Om sinne

I dag har jeg sendt noen meldinger med en venninne. Vi lærer mye av hverandre og jeg setter utrolig stor pris på det og på henne. Vi har både like og ulike erfaringer og det er utrolig verdifullt å dele tanker og utveksle erfaringer med henne. I dag har vi vært inne på følelser og spesielt sinne, og jeg tok meg i å tenke på hvordan jeg har sett på sinne før og hvordan jeg nå ser på sinne. Det har virkelig endret seg.

Jeg skrev:

«Jeg har også hatt store problemer med sinne. Og har brukt mye tid for å finne utløpsmåter som sirkulerer energien, fremfor å stoppe energien ved å rette sinne mot meg selv eller presse følelsen ned.

For å sirkulere energien behøver følelsen å få et utløp som gjør at den kan fortsette til den stopper eller blir noe annet. Da vil vi kunne ta i bruk følelsen og gjøre noe med den – ved å sirkulere energien kan vi bidra til å få det bedre selv, og vi kan også bidra til å gjøre noe bra for verden rundt oss. Det er mye kreativitet i sinne, og mot og handlekraft.

Men først kan vi behøve å slå i bakken, rope og skrike. Eller vaske leiligheten. Eller gråte.

Ettersom sinne er energi, gir det også mye kraft som kan brukes til å hamre en spiker ned i en planke eller kaste en ball langt pokker i vold.

Sinne kan brukes som drivkraft på en L A N G gåtur, da kan du merke at energien avtar ettersom du bruker den, og øker etter som du tenker på det som gjorde deg sint.

Å gråte er også en måte å frigjøre energien på, og kan virke veldig befriende.

Sinne er overskuddsenergi som ER.

Sinne er en del av følelsesspekteret, på samme måte som at rødt, gult og blått er primærfarger og en del av et fargespekter som eksisterer uavhengig av våre meninger om rett og galt. De bare ER.»


(Dette kom jeg på senere: 🙂 Farger er ikke noe vi nødvendigvis alltid har hatt et forhold til. Faktisk er fargen «blå» en farge som ikke hadde navn i mange språk inntil ganske sent – link til en fun fact video om dette her).

Kan vi faktisk se noe vi ikke har ord for, spør de i filmen. Det er en interessant parallell til følelser – kan vi forstå og uttrykke noe vi ikke gjenkjenner?


Jeg har skrevet en del om følelser her på bloggen tidligere, at det kan føles som energi på avveie, at de er overveldende og vanskelige å tåle, at de kan skape noe.

Det blir befriende når sinne, som jeg virkelig har forbundet med noe forbudt og skummelt som ikke kan uttrykkes, kan oppleves som en ressurs, eller drivkraft og kilde til kreativitet og endring. Følelser som ikke får utløp, finner et utløp, så da er det bedre for egen helse og velvære å skape et utløp, eller våge å kjenne på dem.

Det er ikke enkelt, og det er noe jeg stadig jobber med. Gjennom yogaen jeg har gjort det siste året har jeg også erfart og lært mye om dette med å sirkulere energien.

Fra å rette sinne innover, eller undertrykke sinne, som skaper en voldsom indre uro og har gjort selvskading til et enkelt «valg» – til gradvis å se at det går an å tåle, uttrykke, benytte og sirkulere energien som ligger i følelsen.

Jeg tror at dette er noe man kan jobbe med hele livet på ulike måter, i ulike lag.

Hvilke tanker tenker jeg om meg selv og hva gjør det med meg?

Å klare å få tak i de negative/ selvkritiske tankene jeg tenker om meg selv har vært et stort steg, men det alene har ikke hjulpet tilstrekkelig mot hverken selvskadingen, spiseforstyrrelsen eller selvhatet/ selvforakten.

Å få en avstand til de tankene, gjennom å være rolig nok til å se dem – det er enda et stort steg.

Å observere tankene, ha ro nok til å se dem på avstand, føle hvordan de påvirker meg OG tenke at det ikke nødvendigvis stemmer. Det har vært/ er et kjempestort steg.

Det som «gjenstår», er det leddet fra innsikt til god handling:

Hva trenger jeg for å få det bedre? Dette er kjempevondt og vanskelig, hva gjør jeg nå?

Det leddet er selvmedfølelse – og går ut på å kjenne etter når noe er vanskelig og ha et ønske om å møte seg selv med vennlighet, varme og omsorg. Altså møte seg selv med egenomsorg, ikke selvdestruktivitet og kritikk.

