Selvforakt, utrygghet og skam

Dette er noe jeg har kvernet på lenge. Og dette blogginnlegget har jeg holdt inne lenge. Nå er det så lenge siden jeg har sett det at jeg hadde glemt at jeg skrev det. Noe av det er like relevant, noen ting er annerledes nå.

Skam er den vonde følelsen som gjør det så utrolig enkelt å skjule noe, tie, gjemme meg, unngå. Den gjør det også lett å opprettholde de vonde symptomene som er der av nødvendighet.

I tillegg gjør skam at jeg fort føler seg meg ensom, alene og utenfor og det leder kjapt til depressive tanker og depresjon. Så skam er skadelig.

Apropos skam, så ble også jeg hekta på tv-serien Skam (NRK har virkelig laget mange gode serier som berører psykisk helse – blant annet Helene sjekker inn, Skam, Stemmene i hodet, Jeg mot meg. Fantastisk når temaer belyses, fortelles om og blir mindre tabu og stigmatiserende! (avsporing). (sidehopp: Har flere svenske kollegaer som innrømmer at de er Skam-fans :D)

Selvforakt er en uutholdelig opplevelse av for eksempel å føle at jeg ikke er verdt noe, ikke kan noe, ikke har noe å bidra med, ikke vil få til, eller at jeg er rar, feil, ødelagt. Det er den stemmen som sier dritkjipe ting om meg til meg. Dette har jeg skrevet en del om på bloggen. Det hjelper i blant å bare si det som det er.

Essensen av selvforakt er følelsen av at jeg aldri er bra nok, og det kan eskalere til destruktive tankespiraler og vonde følelser. Som det krever noen bevisste grep for å bryte ut av. Jeg har erfaring med at aktiv avledning (gå en tur, stemme en gitar, fargelegge noe) kan hjelpe om det ikke er mer langsiktige løsninger tilgjengelig (eks: en støttende samtale som nøster i tematikken på en ivaretakende måte).

Jeg syns det dermed sier seg selv at selvforakt gjør det lett å opprettholde eller utvikle en spiseforstyrrelse, selvskading, rusproblemer, isolasjon, ensomhet, depresjon og selvmordstanker. Symptomene er jo uttrykk for at noe er galt, eller også helt jævlig galt.

Selvforakt skaper også skam, er min erfaring. For hvem i all verden kan tåle en person  som er så fæl som det jeg tenker at jeg er i min dypeste selvforakt? «Hvem vil forstå dette? Eller klare å møte meg på en god måte, så jeg føler meg litt bedre og litt mindre feil og til bry?» Det er lett å tenke at dette må jeg jo bare ta meg sammen og fikse selv, for ingen liker vel en som bare syter og klager over hvor forferdelig man føler seg (selvforakt er også en form for selvskading).

Det kan virke «enklere», eller kanskje tryggere, å ikke si noe. Eller umulig å faktisk si noe, av frykt for å bli avvist. Selv når selvforakt og skam i dystert fellesskap dreper livsglede og håp.

Å bryte selvforakt og skam, gjennom åpenhet og ved å snakke med for eksempel en venn, krever mot – for det kan kjennes som en utlevering på et veldig sårbart tidspunkt. Men det hjelper, om det er en person man stoler på, eller om det er en person som inviterer til tillit og som klarer å skape et godt møte (kan være en hjelpelinje som Mental Helse og Kirkens SOS).

Utrygghet kan skjule seg bak selvforakt. Det er lett å reagere med selvforakt når utrygghet gjør at man unngår, tviler på egne evner, er redd for hva som kan skje, redd for å prøve, redd for å mislykkes. «Hvor dum er vel ikke jeg?» «Jeg får jo ikke til noenting» «At jeg ikke klarte det!» «Jeg tør ikke, jeg er håpløs!». Det er normale tanker. De fleste av oss møter en eller annen gang situasjoner der varianter av disse tankene dukker opp.

