Om å være åpen om Modum

Jeg har gjort noe, for meg, litt annerledes i forkant av Modum.

Jeg har vært mer åpen om at jeg skal dit. Og det handler om at jeg forsøker å avdramatisere og normalisere dette, for min egen del. For spiseforstyrrelsen gjør at dette kjennes ganske crazy skummelt og vanvittig unormalt. Så mitt sunne og friske jeg, vil ta eierskap, og jobber med å akseptere at det ER sånn det er nå. Nå er livet mitt sånn at jeg har en spiseforstyrrelse som gjør at jeg har fått et behandlingstilbud ved Modum bad.

Og i forkant av dette har jeg prøvd ut hva det gjør å være åpen.

Så jeg har fortalt det til noen flere mennesker, i tillegg til at jeg har skrevet om det her på bloggen. Det er noe krevende, for spiseforstyrrelsen trives på en måte bedre i stillhet og man kan bli ganske god på avledninger. Tausheten opprettholder skam. Kommer tilbake til det.

At jeg har fortalt litt, har gitt meg noen fine møter. Det er noe mer krevende å ta det ansitk til ansikt. Det er litt sårbart. Og dette er noe som i blant vekker spørsmål, for selv om det er mange som sliter psykisk og går i behandling eller blir innlagt, ved f. eks. Modum Bad, så er det nok ikke helt hverdagskost for alle jeg møter. Så jeg forstår jo da at det kan vekke spørsmål.

Og jeg merker at det bidrar til å gjøre det til noe lærerikt. For den andres reaksjon eller spørsmål vil jeg jo gjerne møte og besvare på en god måte, men jeg tror jo at det er viktig hvordan jeg selv står i min egen situasjon, og håndterer den. Så hva jeg klarer og ønsker svare på er noe jeg må finne ut av.

Jeg tror at en konsekvens av åpenheten, er at skammen blir mindre, og skam er absolutt noe som har gjort destruktive strategier mer betryggende og støttende. Den ensomheten som omkranser skam, den utenforfølelsen som følger med og den utrolig dype selvforakten, gjør at både selvskading og spiseforstyrrelse har vært nærmest en varm og trygg støtte. Det gjør vondt å tenke på, for baksiden av støtten i det destruktive, er veldig mye smerte, i tillegg til mer ensomhet, utenforfølelse og selvforakt.

Noe som er godt å kjenne på, er de gode møtene – der relasjonen liksom styrkes eller berikes på en måte. Det er lærerikt dette.

Jeg hadde liksom tenkt at dette innlegget skulle være enkelt å skrive, men det viser seg å være vanskelig å avslutte. Litt tror jeg det skyldes at ved å være åpen, så setter jeg i gang noen ting i meg selv – som bare er i startgropen. Så dette er work in progress.

Advertisements

Gutter og anoreksi

Himmel og hav – respekt! For Andreas som er åpen om sin vei ut av anoreksien på PULS i dag. Og som, SAMTIDIG som han er åpen om et tema som er så tabubelagt – at han har en (liksom) «jentelidelse» (som også rammer gutter og menn) – greier å vise frem hvor inmari sterk sykdommen er, samtidig som han viser blant annet styrken, ambivalensen, angsten, håpet, frykten og troen. Alt som kreves for, og følger med det, å kjempe seg ut av en spiseforstyrrelse. Så utrolig modig gjort! Jeg er takknemlig – også ser jeg samtidig hvor vanskelig det må være å være pårørende, å ikke liksom følge med på svingningene som følger med vektopp- og nedgang, men å fokusere på motivasjonen, styrken, den indre kraften, verdien i personens egne mål.

For det handler jo ikke om vekten! Det handler jo om hvordan man tenker om seg selv, egen verdi, tro på seg selv, tro på hva man kan klare, og å finne tilbake til troen når man føler man feiler. DEN kampen er vel veien ut. Men det er ikke alltid så lett å se det selv midt i stormen.

Kjenner jeg ble så kjempetakknemlig for den dokumentaren – for at han VÅGET og for at han fortalte det på akkurat den måten!!

NRK TV Puls – 09.03.2015 Gutter og anoreksi

Også er det så mye mer å si om dette temaet, og så mange bedre måter å si det på, men nå ble det litt sent. Men se klippet på nrk.no, anbefales virkelig, om ikke linken fungerer herfra.

Andreas fortjener ros og en varm klem for sin åpenhet og ærlighet! Modig! Takk.

