Hva er det å stå i behandling for en spiseforstyrrelse?

Mon tro? Ja, hva innebærer det – eller hva krever det egentlig? Svarer jeg på det, egentlig? Jeg sammenligner det med en hjerteoperasjon.

Å være innlagt for å få behandling for en spiseforstyrrelse, krever alt jeg har, vil jeg nesten si.

Da jeg var 8-9 år, ble jeg operert for en hjertedefekt. Å være innlagt for en spiseforstyrrelse er ikke som å være innlagt for en hjerteoperasjon.

Les mer «Hva er det å stå i behandling for en spiseforstyrrelse?»

Reklamer

Litt om forberedelser, frykt og forventninger i forkant av RASP

En romslig overskrift, dette. Er jo litt av en vei som skal tråkkes opp også da, om ikke så lenge. Jeg er redd dette er et litt langt og overivrig innlegg. Har mye på hjertet. Er også veldig sliten. Vel.

Gjennom noen fine, større eller mindre tilfeldigheter, har det dukket opp ulike ting som hjelper meg i ventetiden og med å forberede meg til oppholdet på RASP (Regional seksjon for spiseforstyrrelser), og det motiverer meg faktisk også for tiden etterpå.

Les mer «Litt om forberedelser, frykt og forventninger i forkant av RASP»

Tilbakeblikk: Angst – et lite glimt inn

Dette skrev jeg 30. november 2014. Angsten var i stunder i noen perioder ganske sterk og nesten overveldende. Kom brått og uventet. Jeg husker jeg kjempet med den mange ganger. For ikke å bli helt overmannet av den ute blant folk. For ikke å løpe av gårde, kaste fra meg alt jeg bar på, begynne å hyperventilere og strigråte på gata.

Les mer «Tilbakeblikk: Angst – et lite glimt inn»

Å kjenne hva som hjelper

Yogaen igjen. Den gjør at jeg får erfare at jeg har, lett tilgjengelige, verktøy som hjelper med å roe ned et overaktivt nervesystem.

I går var jeg på en yogaworkshop, og vi gjorde øvelser som kunne bidra til å frigjøre spenninger i magen. Fra buken til solar plexus og navleregionen.

Dette er områder som holder mye spenninger og følelser. Og med en spiseforstyrrelse er det absolutt ikke et enkelt område å slappe av i. Det var rett og slett kjempevanskelig og utfordrende. Tidvis angstfremkallende, samtidig som det var litt ok.

Det var flott å merke at disse øvelsene kan gi noe bra. For på sikt vil de kunne bli en fin måte å ta vare på meg selv på. Det handler om noe så enkelt (og vanskelig) som egenomsorg.

Være varsom med kroppen, ha en vennlig og øm innstilling til kroppen.

Enkelt. Fint. Egenomsorg.

Vanskelig med en spiseforstyrrelse når selvforakten er ganske stor og det å være i sin egen kropp tidvis føles helt forferdelig.

En øvelse som altså ble ganske sammensatt. Den vekket da også frykt (angst). Og det i seg selv er ikke så farlig. Det er krevende, men det var ikke overveldende eller farlig.

Det som har vært problematisk tidligere, og i mindre grad etterhvert, er hva som skjer når sterke følelser som frykt (angst) setter inn og jeg ikke har hatt noen måter å romme eller roe det ned på.

Da har frykten gått til stress og angst, for eksempel, også har det igjen ført til kanskje selvskading eller noe spiseforstyrret atferd.

Det blir et problem når kroppen/ hjernen blir sittende fast i frykt-/ flukt-/frysresponsen uten gode måter å komme seg ut av dette på igjen. Det er gjerne da vi kan få reaksjoner som kan virke irrasjonelle (og helt forståelig allikevel mtp hva som skjer i kroppen), med sterk sinne, angst, utagering, taushet, panikk, selvskading, vold eller lignende.

Det jeg merket i går var at jeg ble sittende fast i fryktresponsen, men i stedet for at jeg på en måte ble overveldet av dette og gikk dypere inn i frykten, begynte jeg å søke i tankene etter hva som kunne hjelpe for å roe ned dette.

Yogaen har tidligere gitt meg erfaring av at det å ligge i fosterstilling på siden kan være hjelp i blant og å ligge i barnets posisjon kan være hjelp andre ganger. Atter andre ganger kan det kjennes godt å stå stødig i en krigerposisjon eller trikonasana.

Da yogalæreren inviterte til en avsluttende gest, å holde en hånd bak i nakken og en annen hånd på hjertet, merket jeg at det hjalp til å roe nervesystemet. Det var både rart og fint å merke effekten, at nervesystemet begynte å slappe av, ved å gjøre noe så enkelt. Men det er jo ikke enkelt om man ikke kan eller vet det. Det var derfor en verdifull erfaring og kanskje også en fin påminnelse om hva yogaen kan gjøre, og at det gir meg gode verktøy.

Det var fint å virkelig kjenne at noe hjelper.

Energioverskudd – følelser på avveie

Dette er et overskuddsenergipreget innlegg, en utblåsning fordi det måtte ut. Jeg beklager på forhånd om dette er et litt krevende og tøft tema. Og jeg beklager om dette kommer ut litt unyansert og bardust. Det er en utblåsning. Jeg har ikke noe forskning til grunn for det jeg skriver her. Det er unyansert og min personlige mening akkurat nå.

Jeg forstår så godt den energien barn kjenner når de føler. Når de gleder seg, så gleder de seg med hele kroppen. Når de gruer seg, gjør de det med hele kroppen. Når de er sinte, er de det med hele seg.

Barn ER.

Og de reagerer kroppslig, og kraftig. Fordi følelser er fysisk – de er energi og den energien krever utløp.

Vi lærer jo etterhvert å regulere disse følelsene, og gi dem et passelig uttrykk etter anledningen. Men det er jo ikke nødvendigvis sånn at vi faktisk lærer dette.

Kan hende møter ikke følelsene en tilstrekkelig tilstedeværelse, et passelig rom, en god mottagelse. Kanskje er det litt mange begrensninger, styringer, føringer på hvordan og hvilke følelser som kan komme til uttrykk.

Og da kan det bli kaotisk etter hvert. For min erfaring med følelser som ikke får et rett utløp, er kaos. Og innestengte følelser blir mye mindre oversiktlige. Og det kan virke skummelt og overveldende.

Når det blir mange følelser på en gang og mye energi – og man ikke gjenkjenner følelsen, og dermed kanskje ender opp med uro og indre kaos – er det ikke rart!

Det blir en overaktivering. Det blir for mye energi, som ikke har funnet sitt utløp.

Når man holder dette inne over lang tid, blir det til slutt et behov for å få det ut. Det MÅ ut. Det kan slå ut i selvskading, spiseforstyrrelse, overdreven trening, alkoholmisbruk, vold, sinneutbrudd. Kanskje også mobbing og andre ting?

Det får et utløp, fordi det MÅ. Det blir for mye å holde inne til slutt. Det kommer ut, men mer ukontrollert, for det har vært holdt inne så lenge at man har mistet oversikten over hva som er hva i den indre uroen, suppen, kaoset.

Da blir det – sett utenfra – uforståelig kaos. Men så er det egentlig forståelige innestengte følelser. Overaktiverte følelser. Overskuddsenergi. Ubalanse.