10. Yogaglede – Antigravity yoga for frykt

Etter et langt opphold, er dette det 10. innlegget i min bloggserie om Yoga som selvhjelpsverktøy. De andre innleggene kan finnes her om det er av interesse 🙂  Bakteppet er presentert her: Bloggserie om yoga.

Veien ut av en spiseforstyrrelse og selvskadingsproblematikk har for meg opplevdes som å nøste i lag. Jeg kjente uro bak det numne laget, så angst bak uroen, og deretter blant annet frykt bak angsten. Det var en lang periode som var veldig krevende, og da ble det også tydelig for meg at jeg trengte noen bevisste knagger. Ting som hjalp.

På yogafronten var Antigravity yoga en yogaform jeg kunne planlegge inn når jeg visste at dagen kunne bli tøff. Jeg visste at uansett hvordan jeg hadde det før jeg kom, ville jeg føle meg bedre etterpå, og i hvertfall ikke verre. Det ga meg noe å se frem til.

For… HVOR ofte henger vi egentlig oppned etter at vi fylte – hva – 10 år? Det er overraskende GØY å skifte perspektivet totalt ved å få hodet ned, uten at vekten er på hodet eller armene.

AG-inversion

Grunnleggeren av antigravity yoga heter Christopher Harrison, og jeg mener jeg har hørt han kommer fra sirkusbransjen.

Yogaformen kan gjøres både enkel og avansert. Man trener både styrke og fleksibilitet, også utforsker man den populære komfortsonen og kjenner kanskje litt på frykt og mot.

Det er kanskje en yogaform der man må passe litt ekstra godt på ryggen sin, aktivere kjernemuskulaturen og lytte til kroppen, ettersom ryggen får en ekstra strekk når man henger i slyngen.

I denne videoen kan dere se Christopher Harrison i fri utfoldelse:

 

Mine erfaringer var blant annet at jeg fikk en god oppkvikker av å få henge opp ned. Også var det veldig fint å henge vektløs i lufta, og svinge frem og tilbake.

Det er heller nesten ingenting jeg har opplevd, som har lettet på frykt og angst som det å henge opp ned, svinge frem og tilbake med armen strukket frem, som om man var supermann, og si «svooooosj». Jeg er bare lei for at jeg ikke har et bilde av akkurat det 🙂

Å le er en gave.

Jeg har ledd så mye på de timene, godt gjemt inne i slyngen, og i herlige (mer eller mindre kontrollerte) ufarlige svev over gulvet. Det var så verdifullt å oppleve når jeg var angstfylt, utslitt og redd. Også var det ikke så farlig hvordan det så ut eller om jeg fikk til ting. Stort sett alltid var det noen som aldri hadde prøvd før, og alle er like klønete og usikre nybegynner første gang man bruker slynga. Man ler like godt av seg selv som med de andre.

Om du skulle være interessert i å teste dette fenomenet, så er det flere steder hvor man kan teste yoga i slynge. Sats Elixia har det på flere av sine sentre, og flere yogastudioer har det. Det kan gå under ulike navn i kombinasjon med yoga, som «slynge-«, «-swing», «aerial-«, «antigravity-«. Søk og les på nettsidene til yogastudioet om dette frister 🙂

Advertisements

9. Yoga, oppmerksomt nærvær og pust ved angst, selvskading og bulimi

Dette innlegget er det 9. i min bloggserie om Yoga som selvhjelpsverktøy. De andre innleggene kan finnes her om det er av interesse 🙂  Bakteppet er presentert her: Bloggserie om yoga.

Dette er noen av mine erfaringer rundt hvordan jeg har merket at pust, oppmerksomt nærvær og fysisk yoga av ulike former, har hjulpet og hjelper ved angst, selvskading og bulimi.

Angst
Jeg hadde en aha-opplevelse for et par år siden. Jeg gikk fra jobb, jeg var full av angst som ble vekket av alle lydene, trafikken, alle menneskene da jeg kom ut. Jeg kjente tunnelsyn, tåkesyn, pusten satt høyt oppe i brystet, og jeg hadde mest lyst til å løpe så fort jeg kunne gjennom hele folkemengden. Og jeg tenkte at jeg hatet alt ved det øyeblikket. Og hadde samtidig også mest lyst til å bare hylgrine.

