Jeg vil huske at det gikk denne gangen også

Dette innlegget skrev jeg i mars, men publiserte det ikke. Kanskje jeg ikke var helt klar for det. Kjente at jeg var klar for det nå.

Jeg kom gjennom nok en tøff periode. Jeg våknet og merket at gardinen var løftet, noe på innsiden var annerledes. Lettere. Lysere. Friere.

Igjen var det lettere å puste, tenke klart, skifte perspektiv, se fremover, tenke positive tanker.

Jeg vil huske at det gikk, denne gangen også.

Og jeg vil ikke skyve under teppet at jeg i et par uker, nesten daglig, tenkte at jeg ikke orker mer. At jeg ikke så noen mening med livet, at jeg ikke så noen fremtid, at jeg ikke kunne forestille meg at noe ville bli annerledes enn hvordan jeg hadde det.

Det er vondt å miste troen på fremtid, på bedring og på endring.

Jeg vil huske at det var så uutholdelig, kvelende, jævlig, dritt, meningsløst, smertefullt – fordi jeg kom gjennom det, også denne gangen.

Jeg måtte gjøre noen bevisste grep for å komme meg opp igjen. Virkelig gjøre en innsats. Og jeg gjorde det, og det var dønn frustrerende å føle at det hjalp, men liksom ikke helt. At det hjalp, men allikevel kom jeg ikke ut av tåka.

Før jeg faktisk kom ut av tåka.

Før kanskje det var gått nok tid, før jeg kanskje hadde gjort mer av det jeg trengte, gitt meg selv mer av det jeg trengte, tillatt meg selv å fylle på med positive ting, sette grenser, oppsøke de rette menneskene, kanskje også unngå noe/noen (så ufattelig vanskelig det faktisk er).

Jeg vil huske at det var vanskelig, og at jeg måtte jobbe for å få det bedre. Virkelig gjøre en aktiv innsats for å endre. Jeg vil huske at jeg gjorde noe for å komme meg opp til overflaten, for å få pause fra dritten, og for å komme meg fremover. Og det fungerte denne gangen også.

Jeg ble klar over at jeg måtte gjøre ting som også kan ta meg fremover. Slik at følelsen av å gå i de samme kjipe sirklene blir mindre, og at det faktisk ikke blir de helt samme sirklene.

Jeg vil huske at jeg våknet den dagen og kjente forskjellen, – og at jeg ble takknemlig for den forskjellen. Jeg registrerte den virkelig. Jeg våknet, og noe på innsiden var annerledes. Lettere. Lysere. Friere.

Og jeg vil lære av det jeg gjorde, slik at jeg neste gang kan gjøre det igjen. Og minne meg på at: Jeg har gjort det før, jeg gjorde det nå, jeg vil klare det igjen. Komme meg opp igjen, gjennom og fremover. Jeg vokser med smerten og på erfaringene.

 

Advertisements

Hvordan går det nå?

Nå kjennes det som det er lenge siden jeg har skrevet litt åpent og ærlig om hvordan jeg har det. Jeg har unngått det litt, egentlig. Lettere å forsøke å holde fasaden på den måten. Så nå prøver jeg litt åpenhet igjen.

Nå går det ikke så bra, og jeg er veldig sliten. Kanskje har jeg et snev av depresjon. Livet kjennes unødvendig tungt, tomt og meningsløst.

Jeg gjør det jeg kan for at det skal gå rundt. Jeg bruker aktivt de knaggene som har fungert tidligere.

Jeg gjør yoga, som samler meg, gir meg bakkekontakt og en følelse, om enn midlertidig, av at det kjennes greit å være i kroppen min.

Jeg gjør mitt ytterste for å strekke til i de forpliktelsene jeg nå har.

Jeg går mye turer i naturen – og det er fantastisk. Jeg merker hvor godt det gjør å være ute i naturen.

Jeg hører på ulike podcaster, og det er både inspirerende, gøy og lærerikt – liker godt å få mange ulike perspektiver og få høre både nyhetssaker og andres historier på den måten.