Jeg har hatt noen interessante insiktsrunder de siste ukene. Ting skjer plutselig fort når noen brikker faller på plass. Så dette er et litt langt innlegg om mine seneste erfaringer.

Fra mentaliseringsbasert terapi kommer tanken om «minding the mind» – hva skjer i tankene, stemmer de? Hva tenker andre, stemmer det? Kan jeg vite? Er det nødvendigvis sant selv om jeg tenker det? Det handler om å ha en interesse for tankene og følelsene mine og andres. En frase som går litt igjen «forstå seg selv utenifra og den andre innenifra».

Det er en terapeutisk retning som har gitt gode resultater for flere problemstillinger, og som det nå forskes mye på. Sjekk for eksempel ut Finn Skårderud, Sigmund Karterud og Institutt for mentalisering.

Fra Compassion focused therapy kommer tanken om at gjennom å føle indre ro og trygghet, kan man møte seg selv med større egenomsorg og medfølelse, varme og vennlighet – OG på denne måten også møte andre med større medfølelse, varme og vennlighet.

En terapeutsik retning som det også vies mer forskning til, for det viste seg å hjelpe pasienter som slet med kronisk depresjon, og viser seg å kunne hjelpe særlig mennesker som strever med stor utrygghet, selvforakt og skam (noe for eksempel mange som har en spiseforstyrrelse strever med). Sjekk for eksempel ut: The Compassionate Mind. Sjekk også ut Paul Gilbert (grunnleggeren av CFT) på YouTube, dyktig og engasjert psykologiprofesser som foreleser om CFT.

Det jeg erfarer er at

det er selvkritikken og selvforakten som gjør at spiseforstyrrelsen fremdeles sitter i. Jeg har ikke egenerfaring med CFT-behandling, der har jeg derimot lest og sett noen foredrag, og gjort litt research og oppdaget at CFT passer fint sammen med tilnærmingen i yogalærerutdannelsen jeg har fulgt et år.

Ved å lære om CFT så fikk jeg en dypere forståelse for og følte tydeligere på sammenhengen mellom mine egne problemer, selvforakt/ selvkritikk og skam og manglende evne til å ha selvmedfølelse med meg selv (selvskading og spiseforstyrrelse er jo ikke akkurat egenomsorg). Jeg kommer igjen i kontakt med hvor viktig det er å ha egenomsorg og føler faktisk på konsekvensene av hva det gjør å ikke vise selvmedfølelse. Hvordan det rett og slett kan opprettholde dyp utrygghet og selvforakt (ikke bare spiseforstyrrelsen/ selvskadingen).

Hopper videre til yoga, som jeg har mye erfaring med. Og som jeg er veldig takknemlig for og fornøyd med at jeg valgte å stole på.

Jeg har hatt et kjempeutbytte av yoga, for yogaen gjør meg rolig. Nervesystemet er i balanse og jeg klarer å kjenne stadig bedre hvordan jeg har det. Jeg føler mer av det jeg føler. Det at yogaen også hjelper meg å roe ned nervesystemet, gjør at jeg klarer stadig bedre å tåle det jeg føler.

At jeg klarer å ha en ro, gir meg også mulighet til å få en liten avstand til tankene når jeg gjenkjenner en selvkritisk tanke. Nå kjenner jeg stadig tydeligere hvor og når de dukker opp. Slitsomt i grunn.

En grunnpilar i yogaen er ahimsa -som ofte oversettes med ikke-vold eller non-violence. Dette omfatter fysisk vold, men også ord og tanker. Jeg har kjent at yogaen har gjort det enklere å handle mindre selvdestruktivt. Men tankene bak sitter hardt i.

Så det jeg erfarer er veldig viktig – er å ta valg som er gode, både litt kortsiktig og særlig på langsikt. Det er ikke bare enkelt. I den prosessen er det veldig viktig å ha støtte. Jeg er glad og takknemlig for at jeg har et nettverk, og jeg utfordrer meg selv på noen valg.

You live, you learn synger Alanis Morisette.

Takk for tålmodigheten med dette lange, ustrukturerte, selvhjelpspsykologiinnlegget.

Å kjenne hva som hjelper

Yogaen igjen. Den gjør at jeg får erfare at jeg har, lett tilgjengelige, verktøy som hjelper med å roe ned et overaktivt nervesystem.

