Ventetid

Etter 3 måneder med uforutsigbarhet, er det noe veldig godt i å få en avklaring. Selv om den avklaringen betyr nesten 4 måneders ventetid.

Det er utrolig frustrerende at det kan bli sånn.

Jeg har fått høre at jeg har vært uheldig med tidspunktet for søknaden. Da vi startet henvisningsprosessen til RASP i sept/okt, fikk vi signaler om at det var kort ventetid. Og jeg så for meg (håpet inderlig) at jeg kunne fått et tilbud kanskje fra januar.

Så har det skjedd ting som har gjort at ventetiden hos RASP er blitt mye lenger. Derfor ser jeg nå på en ventetid på 3-4 måneder.

Det er ingen drømmesituasjon, og ikke hva jeg hadde håpet eller ønsket. Så det har gitt meg mange muligheter til å utforske hvilken reaksjon som vekkes i meg når «things don´t go my way». Det er i og for seg veldig interessant.

Vel.

Det hjelper uansett å ha noe konkret å forholde seg til. For uforutsigbarhet er slitsomt. Det vet jeg at ikke bare gjelder meg. Men ventetid er ventetid.

Så nå er hovedfokuset mitt å holde meg flytende til april. Jeg har god støtte rundt meg, en priceless psykolog har gjort alt hun kan før hun går ut i permisjon, og jeg har tatt noen grep selv. Så det er ting på gang.

Jeg må bare stå på og være tydelig på hva jeg trenger.

Reklamer

Tøff og krevende ventetid for hjelp

Nå er det 2,5 måneder siden jeg ble skrevet ut fra Modum. Det krever en omstilling å miste et behandlingstilbud, og når det tilbudet holdt spiseforstyrrelsen litt i sjakk, så var det tøft å miste rammene. Det var tøft å tenke på at jeg nå skulle bli stående «alene» når jeg erfarte at det krevde så mye å stå i rammene og dermed holde spiseforstyrrelsen i sjakk, og tilfriskningen i gang. Det har ikke gått så bra de siste månedene, så det har vært en lang høst. Dermed har ventetiden vært krevende.

I september/ oktober startet henvisningsprosessen til RASP. Da var det mye som føltes usikkert, og det var ikke en god følelse å ikke vite helt hvordan jeg skulle gå fremover. RASP var noe vi snakket om på Modum, siden de har erfaringer med at noen har god nytte av et opphold ved RASP først, eller et bedre utbytte av rammene på RASP (som er tettere enn på Modum).

Noen frustrerende henvisningsrunder

Vi sendte henvisning til RASP i begynnelsen av oktober og fikk raskt svar om at de kunne tilby meg en plass, men at henvisningen måtte komme fra et DPS (jeg går ikke i behandling ved et DPS, men privat). Det er sikkert noe vi burde sjekket før, og RASP kommuniserer det på sine nettsider. Samtidig fikk vi satt i gang prosessen, så på ett vis var det jo bare greit at vi gjorde det.

Men her oppstod også den ekstra ventetiden, fordi jeg måtte søkes inn på DPS og de måtte viderehenvise meg. Det dro ut ventetiden i kanskje 3-4 uker. Fordelen var at henvisningen til RASP allerede lå i systemet.

Det er noen formaliteter som kan bli litt tunge i praksis. Som når dette kanskje ble en sak som falt litt utenfor ordinær prosess. I og med at jeg har en psykolog som kjenner meg godt, som støtter meg i en henvisning til RASP, men som ikke formelt kan henvise meg dit. RASP krever at DPS er involvert. Det vil si at jeg måtte søkes både til DPS og til RASP. En formalitet som blir tidkrevende i praksis. Det involverer flere ledd, og involverer plutselig en ny behandler fra DPS, som jeg fremdeles ikke har møtt, men som skal være involvert i avklaringen av et RASP-tilbud. Det blir snodig i praksis.