I det som kjentes så hektisk, stoppa jeg opp. Jeg ble stående helt stille midt på gata og begynte å ta inn det som skjedde rundt meg, og etterhvert også i meg. Jeg så ansikter, fargen på himmelen og om det var skyer på himmelen og hvilken form skyene hadde. Jeg registrerte vinden, og jeg merket at jeg separerte ut enkeltlyder fra det som jeg i angsten oppfattet som sammenhengende støy. Jeg observerte menneskemassen rundt meg, så fra en folkemasse ble den til enkeltpersoner, familier, grupper med folk i ulike aldre. Det fikk meg ut av angsten og ned i øyeblikket.

Da jeg stoppet opp, ble det mulig å rette oppmerksomheten mot pusten og kontakten med bakken. Jeg kom ut av angsten og ned i kroppen.

Da jeg for noen år siden begynte noe mer aktivt å praktisere mindfullness, eller oppmerksomt nærvær, i hverdagen, var det fordi jeg hadde kjent ved flere anledninger at det var så veldig god hjelp blant annet ved angst. Så jeg kjente at dette var noe jeg måtte gjøre, og virkelig fikk noe godt ut av.

Et poeng er at det tar tid og regelmessig øving før effekten kjennes og før det blir et nytt mønster som er solid nok til å overta det gamle innarbeidede mønsteret. Det har jeg mye erfaring med, og jeg har fremdeles noe å øve på.

Nå var dette noe som jeg stadig oftere begynte å merke at hjalp meg, så da falt det seg naturlig å utforske det videre. Hvordan jeg har «etablert» en mindfulness-praksis ser litt sånn ut:

  1. Jeg innstallerte en app på mobilen som jeg satte alarm på. Den gir meg da jevnlige påminnelser, og det kan være en beskjed som inviterer til å «pusse tennene med tilstedeværelse» eller et spørsmål om jeg vil meditere.
    1. Bare at jeg får påminnelsen gir effekt, selv om jeg ikke helt gjør det som foreslår, bare fordi det blir en pause fra det jeg holdt på med og en påminnelse om å være til stede i øyeblikket.
    2. Når jeg gjør en 3 minutters meditasjon så gir det mye, og det er overkommelig i en hektisk hverdag. Det er jo nettopp i en stresset hverdag at pausene er mest verdifulle, men da må de kjennes overkommelige.
  2. Når jeg er ute og går, tar jeg meg ofte i å legge merke til detaljer – noe som også er forsterket av fotointeressen min.
  3. Gjennom yogaen får jeg fokus på pust, kroppslige erfaringer av effekten av ulike pustemåter, mindful bevegelse og oppmerksomhet på øyeblikket.

Dette var en måte som fungerte for meg. Litt, ofte og over tid. Det fungerer virkelig. Over tid gjør dette at det blir enklere å stoppe opp der det tidligere ikke var mulig å avbryte en reaksjonskjede. Det gjør det også enklere å endre på automatiske mønstre.

Selvskading og bulimi

Det jeg også har merket, er effekten på selvskading og bulimien. Med selvskadingen så har jeg erfart over tid at pusten kan roe meg ned, at jeg kan lande i kroppen og at det er et trygt sted å være. I min egen kropp. Det gjør at jeg kan tåle stress/ belastninger og følelser uten å avreagere med selvskading. Oppmerksomt nærvær og pust har lært at jeg kan gi meg selv små pauser, og det gir valgmuligheter og handlingsrom.

Yoga, pust og mindfulness har hjulpet, og hvordan det hjelper henger sammen med tilstedeværelsen jeg får, den indre roen som fremmes av rolig pust og rolig yoga, at tankene roer seg og blir mindre påtrengende, at følelser kan få plass og rommes, og vennligheten jeg øver på å vise meg selv gjennom medfølelse i oppmerksomt nærvær.

