Et fortvilet, frustrert utpust

Jeg visste faktisk ikke om jeg våget å publisere dette. Jeg skriver dette mest fordi jeg er fortvilet, trist og sint.

Jeg har nettopp opplevd å miste en jeg er glad i på grunn av en spiseforstyrrelse. Det har vært vondt og vanskelig å stå på sidelinjen, tidvis så vanskelig at jeg ikke føler at jeg har klart det eller at jeg har strukket til i det hele tatt, og fordi jeg selv har kjent på at det å leve med en spiseforstyrrelse kan være helt jævlig.

Jeg vil aldri kunne vite hvordan min venninne virkelig hadde det. Bare hun kan vite det og bare hun levde i helheten av sitt liv. Noen ting vet jeg gjennom ting hun fortalte, andre ting kan jeg bare anta og gjette basert på hva jeg selv observerte og mine egne erfaringer med det å ha en spiseforstyrrelse.

Det finnes kanskje ikke en fellesnevner hos alle som har en spiseforstyrrelse, men om jeg skal driste meg til å utnevne en, så er det at en spiseforstyrrelse er en sykdom som forårsaker mye smerte. Før eller siden.

En spiseforstyrrelse er en lidelse som tar liv. Det er den psykiske lidelsen som tar flest liv. Den kan også virkelig redusere livskvalitet og stjele livsglede, og redusere livet til en tung utfordring og vond kamp for å holde ut.

Man overlever fremfor å leve

Ved siden av det som kan synes, som en tynn eller stor kropp, vektendringer, inntak av store matmengder, en som forsvinner inn på badet etter et måltid for å kaste opp, overopptatthet av kropp, for mye trening, tvangspreget trening, bygging av muskler, presset stemning eller irritasjon i forbindelse med måltider og samtaler om mat, tilbaketrekking fra sosiale settinger, unngåelse av fellesmåltider, unormale små eller store porsjoner, kun inntak av enkelte matvarer, strikte rutiner rundt når eller hva man skal spise, unnagjemming av matvarer, og flere slike ting…

… så er det alt det som ikke synes.

Alt man kan gå rundt med i skam og ensomhet. Den lidelsen det innebærer å leve med en spiseforstyrrelse er det ikke alltid mulig å sette ord på, eller mulig for en utenforstående å se eller forstå. Det er mye smerte og ensomhet i skam.

Det er utrolig hva som blir normalt når man har en sånn sykdom. Og det er en lidelse som kan føre med seg mye ukontrollert tvang i tanker og handlinger.

Det å lyve så mye for seg selv, som man kan ende opp med å gjøre, fordi sykdommen er så sterk at den har mer kontroll over deg enn du har over den, kan skape en stor avstand til dem som bryr seg om en. Og det skaper en enda større avstand til en selv. Og det kan medføre selvforakt og skam fordi man vet at man lyver for dem man er glad i. Og kanskje enda verre, man lyver for seg selv.

Å leve med en spiseforstyrrelse kan føre til at man til slutt mister troen på at det kan bli annerledes eller bedre. Normalen er den hverdagen man står i. Man kan miste seg selv helt, gå seg vill og bli sittende bom fast. Det kan bli en forsvarsmekanisme å si at det går bra, at man vet man man er blitt for tynn, eller at man spiser for mye.

Det kan innebære at man føler at man må holde andre på avstand, for skammen som kan oppstå i det å leve med en spiseforstyrrelse, kan føre til at man tenker «dette er det overhode ingen som kan forstå, tåle eller må se«.

Når man står på badet og tørker oppkast, er redd for at noen skal lukte noe, eller når man blir redd fordi det var blod i oppkastet, eller når man ligger i senga med så mye angst at man tror man skal dø, og man plutselig blir redd for at hjertet skal stanse. Eller man skammer seg over hvor mye man spiser og ikke kan forestille seg at noen skal se det. Eller man skammer seg over handlekurven sin og går fra butikk til butikk så ingen skal kunne se helheten.

Ingen kan tåle meg, ingen må se

I den ensomheten kan man finne selskap i spiseforstyrrelsen, som aldri svikter og som tåler alt, men som stadig krever mer, og tar opp mer og mer av livet.

