Hvorfor Modum?

Dette innlegget er kanskje ikke så motiverende for alle som leser. Jeg kjenner at jeg vingler mellom inspirasjon, motivasjon, frykt, selvkritikk, håpløshet, frustrasjon, likegyldighet og håp når jeg skriver – så dette har tatt en stund å skrible ferdig.

Det som gjorde at jeg nå ble søkt til spiseforstyrrelsesavdelingen ved Modum Bad, henger sammen med at jeg har kjent lenge på at det er et slitsomt mønster som jeg ikke får snudd på egenhånd.

Det er utmattende å gå den samme runden i et spiseforstyrret mønster år etter år, og ikke klare å endre på det. Ikke nok. Det går liksom bare sidelengs, så lenge at det går rundt seg selv og tilbake til den samme, kjipe starten. Endrer kanskje litt utrykk, men i bunn og grunn, same same.

Også er det dette med at for å bli friskere, så handler det også om mat. For mat må man forholde seg til uansett. I en friskere hverdag er mat forhåpentligvis mer til stede som næring, nytte og hygge, og mindre til stede som misbruk, kontroll, tvang, frykt, straff, skam og regler.

Hos Modum har de dette mantraet «Mat er medisin». Det betyr i utgangspunktet å spise 4 måltider til faste tider hver dag, og å følge en kostliste. Nettopp de litt strikte rammene kan være god hjelp i en tilfriskningsprosess, har jeg tenkt. Modum tilbyr et spesialisert behandlingsopplegg, bred erfaring, mye kunnskap og god kompetanse. Så jeg tror at dette vil kunne gi noen flere verktøy å bruke på veien ut av en vanskelig sykdom.

At et nytt måltidsmønster skal innarbeides, er vanskelig å gjennomføre, når en sykdom skriker at det ikke er greit. Har jeg erfaring med. Det er ikke bare en dårlig vane som skal endres. Det er en litt større helhet som må inkluderes og nøstes i.

De fleste behøver god hjelp over tid for å bli bedre av en alvorlig spiseforstyrrelse. Ikke alle behøver en innleggelse. Noen trenger en akutt innleggelse. Noen kan trenge flere opphold på Modum. Jo lenger man har hatt sykdommen med seg, desto lengre tid kan det ta å komme seg ut av den.

Blant målene med et opphold på Modum Bad, er det å normalisere et spisemønster, normalisere vekten og redusere kompenserende atferd. I den forbindelse er en innleggelse nyttig. Det er noe med å få sjansen til å bryte mønstre over tid, og erfare noe annet lenge nok. Slik at det å kompensere eller kontrollere ikke lenger kjennes som det viktigste, eller så tvingende nødvendig og hemmende. Og få støtte, hjelp og noen krav til å stå i endringen. Man inngår en samarbeidsavtale under oppholdet på Modum, og forplikter seg på den måten til å ta ansvar for sin egen behandling.

Det er jo ikke bare maten det jobbes med på Modum, men der får man en litt unik anledning til å jobbe nettopp med det konkrete, maten, og over tid. Det at noen rammer er tilgjengelig over litt lengre tid, kan bidra til å gi litt perspektiv, og drahjelp til å stole på at det går an å fortsette på en god vei etter en innleggelse. Det kan gjøre at noe får modnes litt og at egenomsorg blir mer tilgjengelig. Målet er jo å fortsette etter innleggelsen med mindre påvirkning fra spiseforstyrrelsen.

Jeg tenker at jeg vil kunne få et best mulig opphold når jeg velger dette, kan kjenne på en motivasjon (iblandet en forventet frykt) og at jeg så aktivt jeg kan tar del i denne prosessen. Også blir ting sjelden helt som man forventer, og dette oppholdet kan jeg egentlig ikke planlegge for (utover logistikken rundt), så jeg forsøker å bare holde et åpent sinn.

Linker til Modum Bad her, for den som vil lese: http://www.modum-bad.no/behandling/spiseforstyrrelser/ 

 

 

Advertisements

Hvordan går det nå?

Nå kjennes det som det er lenge siden jeg har skrevet litt åpent og ærlig om hvordan jeg har det. Jeg har unngått det litt, egentlig. Lettere å forsøke å holde fasaden på den måten. Så nå prøver jeg litt åpenhet igjen.