Når det parasympatiske nervesystemet aktiveres, så gjør det at kroppen blir avspent og faller til ro, og da er ikke det urolige, angstfylte grunnlaget for bulimien til stede. På den måten merker jeg at dette hjelper på bulimien også.

 

8. Yoga for et hvert humør/ energinivå

Dette innlegget er det 8. i min bloggserie om Yoga som selvhjelpsverktøy. De andre innleggene kan finnes her om det er av interesse 🙂  Bakteppet er presentert her: Bloggserie om yoga.

Det slår meg at det nok er en litt rotete bloggserie, og jeg tror jeg gjentar meg selv en del. Så jeg lurer på om det krever litt tålmodighet fra leseren 🙂 Beklager dette, men det er altså også et første forsøk på å gjøre noe sånt 🙂 Og ambisjonen om 1-2 innlegg per uke fløy ganske raskt ut av vinduet 😉

Dette blir et kort innlegg.

Det finnes en yogaform som kan passe for et hvert humør og energinivå, har jeg oppdaget. I yogaen kan jeg finne fokus, oppdage lek, styrke, kjenne avspenning, avslapning og dyp pust, ro eller utfordring og en utforskernysgjerrighet.

Jeg kommer til å fortsette på dette temaet i neste innlegg i bloggserien.

7. Bruke yoga bevisst

Dette innlegget er det 7. i min bloggserie om Yoga som selvhjelpsverktøy. De andre innleggene kan finnes her om det er av interesse 🙂  Bakteppet er presentert her: Bloggserie om yoga.

I dette innlegget går jeg litt inn på hvordan jeg har brukt yogaen bevisst, og det var noe som vokste frem over tid. Dette ble et litt hakkete og hoppete innlegg. Jeg er litt sliten nå når jeg skriver det, men så følte jeg at det passet å skrive det, for jeg har vært på yogaseminar i helgen om yogaterapi. Det kjentes litt som å slutte sirkelen, for dette innlegget handler om å bruke yoga bevisst, og i helgen har jeg kjent hvor godt påfyll yogaen er.

Roe ned angst
Ved angst har det hjulpet meg å puste og gjøre yoga. Det har løsnet opp spenningene som følger en langvarig angstfølelse, og roet angsten.

Samtidig er ikke yoga det eneste som har hjulpet meg ved nettopp angst – da har også foto hjulpet mye. Jeg tenker det handler om tilstedeværelsen og oppmerksomheten mot noe utenfor meg selv, og fokuset på noe som er konkret.

Ved stress/ myke opp en stiv og sliten kropp
Når jeg har stresset meg inn i en hard knute som ikke puster, kan det kjennes som magi å få sjansen til å puste, strekke og myke opp en anspent kropp. Så jeg har brukt og bruker yoga og pust for nettopp stressmestring og merker at det roer ned et aktivert sympatisk nervesystem.

Angst og frykt gir også mye spenninger og vondter i kroppen. Ved angst er kroppen  i beredskap hele tiden, så musklene kan ikke slappe av. Kroppen kan ikke slappe av. For nervesystemet signaliserer at den må være klare for kamp eller flukt. Selv om det er hensiktsmessig i korte perioder for å mobilisere (positivt stress), er det skadelig om stresset vedvarer (negativt/ langvarig stress). Og det blir slitsomt, fordi kroppen mobiliserer så voldsomt.

Da har det lindret å gjøre rolig yoga, for å løsne opp muskelspenninger.

SAMSUNG CSC

Noe å se frem til
I noen vanskelige perioder, der det for eksempel var krevende å gå i behandling, kunne jeg planlegge inn en yogatime som jeg kunne se frem til. Noe som kan være uendelig vanskelig når man går i terapi og behandling – er den følelsen av sårbarhet når du går derfra. Du går ut, ferdig med timen, og så… veien videre. Hva gjør du da? Hvordan håndtere det du går derfra med? Yogaen kunne gi et fokus og noe å se frem til.

Ikke visst hva annet jeg skulle gjøre
Det var spesielt en opplevelse, som har vært livsendrende. Det var i oktober 2014. Jeg hadde selvskadet og måtte innom legevakten. Etterpå gikk jeg på timen på et fast yogakurs jeg da fulgte, i terapeutisk yoga.

