Jeg vil huske at det gikk denne gangen også

Dette innlegget skrev jeg i mars, men publiserte det ikke. Kanskje jeg ikke var helt klar for det. Kjente at jeg var klar for det nå.

Jeg kom gjennom nok en tøff periode. Jeg våknet og merket at gardinen var løftet, noe på innsiden var annerledes. Lettere. Lysere. Friere.

Igjen var det lettere å puste, tenke klart, skifte perspektiv, se fremover, tenke positive tanker.

Jeg vil huske at det gikk, denne gangen også.

Og jeg vil ikke skyve under teppet at jeg i et par uker, nesten daglig, tenkte at jeg ikke orker mer. At jeg ikke så noen mening med livet, at jeg ikke så noen fremtid, at jeg ikke kunne forestille meg at noe ville bli annerledes enn hvordan jeg hadde det.

Det er vondt å miste troen på fremtid, på bedring og på endring.

Jeg vil huske at det var så uutholdelig, kvelende, jævlig, dritt, meningsløst, smertefullt – fordi jeg kom gjennom det, også denne gangen.

Jeg måtte gjøre noen bevisste grep for å komme meg opp igjen. Virkelig gjøre en innsats. Og jeg gjorde det, og det var dønn frustrerende å føle at det hjalp, men liksom ikke helt. At det hjalp, men allikevel kom jeg ikke ut av tåka.

Før jeg faktisk kom ut av tåka.

Før kanskje det var gått nok tid, før jeg kanskje hadde gjort mer av det jeg trengte, gitt meg selv mer av det jeg trengte, tillatt meg selv å fylle på med positive ting, sette grenser, oppsøke de rette menneskene, kanskje også unngå noe/noen (så ufattelig vanskelig det faktisk er).

Jeg vil huske at det var vanskelig, og at jeg måtte jobbe for å få det bedre. Virkelig gjøre en aktiv innsats for å endre. Jeg vil huske at jeg gjorde noe for å komme meg opp til overflaten, for å få pause fra dritten, og for å komme meg fremover. Og det fungerte denne gangen også.

Jeg ble klar over at jeg måtte gjøre ting som også kan ta meg fremover. Slik at følelsen av å gå i de samme kjipe sirklene blir mindre, og at det faktisk ikke blir de helt samme sirklene.

Jeg vil huske at jeg våknet den dagen og kjente forskjellen, – og at jeg ble takknemlig for den forskjellen. Jeg registrerte den virkelig. Jeg våknet, og noe på innsiden var annerledes. Lettere. Lysere. Friere.

Og jeg vil lære av det jeg gjorde, slik at jeg neste gang kan gjøre det igjen. Og minne meg på at: Jeg har gjort det før, jeg gjorde det nå, jeg vil klare det igjen. Komme meg opp igjen, gjennom og fremover. Jeg vokser med smerten og på erfaringene.

 

Advertisements

Menn og spiseforstyrrelser

Jeg var på temakveld om menn og spiseforstyrrelser i regi av Spiseforstyrrelsesforeningen (Spisfo) i går, og ble motivert og inspirert til å skrive litt fritt (og helt sikker ganske unyansert) om det.

Under tittelen «Menn om mat, makt og myter bak spiseforstyrrelser» fortalte Morten og Rooy om sine erfaringer. Link til arrangementet her.

De representerer noen grupper som har fått veldig lite omtale: Menn som sliter med en spiseforstyrrelse og mennesker som sliter med en overspisingslidelse.

Som de sa, det er stort sett 2 grupper man ser, leser og hører om i media, sosiale medier og som det lages filmer om: Dem med anoreksi og bulimi. Og fortrinnsvis unge jenter.

Da er det en stor gruppe som utelates.  De «usynlige spiseforstyrrede». De som liksom ikke kan ha en spiseforstyrrelse. Menn, voksne og de som er normal-/overvektige.