Virkeligheten kan være at man sulter seg, planlegger hvert måltid og teller kalorier, nekter seg mat og mattyper, overspiser og kaster opp over et toalett eller i noe man har tilgjengelig, misbruker avføringspiller, presser seg selv på enda en treningsøkt, eller spiser til man ikke orker mer, for så å drukne i skammen over at man ikke klarte å stoppe, atter en gang.

En spiseforstyrrelse er en sykdom man mister kontrollen over. Den er ikke et valg. Den kan opprinnelig være en løsning på noe man ikke klarer å håndtere, og som så blir et problem.

Det er ingen som velger en spiseforstyrrelse

For de fleste er det nødvendig med profesjonell og langvarig behandling for å komme ut av en spiseforstyrrelse. Jo lenger man har vært syk, desto lenger tid kan det også ta å komme ut av sykdommen. Men det er alltid håp.

Det er også viktig å ha støtte i mennesker rundt seg. At man har mennesker som bryr seg, sender meldinger, inviterer en med, orker å være der. For veien ut kan være en beintøff kamp. For en spiseforstyrrelse fungerer også. Så veien ut må velges, og villes.

Det er en vei som fort ikke ser lik ut for noen. Men den veien finnes, for de aller fleste blir bra eller veldig mye bedre.

Organisasjoner som Spiseforstyrrelsesforeningen og ROS er en kjempehjelp for mange, men ikke alle er klare for å oppsøke dem selv. Jeg tror de færreste angrer på at de gir dette en sjanse.

Veien ut innebærer å gi slipp på noe som har fungert så lenge, til fordel for noe man kanskje kontinuerlig tviler på at kan bli en like god erstatning. For kan hende finner man ikke noe som fungerer like godt som spiseforstyrrelsen gjorde. Kan hende virker en annen hverdag enn nettopp den man står i, hvor enn tøff og krevende den er, uendelig fjern og uoppnåelig. Kan hende står man så fast i vanskelige mønstre som man ikke har sjans til å snu selv, uten skikkelig god og stabil hjelp, og kanskje er det nødvendig med en lengre miljøforandring og pause fra egen hverdag.

Så veien ut kan bli en seig kamp og en søken etter stadig nye ting, som kan gi mer og mer mening og som kan erstatte spiseforstyrrelsen bit for bit. Når en sykdom har tatt over livet, er det utrolig verdifullt og viktig å finne andre ting å fylle livet med, andre løsninger for å takle uro og vanskelige følelser, og noe å se frem til. Noe annet å se frem til enn neste møte med sykdommen.

Men noen blir ikke bedre.

Noen dør av spiseforstyrrelsen. Og jeg blir så utrolig trist og lei meg, og det gjør så vondt. For venninnen min døde. Så jeg puster ut en frustrasjon over en sykdom som kan være helt jævlig. Fordi jeg trenger det.

Reklamer

5. Veien ut av det fastlåste og tvangspregede

Dette innlegget er jeg usikker på. Jeg var også usikker på om jeg skulle ta det med på foredraget. Det føltes som at jeg hadde snakket for mye om meg selv allerede, og ikke kommet i gang med det jeg «skulle», nemlig yogaen. Samtidig var dette noe som ble tydeligere og tok mer form etter som jeg forberedte meg til foredraget, så jeg valgte å inkludere det. Så da gjør jeg det også her. Jeg håper ikke det blir for mye «meg».

I forrige innlegg skrev jeg noe om at recovery er en langvarig prosess, og kan være en lang vei. Det har for meg blitt tydeligere og tydeligere at jeg, på min vei ut av det fastlåste og tvangspregede, og de satte mønstrene, liksom jobber meg gjennom lag av ulike ting.

I blant kan det kjennes som jeg går de samme rundene igjen og igjen, og liksom aldri blir «ferdig» (hva nå enn det er), eller helt kommer forbi noe som nok stikker veldig dypt. Enkelte ting dukker opp igjen og igjen, og noen ting er det vanskelig å slippe.