Jeg visste virkelig ikke hva annet jeg skulle gjøre. Tanken på å ringe en venn var veldig fjern, og det henger nok sammen med skammen jeg følte. Det var jo noe jeg hadde gjort selv, og jeg tror ikke jeg helt kunne forklare at jeg hadde det så vanskelig at jeg hadde selvskadet, eller at jeg ikke følte at jeg hadde hatt et annet valg enn å selvskade. Så jeg klarte ikke å ringe en venn. Jeg var også helt tom, fjern og utslitt. Så jeg gikk på yoga.

Siden dette var terapeutisk yoga, og jeg hadde gått der noen uker, hadde jeg fått noen erfaringer med at det var greit å komme og ikke ha det bra. Det var greit å komme, gråte, bare være, kanskje si noe om det, eller ikke. Det var greit å være der man var, og den man var. Så jeg gikk på den yogaen og tenkte at jeg kanskje bare kunne dele noe om hvordan jeg hadde det. Det har jeg skrevet om i dette innlegget: Til ettertanke.

Opplevelsen det ga, var at jeg ble møtt, rommet, tålt, akseptert. Og DET gjorde at resten av kvelden ble til å holde ut.

Noe av det viktigste og mest helbredende jeg har kjent – er de møtene der jeg har følt meg tålt og rommet, SOM den jeg er, MED det jeg kommer med. Sånne møter har jeg hatt flere av gjennom yogaen siden da, og andre steder, og jeg tror min forståelse av det startet i den yogasalen og med den terapeutiske yogaen høsten 2014.


Jeg har valgt yogaen inn selv om jeg fikk høre av en psykolog at det kanskje ikke alltid var så lurt. Yoga og pusteøvelser kan åpne opp låste muskelspenninger og dermed slippe til følelser som har sittet fast i kroppen. Så det kan vekke følelser og minner knyttet til følelsene – og det kan bli mye å tåle. Det er viktig å være oppmerksom på det, og ta litt hensyn til det så man ikke presser seg inn i noe man ikke er klar for.

Personlig har jeg ikke følt at jeg blir verre av å gjøre yoga. Selv om det kan åpne opp ulike reaksjoner, så har jeg ikke tenkt at det er yogaen i seg selv som har gjort at jeg har følt meg dårlig, på den måten at jeg bør unngå yoga (yoga er også så mangt har jeg lært med tiden). Jeg har heller ikke følt at yogaen har gjort meg verre, og jeg har hatt så mange gode møter gjennom yogaen, blant annet på grunn av dyktige yogalærere. Jeg har hatt positive fysiske opplevelser, kjent på mestring og kroppslige aha-opplevelser. Yogaen har også føltes riktig, fordi det har vært mitt valg, ikke noe andre har bedt meg om å gjøre. Dermed har jeg fortsatt å komme til yoga.

Samtidig har jeg blitt mer bevisst hva slags yoga jeg gjør og hvordan jeg gjør yoga. For jeg kan erfare at ikke all yoga passer til enhver tid. Det handler også om egenomsorg og grensesetting. Er jeg sliten, går jeg ikke lenger på den mest dynamiske og fysisk krevende yogaen. Og har jeg vært veldig langt nede eller er helt utslitt, gjør jeg kanskje yoga hjemme for meg selv og da kan jeg styre helt selv hva jeg gjør.

Noen ganger går jeg en tur i skogen eller leser en yogabok, det er også yoga 🙂

Jeg har aktivt valgt yogaen inn i mitt liv, fordi jeg har gjort meg erfaringer at det gjør godt for kroppen, at jeg opplever at det roer meg ned og gjør meg mer avslappet og avspent, og fordi jeg har hatt så mange trygge, varme og gode møter. Yogaen gjør også at jeg vil være snillere med meg selv, som da blir en støtte og hjelp for spiseforstyrrelsen. Også har det over tid blitt et mer og mer bevisst valg, til det nå er noe jeg ikke ville vært foruten.