Nå går det ikke så bra, og jeg er veldig sliten. Kanskje har jeg et snev av depresjon. Livet kjennes unødvendig tungt, tomt og meningsløst.

Jeg gjør det jeg kan for at det skal gå rundt. Jeg bruker aktivt de knaggene som har fungert tidligere.

Jeg gjør yoga, som samler meg, gir meg bakkekontakt og en følelse, om enn midlertidig, av at det kjennes greit å være i kroppen min.

Jeg gjør mitt ytterste for å strekke til i de forpliktelsene jeg nå har.

Jeg går mye turer i naturen – og det er fantastisk. Jeg merker hvor godt det gjør å være ute i naturen.

Jeg hører på ulike podcaster, og det er både inspirerende, gøy og lærerikt – liker godt å få mange ulike perspektiver og få høre både nyhetssaker og andres historier på den måten.

Jeg snakker med og er sammen venner og familie – og her merker jeg problemer – for jeg har ikke alltid så mye overskudd. Det koster å være sosial. Det er utrolig vondt å kjenne. For jeg føler at menneskene jeg er glad i og bryr meg om, fortjener mer enn det jeg tilbyr. Det krever en del å holde meg i gang som ting er nå, så jeg har ikke mye kapasitet – selv om det sosiale påfyllet er så viktig og det er veldig hyggelig og det gir påfyll. Jeg merker at jeg ikke er helt meg selv, ikke alltid klarer å være spesielt til stede, eller veldig delaktig. Det er en balansegang mellom for lite, nok og for mye. Det er ikke lett å finne frem i.

Det er trist, og det gjør meg også litt deprimert. For det kjennes ikke så lett å snu det. Så, nå går det ikke så bra.

Spiseforstyrrelsen har vært veldig aktiv i livet mitt i 2017, og det gjør at andre påkjenninger blir større belastninger enn de kunne ha vært. Det blir krevende, når de påkjenningene kanskje er store nok i seg selv. Spiseforstyrrelsen påvirker også overskuddet mitt, så alt henger sammen på en måte.

Dette – det at sykdommen er så til stede, at den er så vanskelig å bli kvitt og at den i ganske stor grad reduserer livskvaliteten min –  førte til at jeg, sammen en psykolog, fikk sendt en henvisning til Modum Bad og deres avdeling for spiseforstyrrelser.

Jeg fikk komme på utredningsopphold (kjenner på en enorm takknemlighet for det), og det ga meg en del nyttige svar. Jeg har tenkt mye rundt dette og hva Modum kan tilby og hva det vil innebære, medføre og kreve. Det var ikke enkelt å ta beslutningen om å søke seg dit, og det har vekket mye. Kan hende jeg skriver et innlegg om det, jeg er litt usikker.

Jeg fikk tilbud om et behandlingsopphold ved en av deres 3 Spis-enheter – og det holder meg nå litt oppe. Igjen kjenner jeg på en stor takknemlighet, og det kjennes surrealistisk. Akkurat nå kjennes det som jeg har fått en sjanse til å få det bedre, til å få noe jeg har behov for.

Jeg vet at det vil være mye nytt å hente fra et slik opphold, og jeg vet at det kommer til å bli tøft og at det vil kreve mye. Jeg får se om jeg skriver noe mer om Modum senere, det er mye jeg kan si om det.

Kan hende syns det ikke så godt på utsiden at ting er som de er nå. På innsiden er det tøft og krevende nå. Uvendig  viker jeg kanskje litt rar, distansert, sur, litt avvisende, litt stille, sliten, uinteressert eller kort. Det er ikke meningen og ikke det jeg vil. Jeg jobber veldig hardt for å kompensere, for jeg føler at jeg må kompensere for stress og dårlig humør ved å jobbe hardere og få til mer. Det sliter meg ut.

Dette er en dårlig sirkel. Jeg bruker knaggene og verktøyene jeg har samlet for å komme gjennom.

Jeg skal avslutte med noe oppløftende, for i dag pusha jeg meg ut av komfortsonen ved å leke i tretoppene i Oslo Sommerpark. Høydeskrekken fikk testa seg. Jeg fikk kjenne på noe. Sånne ting er ikke dumt. Det var gøy!