Det jeg har lagt merke til, er at selv om rundene i blant kan virke like, eller at det føles som jeg har vært «her» før, så er det subtile eller store forskjeller. Kanskje har det tatt ny form eller dukker opp på en ny måte. Endringene kan spores ved å tenke litt tilbake og sammenligne.

  • Lag med symptomer
    • For meg tok symptomene i utgangspunktet form av spiseforstyrrelse, trening og selvskading. Jeg skjønte liksom ikke helt at det var et problem. Det var bare sånn jeg håndterte livet, som jeg tror jeg har nevnt noen ganger. I en periode selvskadet jeg bortimot daglig på jobb som del av en stressmestringsstrategi. Det funket kortsiktig. Derfor holdt det også på sånn ganske lenge. Men det løste jo ingenting. Problemene bak ble ikke borte, de ble bare parkert litt. Jeg går ikke videre inn på dette nå, siden jeg har skrevet en del om dette på bloggen.
  • Noen kaotiske lag
    • Det kan dukke opp mye når man begynner å åpne godt stengte dører gjennom at mønstre brytes (som ved den store endringen av trening min) og problemer og symptomer skal tas tak i samtidig.
    • I kaoslaget mitt har jeg opplevd mye stress, skam, sterk selvforakt, depresjon, symptomøkning, selvmordstanker, dårlig søvn og 2 innleggelser. Det var en total som ble for mye.
    • Da det ble snakk om innleggelse første gang våren 2013 ante jeg ikke hva jeg skulle tro, eller hvordan jeg skulle ta stilling til det. Jeg visste ikke hva jeg trengte for å løse det kaoset jeg sto i. Jeg skjønte heller ikke helt hva kaoset besto av. Jeg hadde ingen mestringsstrategier da som kunne holde ting i sjakk.
    • Da trengte jeg mer hjelp enn jeg fikk, innleggelse ble foreslått, og etter flere runder i tenkeboksen takket jeg ja.
    • 2013 er det sorteste året så langt i mitt liv. Jeg har nok ikke vært mer på bunn enn da, også var det første gang jeg traff bunn så hardt – så jeg hadde ikke erfaring med å komme meg opp igjen. Jeg hadde heller ikke erfaring med at opp ikke nødvendigvis betyr videre opp og frem. Da jeg litt ut på høsten begynte å gjenkjenne signalene fra runden på våren, ble jeg redd, for det var skummelt å kjenne: Er jeg her igjen? Skal det aldri bli bedre?
    • Det var mye som skjedde den høsten, og hektisk aktivitet bikket over og gjorde meg utslitt og gradvis mer deprimert. Til slutt skjønte jeg ikke hvorfor jeg sto opp, hva jeg gjorde i livet, hva som var meningen. Hygge og glede trengte ikke langt nok inn. Det ble tomt, sort, ensomt. Varsellampene ringte. Ny innleggelse. Jeg kom gjennom, og lærte noe mer. Det er ikke alt vi skal klare alene. Og jeg klarer ikke å gjøre alt.
    • Innleggelsene gav meg mye av det jeg trengte: Støtte, rammer, oppfølging, samtaler, trygge mennesker, forutsigbarhet, rutiner, mulighet til å hente meg litt inn igjen, perspektiv på timeplanen min (for mye aktivitet, for lite hvile, søvn og mat), tilbakemeldinger på situasjonen min. Og jeg hadde godt utbytte av yoga. Blant annet antigravity yoga, som jeg kommer tilbake til 🙂
  • Lagene der stadig mer faller på plass
    • Å gjenkjenne skam, uro, angst, frykt, usikkerhet, utrygghet, apati, overveldende følelser, nummenhet, stress – hvordan det kjennes på kroppen og at det kan lede til destruktiv atferd, for å numme eller fjerne – er beintøft og krevende, og viktig og nyttig.
    • Kunnskap gjør det mulig for meg å forstå hvordan reaksjoner henger sammen og hvordan f. eks. selvkritikk kan opprettholde spiseforstyrrelse og depresjon. Hvordan selvforakt og utrygghet kan lede til depresjon og suicidaltanker. Hvordan angst kan lede til ensomhet.
    • Kunnskap og erfaringer, også kroppslige erfaringer gjennom yoga, gir meg økt indre trygghet og forståelse for egne reaksjoner (symptomer). Ved å komme i kontakt med kroppen, med følelser, behov og ønsker, har jeg fått større innsikt i egen situasjon. Og jeg har gjort meg flere fine erfaringer med hva som fungerer og hjelper for meg.

