Å kjenne hva som hjelper

Yogaen igjen. Den gjør at jeg får erfare at jeg har, lett tilgjengelige, verktøy som hjelper med å roe ned et overaktivt nervesystem.

I går var jeg på en yogaworkshop, og vi gjorde øvelser som kunne bidra til å frigjøre spenninger i magen. Fra buken til solar plexus og navleregionen.

Dette er områder som holder mye spenninger og følelser. Og med en spiseforstyrrelse er det absolutt ikke et enkelt område å slappe av i. Det var rett og slett kjempevanskelig og utfordrende. Tidvis angstfremkallende, samtidig som det var litt ok.

Det var flott å merke at disse øvelsene kan gi noe bra. For på sikt vil de kunne bli en fin måte å ta vare på meg selv på. Det handler om noe så enkelt (og vanskelig) som egenomsorg.

Være varsom med kroppen, ha en vennlig og øm innstilling til kroppen.

Enkelt. Fint. Egenomsorg.

Vanskelig med en spiseforstyrrelse når selvforakten er ganske stor og det å være i sin egen kropp tidvis føles helt forferdelig.

En øvelse som altså ble ganske sammensatt. Den vekket da også frykt (angst). Og det i seg selv er ikke så farlig. Det er krevende, men det var ikke overveldende eller farlig.

Det som har vært problematisk tidligere, og i mindre grad etterhvert, er hva som skjer når sterke følelser som frykt (angst) setter inn og jeg ikke har hatt noen måter å romme eller roe det ned på.

Da har frykten gått til stress og angst, for eksempel, også har det igjen ført til kanskje selvskading eller noe spiseforstyrret atferd.

Det blir et problem når kroppen/ hjernen blir sittende fast i frykt-/ flukt-/frysresponsen uten gode måter å komme seg ut av dette på igjen. Det er gjerne da vi kan få reaksjoner som kan virke irrasjonelle (og helt forståelig allikevel mtp hva som skjer i kroppen), med sterk sinne, angst, utagering, taushet, panikk, selvskading, vold eller lignende.

Det jeg merket i går var at jeg ble sittende fast i fryktresponsen, men i stedet for at jeg på en måte ble overveldet av dette og gikk dypere inn i frykten, begynte jeg å søke i tankene etter hva som kunne hjelpe for å roe ned dette.

Yogaen har tidligere gitt meg erfaring av at det å ligge i fosterstilling på siden kan være hjelp i blant og å ligge i barnets posisjon kan være hjelp andre ganger. Atter andre ganger kan det kjennes godt å stå stødig i en krigerposisjon eller trikonasana.

Da yogalæreren inviterte til en avsluttende gest, å holde en hånd bak i nakken og en annen hånd på hjertet, merket jeg at det hjalp til å roe nervesystemet. Det var både rart og fint å merke effekten, at nervesystemet begynte å slappe av, ved å gjøre noe så enkelt. Men det er jo ikke enkelt om man ikke kan eller vet det. Det var derfor en verdifull erfaring og kanskje også en fin påminnelse om hva yogaen kan gjøre, og at det gir meg gode verktøy.

Det var fint å virkelig kjenne at noe hjelper.

Angst som drivkraft

Ikke sikker på om jeg kan kalle det angst lenger, når jeg vet hva det kommer av.
Vel, hadde en ny opplevelse med dette bedritne fenomenet i dag.

Dette blir i rykk og napp, for tankene hopper litt nå.

Jeg kjenner igjen hvor angsten kommer fra – eller jeg tror jeg gjør det. Jeg merker en kobling til noe jeg ikke klarer å håndtere og merker panikken og angsten. Det det handler om vekker en dyp skam som går noe sånt som:

Jeg er FEIL
Min reaksjon er FEIL og UFORSTÅELIG
Jeg er UNORMAL og FEIL
Mine følelser er FEIL og UFORSTÅELIGE og IDIOTISKE og LATTERLIGE
Jeg er FEIL

= skam (ja, jeg vet det nå. Shitty følelse som stikker dypt).

Men tilbake til saken – angsten som da dukket opp, når jeg var på løpetur!

Dette har tidligere vært bare ekstremt slitsomt, vanskelig, overveldende, lammende og umulig, og jeg har ofte endt opp med å stå så nær sammenbrettet jeg klarer og hyperventilere. Redusert fra løpende og oppegående til hikstende vrak på kort tid.

Det interessante (?) med angst er at den kan dukke opp som et resultat av fysisk aktivitet, fordi de kroppslige reaksjonene ligner – så på en dårlig dag, kan jeg oppleve at angsten trigges av løpeturen eller en treningsøkt – eller at den forsterkes siden den allerede har ligget og gnaget en stund.

vel – igjen, tilbake til saken. Hopp og sprett og tjooghei.

