Hvordan går det nå?

Nå kjennes det som det er lenge siden jeg har skrevet litt åpent og ærlig om hvordan jeg har det. Jeg har unngått det litt, egentlig. Lettere å forsøke å holde fasaden på den måten. Så nå prøver jeg litt åpenhet igjen.

Nå går det ikke så bra, og jeg er veldig sliten. Kanskje har jeg et snev av depresjon. Livet kjennes unødvendig tungt, tomt og meningsløst.

Jeg gjør det jeg kan for at det skal gå rundt. Jeg bruker aktivt de knaggene som har fungert tidligere.

Jeg gjør yoga, som samler meg, gir meg bakkekontakt og en følelse, om enn midlertidig, av at det kjennes greit å være i kroppen min.

Jeg gjør mitt ytterste for å strekke til i de forpliktelsene jeg nå har.

Jeg går mye turer i naturen – og det er fantastisk. Jeg merker hvor godt det gjør å være ute i naturen.

Jeg hører på ulike podcaster, og det er både inspirerende, gøy og lærerikt – liker godt å få mange ulike perspektiver og få høre både nyhetssaker og andres historier på den måten.

Jeg snakker med og er sammen venner og familie – og her merker jeg problemer – for jeg har ikke alltid så mye overskudd. Det koster å være sosial. Det er utrolig vondt å kjenne. For jeg føler at menneskene jeg er glad i og bryr meg om, fortjener mer enn det jeg tilbyr. Det krever en del å holde meg i gang som ting er nå, så jeg har ikke mye kapasitet – selv om det sosiale påfyllet er så viktig og det er veldig hyggelig og det gir påfyll. Jeg merker at jeg ikke er helt meg selv, ikke alltid klarer å være spesielt til stede, eller veldig delaktig. Det er en balansegang mellom for lite, nok og for mye. Det er ikke lett å finne frem i.

Det er trist, og det gjør meg også litt deprimert. For det kjennes ikke så lett å snu det. Så, nå går det ikke så bra.

Spiseforstyrrelsen har vært veldig aktiv i livet mitt i 2017, og det gjør at andre påkjenninger blir større belastninger enn de kunne ha vært. Det blir krevende, når de påkjenningene kanskje er store nok i seg selv. Spiseforstyrrelsen påvirker også overskuddet mitt, så alt henger sammen på en måte.

Dette – det at sykdommen er så til stede, at den er så vanskelig å bli kvitt og at den i ganske stor grad reduserer livskvaliteten min –  førte til at jeg, sammen en psykolog, fikk sendt en henvisning til Modum Bad og deres avdeling for spiseforstyrrelser.

Jeg fikk komme på utredningsopphold (kjenner på en enorm takknemlighet for det), og det ga meg en del nyttige svar. Jeg har tenkt mye rundt dette og hva Modum kan tilby og hva det vil innebære, medføre og kreve. Det var ikke enkelt å ta beslutningen om å søke seg dit, og det har vekket mye. Kan hende jeg skriver et innlegg om det, jeg er litt usikker.

Jeg fikk tilbud om et behandlingsopphold ved en av deres 3 Spis-enheter – og det holder meg nå litt oppe. Igjen kjenner jeg på en stor takknemlighet, og det kjennes surrealistisk. Akkurat nå kjennes det som jeg har fått en sjanse til å få det bedre, til å få noe jeg har behov for.

Jeg vet at det vil være mye nytt å hente fra et slik opphold, og jeg vet at det kommer til å bli tøft og at det vil kreve mye. Jeg får se om jeg skriver noe mer om Modum senere, det er mye jeg kan si om det.

Kan hende syns det ikke så godt på utsiden at ting er som de er nå. På innsiden er det tøft og krevende nå. Uvendig  viker jeg kanskje litt rar, distansert, sur, litt avvisende, litt stille, sliten, uinteressert eller kort. Det er ikke meningen og ikke det jeg vil. Jeg jobber veldig hardt for å kompensere, for jeg føler at jeg må kompensere for stress og dårlig humør ved å jobbe hardere og få til mer. Det sliter meg ut.

Dette er en dårlig sirkel. Jeg bruker knaggene og verktøyene jeg har samlet for å komme gjennom.