Det er bevegelse og overlapp mellom lagene. Gradvise overganger. Ingen klare grenser eller slik at når et lag er møtt, så er det et tilbakelagt stadium. Symptomer kan henge med lenge. Det er nøsting i lag. Det tar tid. Det kan være frustrerende, men det er sånn det er.

Vi er mer enn våre symptomer og problemer

Dette ble det viktig for meg å ha med. Og fortelle meg selv. For i perioder kan det virke som livet kun er problemer og symptomer, og det er mye behandling og det er veldig tungt og det er mulig å føle selv at man reduseres til en diagnose man har fått.

Det er aldri sånn at man kun er sin diagnose, eller kun er sine symptomer og problemer. Til enhver tid er vi alltid mer og gjør alltid mer, enn å «være psyk».

Å ligge på en yogamatte å puste, var noe av det jeg stadig valgte inn – som var noe annet, og gav meg noe mer, og virket normalt og som ble så viktig for meg.

Til enhver tid er vi alltid oss selv, og bra nok. Vi er mennesker som har det vanskelig. Vi ER mer enn våre symptomer, problemer og diagnose/r. Alltid.

Self-acceptance

Neste innlegg vil handle om hvordan yoga ble mitt selvhjelpsverktøy 🙂 Lover at det nå blir mer yoga fremover! 🙂 ❤

 

Verdens internasjonale sykepleierdag

I anledning Verdens internasjonale sykepleierdag vil jeg rette en stor takk til de fine sykepleierne jeg har møtt i det offentlige helsevesenet.

I de periodene da ting var vanskeligst, mest kaotisk og mørkest, var det utrolig verdifullt å bli møtt av dyktige sykepleiere, som også var snille, tålmodige, tilgjengelige, åpne, varme, morsomme, varsomme, omsorgsfulle, engasjerte.

De har plastret, lyttet, snakket, klemt, smilt, oppmuntret, fleipet, støttet, trøstet, trygget, roet, vært medmennesker og ganske enkelt vært der.

Det er noen som har satt dypere spor, hatt ekstra betydning, var med lenger, sa ord som fremdeles henger i. Jeg er glad og takknemlig for at jeg møtte dere. E og C, spesielt. Takk.

Gratulerer med dagen, alle sykepleiere, og takk for den viktige jobben dere gjør.

Toleransevinduet, nervesystemet og følelser

Dette innlegget baserer seg på kunnskap om traumeteori (blant annet fra Modum Bad og RSVT Sør). Kunnskap om toleransevinduet, nervesystemet og følelsesregulering er for eksempel viktig for behandling av enkle og komplekse traumer, og i psykoedukasjon er det en del av stabiliseringsarbeidet og som hjelp for affektstabilisering ved å gi innsikt og forståelse for egne reaksjonsmønstre.

Å være innenfor toleransevinduet betyr at man er i en slags trygg sone. Når man føler seg trygg, kan man tenke og handle klart, og regulere og tåle følelser.

Dersom man opplever noe som gjør at man føler seg overveldet, enten emosjonelt eller fysisk, så aktiveres automatiserte flukt-, kamp-, frys- eller underkastelsesresponser. Dette er overlevelsesresponer som utløses automatisk, og man kan bli sittende fast i disse senere, slik at de samme responsene som var nødvendige på et tidspunk, blir uhensiktsmessige reaksjoner senere.

Snip20150925_2

Bildet (over og nedenfor) er fra en presentasjon om Traumeforståelse laget av RVTS Sør.

Man kan havne utenfor toleransevinduet ved at noe inni oss eller utenfor oss aktiverer nervesystemet (reptilhjernen) og dermed følelsene våre (følelseshjernen). Innvendig kan det være minner og tanker, utenfor oss kan det være mange ting; mennesker, ord, lyder, musikk, lukt, opplevelser, steder, farlige situasjoner.