Jeg snakker med og er sammen venner og familie – og her merker jeg problemer – for jeg har ikke alltid så mye overskudd. Det koster å være sosial. Det er utrolig vondt å kjenne. For jeg føler at menneskene jeg er glad i og bryr meg om, fortjener mer enn det jeg tilbyr. Det krever en del å holde meg i gang som ting er nå, så jeg har ikke mye kapasitet – selv om det sosiale påfyllet er så viktig og det er veldig hyggelig og det gir påfyll. Jeg merker at jeg ikke er helt meg selv, ikke alltid klarer å være spesielt til stede, eller veldig delaktig. Det er en balansegang mellom for lite, nok og for mye. Det er ikke lett å finne frem i.

Det er trist, og det gjør meg også litt deprimert. For det kjennes ikke så lett å snu det. Så, nå går det ikke så bra.

Spiseforstyrrelsen har vært veldig aktiv i livet mitt i 2017, og det gjør at andre påkjenninger blir større belastninger enn de kunne ha vært. Det blir krevende, når de påkjenningene kanskje er store nok i seg selv. Spiseforstyrrelsen påvirker også overskuddet mitt, så alt henger sammen på en måte.

Dette – det at sykdommen er så til stede, at den er så vanskelig å bli kvitt og at den i ganske stor grad reduserer livskvaliteten min –  førte til at jeg, sammen en psykolog, fikk sendt en henvisning til Modum Bad og deres avdeling for spiseforstyrrelser.

Jeg fikk komme på utredningsopphold (kjenner på en enorm takknemlighet for det), og det ga meg en del nyttige svar. Jeg har tenkt mye rundt dette og hva Modum kan tilby og hva det vil innebære, medføre og kreve. Det var ikke enkelt å ta beslutningen om å søke seg dit, og det har vekket mye. Kan hende jeg skriver et innlegg om det, jeg er litt usikker.

Jeg fikk tilbud om et behandlingsopphold ved en av deres 3 Spis-enheter – og det holder meg nå litt oppe. Igjen kjenner jeg på en stor takknemlighet, og det kjennes surrealistisk. Akkurat nå kjennes det som jeg har fått en sjanse til å få det bedre, til å få noe jeg har behov for.

Jeg vet at det vil være mye nytt å hente fra et slik opphold, og jeg vet at det kommer til å bli tøft og at det vil kreve mye. Jeg får se om jeg skriver noe mer om Modum senere, det er mye jeg kan si om det.

Kan hende syns det ikke så godt på utsiden at ting er som de er nå. På innsiden er det tøft og krevende nå. Uvendig  viker jeg kanskje litt rar, distansert, sur, litt avvisende, litt stille, sliten, uinteressert eller kort. Det er ikke meningen og ikke det jeg vil. Jeg jobber veldig hardt for å kompensere, for jeg føler at jeg må kompensere for stress og dårlig humør ved å jobbe hardere og få til mer. Det sliter meg ut.

Dette er en dårlig sirkel. Jeg bruker knaggene og verktøyene jeg har samlet for å komme gjennom.

Jeg skal avslutte med noe oppløftende, for i dag pusha jeg meg ut av komfortsonen ved å leke i tretoppene i Oslo Sommerpark. Høydeskrekken fikk testa seg. Jeg fikk kjenne på noe. Sånne ting er ikke dumt. Det var gøy!

Når mørket lurer i krokene…

… med de kjente, vonde tankene…

…er jeg i ferd med å innse at jeg har funnet tilstrekkelig med lys til å holde det unna.

En navigering i tanker, for å komme ut av tanker…

…og i tankene finner jeg også lyset og knaggene…

…når jeg minner meg på at jeg har klart å holde mørket unna før…

…og jeg kjenner at knaggene hjelper…

…bare tanken på knaggene hjelper.

Da forstår jeg at jeg har funnet de riktige knaggene…

…og at jeg vil kunne finne dem igjen…

…hver gang jeg trenger dem.

Eller nye…

…når jeg må.

Perspektiv

Føltes som dette kommer litt ut av det blå, samtidig var det noe som ble inspirert av en sykkeltur i skogen litt sent en kveld. Den stillheten som omgir deg når du er langt unna byen og andre mennesker. Den opplevelsen ga en følelse av ro, av mening, av noe som kanskje ikke har gitt ro og mening tidligere – men nå var det akkurat det jeg fikk (og trengte).

