1 år siden

I dag er det 1 år siden sist jeg selvskadet ved å kutte meg.  Det har faktisk gått 1 år.

Det har vært mange ganger hvor jeg har vært veldig nære. Det har vært krevende, samtidig som jeg etterhvert har tenkt at det ikke egentlig fungerer lenger. At det ikke vil gi meg det jeg egentlig har behov for. At selvskadingen ikke gir meg den samme effekten som jeg har fått, eller har hatt behov for, tidligere. Jeg vet ikke om jeg aldri vil komme til å selvskade igjen, men det kjennes stadig mer sannsynlig at jeg har lagt dette bak meg. Jeg stoler mer og mer på det.

Det var ubevisst at jeg startet den kampen for å slutte for ett år siden. Jeg oppdager at jeg kommer langt med trass og stahet. Og økende egenomsorg.

Det bygger kanskje en utholdenhet og et grunnlag å stadig gjøre noe annet, hver gang behovet for å selvskade har dukket opp. Jeg har hatt god hjelp fra yogaen og jeg har utfordret meg ved å møte triggersituasjonene på nye måter. For de har jo dukket opp.

Det har ikke vært lett, og det er bare jeg som kan kjempe denne kampen. Men:

Det er mange ting, opplevelser og mennesker som har bidratt til at jeg har klart ett år uten. Jeg har tatt noen avgjørelser, som har vist seg å være veldig bra – og den mestringsfølelsen har vært god.

Det er vanskelig å oppsummere på en ryddig måte alt som har bidratt til dette. Jeg har møtt kjente situasjoner på en LITT annen måte. Vært litt mer til stede i meg selv. Stått litt stødigere i gamle runder. Pustet mer. Tålt mer. Utfordret meg en god del på å stå i følelser. Gått kjente tankemønstre i møte med en litt ny vinkling. Hatt en samtale som har gitt noe, påvirket litt. Hørt en podcast som har gitt et nytt perspektiv. Fått en bekreftelse på noe som har lappet et hull som ikke egentlig hang sammen med bekreftelsen.

Å lappe sammen selvfølelsen, skjer kanskje litt, ofte, sakte, jevnt og ujevnt over tid? Det tar tid. Det fungerer da, jeg tror det. Jeg kjenner det.

Jeg hadde kanskje ikke kunnet feire ettårsdag i dag, om jeg ikke hadde gjordt en vesentlig endring i behandlingssituasjonen jeg stod i for 1 år siden. Da var det rett. Å ha tillit og en god kjemi med den behandleren som skal slippe så langt innpå, har vært avgjørende. Ny situasjon er bra. Det har også hjulpet mye å ha bra mennesker rundt meg, både privat og på jobb.

1 år. Jeg er glad for det.

Advertisements

6 måneder og 10 dager…

… siden sist jeg skadet meg selv.

Det var ikke sånn at jeg den dagen bestemte meg for at jeg aldri ville gjøre det igjen. Det ble en veldig tøff opplevelse, samtidig var det det som skjedde dagen etter som gjorde det sterkeste inntrykket.

Jeg kontaktet en jeg kjenner godt, som jobber med yoga og kroppsterapi (link til hjemmesiden hennes her). Jeg fikk en time med henne og det gav meg en fantastisk opplevelse. I det møtet, opplevde jeg å bli rommet og holdt, og det gav meg følelsen av å bli meg selv igjen.

Den opplevelsen ble en slags bekreftelse på at jeg har opparbeidet meg flere strategier og verktøy som kan ta meg i en god retning, og at det finnes så mange fine mennesker som kan gjøre så mye godt, og jeg erfarer igjen og igjen at for eksempel yoga er noe jeg kan stole på.

Nå var det som nevnt ikke en beslutning jeg tok på at jeg aldri skulle gjøre det igjen, men ettersom dagene og ukene gikk så ble det tydeligere for meg. Kampen var i gang, og jeg fikk teste at jeg hadde styrke til å stå i det når motivasjonen vinglet.

En annen ting som kanskje har vært vel så virkningsfullt, er stahet og trass. Å se at tiden går: 1 måned, 2, 3, 4, 5 – det har vært tilfredsstillende.

Samtidig har det ikke vært enkelt. Det å nekte seg en løsning, hvor enn destruktiv den er, krever at når en situasjon presser frem den løsningen, så MÅ man finne noe annet, og/eller stå i det som dukker opp.

For det blir en flukt. Så når fluktmuligheten blir borte, så har det dukket opp ting å forholde seg til. Dermed er det ikke enkelt. Og det har vært mange tøffe runder gjennom høsten. Jeg er glad for at jeg har flere gode strategier og verktøy og blant annet yogaen som jeg stoler på.

Om sinne

I dag har jeg sendt noen meldinger med en venninne. Vi lærer mye av hverandre og jeg setter utrolig stor pris på det og på henne. Vi har både like og ulike erfaringer og det er utrolig verdifullt å dele tanker og utveksle erfaringer med henne. I dag har vi vært inne på følelser og spesielt sinne, og jeg tok meg i å tenke på hvordan jeg har sett på sinne før og hvordan jeg nå ser på sinne. Det har virkelig endret seg.