Uforutsigbarhet og frustrasjon

Ventetiden er slitsom. Jeg hadde rett og slett håpet på, hatt behov for, og nok også trodd, at det skulle gå raskere å få hjelp da jeg kom hjem fra Modum, og dermed komme videre i tilfriskningen.

Jeg har hatt utrolig god støtte i psykologen min, som har hatt kontakt med RASP og DPS, og som har forsøkt å besvare uforutsigbarheter og uavklarte spørsmål. Jeg har også vært i kontakt med RASP og DPS for å høre om henvisninger er sendt og mottatt, og for å prøve å finne ut av ventetider. Det har ikke vært så lett å få svar på ventetiden spesielt.

Så det har vært slitsomt og frustrerende å ikke vite hvor lenge jeg må vente for å få hjelp. Det er jo også frustrerende og skremmende å kjenne på at behovet for mer hjelp virkelig er der.

Frustrasjonen bunner jo da også i en frykt fordi jeg opplever at jeg blir dårligere av spiseforstyrrelsen. Uforutsigbarheten oppå frykten, forsterker frykten og gjør det litt lett å miste motivasjon på en dårlig dag. Jeg har kjent på frykten for at jeg ikke vil få hjelp tidsnok, eller at det skal bli vanskeligere å ta i mot hjelpen når den kommer fordi jeg er blitt dårligere. Da er det vanskelig å være tålmodig.

Lettelsen

Jeg har nå fått en dato fra RASP. Det var en utrolig lettelse, når det har kjentes kaotisk og tøft i over 2 måneder. Jeg er takknemlig for at jeg får en vurderingssamtale, og jeg krysser fingrene for en rask avklaring.

Oppholdet på Modum gikk ikke som planlagt

Det er noen måneder siden sist jeg blogget. Beklager det fraværet, men jeg hadde ikke kapasitet. For dem som følger bloggen, så er det kanskje ikke uventet at fraværet skyldes at jeg har vært innlagt på Modum. For andre som titter innom tilfeldig, så har jeg vært innlagt for behandling av min spiseforstyrrelse på Modum Bad. Jeg hadde ikke tenkt å blogge mens jeg stod midt oppi behandlingen, det ble litt for nært. Men nå har jeg endelig klart å få ferdig dette lange innlegget som jeg har ruget på.

Jeg var på Modum i 7 uker før jeg ble utskrevet, fordi jeg ikke hadde tilstrekkelig utbytte av behandlingen. Om jeg snur litt på det så hjalp ikke behandlingen godt nok i riktig tempo. Jeg fikk høre at det ikke er sjelden at folk kommer tilbake, og da får et bedre utbytte av oppholdet. Det er noe betryggende å høre at det er normalt at dette tar tid. Selv om/ fordi jeg føler at jeg ikke har tid.

Det var ikke akkurat det jeg ønsket, å bli utskrevet tidligere enn planlagt. Det var synd å miste et godt tilbud, men jeg har lært mye om spiseforstyrrelsen min. Og det er ikke helt hensiktsmessig å bli stående i et så intenst behandlingsopplegg uten å oppleve god nok bedring. Potensielt kan det gjøre ting verre.

Jeg har skrevet noe om rammene, om det som var vanskelig, om noe av det jeg har lært og det som var bra. Dette ble langt.

De strenge, men frie rammene

Hverdagen på Modum startet med frokost kl. 8, og så gikk det ganske slag i slag til siste måltid, som enten var kvelds kl 19.15, eller senkvelds kl 21.30. Maten er en så stor del av behandlingen at det betyr at programmet ikke er over før siste måltid er inntatt – for det er virkelig en stor del av jobben! Etter lunsj, middag og kvelds hadde vi gruppemøte (ettermøte), som varte i 30 minutter.

I tillegg til de daglige 4-5 måltider og gruppemøtene, er det undervisning i ulike tema, målsetningsgruppe, felles fysisk aktivitet og samtaler med behandler og miljøkontakt. Mandag og torsdag er hviledager. Det forventes at man møter til måltider, grupper, samtaler og undervisning. Men innenfor rammene er det stor frihet. Og behandlingen er basert på en indre motivasjon.