I går var jeg på en yogaworkshop, og vi gjorde øvelser som kunne bidra til å frigjøre spenninger i magen. Fra buken til solar plexus og navleregionen.

Dette er områder som holder mye spenninger og følelser. Og med en spiseforstyrrelse er det absolutt ikke et enkelt område å slappe av i. Det var rett og slett kjempevanskelig og utfordrende. Tidvis angstfremkallende, samtidig som det var litt ok.

Det var flott å merke at disse øvelsene kan gi noe bra. For på sikt vil de kunne bli en fin måte å ta vare på meg selv på. Det handler om noe så enkelt (og vanskelig) som egenomsorg.

Være varsom med kroppen, ha en vennlig og øm innstilling til kroppen.

Enkelt. Fint. Egenomsorg.

Vanskelig med en spiseforstyrrelse når selvforakten er ganske stor og det å være i sin egen kropp tidvis føles helt forferdelig.

En øvelse som altså ble ganske sammensatt. Den vekket da også frykt (angst). Og det i seg selv er ikke så farlig. Det er krevende, men det var ikke overveldende eller farlig.

Det som har vært problematisk tidligere, og i mindre grad etterhvert, er hva som skjer når sterke følelser som frykt (angst) setter inn og jeg ikke har hatt noen måter å romme eller roe det ned på.

Da har frykten gått til stress og angst, for eksempel, også har det igjen ført til kanskje selvskading eller noe spiseforstyrret atferd.

Det blir et problem når kroppen/ hjernen blir sittende fast i frykt-/ flukt-/frysresponsen uten gode måter å komme seg ut av dette på igjen. Det er gjerne da vi kan få reaksjoner som kan virke irrasjonelle (og helt forståelig allikevel mtp hva som skjer i kroppen), med sterk sinne, angst, utagering, taushet, panikk, selvskading, vold eller lignende.

Det jeg merket i går var at jeg ble sittende fast i fryktresponsen, men i stedet for at jeg på en måte ble overveldet av dette og gikk dypere inn i frykten, begynte jeg å søke i tankene etter hva som kunne hjelpe for å roe ned dette.

Yogaen har tidligere gitt meg erfaring av at det å ligge i fosterstilling på siden kan være hjelp i blant og å ligge i barnets posisjon kan være hjelp andre ganger. Atter andre ganger kan det kjennes godt å stå stødig i en krigerposisjon eller trikonasana.

Da yogalæreren inviterte til en avsluttende gest, å holde en hånd bak i nakken og en annen hånd på hjertet, merket jeg at det hjalp til å roe nervesystemet. Det var både rart og fint å merke effekten, at nervesystemet begynte å slappe av, ved å gjøre noe så enkelt. Men det er jo ikke enkelt om man ikke kan eller vet det. Det var derfor en verdifull erfaring og kanskje også en fin påminnelse om hva yogaen kan gjøre, og at det gir meg gode verktøy.

Det var fint å virkelig kjenne at noe hjelper.

Sjokkreaksjon og spiseforstyrrelsen

Dette er virkelig et vanskelig blogginnlegg å skrive. Det handler om min reaksjon på noe jeg ikke klarer å fortelle. Jeg har tenkt mye på dette, og jeg kommer ikke til å skrive hva det handler om. Det føles ikke rett å blogge om det. Det føles ikke som det er min historie å fortelle.

Men jeg vil skrive litt om min reaksjon og hvordan det påvirket meg. For det påvirket meg kraftig. Det føles på et vis egoistisk å skrive om min reaksjon, når jeg vet at for andre er dette uendelig mye verre.

Jeg prøver.

Jeg fikk høre en sjokkerende nyhet. Den var ufattelig vond, helt uvirkelig og overveldende. Det er fremdeles kjempetrist, meningsløst og tragisk. Ordene strekker ikke til.

Det er en sånn forferdelig hendelse som det ikke finnes noe manus for hvordan man skal håndtere eller reagere på. Det er noe jeg aldri trodde kunne skje. Det skulle aldri skjedd. Aldri. Dette burde virkelig aldri skjedd. ALDRI! Jeg kjenner at jeg blir sint og kjempetrist av å skrive dette.