Hvilke tanker tenker jeg om meg selv og hva gjør det med meg?

Å klare å få tak i de negative/ selvkritiske tankene jeg tenker om meg selv har vært et stort steg, men det alene har ikke hjulpet tilstrekkelig mot hverken selvskadingen, spiseforstyrrelsen eller selvhatet/ selvforakten.

Å få en avstand til de tankene, gjennom å være rolig nok til å se dem – det er enda et stort steg.

Å observere tankene, ha ro nok til å se dem på avstand, føle hvordan de påvirker meg OG tenke at det ikke nødvendigvis stemmer. Det har vært/ er et kjempestort steg.

Det som «gjenstår», er det leddet fra innsikt til god handling:

Hva trenger jeg for å få det bedre? Dette er kjempevondt og vanskelig, hva gjør jeg nå?

Det leddet er selvmedfølelse – og går ut på å kjenne etter når noe er vanskelig og ha et ønske om å møte seg selv med vennlighet, varme og omsorg. Altså møte seg selv med egenomsorg, ikke selvdestruktivitet og kritikk.

Jeg har hatt noen interessante insiktsrunder de siste ukene. Ting skjer plutselig fort når noen brikker faller på plass. Så dette er et litt langt innlegg om mine seneste erfaringer.

Fra mentaliseringsbasert terapi kommer tanken om «minding the mind» – hva skjer i tankene, stemmer de? Hva tenker andre, stemmer det? Kan jeg vite? Er det nødvendigvis sant selv om jeg tenker det? Det handler om å ha en interesse for tankene og følelsene mine og andres. En frase som går litt igjen «forstå seg selv utenifra og den andre innenifra».

Det er en terapeutisk retning som har gitt gode resultater for flere problemstillinger, og som det nå forskes mye på. Sjekk for eksempel ut Finn Skårderud, Sigmund Karterud og Institutt for mentalisering.

Fra Compassion focused therapy kommer tanken om at gjennom å føle indre ro og trygghet, kan man møte seg selv med større egenomsorg og medfølelse, varme og vennlighet – OG på denne måten også møte andre med større medfølelse, varme og vennlighet.

En terapeutsik retning som det også vies mer forskning til, for det viste seg å hjelpe pasienter som slet med kronisk depresjon, og viser seg å kunne hjelpe særlig mennesker som strever med stor utrygghet, selvforakt og skam (noe for eksempel mange som har en spiseforstyrrelse strever med). Sjekk for eksempel ut: The Compassionate Mind. Sjekk også ut Paul Gilbert (grunnleggeren av CFT) på YouTube, dyktig og engasjert psykologiprofesser som foreleser om CFT.

Det jeg erfarer er at

det er selvkritikken og selvforakten som gjør at spiseforstyrrelsen fremdeles sitter i. Jeg har ikke egenerfaring med CFT-behandling, der har jeg derimot lest og sett noen foredrag, og gjort litt research og oppdaget at CFT passer fint sammen med tilnærmingen i yogalærerutdannelsen jeg har fulgt et år.

Ved å lære om CFT så fikk jeg en dypere forståelse for og følte tydeligere på sammenhengen mellom mine egne problemer, selvforakt/ selvkritikk og skam og manglende evne til å ha selvmedfølelse med meg selv (selvskading og spiseforstyrrelse er jo ikke akkurat egenomsorg). Jeg kommer igjen i kontakt med hvor viktig det er å ha egenomsorg og føler faktisk på konsekvensene av hva det gjør å ikke vise selvmedfølelse. Hvordan det rett og slett kan opprettholde dyp utrygghet og selvforakt (ikke bare spiseforstyrrelsen/ selvskadingen).

Hopper videre til yoga, som jeg har mye erfaring med. Og som jeg er veldig takknemlig for og fornøyd med at jeg valgte å stole på.

Jeg har hatt et kjempeutbytte av yoga, for yogaen gjør meg rolig. Nervesystemet er i balanse og jeg klarer å kjenne stadig bedre hvordan jeg har det. Jeg føler mer av det jeg føler. Det at yogaen også hjelper meg å roe ned nervesystemet, gjør at jeg klarer stadig bedre å tåle det jeg føler.