Jeg skrev:

«Jeg har også hatt store problemer med sinne. Og har brukt mye tid for å finne utløpsmåter som sirkulerer energien, fremfor å stoppe energien ved å rette sinne mot meg selv eller presse følelsen ned.

For å sirkulere energien behøver følelsen å få et utløp som gjør at den kan fortsette til den stopper eller blir noe annet. Da vil vi kunne ta i bruk følelsen og gjøre noe med den – ved å sirkulere energien kan vi bidra til å få det bedre selv, og vi kan også bidra til å gjøre noe bra for verden rundt oss. Det er mye kreativitet i sinne, og mot og handlekraft.

Men først kan vi behøve å slå i bakken, rope og skrike. Eller vaske leiligheten. Eller gråte.

Ettersom sinne er energi, gir det også mye kraft som kan brukes til å hamre en spiker ned i en planke eller kaste en ball langt pokker i vold.

Sinne kan brukes som drivkraft på en L A N G gåtur, da kan du merke at energien avtar ettersom du bruker den, og øker etter som du tenker på det som gjorde deg sint.

Å gråte er også en måte å frigjøre energien på, og kan virke veldig befriende.

Sinne er overskuddsenergi som ER.

Sinne er en del av følelsesspekteret, på samme måte som at rødt, gult og blått er primærfarger og en del av et fargespekter som eksisterer uavhengig av våre meninger om rett og galt. De bare ER.»


(Dette kom jeg på senere: 🙂 Farger er ikke noe vi nødvendigvis alltid har hatt et forhold til. Faktisk er fargen «blå» en farge som ikke hadde navn i mange språk inntil ganske sent – link til en fun fact video om dette her).

Kan vi faktisk se noe vi ikke har ord for, spør de i filmen. Det er en interessant parallell til følelser – kan vi forstå og uttrykke noe vi ikke gjenkjenner?


Jeg har skrevet en del om følelser her på bloggen tidligere, at det kan føles som energi på avveie, at de er overveldende og vanskelige å tåle, at de kan skape noe.

Det blir befriende når sinne, som jeg virkelig har forbundet med noe forbudt og skummelt som ikke kan uttrykkes, kan oppleves som en ressurs, eller drivkraft og kilde til kreativitet og endring. Følelser som ikke får utløp, finner et utløp, så da er det bedre for egen helse og velvære å skape et utløp, eller våge å kjenne på dem.

Det er ikke enkelt, og det er noe jeg stadig jobber med. Gjennom yogaen jeg har gjort det siste året har jeg også erfart og lært mye om dette med å sirkulere energien.

Fra å rette sinne innover, eller undertrykke sinne, som skaper en voldsom indre uro og har gjort selvskading til et enkelt «valg» – til gradvis å se at det går an å tåle, uttrykke, benytte og sirkulere energien som ligger i følelsen.

Jeg tror at dette er noe man kan jobbe med hele livet på ulike måter, i ulike lag.

Hvilke tanker tenker jeg om meg selv og hva gjør det med meg?

Å klare å få tak i de negative/ selvkritiske tankene jeg tenker om meg selv har vært et stort steg, men det alene har ikke hjulpet tilstrekkelig mot hverken selvskadingen, spiseforstyrrelsen eller selvhatet/ selvforakten.

Å få en avstand til de tankene, gjennom å være rolig nok til å se dem – det er enda et stort steg.

Å observere tankene, ha ro nok til å se dem på avstand, føle hvordan de påvirker meg OG tenke at det ikke nødvendigvis stemmer. Det har vært/ er et kjempestort steg.

Det som «gjenstår», er det leddet fra innsikt til god handling:

Hva trenger jeg for å få det bedre? Dette er kjempevondt og vanskelig, hva gjør jeg nå?

Det leddet er selvmedfølelse – og går ut på å kjenne etter når noe er vanskelig og ha et ønske om å møte seg selv med vennlighet, varme og omsorg. Altså møte seg selv med egenomsorg, ikke selvdestruktivitet og kritikk.

Jeg har hatt noen interessante insiktsrunder de siste ukene. Ting skjer plutselig fort når noen brikker faller på plass. Så dette er et litt langt innlegg om mine seneste erfaringer.

Fra mentaliseringsbasert terapi kommer tanken om «minding the mind» – hva skjer i tankene, stemmer de? Hva tenker andre, stemmer det? Kan jeg vite? Er det nødvendigvis sant selv om jeg tenker det? Det handler om å ha en interesse for tankene og følelsene mine og andres. En frase som går litt igjen «forstå seg selv utenifra og den andre innenifra».

Det er en terapeutisk retning som har gitt gode resultater for flere problemstillinger, og som det nå forskes mye på. Sjekk for eksempel ut Finn Skårderud, Sigmund Karterud og Institutt for mentalisering.

Fra Compassion focused therapy kommer tanken om at gjennom å føle indre ro og trygghet, kan man møte seg selv med større egenomsorg og medfølelse, varme og vennlighet – OG på denne måten også møte andre med større medfølelse, varme og vennlighet.