Jeg skal avslutte med noe oppløftende, for i dag pusha jeg meg ut av komfortsonen ved å leke i tretoppene i Oslo Sommerpark. Høydeskrekken fikk testa seg. Jeg fikk kjenne på noe. Sånne ting er ikke dumt. Det var gøy!

Oppfølging åpenhet

Jeg skriver at åpenhet er viktig. Jeg var åpen, jeg delte noe. Hvordan følge det opp, har jeg lurt på.

Det er ingen magisk medisin. Det er ikke slik at på et blunk er alle problemene borte, selv om jeg skriver om det. Det var ikke det jeg tenkte, i hvert fall. Og det er jo ikke sånn.

Men det har vært uendelig verdifullt. Og på et vis frigjørende. Som å gi litt slipp på masken. Også har det vært en overveldende, men også god respons. Takknemlig.

Men for å følge opp litt, jeg tenker ikke at åpenhet handler om å si absolutt alt til alle. Heller ikke at man MÅ si noe på hvert sted man er. Det handler om å kjenne etter. Hvor er det greit å være åpen? Når? Hvor tenker du at det er rom for det? Hvor tør du å prøve? Hvor mye og hva vil du si til dem du snakker med?

Akkurat det handler om å kjenne etter. Våge litt. Kanskje neste gang litt til. Eller et annet sted.

Små steg for en indre endring

Det er de små stegene, bittesmå kan de være. Det viktige er å prøve. For sin egen del. Om det som er vanskelig, for å gjøre det litt mindre vanskelig og litt mindre ensomt.

For på sikt er det det som gir den indre endringen. Den indre tryggheten, og motet. Til å prøve enda litt til, til å være enda litt mer åpen, til å tåle seg selv, og til å være enda mer tro mot seg selv.

Åpenhet i eget tempo, på egne premisser, innenfor rammer som kjennes trygge for en selv.

Effekt av åpenhet

Det har en positiv smitteeffekt å være åpen. Der noen før har banet vei, blir det tryggere for andre å gå.

Når vi er så mange mennesker, og det er så mange som strever med ulike ting, vil det med stor sikkerhet være noen i den nære omgangskretsen som sitter med – om ikke akkurat samme ting – i hvert fall lignende ting, eller som kan kjenne seg igjen. Der noen først sier litt om hvordan det kjennes, følger kanskje andre opp, i eget tempo, med å si noe om hvordan de selv har det.

Det er den saktegående ytre endringen. De gode ringvirkningene. Trygghet og tillit vokser der det er rom for det som er vanskelig.

Det er de erfaringene jeg selv samler. Men det handler om å finne sitt eget tempo. Hvor er du trygg på å snakke? Hvem er tilgjengelig for deg?

De beste ønsker til deg som leser. Til deg som sitter inne med noe vanskelig. TIl deg som kjenner noen som har det vanskelig. Varme tanker til deg som sliter. Under «Links» har jeg listet opp noen steder man kan finne hjelp og informasjon.

Et litt annerledes blogginnlegg.

Varm klem

Åpenhet

Etter å ha blogget noen måneder nå, sitter jeg igjen med en følelse av å være litt tryggere og at det er blitt noe enklere å snakke og skrive om det som er vanskelig. Dessuten merker jeg hvor viktig det er med åpenhet. Jeg syns ikke det alltid er så enkelt å være åpen, verken på bloggen eller utenom, men det gir meg så mye igjen når jeg våger.

Det jeg skriver om og forsøker å være åpen om – spiseforstyrrelser, selvskading, depresjon, angst – berører mange i kortere eller lengre perioder i livet, enten direkte eller indirekte som venn, familie, kollega, kjæreste, o.l.

SAMSUNG CSC

Det jeg har erfart, etter som jeg selv har blitt mer åpen om ting og mer oppmerksom på det, er at det er så mange som sliter (En mer alvorlig depresjon rammer trolig 25% av alle kvinner og 15% av alle menn en gang i løpet av livet (kilde NHI)). Dermed virker det egentlig så naturlig (om enn skummelt) å snakke litt ærlig om hvordan man har det.

