Hva er det å stå i behandling for en spiseforstyrrelse?

Mon tro? Ja, hva innebærer det – eller hva krever det egentlig? Svarer jeg på det, egentlig? Jeg sammenligner det med en hjerteoperasjon.

Å være innlagt for å få behandling for en spiseforstyrrelse, krever alt jeg har, vil jeg nesten si.

Da jeg var 8-9 år, ble jeg operert for en hjertedefekt. Å være innlagt for en spiseforstyrrelse er ikke som å være innlagt for en hjerteoperasjon.

Les mer «Hva er det å stå i behandling for en spiseforstyrrelse?»

Reklamer

5. Veien ut av det fastlåste og tvangspregede

Dette innlegget er jeg usikker på. Jeg var også usikker på om jeg skulle ta det med på foredraget. Det føltes som at jeg hadde snakket for mye om meg selv allerede, og ikke kommet i gang med det jeg «skulle», nemlig yogaen. Samtidig var dette noe som ble tydeligere og tok mer form etter som jeg forberedte meg til foredraget, så jeg valgte å inkludere det. Så da gjør jeg det også her. Jeg håper ikke det blir for mye «meg».

I forrige innlegg skrev jeg noe om at recovery er en langvarig prosess, og kan være en lang vei. Det har for meg blitt tydeligere og tydeligere at jeg, på min vei ut av det fastlåste og tvangspregede, og de satte mønstrene, liksom jobber meg gjennom lag av ulike ting.

I blant kan det kjennes som jeg går de samme rundene igjen og igjen, og liksom aldri blir «ferdig» (hva nå enn det er), eller helt kommer forbi noe som nok stikker veldig dypt. Enkelte ting dukker opp igjen og igjen, og noen ting er det vanskelig å slippe.

Det jeg har lagt merke til, er at selv om rundene i blant kan virke like, eller at det føles som jeg har vært «her» før, så er det subtile eller store forskjeller. Kanskje har det tatt ny form eller dukker opp på en ny måte. Endringene kan spores ved å tenke litt tilbake og sammenligne.

  • Lag med symptomer
    • For meg tok symptomene i utgangspunktet form av spiseforstyrrelse, trening og selvskading. Jeg skjønte liksom ikke helt at det var et problem. Det var bare sånn jeg håndterte livet, som jeg tror jeg har nevnt noen ganger. I en periode selvskadet jeg bortimot daglig på jobb som del av en stressmestringsstrategi. Det funket kortsiktig. Derfor holdt det også på sånn ganske lenge. Men det løste jo ingenting. Problemene bak ble ikke borte, de ble bare parkert litt. Jeg går ikke videre inn på dette nå, siden jeg har skrevet en del om dette på bloggen.
  • Noen kaotiske lag
    • Det kan dukke opp mye når man begynner å åpne godt stengte dører gjennom at mønstre brytes (som ved den store endringen av trening min) og problemer og symptomer skal tas tak i samtidig.
    • I kaoslaget mitt har jeg opplevd mye stress, skam, sterk selvforakt, depresjon, symptomøkning, selvmordstanker, dårlig søvn og 2 innleggelser. Det var en total som ble for mye.
    • Da det ble snakk om innleggelse første gang våren 2013 ante jeg ikke hva jeg skulle tro, eller hvordan jeg skulle ta stilling til det. Jeg visste ikke hva jeg trengte for å løse det kaoset jeg sto i. Jeg skjønte heller ikke helt hva kaoset besto av. Jeg hadde ingen mestringsstrategier da som kunne holde ting i sjakk.
    • Da trengte jeg mer hjelp enn jeg fikk, innleggelse ble foreslått, og etter flere runder i tenkeboksen takket jeg ja.
    • 2013 er det sorteste året så langt i mitt liv. Jeg har nok ikke vært mer på bunn enn da, også var det første gang jeg traff bunn så hardt – så jeg hadde ikke erfaring med å komme meg opp igjen. Jeg hadde heller ikke erfaring med at opp ikke nødvendigvis betyr videre opp og frem. Da jeg litt ut på høsten begynte å gjenkjenne signalene fra runden på våren, ble jeg redd, for det var skummelt å kjenne: Er jeg her igjen? Skal det aldri bli bedre?
    • Det var mye som skjedde den høsten, og hektisk aktivitet bikket over og gjorde meg utslitt og gradvis mer deprimert. Til slutt skjønte jeg ikke hvorfor jeg sto opp, hva jeg gjorde i livet, hva som var meningen. Hygge og glede trengte ikke langt nok inn. Det ble tomt, sort, ensomt. Varsellampene ringte. Ny innleggelse. Jeg kom gjennom, og lærte noe mer. Det er ikke alt vi skal klare alene. Og jeg klarer ikke å gjøre alt.
    • Innleggelsene gav meg mye av det jeg trengte: Støtte, rammer, oppfølging, samtaler, trygge mennesker, forutsigbarhet, rutiner, mulighet til å hente meg litt inn igjen, perspektiv på timeplanen min (for mye aktivitet, for lite hvile, søvn og mat), tilbakemeldinger på situasjonen min. Og jeg hadde godt utbytte av yoga. Blant annet antigravity yoga, som jeg kommer tilbake til 🙂
  • Lagene der stadig mer faller på plass
    • Å gjenkjenne skam, uro, angst, frykt, usikkerhet, utrygghet, apati, overveldende følelser, nummenhet, stress – hvordan det kjennes på kroppen og at det kan lede til destruktiv atferd, for å numme eller fjerne – er beintøft og krevende, og viktig og nyttig.
    • Kunnskap gjør det mulig for meg å forstå hvordan reaksjoner henger sammen og hvordan f. eks. selvkritikk kan opprettholde spiseforstyrrelse og depresjon. Hvordan selvforakt og utrygghet kan lede til depresjon og suicidaltanker. Hvordan angst kan lede til ensomhet.
    • Kunnskap og erfaringer, også kroppslige erfaringer gjennom yoga, gir meg økt indre trygghet og forståelse for egne reaksjoner (symptomer). Ved å komme i kontakt med kroppen, med følelser, behov og ønsker, har jeg fått større innsikt i egen situasjon. Og jeg har gjort meg flere fine erfaringer med hva som fungerer og hjelper for meg.

