bærer over med meg. Kan hende det er litt vel svevende.

Vendepunktet ble en mulighet da jeg begynte å bli venn med meg selv. Vendepunktet der det å være vennlig mot meg selv gjør at spiseforstyrrelsen og selvskadingen (og andre ting jeg gjør/ sier/ tenker for å slå meg selv ned/ være slem mot meg selv) faller seg mindre og mindre naturlig. Der det blir mindre selvfølgelig å skade meg selv og mer en mulighet å være snill med meg selv og ta meg selv på alvor.

Det er upresist å kalle det et «punkt», det er heller et område som jeg har beveget meg nærmere over tid, og så gått innom, ut av, inn i, ut av, bort fra, tilbake til, osv.

Det er ikke et statisk punkt, som i betydningen at når jeg har møtt det, så er det alltid der. Nei, det er noe som krever bevisst, aktiv og til tider beinhard jobbing for å ha med meg.

Det må jobbes inn i tankene i tillegg til i handlinger, for det destruktive starter jo i tankene, og de kan rase av gårde og bli en destruktiv handling.

Vennepunktet – når det å ivareta meg selv, være snill, vennlig og raus mot meg selv blir en mulighet, et valg, og gradvis kanskje en selvfølge. Foreløpig ikke en selvfølge, men en mulighet og i det valg.

Det er kanskje fristende å si at spiseforstyrrelsen og selvskadingen er umodne og barnslige måter å håndtere livet på. Men så er det jo ikke så enkelt, og for meg har det ikke vært så tydelig.

Jeg har følt at det har vært naturlig, selvfølgelig og uungåelig å vende sinne innover mot meg selv. Og det har ligget en automatikk i å være selvdestruktiv.

Når begynner man egentlig å sette spørsmålstegn ved de automatiske tanke- og atferdsmønstrene i livet sitt? Når begynner man å forstå at det finnes andre måter å tenke på, se verden på? Når begynner man å forstå at det man gjør ikke er bra for en selv? Når begynner man å se at en selv må gjøre endringen? Når forstår man at man skader seg selv? Når våger man å innrømme det? Når våger man å gi slipp?

Det har tatt meg tid. Det er ikke fra dag til dag en endring til det mer selvivaretagende. Det er en langsom prosess.

Den er langsom fordi det innebærer så mye å gi slipp på automatiske mønstre, finne nye strategier og stole på at de er gode nok til å overta.

Den er langsom fordi de destruktive mønstrene ble utløst, utviklet, innarbeidet og opprettholdt av ulike årsaker/ på ulike vis. Og det er ganske omfattende og se hvordan disse mønstrene og årsakene påvirker og henger sammen, og å håndtere dem etter som de dukker opp på ulike områder.

Det er tanke- og atferdsendring, som tydeligvis er mulig, men det tar tid og det er kjempekrevende. Men det er mulig. Kanskje er det i ferd med å løsne, når jeg har gjenkjent vennepunktet.

En vei ut av det destruktive legges når jeg klarer å møte meg selv med vennlighet.