Snip20150925_4

Sitter man fast i et overlevelsesresponssystem, og kommer oppi noe som ligner på noe vondt som har skjedd tidligere,- så vil nervesystemet fyre og hjernen signalisere at den samme responsen er nødvendig. Altså kan det hende man blir lammet av frykt, eller blir kjempesint (klar for angrep/ ta opp kampen), eller får panikk og flykter, eller underkaster seg og føler seg maktesløs og apatisk.

Snip20150925_5

Impulsen og følelsesreaksjonen kan virke lite sammenhengende med det som faktisk skjedde NÅ, men kroppen har ikke den samme tidslinjen. For reptilhjernen og følelseshjernen er responsen helt naturlig og automatisert, og fornuften bruker lenger tid til å komme på banen.

Dermed kommer man ut av toleransevinduet – enten overaktivert, eller underaktivert – og vil ikke være i stand til å tenke og handle klart, eller tåle og håndtere følelsene som dukker opp. Man kan bli redd, sint, få angst, panikk, eller lignende.

For å komme innenfor toleransevinduet sitt igjen og kunne ta i mot ny kunnskap, må nervesystemet roes ned. Signalene må kobles om. Prefrontal cortex – den reflekterende/ tenkende delen av hjernen – må fortelle følelsessenteret i amygdala, at dette ikke er farlig, så også impulssenteret roes. Situasjonen NÅ er ikke den samme, responsen er ikke nødvendig, det er ikke farlig lenger.

Noe som kan gjøre det krevende å roe et aktivert nervesystem, er at disse signalene fyrer mye sterkere signaler enn det pre-frontal cortex gjør (disse overlevelsesresponsene er sterke, for de skal holde oss i livet ved farer) så det kan ta tid før fornuften klarer å komme gjennom de automatiserte reaksjonene.

Hva som hjelper for å stabilisere et aktivisert fryktsystem varierer etter om man er overaktivert eller underaktivert. En som er overaktivert må roes ned, mens en som er underaktivert må «vekkes».

Tanken bak kunnskap om disse tingene i behandling, er at det vil hjelpe på sikt. Dvs. at den forståelsen og kunnskapen man får, blant annet vil bidra til at det blir lettere å regulere og tåle følelser, samt å tåle triggere (som tanker, følelser, minner, situasjoner, o.l.) som tidligere har utløst flukt-, kamp-, frys- eller underkastelsesresponser.

Noen av mine erfaringer

Kunnskap – Jeg merker at kunnskap hjelper – for å forstå hva som skjer, og hvorfor. Det er sammensatt, så det hjelper å forstå hvordan hjernen virker og hvordan nervesystemet påvirkes. Da får jeg noen knagger å henge ting på, som kan gjøre det enklere å forholde seg til reaksjonene. Reaksjonen er ikke bevisst irrasjonell eller overdreven. Den kan sies å være feilplassert og er liksom blitt med i bagasjen. Reaksjonene må møtes og håndteres på nye måter, for å påvirke koblingene i hjernen, og roe ned impuls- og følelsessenteret.

Pust – jeg merker at det hjelper å puste, men riktige pusteteknikker. Det som er med pusten, er at dersom jeg har angst, så kan feil pusteteknikk øke følelsen av hyperventilering og dermed øke angsten – mens en samlende pust kan roe ned hele nervesystemet. Der har jeg lært mye fra yoga.

Bevegelse – Det kan hjelpe å reise meg opp og gå rundt mens jeg rister på armer og ben. Det kommer litt an på hva det er som foregår. Det er kanskje spesielt virksomt om jeg har blitt sittende fast i en frys-reaksjon, så jeg må vekke meg selv.

Dette er krevende og lærerikt.

For den leselystne:
Stabilisering – det viktigste leddet i traumebehandling? (Tidsskrift for Norsk Psykologforening, Psykologi, nr. 7 2012)
Presentasjon Traumeforståelse (RVTS Sør, fra april 2013)
– Jeg har skrevet litt om hvordan yoga kan hjelpe for å finne styrke, balanse og ro i dette innlegget.