Veldig tøft, men også positivt

OK – de siste ukene har vært krevende, og de siste dagene har vært skikkelig tøffe. Det ble kanskje utmattende med nedturen, og så mye på en gang, jeg vet ikke helt. Det er ikke alltid så lett å navigere i hverdagen, og jeg har fremdeles noe å lære i forhold til det å «ta vare på meg selv og ta hensyn til meg selv.»

Det er også ting som ligger under alt kaoset som til tider liksom setter seg fast i meg og overvelder meg. Kaoset – som da ligger oppå og virker som irrasjonell og kanskje umoden atferd – forsterkes, for det er der AV GRUNNER.

Vel, det ble mye nå og jeg gikk på en smell, så nå er jeg skikkelig sliten. Men jeg er i gang med oppbyggingen igjen. Jeg prøver virkelig å gjøre ting som er bra for meg. Sette grenser. Det er tøft, men det er blitt lettere. Blant annet åpenhet kan være tøft, men verdifullt og nyttig. Merket det nå.

Det er jo noe i det, at når du har gjentatt noe og det stadig blir feil, så må man gjøre noe nytt for å kunne skifte spor. Og, ja, jeg gjør det, litt nytt med jevne mellomrom.

Dette med åpenhet er virkelig en reise – og jeg tror det er noe i dette med at når innsiden og utsiden matcher i litt større grad, dvs – når jeg våger å la masken falle litt, så blir det TROSS ALT faktisk litt lettere å leve.

Livet er fullt av utfordringer. Jeg prøver å finne ut hvordan jeg kan leve med mine. Nå er det kronglete, men jeg tenker at det tross alt faktisk vil gå seg til. Men det er søren ikke enkelt, eller smertefritt, eller behagelig. 🙂 :-/ Da er det godt med et nettverk som kan støtte opp/ plukke opp.

Å gjøre de tingene du aldri trodde du ville klare

Det slo meg denne uken. For denne uken har vært preget av ganske mange atypiske handlinger, samtaler og uttalelser. Hele året har egentlig vært preget av mye sånn «det trodde jeg aldri at jeg ville gjøre». Denne uken ble bare ganske konsentrert, ettersom tilfeldigheter gjorde at mye har skjedd samtidig.

Denne uken har jeg blant annet snakket høyt i et par forsamlinger, om ting som opptar meg. Et sted tok jeg opp dette med åpenhet rundt psykisk helse, og et annet sted handlet det om åpenhet og stress.

For noen er dette kanskje barnemat, for meg har dette vært store steg. Noe jeg aldri trodde jeg kunne våge. Det er så lett å sitte og brenne inne med alle tanker og spørsmål i en forsamling. Det er så lett å tenke «det jeg har å si er ikke så viktig»/ «jeg kan ikke ta opp plass med det» / «jeg kan ikke bruke andres tid på det». Eller «jeg er jo så TEIT, alle vil tenke at jeg er dust eller helt rar».

Det som da er interessant, er jo at de som hører det jeg sier – de sier jo ikke «oj, det var det dummeste jeg har hørt», eller «nei, det har vi ikke tid til nå». Det jeg sa vekket ulik respons i de to settingene, men ingen negativ eller avvisende. Heller positiv og støttende.

Det er kanskje ikke så merkelig heller, men det er merkelig at det var jeg som sa det. Det er den største seieren. Ikke at man sier noe genialt eller fantastisk, men at man våger å si noe/ snakke om det som er viktig for en.

Denne uken har jeg også satt en grense. Jeg sa stopp: «nå er det for mye, jeg trenger en litt lenger pause». Og det var greit.

Jeg har også stått utenfor komfortsonen og snakket meg til mot, i en liten gruppe. Vi skulle gjøre litt rollespill. For meg var ikke det a piece of cake. Det hjalp faktisk å si ting som:

«Dette utfordrer meg på et fascinerende dypt plan. Men det kommer til å gå bra. Det er ikke farlig, det er bare rollespill, hvor galt kan det gå?».

Jeg sa «Du har komfortsonen, også har du LANGT UTENFOR komfortsonen», også viste jeg hvor langt utenfor jeg mente dette var for meg. Jeg snakket meg til mot. Det funket.

Ja, jeg var kjempeskjelven. Jeg kjente at jeg var redd, og jeg kjente samtidig at jeg egentlig også ville gjøre dette. Litt sånn – «kom deg over denne kneika, nå».
Jeg klarte til og med å improvisere frem 3-4 setninger, som noen lo av. Og det ble moro (skrekkblandet fryd) 🙂

Det spiller liksom ingen rolle hva det er som vipper lasset. Når man er utenfor komfortsonen – hvordan kommer man seg inn i den? Eller gjennom det man skal gjøre?