Disse to har virkelig vært gjennom en reise for å komme dit de er i dag, der de omtaler seg som normalvektige, men ikke helt fri fra spiseforstyrrede tanker. De jobber veldig bevisst med de utfordringene de har. De er aktive i styret i Spisfo, og holder foredrag, og sitter i panelet til Senter for sykelig overvekt ved Oslo universitetssykehus, der de bidrar med egenerfaringer på kurset som alle må gjennom i forkant av en eventuell operasjon, som en gastric bypass.

En ting som kom opp, er dette med at menn liksom ikke kan ha en spiseforstyrrelse. En mann som har noen ekstra kilo er liksom greit. En som spiser «hele tiden» har bare en uvane? En mann som er veltrent og opptatt av å ta seg godt ut, oppfyller et ideal. En mann som er for tynn, blir pinglete. De kan ikke ha et alvorlig problem? Møter vi mannskroppen med helt andre øyne og en annen forventning enn kvinnekroppen?

Menn kan liksom ikke ha en spiseforstyrrelse – men jo, det går også an. Det snakket Morten og Rooy åpent og ærlig om. Rooy har tidligere deltatt i en opplysningskampanje for Reform – ressurssenter for menn – linker til det her.

Det er så smått blitt litt mer fokus på gutter som strever, men oftest er det anoreksi eller bulimi, eller kanskje megareksi, som ikke er en offisiell diagnose, der man blir overopptatt av å trene og bygge muskler.

Serien «Helene sjekker inn» som gikk på NRK (Link: Helene sjekker inn på RASP) setter fokus på spiseforstyrrelser og belyser at en spiseforstyrrelse ikke handler om å bli tynn. Her blir vi kjent med noen unge mennesker, også en mann, som er utrolig tøffe og stiller opp. All respekt til dem, som bidrar til å belyse noe som kan være så vanskelig å forstå og samtidig er så personlig.

Den serien får frem at det er bakenforliggende ting, som f. eks. behov for å ha kontroll, lav selvfølelse, selvforakt og manglende egenomsorg/ egenkjærlighet. Det er ting som kan komme av vanskelige erfaringer, prestasjonspress, forventningspress, perfeksjonisme, en tøff livssituasjon, tap, traumer, mobbing, osv.

Men siden det er de veldig tynne personene vi møter kan det forsterke inntrykket av at en som har en alvorlig spiseforstyrrelse ser ut som, nettopp, en veldig tynn person.

Det er mange som sliter med en alvorlig spiseforstyrrelse, som er såkalt normalvektige eller overvektige.  Overspisingslidelse er den mest utbredte spiseforstyrrelsen – altså den som er mest vanlig, som flest sliter med. Som er MINST OMTALT. Og det er den gruppen som har hatt det dårligste behandlingstilbudet. Og dette ønsker Morten og Rooy og Spisfo å sette fokus på og endre på. Åpenhet er viktig for å bryte ned tabuer og skam.

Overspising kan gi alvorlige helseproblemer i tillegg til at det både kan være skamfullt og stigmatisert å være overvektig.

Det er kanskje den gruppen som gjerne får høre ting som «spis sunt», «beveg deg mer», fremfor «hvordan har du det?» Eller som man ser på tv i «Slankekrigen». Selv om det å legge om kostholdet og bli mer fysisk aktiv kan hjelpe for å gå ned i vekt, så handler det om mer enn maten.

En overspisingslidelse er en psykisk lidelse, og gjerne er det bakenforliggende årsaker til at maten er blitt et problem. Maten er kun et uttrykk for det som ligger skjult.

Går man ned i vekt, kan det fremdeles være ting som er vanskelig å forholde seg til. Og dersom kun vekten og kroppen endres, så har kanskje ikke hodet fulgt med i endringen.

En spiseforstyrrelse er en sykdom som reduserer livskvalitet og som kan føre til ensomhet, angst, depresjon og selvmordstanker.

Det er mange som sliter, og mange kan sitte alene i skam. Man kan fort bli hengende fast i stigma, ytre eller indre. Dersom det ikke er en åpenhet om et tema, kan man kjenne seg ensom.

Dersom du går til legen og blir møtt med en holdning om at du er lat og du får beskjed om å spise sunt og trene mer, så vil du kanskje ikke selv tenke at du faktisk har en spiseforstyrrelse – og at du kan trenge mer hjelp. Og det finnes hjelp å få, men man må vite om det.