Perspektiv
Wow – det er virkelig snedig hvordan man får nytt perspektiv ved at livet bare SKJER.
For det skjer jo alltid noe. Alltid. Det skjer noe. Fine ting og krevende ting. Kjempevanskelige og vonde ting. Inspirerende ting, og ting du tror nesten skal ta knekken på deg.

Det setter ting i perspektiv. Det uforutsette setter det vante i nytt perspektiv.
Fra dag til dag i blant.

Bare det å være kraftig forkjøla i 3 uker, med feber og skikkelig vond og langtekkelig hoste, gjør jo at du verdsetter det å kunne gå opp trappen uten å måtte sette deg ned. Eller å kunne sove gjennom natten uten å stå opp ørten ganger for å løsne opp i tette nesebor. Eller våkne av hostekuler av en annen verden.

Går du på veggen og kræsjer i en depresjon, får du et nytt perspektiv på livet. Hverdagslykke gir plutselig enormt mye mening. De minste tingene får verdi. Andre ting du trodde betydde alt, viser seg kanskje å bety mye mindre. Og det som virkelig får deg gjennom, det verdsetter du høyt – og det kan være uante ting.

SAMSUNG CSC

Følelser. Og ord til besvær

Det er ikke alltid ord og følelser hører sammen, liksom. Som når jeg prøver å overforklare hvorfor jeg føler det jeg føler. Gir jo ikke mening. Som nå. Klarer ikke å gi mening nå.

Jeg tror jeg har en opplevelse av at dersom jeg kan forklare meg, så kan jeg gjøre meg forstått – og jeg tror også at jeg har en opplevelse av at folk liker ting de forstår, som gir mening for dem, i deres verden og i deres erfaringer. Det er litt ryddig liksom. Jeg liker også at ting gir mening.

Så nå har jeg et problem – for jeg kan forklare en hel del om hvordan jeg har det, men jeg kan aldri forklare hvorfor det er sånn. Jeg tror faktisk ikke at jeg kan forklare hvorfor jeg føler det jeg gjør, og hvorfor jeg ikke klarer å håndtere det.

Jeg kan liksom tenke litt klart og intellektualisere det, se på det med en ironisk distanse (med hensikt, for det er for vondt å se på det på nært hold), og jeg kan snakke bagatelliserende rundt det, og nedlatende om meg selv og min egen reaksjon.

Og det hjelper meg litt, men veldig lite.

Følelser – de er der. Det er mye av dem til tider, og jeg klarer ikke å håndtere dem. Jeg vet at det man skal gjøre med følelser, er å liksom la dem flyte gjennom – ikke kjempe mot dem, eller presse dem unna.

Jeg opplever faktisk en direkte kobling mellom det å presse unna, eller numme, følelsene, og depresjon. Når jeg bevisst kjemper følelsene vekk, så mister faktisk alt sin mening, og jeg blir helt tom.

Så det er lite produktivt.

Også merker jeg effekten av å presse dem unna, at de vokser seg større og enda mer skremmende – så frykten for å drukne i følelsene gjør at jeg i hvert fall ikke vil slippe dem til.

Heller ikke en god strategi.

Igjen – jeg vet at det man skal gjøre med følelser – er å la dem slippe til, flyte ut og gjennom – og la dem gi slipp. For når de får plass, blir de mindre, gjør mindre vondt og gir litt slipp.

Det er en god strategi.

For da vil man erfare at følelser kommer og går,
at de ikke alltid gjør like vondt, og at det vonde ikke alltid varer like lenge.

Ord til besvær. Jeg forstår liksom hva jeg må gjøre – så hvor teit er jeg da som ikke klarer? Som ikke våger? Ikke tør?

Redd? For følelser?

Og det er her ordene svikter, da. For her er jeg inne på det som gjør at jeg føler at jeg ikke kan forklare og gjøre meg forstått. For ordene svikter. Så jeg blir redd, og prøver å forstå – skape mening av dette.

Men så er det en liten stemme som visker til meg

«må du forstå alt mulig da?»

Jeg prøver å gripe fatt i den stemmen, lytte til den – så jeg kan våge å bare gi slipp. Slutte å tenke og lete etter ordene – la følelsene komme.