Utad kan man virke selvsikker, skråsikker, kontrollerende, nølende, redd, stille, avvisende, unnvikende, sint m.m. Hvordan det kommer til utrykk kan variere stort. Begynner man å observere folk rundt seg, blir dette straks interessant, for vi har alle ulike måter å vise vår utrygghet på. Det kan være nyttig å se, om enn bare for å se at vi er virkelig ikke alene om utryggheten. Alle opplever å kjenne seg utrygge en eller annen gang, men det varierer i hvilke situasjoner det skjer og hvordan det arter seg.

Om det er kaos, og man står ensom på utrygg grunn, kan det bli lett å gå seg vill i utrygghet, drukne i selvforakt og bukke under av skam. Det kan hjelpe å forstå hva som fører til hva og hvordan det påvirker. Da går det an å navigere, og stoppe musikken i stedet for at låta får spille helt ut, liksom.

Skam, selvforakt og utrygghet kan skape et kjipt, vanskelig, seiglivet, dyptgående trekantdrama. Seige, dyptsittende mønstre krever tid og tålmodighet, og det hjelper med kloke, vennlige, trygge og stabile møter.

6 måneder og 10 dager…

… siden sist jeg skadet meg selv.

Det var ikke sånn at jeg den dagen bestemte meg for at jeg aldri ville gjøre det igjen. Det ble en veldig tøff opplevelse, samtidig var det det som skjedde dagen etter som gjorde det sterkeste inntrykket.

Jeg kontaktet en jeg kjenner godt, som jobber med yoga og kroppsterapi (link til hjemmesiden hennes her). Jeg fikk en time med henne og det gav meg en fantastisk opplevelse. I det møtet, opplevde jeg å bli rommet og holdt, og det gav meg følelsen av å bli meg selv igjen.

Den opplevelsen ble en slags bekreftelse på at jeg har opparbeidet meg flere strategier og verktøy som kan ta meg i en god retning, og at det finnes så mange fine mennesker som kan gjøre så mye godt, og jeg erfarer igjen og igjen at for eksempel yoga er noe jeg kan stole på.

Nå var det som nevnt ikke en beslutning jeg tok på at jeg aldri skulle gjøre det igjen, men ettersom dagene og ukene gikk så ble det tydeligere for meg. Kampen var i gang, og jeg fikk teste at jeg hadde styrke til å stå i det når motivasjonen vinglet.

En annen ting som kanskje har vært vel så virkningsfullt, er stahet og trass. Å se at tiden går: 1 måned, 2, 3, 4, 5 – det har vært tilfredsstillende.

Samtidig har det ikke vært enkelt. Det å nekte seg en løsning, hvor enn destruktiv den er, krever at når en situasjon presser frem den løsningen, så MÅ man finne noe annet, og/eller stå i det som dukker opp.

For det blir en flukt. Så når fluktmuligheten blir borte, så har det dukket opp ting å forholde seg til. Dermed er det ikke enkelt. Og det har vært mange tøffe runder gjennom høsten. Jeg er glad for at jeg har flere gode strategier og verktøy og blant annet yogaen som jeg stoler på.

Et fortvilet, frustrert utpust

Jeg visste faktisk ikke om jeg våget å publisere dette. Jeg skriver dette mest fordi jeg er fortvilet, trist og sint.

Jeg har nettopp opplevd å miste en jeg er glad i på grunn av en spiseforstyrrelse. Det har vært vondt og vanskelig å stå på sidelinjen, tidvis så vanskelig at jeg ikke føler at jeg har klart det eller at jeg har strukket til i det hele tatt, og fordi jeg selv har kjent på at det å leve med en spiseforstyrrelse kan være helt jævlig.

Jeg vil aldri kunne vite hvordan min venninne virkelig hadde det. Bare hun kan vite det og bare hun levde i helheten av sitt liv. Noen ting vet jeg gjennom ting hun fortalte, andre ting kan jeg bare anta og gjette basert på hva jeg selv observerte og mine egne erfaringer med det å ha en spiseforstyrrelse.