Det er interessant å stoppe og reflektere over de tingene man gjør, som har vært umulige, utilgjengelige eller uoppnåelige tidligere. Det er viktig å se at man plutselig gjør de tingene. Det betyr at den innsatsen man legger inn for en tryggere selvfølelse, faktisk hjelper. Man er blitt tryggere.

Også er det noe med å ta ting i rett tempo, respektere hvor man selv er og hva man er klar for. Og å prøve. Famle litt, våge, prøve, feile, lære, erfare.

Førjulsutpust

Helt ærlig – dette har jeg vegret meg for å skrive om. Virkelig vegret meg for å skrive litt ærlig om julen. Julen er jo den tiden hvor vi skal ha det hyggelig, møtes, glede oss. Jeg får dårlig samvittighet av dette.

Men jeg må innrømme at jeg syns julen er litt vanskelig – og førjulstiden kjennes litt som å navigere i et minefelt, der et feilsteg resulterer i noe selvdestruktivt, på en eller annen måte.

FOR: det blir nesten umulig å finne den balansen før det kræsjer helt. Hva er for mye hygge, når blir det for lite? Hvilke besøk skal man si ja til? Hvilke blir for mye? Når kan man si nei? Hva gjør man med den dårlige samvittigheten? Er det «lov» å si nei? Men HVORFOR sier jeg nei? Og er det en god nok grunn å være sliten? Også mister jeg meg selv litt i dette kaoset.

Jeg vet at det er flere som kjenner seg igjen i at julen er vanskelig, og at det er så mye som skal avklares, gjøres, planlegges, avtales. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i at det er lett å miste fotfeste i en stresset  førjulshverdag.

Jeg har ikke noe i mot julen. Men jeg strever med å finne ut hva julen ER for meg, og hvordan jeg vil at julen skal se ut for meg, for å være egoistisk. Jeg føler meg egoistisk, men jeg tillater meg det – litt – for etter fjorårets vonde depresjon, er det mye som har fått nytt perspektiv.

Men jeg får også dårlig samvittighet for at jeg opplever at julen er vanskelig. At det ikke bare er ukomplisert hygge. Men det ER noe med denne tiden på året som drar med seg en god del ting som jeg kanskje holder unna resten av året.

Jeg vet ikke helt,  jeg har ikke tenkt så nøye på det. Men jeg merker at det er litt mer nerver, litt mer behov for selvskading, litt verre spiseforstyrrelse, og jeg vet at jeg har kjent mer på ensomhet, håpløshet, unngåelse og undertrykkede følelser.

Så i år sporer jeg etter endringene, og jeg prøver å bidra til å skape de endringene, i meg og rundt meg, for jeg orker ikke egentlig en fasade – selv om jeg skulle ønske det, og jeg kanskje prøver å holde den oppe også. Noen steder.

Men – hva betyr egentlig en fasade om vi ikke kan snakke om de viktige tingene, som «hvordan har du det egentlig?»

For det er befriende å slippe litt opp. Skummelt – ja! – men befriende. Og jeg blir litt lettet når jeg deler litt rundt dette. For det ER mange som syns julen er vanskelig. Om det skyldes spiseforstyrrelse, depresjon, stress, utilstrekkelighet, ensomhet, sorg, familiekonflikt, samlivsbrudd – livet er også vondt.

Jeg blir glad og takknemlig for de gode tingene ved julen – ro, fred, glede, empati, medmenneskelighet, raushet, romslighet, pauser, stillhet, åpenhet. Det er jo sånne ting som skaper en god hverdag.

Gjennom åpenhet om at julen kan være tøff,  kjennes det litt mindre vanskelig, litt mer normalt. Og det skaper et samhold det også. Jeg blir også tryggere på at det er OK å både ha det godt og vanskelig. Å dele det vanskelige behøver jo ikke å overskygge det positive. Det kan være plass til begge deler. Og jeg tror de gode opplevelsene berikes når det er rom for å dele, rom for aksept. Jeg tror relasjoner styrkes.

Dette er en førjulsutpust. En litt surrete og hakkete utpust.

Jeg sender noen gode og varme tanker til alle som syns denne tiden er ekstra utfordrende og vanskelig. Jeg vet det vi er mange.

Klem fra meg