Om å være åpen om Modum

Jeg har gjort noe, for meg, litt annerledes i forkant av Modum.

Jeg har vært mer åpen om at jeg skal dit. Og det handler om at jeg forsøker å avdramatisere og normalisere dette, for min egen del. For spiseforstyrrelsen gjør at dette kjennes ganske crazy skummelt og vanvittig unormalt. Så mitt sunne og friske jeg, vil ta eierskap, og jobber med å akseptere at det ER sånn det er nå. Nå er livet mitt sånn at jeg har en spiseforstyrrelse som gjør at jeg har fått et behandlingstilbud ved Modum bad.

Og i forkant av dette har jeg prøvd ut hva det gjør å være åpen.

Så jeg har fortalt det til noen flere mennesker, i tillegg til at jeg har skrevet om det her på bloggen. Det er noe krevende, for spiseforstyrrelsen trives på en måte bedre i stillhet og man kan bli ganske god på avledninger. Tausheten opprettholder skam. Kommer tilbake til det.

At jeg har fortalt litt, har gitt meg noen fine møter. Det er noe mer krevende å ta det ansitk til ansikt. Det er litt sårbart. Og dette er noe som i blant vekker spørsmål, for selv om det er mange som sliter psykisk og går i behandling eller blir innlagt, ved f. eks. Modum Bad, så er det nok ikke helt hverdagskost for alle jeg møter. Så jeg forstår jo da at det kan vekke spørsmål.

Og jeg merker at det bidrar til å gjøre det til noe lærerikt. For den andres reaksjon eller spørsmål vil jeg jo gjerne møte og besvare på en god måte, men jeg tror jo at det er viktig hvordan jeg selv står i min egen situasjon, og håndterer den. Så hva jeg klarer og ønsker svare på er noe jeg må finne ut av.

Jeg tror at en konsekvens av åpenheten, er at skammen blir mindre, og skam er absolutt noe som har gjort destruktive strategier mer betryggende og støttende. Den ensomheten som omkranser skam, den utenforfølelsen som følger med og den utrolig dype selvforakten, gjør at både selvskading og spiseforstyrrelse har vært nærmest en varm og trygg støtte. Det gjør vondt å tenke på, for baksiden av støtten i det destruktive, er veldig mye smerte, i tillegg til mer ensomhet, utenforfølelse og selvforakt.

Noe som er godt å kjenne på, er de gode møtene – der relasjonen liksom styrkes eller berikes på en måte. Det er lærerikt dette.

Jeg hadde liksom tenkt at dette innlegget skulle være enkelt å skrive, men det viser seg å være vanskelig å avslutte. Litt tror jeg det skyldes at ved å være åpen, så setter jeg i gang noen ting i meg selv – som bare er i startgropen. Så dette er work in progress.

Advertisements

Åpenhet

Etter å ha blogget noen måneder nå, sitter jeg igjen med en følelse av å være litt tryggere og at det er blitt noe enklere å snakke og skrive om det som er vanskelig. Dessuten merker jeg hvor viktig det er med åpenhet. Jeg syns ikke det alltid er så enkelt å være åpen, verken på bloggen eller utenom, men det gir meg så mye igjen når jeg våger.

Det jeg skriver om og forsøker å være åpen om – spiseforstyrrelser, selvskading, depresjon, angst – berører mange i kortere eller lengre perioder i livet, enten direkte eller indirekte som venn, familie, kollega, kjæreste, o.l.

SAMSUNG CSC

Det jeg har erfart, etter som jeg selv har blitt mer åpen om ting og mer oppmerksom på det, er at det er så mange som sliter (En mer alvorlig depresjon rammer trolig 25% av alle kvinner og 15% av alle menn en gang i løpet av livet (kilde NHI)). Dermed virker det egentlig så naturlig (om enn skummelt) å snakke litt ærlig om hvordan man har det.