Ved siden av felles fysisk aktivitet som var 2 ganger i uken, får alle en individuelt tilpasset treningsplan i samtale med helsesportspedagog. (Det er en sammenheng mellom kostlisten, treningsplanen og vektkravet. Det kan handle om å finne en balanse i treningsmengde og -intensitet, eller finne en tilnærming som får en opp til en normal vekt, eller det kan være fokus på å finne noe som er lystbetont, som kan gi mestringsopplevelse og glede.)

Alle får en tilpasset kostliste etter samtale med ernæringsfysiolog, som er basert på en grunnkostplan. De 4-5 første ukene var det noen fra personalet som hjalp oss under forsyningen og spiste lunsj og middag med oss. De støttet og veiledet oss inn i kostlista og tidsrammen for måltidene, oppmuntret, utfordret og pushet oss. Det handler om å få oss til å ta ansvar for vår egen prosess, og bli kjent med hvordan spiseforstyrrelsen påvirker i måltidssituasjoner. De registrerer f. eks. om noen bruker for lang tid å spise opp, ikke spiser opp, ikke tømmer smør/margarinpakken, tar mindre enn man skal, o.l.. Når det var personale til stede, ble det konfrontert i et forsøk på å stagge spiseforstyrrelsen og bevisstgjøre. I tillegg kan gruppen også etterhvert ta et støttende ansvar for hverandres negative atferd, som er/ kan være triggende, og som ER spiseforstyrrelsen som viser seg. Det er naturlig at måltidene vekker mye angst. Men måltidssituasjonen endret seg over tid, og gjennom dagen, og det var ikke alltid like mye angst. Etterhvert som tiden gikk, og alle var utslitt og trøtte etter en lang og tøff dag, kunne det også bli mye latter. Det var befriende å kunne gapskratte sammen når situasjonen i seg selv var krevende 😀 .

Eget ansvar, indre motivasjon – rom for feilsteg

Det er fullt mulig å knipe på mat, kaste mat, bevege seg mer enn man skal, kompensere og på ulike måter opprettholde spiseforstyrrelsen. Og siden det er fritt og vi har samarbeidsavtalen og den indre driven, de friske tankene og den indre motivasjonen skal styrkes, så er det ønskelig og forventet at man klarer å ta ansvar selv. Det kan for eksempel være å si fra til noen før man handler på en spiseforstyrret tvangstanke eller handling, eller ved å klare å ta seg i det, holde ut, avlede og/eller gjøre noe annet.

For det meste, vil jeg understreke, for det er ikke sånn at de som jobber med dette forventer at man skal tråkke feilfritt gjennom dette tøffe behandlingsopplegget. Det er rom for at spiseforstyrrelsen viser seg, og for tilbakefall. De som jobber der har mye erfaring og kompetanse og de vet at det skjer. Sykdommen er sånn. Det tar tid å bli frisk. Tilfriskning er ikke en lineær prosess.

De ansatte var tydelige på at de er der for oss, men at det var opp til oss å ta kontakt utenom de fastsatte avtalene og samtalene. Man oppfordres til å ta det fulle og hele ansvaret for sitt eget prosjekt innenfor rammene som tilbys, og man blir støttet i de gode valgene.

Når sykdommen er sterk, kan det at det tross alt er en stor frihet gjøre det vanskelig å stå i mot. Med frihet mener jeg at det er åpne dører, og man kan gå hvor man vil. Det er et utrolig BRA opplegg. Men en trassig spiseforstyrrelse kan få litt for fritt spillerom.