For meg så virker det som at det er fedmeoperasjoner som har vært det vanligste tilbudet, og der tror jeg det er mye kompetanse og god hjelp å få. Samtidig har det vært lite forskning på dette feltet, fordi overspisingslidelse, ble en offisiell diagnose først ganske nylig (2015?).

Modum Bad skal i gang med en pilotstudie og et behandlingstilbud for personer som sliter med overspising. Og da vil man etterhvert få forskningsresultater som kan fortelle noe om hvilken behandling som kan gi god hjelp for dem som sliter med dette.

Tilbake til temakvelden. Dette vekket engasjement og et par spørsmål jeg festet meg ved, var: Hvordan snakke med noen man er bekymret for, og hvordan kan man engasjere seg for å bidra til å spre åpenhet om disse temaene.

Morten og Rooy mener det er viktig å snakke om at ting ikke alltid er så bra. For god psykisk helse kan handle om å få satt ord på noe man strever med. Og som Rooy sa (ikke direkte sitat) «Det er ingen som dør av at man snakker om at menn kan ha en spiseforstyrrelse, men det er kanskje ikke alle som tåler å høre om det».

Åpenheten følger med at man snakker om det. Og for Rooy og Morten har det gitt mange møter med mennesker som endelig har følt at noen forstår, og som har kjent at nå kan de stille spørsmålene de ikke har kunnet stilt til noen andre.

Også sa de at vi må våge å se hverandre i hverdagen, og bry oss. Våge å stille det kanskje skumle spørsmålet – Hvordan har du det?

Daglig leder i Spiseforstyrrelsesforeningen, Elin Olsen, bekrefter. Av de unge som tar kontakt med Spisfo, er det mange som sier «jeg skulle ønske at noen bare hadde spurt meg om hvordan jeg faktisk har det».

Og om vi spør, må vi også tåle å lytte.

 

Om å være åpen om Modum

Jeg har gjort noe, for meg, litt annerledes i forkant av Modum.

Jeg har vært mer åpen om at jeg skal dit. Og det handler om at jeg forsøker å avdramatisere og normalisere dette, for min egen del. For spiseforstyrrelsen gjør at dette kjennes ganske crazy skummelt og vanvittig unormalt. Så mitt sunne og friske jeg, vil ta eierskap, og jobber med å akseptere at det ER sånn det er nå. Nå er livet mitt sånn at jeg har en spiseforstyrrelse som gjør at jeg har fått et behandlingstilbud ved Modum bad.

Og i forkant av dette har jeg prøvd ut hva det gjør å være åpen.

Så jeg har fortalt det til noen flere mennesker, i tillegg til at jeg har skrevet om det her på bloggen. Det er noe krevende, for spiseforstyrrelsen trives på en måte bedre i stillhet og man kan bli ganske god på avledninger. Tausheten opprettholder skam. Kommer tilbake til det.

At jeg har fortalt litt, har gitt meg noen fine møter. Det er noe mer krevende å ta det ansitk til ansikt. Det er litt sårbart. Og dette er noe som i blant vekker spørsmål, for selv om det er mange som sliter psykisk og går i behandling eller blir innlagt, ved f. eks. Modum Bad, så er det nok ikke helt hverdagskost for alle jeg møter. Så jeg forstår jo da at det kan vekke spørsmål.

Og jeg merker at det bidrar til å gjøre det til noe lærerikt. For den andres reaksjon eller spørsmål vil jeg jo gjerne møte og besvare på en god måte, men jeg tror jo at det er viktig hvordan jeg selv står i min egen situasjon, og håndterer den. Så hva jeg klarer og ønsker svare på er noe jeg må finne ut av.

Jeg tror at en konsekvens av åpenheten, er at skammen blir mindre, og skam er absolutt noe som har gjort destruktive strategier mer betryggende og støttende. Den ensomheten som omkranser skam, den utenforfølelsen som følger med og den utrolig dype selvforakten, gjør at både selvskading og spiseforstyrrelse har vært nærmest en varm og trygg støtte. Det gjør vondt å tenke på, for baksiden av støtten i det destruktive, er veldig mye smerte, i tillegg til mer ensomhet, utenforfølelse og selvforakt.