En terapeutsik retning som det også vies mer forskning til, for det viste seg å hjelpe pasienter som slet med kronisk depresjon, og viser seg å kunne hjelpe særlig mennesker som strever med stor utrygghet, selvforakt og skam (noe for eksempel mange som har en spiseforstyrrelse strever med). Sjekk for eksempel ut: The Compassionate Mind. Sjekk også ut Paul Gilbert (grunnleggeren av CFT) på YouTube, dyktig og engasjert psykologiprofesser som foreleser om CFT.

Det jeg erfarer er at

det er selvkritikken og selvforakten som gjør at spiseforstyrrelsen fremdeles sitter i. Jeg har ikke egenerfaring med CFT-behandling, der har jeg derimot lest og sett noen foredrag, og gjort litt research og oppdaget at CFT passer fint sammen med tilnærmingen i yogalærerutdannelsen jeg har fulgt et år.

Ved å lære om CFT så fikk jeg en dypere forståelse for og følte tydeligere på sammenhengen mellom mine egne problemer, selvforakt/ selvkritikk og skam og manglende evne til å ha selvmedfølelse med meg selv (selvskading og spiseforstyrrelse er jo ikke akkurat egenomsorg). Jeg kommer igjen i kontakt med hvor viktig det er å ha egenomsorg og føler faktisk på konsekvensene av hva det gjør å ikke vise selvmedfølelse. Hvordan det rett og slett kan opprettholde dyp utrygghet og selvforakt (ikke bare spiseforstyrrelsen/ selvskadingen).

Hopper videre til yoga, som jeg har mye erfaring med. Og som jeg er veldig takknemlig for og fornøyd med at jeg valgte å stole på.

Jeg har hatt et kjempeutbytte av yoga, for yogaen gjør meg rolig. Nervesystemet er i balanse og jeg klarer å kjenne stadig bedre hvordan jeg har det. Jeg føler mer av det jeg føler. Det at yogaen også hjelper meg å roe ned nervesystemet, gjør at jeg klarer stadig bedre å tåle det jeg føler.

At jeg klarer å ha en ro, gir meg også mulighet til å få en liten avstand til tankene når jeg gjenkjenner en selvkritisk tanke. Nå kjenner jeg stadig tydeligere hvor og når de dukker opp. Slitsomt i grunn.

En grunnpilar i yogaen er ahimsa -som ofte oversettes med ikke-vold eller non-violence. Dette omfatter fysisk vold, men også ord og tanker. Jeg har kjent at yogaen har gjort det enklere å handle mindre selvdestruktivt. Men tankene bak sitter hardt i.

Så det jeg erfarer er veldig viktig – er å ta valg som er gode, både litt kortsiktig og særlig på langsikt. Det er ikke bare enkelt. I den prosessen er det veldig viktig å ha støtte. Jeg er glad og takknemlig for at jeg har et nettverk, og jeg utfordrer meg selv på noen valg.

You live, you learn synger Alanis Morisette.

Takk for tålmodigheten med dette lange, ustrukturerte, selvhjelpspsykologiinnlegget.

Trygg i egen kropp

Kroppen ble fienden.

Det var helt naturlig å ta alt – alt – utover kroppen. Frustrasjon, sinne, frykt, stress, ensomhet, smerte, sorg, uro, angst, depresjon, skam, dårlig samvittighet tok jeg utover meg selv, uten å forstå at det var det jeg gjorde, eller konsekvensene av det. Jeg opplevde diffus indre uro, ugjenkjennelig rastløshet, angst, stress og ulik grad av depresjon, men ikke de ulike følelsene.

Jeg kjente ikke igjen alle følelsene. Og da jeg ikke gjenkjente hva jeg følte eller klarte å romme dette og gi det et sunt utløp – håndterte jeg dette blant annet med spiseforstyrrelse, trening og selvskading. For hvordan håndtere noe man ikke vet hva er eller i det hele tatt vet man «må» håndtere?

Kroppen ble fienden og et verktøy – uten at jeg så at det var det som skjedde.

Det føltes «riktig», eller falt seg helt naturlig, og jeg forstod ikke at det ikke behøvde å være sånn. For det føltes utrygt å være i min egen kropp – uten at det heller var en bevisst tanke – og da ble «hjemmet» utrygt.

Når kroppen er utrygg og blir fienden, hvor finner man da ro? Svaret er at jeg klarte jo ikke det. Det ble uro.

Yogaen har hjulpet meg så mye med å håndtere dette. Yogaen har bidratt til å vekke minner, tanker og følelser, samtidig er det i yogaen at jeg erfarer å puste, stå stødig og romme følelsene som kommer.

Gjennom yogaen klarer jeg å lande i meg selv. Jeg kjenner indre ro, avspenning og tankene roer seg. Kroppen går fra å være en fiende og et fjernt objekt som kan «brukes», til å bli en helhetsopplevelse. En totalopplevelse. Meg.

Jeg kommer hjem til meg selv og det blir trygt å være i min egen kropp.