Dette var vanskelig

  • De 2 første ukene var tøffest. Det fikk jeg høre at var helt normalt. Da kan symptomer og angst toppe seg, fordi man plasseres inn i nye, ukjente rammer. Da kokte det, og det var vanskelig å tenke klart, og de gode og friske valgene var litt utilgjengelige.
  • Det var vanskelig å spise all maten jeg skulle innenfor tidsrammene, særlig de første 2-3 ukene, men det ble gradvis enklere. En periode kjente jeg på stress fordi det var skummelt å spise fort, men så ble det også greit og jeg fikk tid til å slappe av med en kaffekopp, for eksempel. Så ble måltidene tøffe igjen da jeg fikk tillegg på kostlista pga manglende vektoppgang.
  • Det var krevende å ikke skulle kompensere for angsten som ble vekket av å kjenne på en ganske konstant metthetsfølelse og det å ha mat i kroppen. Det gikk ikke i lengden (ref tillegg på kostlista)
  • Det var kjempetøft å holde ut metthetsfølelsen som jeg kjente ganske mye på, men i perioder. Det er en del av omstillingen som kroppen må gjennom når den er vant til perioder med for lite mat og kompensering gjennom oppkast, og den samtidig SKAL opp i vekt.
  • Da jeg etter et par uker fikk litt fotfeste i angsten, og begynte å kjenne at jeg kanskje hadde noen valgalternativer, var det allikevel krevende å skulle avlede og ta de gode valgene når angsten og uroen toppet seg, og behovet for å kompensere stadig dukket opp (ved f. eks. å trene, vandre, gå turer eller kaste opp).
  • Det var tøft å kjenne på selvforakten når spiseforstyrrelsen vant. Det dro med seg et tykt lag av skam og nederlagsfølelse.

Når spiseforstyrrelsen føler seg truet blir den kreativ

Det er krevende og utmattende å stå i de rammene når spiseforstyrrelsen setter opp en helvetes kamp. Spiseforstyrrelsen var sterk og skapte utrolig mye angst. Jeg var faktisk forberedt på selvforakten, men ikke på den spiseforstyrrede angsten. Spiseforstyrrelsen følte seg truet, og ble kreativ.

Det var ikke en lik kamp i alle de 7 ukene. Den endret seg og slet meg ut. Spiseforstyrrelsen dro meg ut på turer, rundt og rundt i gangene, rundt bygningene, frem og tilbake på vaskerommet mens jeg ventet på at vasken ble ferdig. Det å stoppe opp eller sitte stille ble liksom den største trusselen mot spiseforstyrrelsen. Jeg lå på gulvet for å slappe av og puste, og plutselig var jeg i gang med å gjøre situps og trene styrke, og tenkte – hva skjedde her? Sykdommen klarte å finne måter å presse seg gjennom rammene, og var ivrig etter å opprettholde seg selv.

Tar med meg gode erfaringer – bedre kjent med sykdommen

Jeg var ærlig med teamet mitt (behandleren og miljøkontakten min) om det som skjedde, tvangshandlingene. Om jeg ikke hadde sagt noe, så ville spiseforstyrrelsen fått fritt spillerom og jeg ville bare lurt meg selv. I tillegg viser vekta sin historie, og da ville jeg måttet forklare meg. Enklere å være ærlig.

I tillegg så gjorde det at jeg snakket med temaet og med kvelds-/helgepersonalet, at jeg tok tilbake noe av styringen over sykdommen. Det var en vekker å se hvordan og hvor sterkt sykdommen sitter i, og det å snakke om det gjorde meg bedre kjent med spiseforstyrrelsen. Jeg opplevde at de som jobber på Modum kjenner lusa på gangen, og det var nyttig og godt å bli møtt med deres forståelse og kunnskap.

Det gjorde at jeg begynte å ramme inn spiseforstyrrelsen, og kan se i større grad hva som er den syke, dømmende sykdommen, og forsøke å finne det som kan bli min friske, støttende og mer ivaretagende stemme.

Spiseforstyrrelsen er ekstremt raskt ute med sine meninger. Den har lang trening, for å si det sånn. Den gir meg noen vrangforestillinger og forsøker å få meg til å tro at den ikke er der. Da var det mye støtte i samtalene med behandleren og miljøkontakten, andre ansatte og ernæringsfysiologen. Det var til å stole på. Det hjalp i blant å avfeie mine egne tanker og si høyt at «det der kan jeg ikke stole på, men jeg kan stole på det teamet mitt sier».