Jeg tror jeg fikk en sjokkreaksjon. Usikker. Jeg reagerte spontant med å si «Nei!», tårene bare rant og jeg ble så kvalm. Det føltes som å bli revet inn i en absurd virkelighet der dette ikke egentlig kunne ha skjedd. For sånne ting skjer jo ikke!

Det var så uvirkelig å skulle fortsette dagen min etterpå. All energi og driv forsvant. Det kjentes absurd å skulle svare på en mail. Plukke opp en vanlig tråd. Jeg famlet rundt og kjempet for å få kontroll på ting. Hjernen fungerte liksom ikke og det var liksom ingenting som ga mening.

Litt senere samme dag forsøkte jeg å skrive noe, for å sortere ting litt, for tanken på det var ikke til å holde ut og det føltes nesten umulig å puste.

Det var en reaksjon

Spiseforstyrrelsen dukket raskt opp. Ikke som fritt valg, men automatisk av vane. Det ble vanskelig og overveldende og spiseforstyrrelsen dukket opp som løsning.

Jeg ville utsette følelsene etter at den umiddelbare reaksjonen hadde lagt seg. Jeg ville få det på avstand. Det var for vondt å se og kjenne på. Jeg orket ikke å ta innover meg det som hadde skjedd.

Det er pussig hvordan følelsen av tid blir helt annerledes når det skjer voldsomme ting. Sterke reaksjoner har ingen tidsfrist. Følelsene kommer, blir borte, kommer tilbake, forandrer seg, blir borte, kommer tilbake som noe nytt – kanskje med økt trykk, kanskje i en annen form.

Det var ikke sånn at spiseforstyrrelsen tok all kontroll. Jeg merket også at det hjalp å snakke om det, og det hjalp å gjøre yoga. Litt etter at kanskje det første sjokket hadde lagt seg litt, ble jeg kjempesint. Jeg ble så sint! Også kjente jeg på maktesløshet og en bunnløs fortvilelse, og et kjempestort behov for å plassere ansvar og skyld.

Jeg merket etter noen dager at oppi denne ufattelige situasjonen, ble spiseforstyrrelsen selvpining oppå sorg og sjokk. Den avledet og nummet, men gjorde vondt verre, og den ble en ekstra belastning i en allerede vanskelig situasjon. Den gjorde også på et vis at det ble vanskeligere å klare å bearbeide det som hadde skjedd. Det ble lettere å holde det på avstand, men samtidig så gjorde det at jeg satt litt fast i sorg-/ smerte-/ sjokkreaksjonen.

Det var ikke noe godt, og spiseforstyrrelsen opplevdes som en umoden reaksjon. Samtidig som den var litt nødvendig.

Jeg skal å forsøke avslutte dette på en måte. Det er skummelt fordi det føles egoistisk med en sånn reaksjon OG det å bruke plass på å skrive om det, når dette er så ufattelig mye verre for noen andre.

Det er en grusom hendelse som har latt meg erfare at spiseforstyrrelsen ikke er en trøst når virkeligheten blir altfor vond, og ufattelige ting kommer for nære og rammer noen jeg er glad i. ❤

Det er en erkjennelse som blir en fattig trøst. Det er fremdeles ubegripelig og vondt. ❤

Toleransevinduet, nervesystemet og følelser

Dette innlegget baserer seg på kunnskap om traumeteori (blant annet fra Modum Bad og RSVT Sør). Kunnskap om toleransevinduet, nervesystemet og følelsesregulering er for eksempel viktig for behandling av enkle og komplekse traumer, og i psykoedukasjon er det en del av stabiliseringsarbeidet og som hjelp for affektstabilisering ved å gi innsikt og forståelse for egne reaksjonsmønstre.

Å være innenfor toleransevinduet betyr at man er i en slags trygg sone. Når man føler seg trygg, kan man tenke og handle klart, og regulere og tåle følelser.

Dersom man opplever noe som gjør at man føler seg overveldet, enten emosjonelt eller fysisk, så aktiveres automatiserte flukt-, kamp-, frys- eller underkastelsesresponser. Dette er overlevelsesresponer som utløses automatisk, og man kan bli sittende fast i disse senere, slik at de samme responsene som var nødvendige på et tidspunk, blir uhensiktsmessige reaksjoner senere.

Snip20150925_2

Bildet (over og nedenfor) er fra en presentasjon om Traumeforståelse laget av RVTS Sør.