Det er egentlig bare å kikke seg litt rundt så ser vi det. Det skrives om, og det synges om. Statistikkene finnes (ca 500-600 personer begår selvmord i Norge hvert år, og helsetjenesten behandler mellom 4 000-6 000 selvmordsforsøk årlig (kilde NHI)). Det er blitt litt mer åpenhet, og det er bra fordi det å snakke og skrive om ting som kjennes vanskelig og skamfullt, som det å slite psykisk, gjør det litt mindre vanskelig og litt mindre skamfullt.

Taushet og skam kan ta liv

Det kan være så veldig ødeleggende å gå og holde vonde tanker og følelser inne. De vokser og blir større, og tar over alt, og det øker bare fortvilelsen og håpløsheten. Det kan føre til dypere depresjon, selvmordstanker, -forsøk og selvmord.

Derfor er det så viktig å bryte tausheten og få frem at dette er ganske vanlig. Det er ingen skam å være deprimert eller ha perioder i livet som preges av håpløshet og fortvilelse. Det er greit å snakke om det.

Åpenhet om psykisk helse i media – under overflaten

Jeg blir så takknemlig overfor mennesker som Lene Marlin, Oddvar Vignes, som deler egen historie «Det er ingen som trur at toastmasteren skal gjere sjølvmord», og Solveig Melkeraaen med filmen «Flink Pike», som setter ord på det som gjemmer seg under overflaten. For det gir en enorm støtte til andre som strever, meg selv inkludert.

De retter oppmerksomheten mot psykisk helse. Det bidrar forhåpentligvis til å fjerne noen tabuer og skam, og det normaliserer ting litt og vanskelige temaer blir samtaleemner.

Det er befriende når noen våger å fortelle hvordan det er, så alle kan høre. Plutselig føler man seg så mye mindre ensom, og de som ikke selv har kjent det på kroppen, får litt innsikt og kanskje hjelp til å snakke om det med noen som sliter.

SAMSUNG CSC

Det gir også håp å høre andre som har vært i lignende situasjoner, og som har kommet seg gjennom det. En artikkel i nettavisen kan gi mye håp og redde liv. Det er kraftfullt å kjenne seg igjen og føle seg forstått av å lese og høre andres erfaringer og tanker.

For tiden er det en låt som spilles mye i radio, «Styggen på ryggen» av OnklP og de fjerne slektningene, og jeg syns det er en sterk og bra låt. Mange kjenner seg igjen, og den skaper en inngangsport for å snakke om vanskelige ting. Og det vi snakker om blir mindre ensomt.

Åpenhet er veien ut av det vanskelige

Når man er deprimert, plages med angst, går med selvmordstanker, eller selvskader er det fort å føle at dette er noe man ikke kan snakke om uten å virke svak, håpløs og kanskje ødelagt. Det er de følelsene som har størst plass på innsiden, og da er det vanskelig å forestille seg at de ikke også synes utad.

SAMSUNG CSC

Da er det lett å bli redd for at man vil bli sett ned på, avfeid, misforstått, ikke tatt på alvor, avvist, eller at andre skal bli sinte, for eksempel om du har selvskadet.

Alle disse tankene kan gjøre det vanskelig å våge å være åpen. Og de kan gjøre det vanskelig å tenke at man fortjener hjelp. Det igjen kan forsterke håpløsheten, fortvilelsen og ensomheten.

For et års tid siden hadde jeg noen veldig gode samtaler om det å være deprimert, med en venn. Det normaliserte litt hele problemstillingen, selv om det ikke løste alle problemene. Erfaringen jeg satt igjen med var at dette kunne jeg snakke om, i tillegg til at hun oppfordret meg til å finne knagger for å komme gjennom og opp igjen. Jeg har samlet knagger siden, og bruker dem bevisst og aktivt. Man kan gjøre mye selv for å få det enklere, men noen ganger må man snakke om ting.

Min seneste erfaring med åpenhet, bekreftet for meg at det å dele det vanskelige var en god avgjørelse.

Det var en merkelig opplevelse, for det jeg gikk og lurte på om jeg kunne si til noen (jeg kom rett til yoga fra legevakten fordi jeg hadde skadet meg selv, og jeg følte meg patetisk, ensom og ødelagt) endte som et fint møte med andre. Jeg ble møtt med aksept, jeg følte meg tålt, og skammen ble så mye mindre. Tankene blir også litt lettere å bære når de er delt.