Det finnes kanskje ikke en fellesnevner hos alle som har en spiseforstyrrelse, men om jeg skal driste meg til å utnevne en, så er det at en spiseforstyrrelse er en sykdom som forårsaker mye smerte. Før eller siden.

En spiseforstyrrelse er en lidelse som tar liv. Det er den psykiske lidelsen som tar flest liv. Den kan også virkelig redusere livskvalitet og stjele livsglede, og redusere livet til en tung utfordring og vond kamp for å holde ut.

Man overlever fremfor å leve

Ved siden av det som kan synes, som en tynn eller stor kropp, vektendringer, inntak av store matmengder, en som forsvinner inn på badet etter et måltid for å kaste opp, overopptatthet av kropp, for mye trening, tvangspreget trening, bygging av muskler, presset stemning eller irritasjon i forbindelse med måltider og samtaler om mat, tilbaketrekking fra sosiale settinger, unngåelse av fellesmåltider, unormale små eller store porsjoner, kun inntak av enkelte matvarer, strikte rutiner rundt når eller hva man skal spise, unnagjemming av matvarer, og flere slike ting…

… så er det alt det som ikke synes.

Alt man kan gå rundt med i skam og ensomhet. Den lidelsen det innebærer å leve med en spiseforstyrrelse er det ikke alltid mulig å sette ord på, eller mulig for en utenforstående å se eller forstå. Det er mye smerte og ensomhet i skam.

Det er utrolig hva som blir normalt når man har en sånn sykdom. Og det er en lidelse som kan føre med seg mye ukontrollert tvang i tanker og handlinger.

Det å lyve så mye for seg selv, som man kan ende opp med å gjøre, fordi sykdommen er så sterk at den har mer kontroll over deg enn du har over den, kan skape en stor avstand til dem som bryr seg om en. Og det skaper en enda større avstand til en selv. Og det kan medføre selvforakt og skam fordi man vet at man lyver for dem man er glad i. Og kanskje enda verre, man lyver for seg selv.

Å leve med en spiseforstyrrelse kan føre til at man til slutt mister troen på at det kan bli annerledes eller bedre. Normalen er den hverdagen man står i. Man kan miste seg selv helt, gå seg vill og bli sittende bom fast. Det kan bli en forsvarsmekanisme å si at det går bra, at man vet man man er blitt for tynn, eller at man spiser for mye.

Det kan innebære at man føler at man må holde andre på avstand, for skammen som kan oppstå i det å leve med en spiseforstyrrelse, kan føre til at man tenker «dette er det overhode ingen som kan forstå, tåle eller må se«.

Når man står på badet og tørker oppkast, er redd for at noen skal lukte noe, eller når man blir redd fordi det var blod i oppkastet, eller når man ligger i senga med så mye angst at man tror man skal dø, og man plutselig blir redd for at hjertet skal stanse. Eller man skammer seg over hvor mye man spiser og ikke kan forestille seg at noen skal se det. Eller man skammer seg over handlekurven sin og går fra butikk til butikk så ingen skal kunne se helheten.

Ingen kan tåle meg, ingen må se

I den ensomheten kan man finne selskap i spiseforstyrrelsen, som aldri svikter og som tåler alt, men som stadig krever mer, og tar opp mer og mer av livet.

Virkeligheten kan være at man sulter seg, planlegger hvert måltid og teller kalorier, nekter seg mat og mattyper, overspiser og kaster opp over et toalett eller i noe man har tilgjengelig, misbruker avføringspiller, presser seg selv på enda en treningsøkt, eller spiser til man ikke orker mer, for så å drukne i skammen over at man ikke klarte å stoppe, atter en gang.

En spiseforstyrrelse er en sykdom man mister kontrollen over. Den er ikke et valg. Den kan opprinnelig være en løsning på noe man ikke klarer å håndtere, og som så blir et problem.