At jeg klarer å ha en ro, gir meg også mulighet til å få en liten avstand til tankene når jeg gjenkjenner en selvkritisk tanke. Nå kjenner jeg stadig tydeligere hvor og når de dukker opp. Slitsomt i grunn.

En grunnpilar i yogaen er ahimsa -som ofte oversettes med ikke-vold eller non-violence. Dette omfatter fysisk vold, men også ord og tanker. Jeg har kjent at yogaen har gjort det enklere å handle mindre selvdestruktivt. Men tankene bak sitter hardt i.

Så det jeg erfarer er veldig viktig – er å ta valg som er gode, både litt kortsiktig og særlig på langsikt. Det er ikke bare enkelt. I den prosessen er det veldig viktig å ha støtte. Jeg er glad og takknemlig for at jeg har et nettverk, og jeg utfordrer meg selv på noen valg.

You live, you learn synger Alanis Morisette.

Takk for tålmodigheten med dette lange, ustrukturerte, selvhjelpspsykologiinnlegget.

Verdens internasjonale sykepleierdag

I anledning Verdens internasjonale sykepleierdag vil jeg rette en stor takk til de fine sykepleierne jeg har møtt i det offentlige helsevesenet.

I de periodene da ting var vanskeligst, mest kaotisk og mørkest, var det utrolig verdifullt å bli møtt av dyktige sykepleiere, som også var snille, tålmodige, tilgjengelige, åpne, varme, morsomme, varsomme, omsorgsfulle, engasjerte.

De har plastret, lyttet, snakket, klemt, smilt, oppmuntret, fleipet, støttet, trøstet, trygget, roet, vært medmennesker og ganske enkelt vært der.

Det er noen som har satt dypere spor, hatt ekstra betydning, var med lenger, sa ord som fremdeles henger i. Jeg er glad og takknemlig for at jeg møtte dere. E og C, spesielt. Takk.

Gratulerer med dagen, alle sykepleiere, og takk for den viktige jobben dere gjør.

Tanker om selvskading

Jeg hadde mye på hjertet om dette temaet , så er du advart. Det er litt langt.

Skam

SAMSUNG CSC

Selvskading forbinder jeg med mye skam. Det har vært skamfullt å snakke om det i behandling, det har vært skamfullt å forklare det på legevakten, det har vært vanskelig å snakke med venner og familie om, det har vært, og er fremdeles i blant, skamfullt å vise arr.

Det er i blant også litt skamfullt å kjenne på at noe som har vært en svært viktig mestringsstrategi, virker så destruktivt og unormalt fra utsiden.

Mestringsstrategi

Det har virkelig vært en mestringsstrategi; for stress, angst, utrygghet, uro, kaos og overveldende følelser. Det har vært en måte å håndtere noe jeg ikke hadde andre metoder for å håndtere.

Skadelig, ja. Destruktivt, ja.
Mestring, ja. Overlevelse, ja.

Selvskading er skadelig, og det er selvdestruktivt. Det virket som en løsning og lindring, og fratok meg samtidig muligheter til å lære andre måter å håndtere vanskelige ting på. Det hjalp ikke egentlig og det påvirket forholdet til meg selv og til dem rundt meg.

Å reagere impulsivt for å unngå smerte, ga meg ikke øvelse i å tåle å holde det ut. Det kom etterhvert. Med tid, hjelp, gode møter, mye hard jobbing og yoga.

Men selvskading er ikke en feig løsning, eller tegn på svakhet. Det føles viktig å fremheve. For fra utsiden kan det virke så tydelig galt å gjøre noe sånt mot seg selv. Hvorfor ikke gjøre noe annet, velge en annen måte å takle livet på, og hvorfor skade seg selv, kan være naturlig å spørre seg.

Hvorfor selvskading?

Selvskading kan være et forsøk på å holde ut noe som er for vanskelig eller overveldende.