Det er egentlig bare å kikke seg litt rundt så ser vi det. Det skrives om, og det synges om. Statistikkene finnes (ca 500-600 personer begår selvmord i Norge hvert år, og helsetjenesten behandler mellom 4 000-6 000 selvmordsforsøk årlig (kilde NHI)). Det er blitt litt mer åpenhet, og det er bra fordi det å snakke og skrive om ting som kjennes vanskelig og skamfullt, som det å slite psykisk, gjør det litt mindre vanskelig og litt mindre skamfullt.

Taushet og skam kan ta liv

Det kan være så veldig ødeleggende å gå og holde vonde tanker og følelser inne. De vokser og blir større, og tar over alt, og det øker bare fortvilelsen og håpløsheten. Det kan føre til dypere depresjon, selvmordstanker, -forsøk og selvmord.

Derfor er det så viktig å bryte tausheten og få frem at dette er ganske vanlig. Det er ingen skam å være deprimert eller ha perioder i livet som preges av håpløshet og fortvilelse. Det er greit å snakke om det.

Åpenhet om psykisk helse i media – under overflaten

Jeg blir så takknemlig overfor mennesker som Lene Marlin, Oddvar Vignes, som deler egen historie «Det er ingen som trur at toastmasteren skal gjere sjølvmord», og Solveig Melkeraaen med filmen «Flink Pike», som setter ord på det som gjemmer seg under overflaten. For det gir en enorm støtte til andre som strever, meg selv inkludert.

De retter oppmerksomheten mot psykisk helse. Det bidrar forhåpentligvis til å fjerne noen tabuer og skam, og det normaliserer ting litt og vanskelige temaer blir samtaleemner.

Det er befriende når noen våger å fortelle hvordan det er, så alle kan høre. Plutselig føler man seg så mye mindre ensom, og de som ikke selv har kjent det på kroppen, får litt innsikt og kanskje hjelp til å snakke om det med noen som sliter.

SAMSUNG CSC

Det gir også håp å høre andre som har vært i lignende situasjoner, og som har kommet seg gjennom det. En artikkel i nettavisen kan gi mye håp og redde liv. Det er kraftfullt å kjenne seg igjen og føle seg forstått av å lese og høre andres erfaringer og tanker.

For tiden er det en låt som spilles mye i radio, «Styggen på ryggen» av OnklP og de fjerne slektningene, og jeg syns det er en sterk og bra låt. Mange kjenner seg igjen, og den skaper en inngangsport for å snakke om vanskelige ting. Og det vi snakker om blir mindre ensomt.

Åpenhet er veien ut av det vanskelige

Når man er deprimert, plages med angst, går med selvmordstanker, eller selvskader er det fort å føle at dette er noe man ikke kan snakke om uten å virke svak, håpløs og kanskje ødelagt. Det er de følelsene som har størst plass på innsiden, og da er det vanskelig å forestille seg at de ikke også synes utad.

SAMSUNG CSC

Da er det lett å bli redd for at man vil bli sett ned på, avfeid, misforstått, ikke tatt på alvor, avvist, eller at andre skal bli sinte, for eksempel om du har selvskadet.

Alle disse tankene kan gjøre det vanskelig å våge å være åpen. Og de kan gjøre det vanskelig å tenke at man fortjener hjelp. Det igjen kan forsterke håpløsheten, fortvilelsen og ensomheten.

For et års tid siden hadde jeg noen veldig gode samtaler om det å være deprimert, med en venn. Det normaliserte litt hele problemstillingen, selv om det ikke løste alle problemene. Erfaringen jeg satt igjen med var at dette kunne jeg snakke om, i tillegg til at hun oppfordret meg til å finne knagger for å komme gjennom og opp igjen. Jeg har samlet knagger siden, og bruker dem bevisst og aktivt. Man kan gjøre mye selv for å få det enklere, men noen ganger må man snakke om ting.

Min seneste erfaring med åpenhet, bekreftet for meg at det å dele det vanskelige var en god avgjørelse.