Det er bevegelse og overlapp mellom lagene. Gradvise overganger. Ingen klare grenser eller slik at når et lag er møtt, så er det et tilbakelagt stadium. Symptomer kan henge med lenge. Det er nøsting i lag. Det tar tid. Det kan være frustrerende, men det er sånn det er.

Vi er mer enn våre symptomer og problemer

Dette ble det viktig for meg å ha med. Og fortelle meg selv. For i perioder kan det virke som livet kun er problemer og symptomer, og det er mye behandling og det er veldig tungt og det er mulig å føle selv at man reduseres til en diagnose man har fått.

Det er aldri sånn at man kun er sin diagnose, eller kun er sine symptomer og problemer. Til enhver tid er vi alltid mer og gjør alltid mer, enn å «være psyk».

Å ligge på en yogamatte å puste, var noe av det jeg stadig valgte inn – som var noe annet, og gav meg noe mer, og virket normalt og som ble så viktig for meg.

Til enhver tid er vi alltid oss selv, og bra nok. Vi er mennesker som har det vanskelig. Vi ER mer enn våre symptomer, problemer og diagnose/r. Alltid.

Self-acceptance

Neste innlegg vil handle om hvordan yoga ble mitt selvhjelpsverktøy 🙂 Lover at det nå blir mer yoga fremover! 🙂 ❤

 

4. Recovery – en lang vei

Online-Server-Backup-Disaster-Recovery

Det er mye man må gjennom på veien, har jeg erfart.

God, riktig og langsiktig nok hjelp og behandling er viktig. Det kan være vanskelig å finne. Det er mye som må forstås, kunnskap som skal synke inn.

Jeg har erfart at det å gjenkjenne seg i andre, ved å høre andre dele sine erfaringer, er utrolig nyttig og verdifullt. Den følelsen av tilhørighet og opplevelse av å bli forstått «utenfra», kjennes som en ubeskrivelig lettelse.

Det er veldig viktig med god støtte, og selvhjelpsorganisasjoner og selvhjelpsstrategier har vært veldig viktig for meg. Som Spiseforstyrrelsesforeningen og yoga.

Tilbakefall er en krevende og tidvis utmattende del av veien. Det er mye usikkerhet når endring skal skje og nye mestringsstrategier skal på plass. Det er mye usikkerhet og tvil rundt dette, om de nye mestringsstrategiene er gode nok når nye ting skal mestres. Eller når vante ting skal mestres og håndteres på nye måter, uten bruk av gamle destruktive strategier.

Så veien ut kan være lang… Og om veien inn i den stramme knuten er lang, er det ikke gjort over natten å nøste seg ut igjen.

Og hva er egentlig frisk? Hva finnes «på andre siden»? Hva vil jeg? Hva liker jeg? Hvem er jeg? Hva er livet uten dette kaoset som tross alt er kjent (og dermed trygt i sin forutsigbarhet). Man kan kjenne seg usannsynlig sårbar uten det kjente sikkerhetsnettet, hvor enn dysfunksjonelt det virker eller hvor enn destruktivt det er.