Jeg løp, og tanker og følelser og angst ramlet nedover meg på den kaotiske måten dette bare skjer på, men i stedet for å stoppe, hyperventilere, hikste, gråte og snublegå fremover, så forsøkte jeg å samle dette jævla kaoset til en eller en kraft for å opprettholde løpingen.
Det funka. Det var interessant. Angst som drivkraft.

Hmmm, det betyr kanskje at det ligger noe sinne bak i dette også – sinne er jo også en god drivkraft. Vel, sint på angsten i hvertfall – det kan jeg tillate meg.

Det var interessant. Ikke at jeg kan løpe fra angsten, som jeg gjerne skulle ha gjort, for tankene og dette uhåndterlige kommer tilbake når jeg stopper, men jeg fikk opp tempoet 🙂

Hei, hvor det går. Ikke at jeg anbefaler det sånn veldig, for det løser ingenting på sikt. Men som kortsiktig lindring var det verdifullt.

Så angst som drivkraft på løpeturen. Små gleder. Eller noe, for det blir litt sånn at jeg forsøker å løpe til jeg er utslitt og ikke orker å tenke og reagere på det, så det kan være en ide å stoppe litt før, egentlig. Men, små steg. Fra kaos til drivkraft.

Litt om angst

Jeg føler at jeg gjør mye rart og ubegripelig i angstens navn. Men etter som jeg leser og lærer mer om angst og hvordan dette påvirker kroppen, og hvorfor man kan få angst – så forstår jeg i større og større grad denne «rare og ubegripelige» atferden. Den er egentlig normal. Den er bare litt «feilplassert» – hadde det vært en reell fare, ville det jo passet å løpe sin vei. Men når det ikke er fare, men du allikevel får den reaksjonen, så kan det virke litt voldsomt.

Og det kan kjennes voldsomt.

Angsten har kommet snikende på meg, den har slått ned med et smell, og den har kastet seg over meg.

Noen ganger tar den form av indre spenninger som slår rot og sprer seg utover i hele kroppen. Da blir jeg skikkelig urolig og det blir vanskelig å puste, vanskelig å tenke klart, vanskelig å se valgmuligheter, vanskelig å gå sakte, vanskelig å sitte stille. Da har jeg mest lyst til å løpe vekk.

Noen ganger har den kastet seg over meg, for eksempel når jeg har vært ute på løpetur, og det er utrolig ubehagelig. Da hyperventilerer jeg, pusten kommer i hikst, tårene triller, verden blir litt fjern og uklar og jeg blir stående krokbøyd, dersom jeg ikke presser meg selv til å gå eller løpe videre. Da har jeg mest lyst til å legge meg rett ned, krølle meg sammen som en ball og gråte.

Det er helt fascinerende – og vondt – at på et par sekunder føler jeg at jeg reduseres fra en relativt oppegående person, til et vrak som knapt klarer å legge sammen 2+2. Du vil ikke være i nærheten av meg da. Jeg vil ikke være i nærheten av meg da. Men jeg er stuck med meg selv.

Jeg er ikke hyggelig når jeg har angst. Da er nervesystemet i helspenn, og jeg er redd og veldig anspent. Og jeg kjemper for å holde kontroll på alt og virke så «normal og oppegående» som mulig. Også kan jeg i grunnen bli både kort, avvisende og kald på utsiden. Kanskje går jeg også veldig fort. Jeg kan sikkert virke sint. Også er jeg på en måte også sint, bare ikke – og bare at det er mer enn sinne. Det er en indre overaktivering.

Så jeg bruker det jeg lærer for å stå bedre rustet. Det er ulike ting som hjelper blant annet:

  • å puste dypt og rolig inn og ut, fokus på en lang utpust
  • å roe ned tempoet (ikke la seg friste til å pile avgårde)
  • å kjenne føttene (evt. i skoene) mot bakken
  • å stoppe opp og se meg rundt – og feste blikket på 2-3 ting
  • å se etter vennlige ansikter, om det er folk rundt meg
  • å registrere hva/ hvem som er i nærheten og hva de gjør/ har på seg

Dette er noen små grep som skal hjelpe for å roe ned et overaktivert system. Det virker kanskje enkelt, men det er egentlig ikke det.

Jeg har også brukt foto ganske aktivt, og jeg merker at den avledningen hjelper.

SAMSUNG CSC

Oppmerksomheten ledes mot noe, kreativiteten våkner og det bidrar til en indre endring som åpner opp for andre følelser og mer ro. Men det er ikke alltid jeg har et kamera tilgjengelig, og da er blant annet punktene over en hjelp.

Tja, litt kort om angst fra meg i dag.