Fortell det til noen

Mitt beste råd til andre som har det vanskelig, er å fortelle det til noen og oppsøke hjelp. Ved siden av fastlegen, helsesøster, rådgiver på skole og profesjonelle fagpersoner, er hjelpetjenester (som Mental helse og Kirkens SOS) fine alternativer utenom åpningstidene, dersom det kjennes vanskelig å snakke med en venn, kollega, søsken, samboer, forelder, e.l. Da kan man også være anonym, som kan være litt lettere noen ganger.

Også selvhjelpsorganisasjoner, som IKS og ROS, er kjempeflotte å kontakte dersom du sliter med spiseforstyrrelser – der møtes du av personer med egenerfaring.

Når tankene kverner og det føles sort,
er noe av det viktigste du gjør for deg selv
å dele det med noen.
Tankene blir også lettere å bære.

SAMSUNG CSCMøter andre som deler lignende erfaringer

Da jeg skrev om mine erfaringer med mobbing, var det først skummelt, så ble jeg overrasket og overveldet over responsen jeg fikk. Det at folk både viste støtte og takknemlighet og delte sine egne historier, betydde veldig mye og gjør meg ydmyk og takknemlig. Det ga meg en påminnelse om at det er mange som påvirkes av mobbing, og at det var viktig å snakke om.

Det er det samme med depresjon, spiseforstyrrelser, selvskading og selvmordstanker – det er mange som sliter med dette (ca 0,2-0,4 % av befolkningen har anoreksi og 1-3 av 100 kvinner får bulimi i løpet av livet og ca 1-2 % har en overspisingslidelse (kilde NHI)). Selvskading er vanlig, spesielt blant ungdom (antagelig har over 10 % skadet seg en eller flere ganger), men det kan nok være vanskelig å gi en presis oversikt ettersom mange unngår å oppsøke hjelp.

Jeg er ikke alene om å ha vanskelige perioder, men dette er temaer som kjennes mer krevende å være åpen om. Det føles som det er mer skam og tabu knyttet til dette. Det kan godt være en indre skam og indre tabuer, men det er mer skamfullt å erkjenne og snakke om.

Desto viktigere med åpenhet, informasjon og et klokt fokus i media.

SAMSUNG CSC

Når jeg har vært åpen, møter jeg andre med lignende erfaringer. Og det gir veldig mye å snakke med andre som står i lignende ting, eller som har vært gjennom noe lignende. Jeg får også mye igjen av å lese andres blogger, fordi det er så verdifullt å kjenne seg igjen, «låne» andres ord til man finner sine egne, og dele erfaringer og håp.

Det er skummelt å begynne

Min erfaring er at det er skummelt å være åpen, vise seg sårbar, men det er også befriende. Sakte, sakte og steg for steg blir det litt enklere, og man blir litt tryggere og sterkere.

Når vi deler det som er vanskelig,
gir vi oss selv plass og opplever forhåpentligvis også
at vi sakte, men sikkert tåler å ta den plassen.

SAMSUNG CSC

Åpenhet som vei ut av ensomhet og skam

Jeg er overbevist om at åpenhet er viktig, basert på egne erfaringer. Jeg tror det leder til større indre aksept for hvordan ting er og til at man rommer seg selv mer og mer. Det skriver jeg fordi jeg opplever å kjenne meg sterkere og tryggere, og litt mer fortrolig med egen situasjon.

Åpenhet gjør også at vi kommer litt nærmere hverandre. Vi blir litt mindre ensomme og vi står mindre alene. Jeg har hatt utrolig gode, tankevekkende og dønn ærlige samtaler om både enkle, vonde og kjempevanskelige temaer. Det er verdifullt. Det vi kjenner til, forstår vi bedre enn det som gjemmer seg i mørke kroker. Det vi skriver om, snakker om og hører om, blir mer forståelig, mer normalt, mer kjent og dermed – forhåpentligvis – mindre skamfullt, tabu og ensomt.