Vanskelige hendelser kan være mye, og vi har forskjellig grunnlag for å takle motgang i livet. Mobbing, omsorgsvikt, vold/ rus i hjemmet, overgrep, samlivsbrudd, brudd med kjæresten, prestasjonskrav, forventningspress, oppsigelse, sykdom, dødsfall, økonomiske problemer, problemer på jobben, å stryke på eksamen, eksamensangst, stress, ensomhet, depresjon og psykiske vansker kan føre til selvskading, om man ikke har lært eller funnet andre måter å komme seg gjennom vanskelige hendelser og håndtere livets utfordringer på.

For å holde ut, avlede, lindre, dempe eller unngå smerten, skader man seg selv. Det kan og være en måte å unngå å gjøre noe enda mer drastisk, som et selvmordsforsøk. Jeg tror jeg kan si med sikkerhet at det er ingen som ønsker den smerten eller uroen som kommer til uttrykk gjennom selvskading. Derimot blir man kanskje sittende fast i en ensom og vanskelig overlevelsesstrategi.

Et behov for å bli sett eller hørt

I en selvskadende handling kan det i bunn ligget et desperat og nødvendig behov for å bli sett og hørt, få plass, hjelp, støtte, trøst, få noe som mangler. Jeg kjenner ingen som har skadet seg fordi de har ønsket oppmerksomhet for det, eller fordi de kjeder seg, samtidig kan det være et desperat rop og en lengsel etter å bli sett bak symptomet/ problemet, som den man er.

Jeg syntes det var hårreisende å høre fra en ung jente at hun hadde fått  spørsmål om hun skadet seg fordi hun kjedet seg. Det viser manglende forståelse for et alvorlig problem. Derfor er det viktig å spre informasjon om hva selvskading er, hva forskningen viser og hva som hjelper.

Helt nødvendig å ta selvskading på alvor

Det er viktig å ta selvskading seriøst og møte den som har selvskadet med respekt, for ikke å påføre en større skam og skade. Dobbelt krenkelse blir det om man skammer seg over noe man har gjort, og deretter møter en nedlatende, avvisende eller bagatelliserende holdning.

Det er en atferd som må tas på alvor, uansett alvorlighetsgrad. Dersom det ikke blir tatt på alvor kan problemet forverre seg.

Krevende møter som kan gjøre en enorm forskjell

De beste møtene jeg har hatt i forbindelse med selvskading, er de som gjorde at jeg følte meg bedre etterpå, slik at det var mulig og enklere å gå videre i dagen min.

Det handler om noe så enkelt og selvfølgelig, men også så krevende, som:

  • Å bli tatt på alvor
  • Å bli sett
  • Å bli hørt
  • Å bli sett for den jeg er, ikke det jeg har gjort
  • Å slippe for mange råd, eller å bli belært
  • Å slippe bedrevitende og nedlatende holdninger
  • Å bli spurt om hva jeg trenger, samt møtt med forståelse for at det spørsmålet ikke alltid er så enkelt å svare på
  • Å bli spurt om jeg trenger å snakke med noen
  • Å høre noen si at det var bra jeg ba om hjelp
  • Å forsøke å finne bedre måter å takle ting på

Gode møter er avgjørende for å skape tillit og redusere skam og stigma. Gode møter kan utgjøre forskjellen mellom en raskere bedring eller årevis med selvskading.

Opplevelsen av å bli hørt, tålt og tatt på alvor

Opplevelsen av å bli tatt på alvor må ikke undervurderes.

Det viktigste jeg har kjent, har nok vært å føle seg lyttet til, respektert, tålt og tatt på alvor. Det reduserer virkelig skamfølelsen og opplevelsen av å føle seg feil eller ødelagt. Det kan hende man må oppleve det mange ganger før man våger å stole på at det faktisk er det som skjer og kjenner en endring. Tillit tar tid å bygge, selvfølelse også.

At tankene og følelsene som har vært uutholdelige, kan rommes og tåles, ved at de blir anerkjent og hørt, det hjelper for å gradvis lære å tåle dette selv på bedre måter. Det gjør det dessuten mulig å forstå at det finnes andre måter å håndtere overveldende situasjoner på. Man får erfaring med at det hjelper å snakke med noen.

Å møtet dem som er villig til å lytte, kan lege vonde sår og skape verdifulle møter mellom mennesker.

SAMSUNG CSC