Aksept og nysgjerrighet

Jeg tror virkelig ikke det er mulig å komme utenom det at for å bli av med en spiseforstyrrelse og selvskadingsproblematikk, samt selvforakt og negative tanker om seg selv, behøves en stor dose aksept og mye nysgjerrighet.

Aksept om at

  • ja, jeg har en milliard tanker som sier og roper negative ting, men disse tankene ER ikke meg. Jeg HAR tankene, men jeg ER ikke tankene. De tankene er heller ikke en evig sannhet. De kommer og går, påvirket av dagsform, opplevelser, vind og vær (nær sagt), men de er ikke en sannhet. Jeg behøver altså ikke å la tanken «jeg er verdiløs» – få bedre feste, og påvirke meg noe mer enn jeg lar tanken «jeg liker ikke den låta» påvirke meg. Det er jo ikke helt så enkelt, men en tanke er vel egentlig bare en slags lynrask observasjon vi gjør oss, og kanskje registrerer vi noen av dem mye tydeligere enn andre (eks: jeg er verdiløs). Utfordringen ligger i hvor automatiserte de tankene er og hva de drar med seg.

  • ja, jeg må også akseptere at livet er vanskelig og krevende, og at ting ikke nødvendigvis blir som jeg ønsker. Jeg må også akseptere at kroppen min trenger næring for å fungere optimalt. Den trenger også ro, søvn og hvile.

  • følelser kommer (og går), og de kan være vonde og vanskelige og nesten umulige å tåle, men de går over. Dette er krevende.

  • det er ting i livet som jeg ikke kan endre på. Det er ting som har skjedd. Det er ting jeg ikke kan gjøre noe med nå. Og selv om det preger meg og har preget meg mye, så kan jeg ikke endre på det. Men jeg kan

  1. endre på hvordan jeg forholder meg til meg selv
  2. endre på hvordan jeg forholder meg til det som har skjedd
  3. jobbe med å akseptere ting som har preget meg
  4. fokusere på det som fungerer

Dette er også krevende, men m u l i g med tid og støtte.

Nysgjerrighet er en kjempevesentlig ingrediens. Nysgjerrighet drepte depresjonen min på et eller annet vis. Da jeg hadde mistet fotfeste og var suicidal, så var det nysgjerrighet – som på et eller annet tidspunkt dukket opp, og reddet meg inn litt.

Depresjonen overlevde ikke nysgjerrighet. For nysgjerrighet er kreativitet, liv, utforskning, oppdagelser, lyst, vilje, håp, mens depresjon kan oppleves som fravær av dette (tomhet, håpløshet).

einsteins-curiosity

Så nysgjerrighet har kommet og kommer godt med.

Nysgjerrighet er også en god hjelp når det kommer til alle de negative tankene og vonde følelsene. Det er tricky as hell, men altså – å ha en nysgjerrig innstilling til de negative tankene… hjelper. Jeg tror det gir meg større selvaksept, og forståelse for de tankene.

For – det er jo grunner for alle de negative tankene, så ved å vie dem litt tid og nysgjerrighet, så kan de «fortelle» litt hvorfor de er der og det gjør også at de mister litt taket og (emosjonell) intensitet.

Eksempel – om jeg har levd store deler av livet etter den ubevisste tanken om at folk automatisk vil mislike meg, og så begynner å stille litt spørsmålstegn ved den tanken; Og kanskje også tester den ut litt (innvendig) når jeg er blant folk jeg kjenner, så vil jeg kanskje merke og føle at det stemmer jo faktisk ikke. Responsen jeg får viser ikke forakt og avsky, som den skulle gjort om min tanke stemte.

Dette her er jo ikke gjort over natten,
og det er noe som krever
aktiv innsats og bevisstgjøring for å øve inn nye tankemønstre.

Men – det ER mulig å endre hvordan man forholder seg til seg selv og til andre, og det ER mulig å lære å tåle seg selv, akseptere seg selv og kanskje til og med like seg selv.

Det ER mulig å gå fra selvforakt og selvhat til selvaksept.
Det ER mulig å bli venn med seg selv.

Self-acceptance