Noe som er godt å kjenne på, er de gode møtene – der relasjonen liksom styrkes eller berikes på en måte. Det er lærerikt dette.

Jeg hadde liksom tenkt at dette innlegget skulle være enkelt å skrive, men det viser seg å være vanskelig å avslutte. Litt tror jeg det skyldes at ved å være åpen, så setter jeg i gang noen ting i meg selv – som bare er i startgropen. Så dette er work in progress.

Gutter og anoreksi

Himmel og hav – respekt! For Andreas som er åpen om sin vei ut av anoreksien på PULS i dag. Og som, SAMTIDIG som han er åpen om et tema som er så tabubelagt – at han har en (liksom) «jentelidelse» (som også rammer gutter og menn) – greier å vise frem hvor inmari sterk sykdommen er, samtidig som han viser blant annet styrken, ambivalensen, angsten, håpet, frykten og troen. Alt som kreves for, og følger med det, å kjempe seg ut av en spiseforstyrrelse. Så utrolig modig gjort! Jeg er takknemlig – også ser jeg samtidig hvor vanskelig det må være å være pårørende, å ikke liksom følge med på svingningene som følger med vektopp- og nedgang, men å fokusere på motivasjonen, styrken, den indre kraften, verdien i personens egne mål.

For det handler jo ikke om vekten! Det handler jo om hvordan man tenker om seg selv, egen verdi, tro på seg selv, tro på hva man kan klare, og å finne tilbake til troen når man føler man feiler. DEN kampen er vel veien ut. Men det er ikke alltid så lett å se det selv midt i stormen.

Kjenner jeg ble så kjempetakknemlig for den dokumentaren – for at han VÅGET og for at han fortalte det på akkurat den måten!!

NRK TV Puls – 09.03.2015 Gutter og anoreksi

Også er det så mye mer å si om dette temaet, og så mange bedre måter å si det på, men nå ble det litt sent. Men se klippet på nrk.no, anbefales virkelig, om ikke linken fungerer herfra.

Andreas fortjener ros og en varm klem for sin åpenhet og ærlighet! Modig! Takk.

Veldig tøft, men også positivt

OK – de siste ukene har vært krevende, og de siste dagene har vært skikkelig tøffe. Det ble kanskje utmattende med nedturen, og så mye på en gang, jeg vet ikke helt. Det er ikke alltid så lett å navigere i hverdagen, og jeg har fremdeles noe å lære i forhold til det å «ta vare på meg selv og ta hensyn til meg selv.»

Det er også ting som ligger under alt kaoset som til tider liksom setter seg fast i meg og overvelder meg. Kaoset – som da ligger oppå og virker som irrasjonell og kanskje umoden atferd – forsterkes, for det er der AV GRUNNER.

Vel, det ble mye nå og jeg gikk på en smell, så nå er jeg skikkelig sliten. Men jeg er i gang med oppbyggingen igjen. Jeg prøver virkelig å gjøre ting som er bra for meg. Sette grenser. Det er tøft, men det er blitt lettere. Blant annet åpenhet kan være tøft, men verdifullt og nyttig. Merket det nå.

Det er jo noe i det, at når du har gjentatt noe og det stadig blir feil, så må man gjøre noe nytt for å kunne skifte spor. Og, ja, jeg gjør det, litt nytt med jevne mellomrom.

Dette med åpenhet er virkelig en reise – og jeg tror det er noe i dette med at når innsiden og utsiden matcher i litt større grad, dvs – når jeg våger å la masken falle litt, så blir det TROSS ALT faktisk litt lettere å leve.

Livet er fullt av utfordringer. Jeg prøver å finne ut hvordan jeg kan leve med mine. Nå er det kronglete, men jeg tenker at det tross alt faktisk vil gå seg til. Men det er søren ikke enkelt, eller smertefritt, eller behagelig. 🙂 :-/ Da er det godt med et nettverk som kan støtte opp/ plukke opp.