Det var en merkelig opplevelse, for det jeg gikk og lurte på om jeg kunne si til noen (jeg kom rett til yoga fra legevakten fordi jeg hadde skadet meg selv, og jeg følte meg patetisk, ensom og ødelagt) endte som et fint møte med andre. Jeg ble møtt med aksept, jeg følte meg tålt, og skammen ble så mye mindre. Tankene blir også litt lettere å bære når de er delt.

Fortell det til noen

Mitt beste råd til andre som har det vanskelig, er å fortelle det til noen og oppsøke hjelp. Ved siden av fastlegen, helsesøster, rådgiver på skole og profesjonelle fagpersoner, er hjelpetjenester (som Mental helse og Kirkens SOS) fine alternativer utenom åpningstidene, dersom det kjennes vanskelig å snakke med en venn, kollega, søsken, samboer, forelder, e.l. Da kan man også være anonym, som kan være litt lettere noen ganger.

Også selvhjelpsorganisasjoner, som IKS og ROS, er kjempeflotte å kontakte dersom du sliter med spiseforstyrrelser – der møtes du av personer med egenerfaring.

Når tankene kverner og det føles sort,
er noe av det viktigste du gjør for deg selv
å dele det med noen.
Tankene blir også lettere å bære.

SAMSUNG CSCMøter andre som deler lignende erfaringer

Da jeg skrev om mine erfaringer med mobbing, var det først skummelt, så ble jeg overrasket og overveldet over responsen jeg fikk. Det at folk både viste støtte og takknemlighet og delte sine egne historier, betydde veldig mye og gjør meg ydmyk og takknemlig. Det ga meg en påminnelse om at det er mange som påvirkes av mobbing, og at det var viktig å snakke om.

Det er det samme med depresjon, spiseforstyrrelser, selvskading og selvmordstanker – det er mange som sliter med dette (ca 0,2-0,4 % av befolkningen har anoreksi og 1-3 av 100 kvinner får bulimi i løpet av livet og ca 1-2 % har en overspisingslidelse (kilde NHI)). Selvskading er vanlig, spesielt blant ungdom (antagelig har over 10 % skadet seg en eller flere ganger), men det kan nok være vanskelig å gi en presis oversikt ettersom mange unngår å oppsøke hjelp.

Jeg er ikke alene om å ha vanskelige perioder, men dette er temaer som kjennes mer krevende å være åpen om. Det føles som det er mer skam og tabu knyttet til dette. Det kan godt være en indre skam og indre tabuer, men det er mer skamfullt å erkjenne og snakke om.

Desto viktigere med åpenhet, informasjon og et klokt fokus i media.

SAMSUNG CSC

Når jeg har vært åpen, møter jeg andre med lignende erfaringer. Og det gir veldig mye å snakke med andre som står i lignende ting, eller som har vært gjennom noe lignende. Jeg får også mye igjen av å lese andres blogger, fordi det er så verdifullt å kjenne seg igjen, «låne» andres ord til man finner sine egne, og dele erfaringer og håp.

Det er skummelt å begynne

Min erfaring er at det er skummelt å være åpen, vise seg sårbar, men det er også befriende. Sakte, sakte og steg for steg blir det litt enklere, og man blir litt tryggere og sterkere.

Når vi deler det som er vanskelig,
gir vi oss selv plass og opplever forhåpentligvis også
at vi sakte, men sikkert tåler å ta den plassen.

SAMSUNG CSC

Åpenhet som vei ut av ensomhet og skam

Jeg er overbevist om at åpenhet er viktig, basert på egne erfaringer. Jeg tror det leder til større indre aksept for hvordan ting er og til at man rommer seg selv mer og mer. Det skriver jeg fordi jeg opplever å kjenne meg sterkere og tryggere, og litt mer fortrolig med egen situasjon.

Åpenhet gjør også at vi kommer litt nærmere hverandre. Vi blir litt mindre ensomme og vi står mindre alene. Jeg har hatt utrolig gode, tankevekkende og dønn ærlige samtaler om både enkle, vonde og kjempevanskelige temaer. Det er verdifullt. Det vi kjenner til, forstår vi bedre enn det som gjemmer seg i mørke kroker. Det vi skriver om, snakker om og hører om, blir mer forståelig, mer normalt, mer kjent og dermed – forhåpentligvis – mindre skamfullt, tabu og ensomt.