Hva er det å stå i behandling for en spiseforstyrrelse?

Mon tro? Ja, hva innebærer det – eller hva krever det egentlig? Svarer jeg på det, egentlig? Jeg sammenligner det med en hjerteoperasjon.

Å være innlagt for å få behandling for en spiseforstyrrelse, krever alt jeg har, vil jeg nesten si.

Da jeg var 8-9 år, ble jeg operert for en hjertedefekt. Å være innlagt for en spiseforstyrrelse er ikke som å være innlagt for en hjerteoperasjon.

Les mer «Hva er det å stå i behandling for en spiseforstyrrelse?»

Reklamer

Veien ut går gjennom

Nå er det lenge siden sist jeg blogget. Det er fordi jeg har mer enn nok med å stå i behandlingen/ tilfriskningen på RASP. Jeg er ikke så god på å dele fra den reisen jeg nå har vært på i 7 uker. Det er ikke så mye som skjer, på en måte, samtidig som det skjer så innmari mye. Heldigvis er jeg fortsatt på RASP, kan jeg si. Det er tøft. Jeg ble inspirert til å skrive noe, så here goes.

Les mer «Veien ut går gjennom»

Avklaringer – jeg får testet hvor forberedt jeg er

Mulig triggende innhold om bmi og vekt i dette innlegget. Jeg omtaler ikke min egen vekt eller bmi, men jeg snakker om undervekt, om vektøkning, om bmi, om normalområdet jf nasjonale retningslinjer for spiseforstyrrelser. Dersom du tenker at dette kan være triggende for deg på noen måte, håper jeg du tar ansvar for deg selv.

I forbindelse med innleggelsen på RASP, skjer det en del avklaringer og planlegging. Nylig var jeg på et møte, der jeg og 5 fagpersoner (det brukes mye ressurser på meg) forsøker å komme frem til hvordan jeg kan få et best mulig opphold.

Ved RASP følges de nasjonale retningslinjene for spiseforstyrrelser, og ved behandling der man også skal redusere undervekt, er målet å få pasienten inn i normalområdet på bmi 20-25 (link her). Ved behandling av undervekt, kan det virke mot sin hensikt å sette et for lavt vektmål, da det kan opprettholde spiseforstyrrelsen. Det vil si at å bli skrevet ut før man har nådd en «ideell» vekt for sin kropp, kan innebære en stor fare for tilbakefall. I behandlingen er det også ønskelig  å komme inn i normalområdet, til minimum bmi 20, så raskt som mulig for å ha tid i stabiliseringsfasen – der kroppen skal få tid til å begynne å stabilisere seg og man kan få litt tid til å få med hodet på laget.

Jeg har hatt denne samtalen før, på Modum, men da hadde jeg ikke de tankene jeg nå har. Jeg var ikke egentlig klar for å gå opp i vekt for å bli frisk. Jeg ville virkelig bli frisk da også, for jeg merket hva sykdommen krevde av livskvalitet, og jeg prøvde å fortelle meg selv at da må jeg opp i vekt. Men tankene hadde ikke satt seg som den har nå.

Så det som ble interessant på dette møtet, var at det å snakke om vektmål ikke ble vanskelig. Jeg har faktisk forberedt meg mentalt på dette. For meg hjelper det nå utrolig mye å tenke at kroppen min har sin «trivselvekt» og den vil gjøre det den har behov for, når den får den næringen den trenger over tid. Jeg unner kroppen min noen gode år nå, etter alt den er blitt utsatt for. Og jeg er klar for å få hjelp til å komme i gang med dette. Det vil kunne ta tid å finne trivselvekten kroppen min har. En nettsak jeg leste sier at man kan estimere sin trivselvekt først etter å ha spist «normalt» og vært moderat aktiv i ett år. Så det krever tid for kroppen å få i gang forbrenningen og finne sin trivselvekt. (Link: http://nedic.ca/set-point-what-your-body-trying-tell-you). Det vil ta tid å bli frisk, og det er bare den fysiske biten.