Man kan havne utenfor toleransevinduet ved at noe inni oss eller utenfor oss aktiverer nervesystemet (reptilhjernen) og dermed følelsene våre (følelseshjernen). Innvendig kan det være minner og tanker, utenfor oss kan det være mange ting; mennesker, ord, lyder, musikk, lukt, opplevelser, steder, farlige situasjoner.

Snip20150925_4

Sitter man fast i et overlevelsesresponssystem, og kommer oppi noe som ligner på noe vondt som har skjedd tidligere,- så vil nervesystemet fyre og hjernen signalisere at den samme responsen er nødvendig. Altså kan det hende man blir lammet av frykt, eller blir kjempesint (klar for angrep/ ta opp kampen), eller får panikk og flykter, eller underkaster seg og føler seg maktesløs og apatisk.

Snip20150925_5

Impulsen og følelsesreaksjonen kan virke lite sammenhengende med det som faktisk skjedde NÅ, men kroppen har ikke den samme tidslinjen. For reptilhjernen og følelseshjernen er responsen helt naturlig og automatisert, og fornuften bruker lenger tid til å komme på banen.

Dermed kommer man ut av toleransevinduet – enten overaktivert, eller underaktivert – og vil ikke være i stand til å tenke og handle klart, eller tåle og håndtere følelsene som dukker opp. Man kan bli redd, sint, få angst, panikk, eller lignende.

For å komme innenfor toleransevinduet sitt igjen og kunne ta i mot ny kunnskap, må nervesystemet roes ned. Signalene må kobles om. Prefrontal cortex – den reflekterende/ tenkende delen av hjernen – må fortelle følelsessenteret i amygdala, at dette ikke er farlig, så også impulssenteret roes. Situasjonen NÅ er ikke den samme, responsen er ikke nødvendig, det er ikke farlig lenger.

Noe som kan gjøre det krevende å roe et aktivert nervesystem, er at disse signalene fyrer mye sterkere signaler enn det pre-frontal cortex gjør (disse overlevelsesresponsene er sterke, for de skal holde oss i livet ved farer) så det kan ta tid før fornuften klarer å komme gjennom de automatiserte reaksjonene.

Hva som hjelper for å stabilisere et aktivisert fryktsystem varierer etter om man er overaktivert eller underaktivert. En som er overaktivert må roes ned, mens en som er underaktivert må «vekkes».

Tanken bak kunnskap om disse tingene i behandling, er at det vil hjelpe på sikt. Dvs. at den forståelsen og kunnskapen man får, blant annet vil bidra til at det blir lettere å regulere og tåle følelser, samt å tåle triggere (som tanker, følelser, minner, situasjoner, o.l.) som tidligere har utløst flukt-, kamp-, frys- eller underkastelsesresponser.

Noen av mine erfaringer

Kunnskap – Jeg merker at kunnskap hjelper – for å forstå hva som skjer, og hvorfor. Det er sammensatt, så det hjelper å forstå hvordan hjernen virker og hvordan nervesystemet påvirkes. Da får jeg noen knagger å henge ting på, som kan gjøre det enklere å forholde seg til reaksjonene. Reaksjonen er ikke bevisst irrasjonell eller overdreven. Den kan sies å være feilplassert og er liksom blitt med i bagasjen. Reaksjonene må møtes og håndteres på nye måter, for å påvirke koblingene i hjernen, og roe ned impuls- og følelsessenteret.

Pust – jeg merker at det hjelper å puste, men riktige pusteteknikker. Det som er med pusten, er at dersom jeg har angst, så kan feil pusteteknikk øke følelsen av hyperventilering og dermed øke angsten – mens en samlende pust kan roe ned hele nervesystemet. Der har jeg lært mye fra yoga.

Bevegelse – Det kan hjelpe å reise meg opp og gå rundt mens jeg rister på armer og ben. Det kommer litt an på hva det er som foregår. Det er kanskje spesielt virksomt om jeg har blitt sittende fast i en frys-reaksjon, så jeg må vekke meg selv.

Dette er krevende og lærerikt.

For den leselystne:
Stabilisering – det viktigste leddet i traumebehandling? (Tidsskrift for Norsk Psykologforening, Psykologi, nr. 7 2012)
Presentasjon Traumeforståelse (RVTS Sør, fra april 2013)
– Jeg har skrevet litt om hvordan yoga kan hjelpe for å finne styrke, balanse og ro i dette innlegget.