Det virker ikke alltid som det er noen grenser for hvor sort ting kan bli. Så det å gjøre veien man går levelig, er nødvendig, livgivende og håpefullt.

Curiosity-Quotes-44

Slippe til

Det blir stadig tydeligere for meg at for å hente spiseforstyrrelsen ut av livet mitt, handler det mindre om å gi slipp på spiseforstyrrelsen og mer om å slippe til det som gjør meg godt, gjør meg glad, gir meg påfyll, gjør at jeg vokser.

Slippe til det som beriker livet.

For livet uten en spiseforstyrrelse er ikke automatisk en superflott tilværelse. Hverdagsgleden, lykkeglimtene, lyspunktene de finnes, men må gjerne aktivt velges inn.

Sånn er det vel for de fleste av oss. Vi må velge inn det som gjør livene våre bra, så vi kan blomstre i de miljøene vi er i, det være seg familie, jobb, studier, fritid.

Men før jeg sporer for langt av, skal jeg tilbake til spiseforstyrrelsen min. For – hva er den egentlig? For meg? Nå er det mye som har falt på plass, både av matvaner, matvarer og trening/ hvile.

Inntil et punkt – og det er kanskje nettopp det at jeg er i ferd med virkelig å bryte fri fra et gammelt og godt innarbeidet mønster. Det tar så lang tid å endre innarbeidede mønstre. Og endringen det innebærer vekker mange og sterke følelser. Så når jeg tenker at «nå er ikke mat et problem lenger, og hurra et liv uten spiseforstyrrelsen er innen rekkevidde!», kan jeg kjenne at den griper tak.

Men det er ikke spiseforstyrrelsen som griper tak i meg. Det er frykt jeg kjenner dypt på innsiden. Lammende og overveldende frykt.

Kanskje handler det om hva som førte spiseforstyrrelsen inn i livet i første omgang. Hvorfor den ble et behov, i det hele tatt, og hvor lenge den har fått utvikle seg og prege tanker og atferd.

Denne frykten må kanskje bare være der en stund før den kan gi slipp. Frykt slipper når det er trygt. Kanskje er det en liten del i meg som behøver litt ekstra oppmerksomhet og kanskje trøst, eller trygghet og rom.

Jeg vet ikke helt, men det har aldri fungert om jeg sier til meg selv «ikke vær redd» eller «slutt å være så dust/ sippete/ teit/ offer».

Følelsen er der. Jeg behøver ikke å gi den all min oppmerksomhet, men litt. Og jeg behøver heller ikke å være redd for at spiseforstyrrelsen har fått et sterkere grep, at jeg aldri vil bli kvitt den, eller at alt som er bra i livet mitt liksom ikke gjelder lenger, fordi jeg kjenner frykt og et påfølgende behov for spiseforstyrrelsen.

Det er faktisk kun et mønster.

Antagelig må jeg gi dette tilstrekkelig oppmerksomhet når jeg merker det, eller akseptere at det er sånn, slik at mønsteret frykt + spiseforstyrrelsen sakte kan endre seg og skille lag.

Selv om de to fenomenene henger sammen for meg, behøver de ikke å være som hånd i hanske.

Slik kan jeg endre et mønster som «forteller» meg at jeg behøver spiseforstyrrelsen hver gang jeg blir redd.

Da hjelper det når jeg tenker at for å hente spiseforstyrrelsen ut av livet, handler det mindre om å gi slipp på spiseforstyrrelsen og mer om å slippe til de tingene som gjør meg godt, gjør meg glad, gir meg trygghet, gjør at jeg vokser.

SAM_3630

Toleransevinduet, nervesystemet og følelser

Dette innlegget baserer seg på kunnskap om traumeteori (blant annet fra Modum Bad og RSVT Sør). Kunnskap om toleransevinduet, nervesystemet og følelsesregulering er for eksempel viktig for behandling av enkle og komplekse traumer, og i psykoedukasjon er det en del av stabiliseringsarbeidet og som hjelp for affektstabilisering ved å gi innsikt og forståelse for egne reaksjonsmønstre.

Å være innenfor toleransevinduet betyr at man er i en slags trygg sone. Når man føler seg trygg, kan man tenke og handle klart, og regulere og tåle følelser.

Dersom man opplever noe som gjør at man føler seg overveldet, enten emosjonelt eller fysisk, så aktiveres automatiserte flukt-, kamp-, frys- eller underkastelsesresponser. Dette er overlevelsesresponer som utløses automatisk, og man kan bli sittende fast i disse senere, slik at de samme responsene som var nødvendige på et tidspunk, blir uhensiktsmessige reaksjoner senere.