Det er ingen som velger en spiseforstyrrelse

For de fleste er det nødvendig med profesjonell og langvarig behandling for å komme ut av en spiseforstyrrelse. Jo lenger man har vært syk, desto lenger tid kan det også ta å komme ut av sykdommen. Men det er alltid håp.

Det er også viktig å ha støtte i mennesker rundt seg. At man har mennesker som bryr seg, sender meldinger, inviterer en med, orker å være der. For veien ut kan være en beintøff kamp. For en spiseforstyrrelse fungerer også. Så veien ut må velges, og villes.

Det er en vei som fort ikke ser lik ut for noen. Men den veien finnes, for de aller fleste blir bra eller veldig mye bedre.

Organisasjoner som Spiseforstyrrelsesforeningen og ROS er en kjempehjelp for mange, men ikke alle er klare for å oppsøke dem selv. Jeg tror de færreste angrer på at de gir dette en sjanse.

Veien ut innebærer å gi slipp på noe som har fungert så lenge, til fordel for noe man kanskje kontinuerlig tviler på at kan bli en like god erstatning. For kan hende finner man ikke noe som fungerer like godt som spiseforstyrrelsen gjorde. Kan hende virker en annen hverdag enn nettopp den man står i, hvor enn tøff og krevende den er, uendelig fjern og uoppnåelig. Kan hende står man så fast i vanskelige mønstre som man ikke har sjans til å snu selv, uten skikkelig god og stabil hjelp, og kanskje er det nødvendig med en lengre miljøforandring og pause fra egen hverdag.

Så veien ut kan bli en seig kamp og en søken etter stadig nye ting, som kan gi mer og mer mening og som kan erstatte spiseforstyrrelsen bit for bit. Når en sykdom har tatt over livet, er det utrolig verdifullt og viktig å finne andre ting å fylle livet med, andre løsninger for å takle uro og vanskelige følelser, og noe å se frem til. Noe annet å se frem til enn neste møte med sykdommen.

Men noen blir ikke bedre.

Noen dør av spiseforstyrrelsen. Og jeg blir så utrolig trist og lei meg, og det gjør så vondt. For venninnen min døde. Så jeg puster ut en frustrasjon over en sykdom som kan være helt jævlig. Fordi jeg trenger det.

Natur og yoga – og godt nytt år

Jeg avsluttet 2016 med en tur og jeg startet 2017 med en tur.

img_3540

31. desember 2016

img_3544

1. januar 2017

Og på turen i dag, slo det meg hvor utrolig mye det gir meg. Det å gå en tur, gir så uendelig mye glede og hverdagslykke.

I julen har jeg vært slått ut av influensa. Samtidig har jeg strevd med å takle bortgangen til min kjære venninne. Dessuten gikk min kjære, gode farmor bort. Det har vært mye å forholde seg til.

Når jeg da på grunn av influensa ikke har orket noe særlig, vært lite ute og kunnet være lite i bevegelse, og virkelig ikke hatt overskudd til så mange juleselskaper også fordi jeg forsøkte å spare energi til to begravelser, så har jeg virkelig måttet stå i det som kom. Det har vært krevende.

Jeg har gjort den yogaen jeg har orket. Merker jo at formen har vært dårlig når jeg har ligget i en rolig avspenning og ristet av feber, så mye at musklene nesten ikke har klaret å slappe av.

Da er det godt å huske på at det går over. Influensa og forkjølelse går over. Og etterhvert som kroppen har fått hentet seg inn litt, så har turen kunnet forlenges fra en utmattende tur rundt kvartalet, og til favorittoppen min i hele verden.

Det ble en fantastisk tur i sola i dag. Takknemlig.

Jeg ønsker alle gamle og nye lesere et godt nytt år. Jeg håper det blir fylt med hyggelige, gode og fine stunder, og kreativitet, glede, fellesskap og varme.