Jeg vet ikke hvilken bmi eller vekt jeg behøver å være på, om det er 20-21-22-23-24, for at kroppen min og hodet mitt, skal ha det bra (helt ærlig så gir den tanken meg nå en frihet). Gener spiller jo inn i dette, men langvarig spiseforstyrrelse og grad av undervekt påvirker også kanskje. Jeg vet ikke.

Poenget mitt er ikke egentlig å fokusere på frykten for vektøkning, eller frykten for et vektmål, eller frykten ved å gå på en vekt og se endringen. Den frykten vil jeg møte på. Fra et spiseforstyrret perspektiv er det skremmende og det vekker et enormt kontrolltap. Da kan forutsigbarhet gi en trygghet.

Teamet på RASP vet at behovet for forutsigbarhet gjerne er sterkt i en sånn prosess. Jeg skulle vel gjerne likt å vite hvordan det vil bli, hvordan kroppen vil reagere. Det kan være ubehagelig å gå opp i vekt. Det skjer en del i kroppen i den prosessen. Så da å ha en lege og klinisk ernæringfysiolog som vet hva som skjer, som kan gi forutsigbarhet, slik at det som skjer kan skje som de har sagt, at det kan være noe å stole på – kan være positivt.

Poenget mitt er dette: Jeg vil bli frisk, og den friske delen av meg er nå ikke i mot vektøkning. For helt ærlig så har tanken om at kroppen min har sin egen trivselvekt og at den vil gjøre det den har behov for, tatt fokuset vekk fra «bmi 20». Sammen det at nå skal kroppen min snart få den hjelpen den fortjener.

Det kan godt hende at jeg nå er så utmattet av å være redd og sliten, at jeg lever i en slags trygg benektelse, at jeg egentlig er i en rar realitetsbrist, og at alle de gode tankene jeg nå kjenner en trygghet på, forsvinner rett ut av vinduet i det jeg setter foten innenfor dørene på RASP. Tiden vil vise, tiden er her veldig snart.

Eller så er det sånn at jeg nå er så klar for å leve uten sykdommen, at jeg er klar for å overgi meg til behandlingen og gjøre alt som må til for å bli frisk. Så får heller frykten komme og jeg møter den når den kommer. Jeg er så klar for å bli fri for denne sykdommen som stjeler år av livet mitt.

Pluss: Jeg har lyttet og lyttet til podcaster som snakker om Health at every size og Intuitive eating og Body positivity, Body acceptance og sammen Eating disorder recovery podcaster har dette hjulpet meg med å endre min mentale innstilling til vekt og kropp.

Det er en frihet og glede i de budskapene som jeg lengter etter. Det gir vel mening å ønske seg bort fra det man står i, når det man står i føles som et fengsel. Jeg vet jo ikke hvor jeg lander på «den andre siden», i «landet frisk». Jeg vet bare at jeg har trengt å høre de podcastene og stemmene. Jeg tror det har gitt meg mot. Det vil jeg trenge.

Forskjellig innstilling i forkant av Modum og RASP

Jeg merker at innstillingen min før RASP er veldig forskjellig fra innstillingen jeg hadde før jeg skulle til Modum. Det skyldes i stor grad at jeg har hatt mer enn 6 måneder på å bli litt dårligere, på å lære mer om meg selv, på å bli utslitt, redd og viktigst av alt: totalt DRITTLEI av spiseforstyrrelsen.

Les mer «Forskjellig innstilling i forkant av Modum og RASP»

Litt om forberedelser, frykt og forventninger i forkant av RASP

En romslig overskrift, dette. Er jo litt av en vei som skal tråkkes opp også da, om ikke så lenge. Jeg er redd dette er et litt langt og overivrig innlegg. Har mye på hjertet. Er også veldig sliten. Vel.

Gjennom noen fine, større eller mindre tilfeldigheter, har det dukket opp ulike ting som hjelper meg i ventetiden og med å forberede meg til oppholdet på RASP (Regional seksjon for spiseforstyrrelser), og det motiverer meg faktisk også for tiden etterpå.

Les mer «Litt om forberedelser, frykt og forventninger i forkant av RASP»