Snip20150925_2

Bildet (over og nedenfor) er fra en presentasjon om Traumeforståelse laget av RVTS Sør.

Man kan havne utenfor toleransevinduet ved at noe inni oss eller utenfor oss aktiverer nervesystemet (reptilhjernen) og dermed følelsene våre (følelseshjernen). Innvendig kan det være minner og tanker, utenfor oss kan det være mange ting; mennesker, ord, lyder, musikk, lukt, opplevelser, steder, farlige situasjoner.

Snip20150925_4

Sitter man fast i et overlevelsesresponssystem, og kommer oppi noe som ligner på noe vondt som har skjedd tidligere,- så vil nervesystemet fyre og hjernen signalisere at den samme responsen er nødvendig. Altså kan det hende man blir lammet av frykt, eller blir kjempesint (klar for angrep/ ta opp kampen), eller får panikk og flykter, eller underkaster seg og føler seg maktesløs og apatisk.

Snip20150925_5

Impulsen og følelsesreaksjonen kan virke lite sammenhengende med det som faktisk skjedde NÅ, men kroppen har ikke den samme tidslinjen. For reptilhjernen og følelseshjernen er responsen helt naturlig og automatisert, og fornuften bruker lenger tid til å komme på banen.

Dermed kommer man ut av toleransevinduet – enten overaktivert, eller underaktivert – og vil ikke være i stand til å tenke og handle klart, eller tåle og håndtere følelsene som dukker opp. Man kan bli redd, sint, få angst, panikk, eller lignende.

For å komme innenfor toleransevinduet sitt igjen og kunne ta i mot ny kunnskap, må nervesystemet roes ned. Signalene må kobles om. Prefrontal cortex – den reflekterende/ tenkende delen av hjernen – må fortelle følelsessenteret i amygdala, at dette ikke er farlig, så også impulssenteret roes. Situasjonen NÅ er ikke den samme, responsen er ikke nødvendig, det er ikke farlig lenger.

Noe som kan gjøre det krevende å roe et aktivert nervesystem, er at disse signalene fyrer mye sterkere signaler enn det pre-frontal cortex gjør (disse overlevelsesresponsene er sterke, for de skal holde oss i livet ved farer) så det kan ta tid før fornuften klarer å komme gjennom de automatiserte reaksjonene.

Hva som hjelper for å stabilisere et aktivisert fryktsystem varierer etter om man er overaktivert eller underaktivert. En som er overaktivert må roes ned, mens en som er underaktivert må «vekkes».

Tanken bak kunnskap om disse tingene i behandling, er at det vil hjelpe på sikt. Dvs. at den forståelsen og kunnskapen man får, blant annet vil bidra til at det blir lettere å regulere og tåle følelser, samt å tåle triggere (som tanker, følelser, minner, situasjoner, o.l.) som tidligere har utløst flukt-, kamp-, frys- eller underkastelsesresponser.

Noen av mine erfaringer

Kunnskap – Jeg merker at kunnskap hjelper – for å forstå hva som skjer, og hvorfor. Det er sammensatt, så det hjelper å forstå hvordan hjernen virker og hvordan nervesystemet påvirkes. Da får jeg noen knagger å henge ting på, som kan gjøre det enklere å forholde seg til reaksjonene. Reaksjonen er ikke bevisst irrasjonell eller overdreven. Den kan sies å være feilplassert og er liksom blitt med i bagasjen. Reaksjonene må møtes og håndteres på nye måter, for å påvirke koblingene i hjernen, og roe ned impuls- og følelsessenteret.

Pust – jeg merker at det hjelper å puste, men riktige pusteteknikker. Det som er med pusten, er at dersom jeg har angst, så kan feil pusteteknikk øke følelsen av hyperventilering og dermed øke angsten – mens en samlende pust kan roe ned hele nervesystemet. Der har jeg lært mye fra yoga.

Bevegelse – Det kan hjelpe å reise meg opp og gå rundt mens jeg rister på armer og ben. Det kommer litt an på hva det er som foregår. Det er kanskje spesielt virksomt om jeg har blitt sittende fast i en frys-reaksjon, så jeg må vekke meg selv.

Dette er krevende og lærerikt.

For den leselystne:
Stabilisering – det viktigste leddet i traumebehandling? (Tidsskrift for Norsk Psykologforening, Psykologi, nr. 7 2012)
Presentasjon Traumeforståelse (RVTS Sør, fra april 2013)
– Jeg har skrevet litt om hvordan yoga kan hjelpe for å finne styrke, balanse og ro i dette innlegget.