Mye som var bra

Det var mye som var bra, oppi det som vel ble for krevende. Jeg tar med meg gode erfaringer og mange mange gode møter ❤ .

  • Det var godt å være en gruppe. Vi var 8 personer i ulik alder, med ulike personligheter og utfordringer. Det er ikke gitt at en gruppe vil fungere. Det kan kreve jobbing med vanskelig dynamikk, aktiv innsats for å se og justere egen atferd, mot til å være åpen og stå i tøffe møter. Og når det fungerer, så er det utrolig givende og meningsfyllt. Det hjelper å stå sammen gjennom tøffe prosesser. Jeg savner den flotte, tøffe gjengen.
  • Behandleren og miljøkontakten var et kjempebra team. Jeg følte meg sett. Jeg fikk støtte i møte med spiseforstyrrelsen. Det at rammene var utfordrende å stå i var et tema og det hjalp at vi hadde åpenhet om dette hele veien. Dermed kom det ikke ut av det blå at jeg ble skrevet ut tidligere enn planlagt, selv om det ikke var som jeg hadde håpet eller ønsket. Det ble både krevende og gode samtaler. Det er godt når de krevende samtalene blir gode!
  • Andre ansatte på dag, kveld og natt. Det var godt å ha noen å sparre med når selvforakten eller spiseforstyrrelsen dro meg av banen.
  • Undervisningen. Jeg gikk i CFT-gruppa, og behandlingen går ut på å komme i kontakt med egenomsorg, medfølelse, klokhet, varme, trygghet og mot. Det tar tid å endre på tankemåter og atferd, men det er noe som har festet seg. Det er nyttig for å møte og endre på den tidligere så selvskrevne selvforakten og selvkritikken. Work in progress.
  • 2 ganger i uken var det felles fysisk aktivitet med fokus på mestring, lek og glede. Man deltok i eget tempo/ på egne forutsetninger. Da var vi sammen de andre gruppene i Spis-avdelingen og ansatte. Dette var stort sett alltid gøy, men i blant kunne en vanskelig dag føre til at det var enklere å gå en tur enn å delta på programmet. Det var det rom for. Jeg tror Modum skiller seg positivt ut ved at fysisk aktivitet er en del av behandlingstilbudet på alle avdelingene deres. Det var Johan Kaggestad som etablerte dette i sin tid. I helsesportsavdelingen har de 3 fast ansatte.
  • Omgivelsene. Det er vakkert og rolig og ligger «midt i skogen». Det er flotte turområder, og som jeg fleipet med miljøkontakten min:  når dere har lagt dette stedet på en så flott plass, så må dere jo bare forstå at jeg bare MÅ gå og gå i de herlige skogene. Men fra fleip til alvor, det er mye enklere å ha det vanskelig i vakre omgivelser.
  • Å ha erfart at regelmessig og nok mat gir et mentalt og fysisk overskudd. En helg jeg var hjemme kunne jeg kjenne at jeg hadde litt mer overskudd i hjemmemiljøet mitt, der jeg vanligvis er utslitt. Det var noe jeg ikke hadde kjent på på veldig lenge – og det gir meg et håp om at jeg vil klare å bli frisk. For selv om det er utrolig tøft og vanskelig å stå i dette, så vil det overskuddet være verdt det!

Etter verdens lengste blogginnlegg, så avslutter jeg med noen bilder fra Modum. Til deg som har orket å lese alt – dette er virkelig et oppsummeringsinnlegg. Langt og mye.

 

Hvorfor Modum?

Dette innlegget er kanskje ikke så motiverende for alle som leser. Jeg kjenner at jeg vingler mellom inspirasjon, motivasjon, frykt, selvkritikk, håpløshet, frustrasjon, likegyldighet og håp når jeg skriver – så dette har tatt en stund å skrible ferdig.

Det som gjorde at jeg nå ble søkt til spiseforstyrrelsesavdelingen ved Modum Bad, henger sammen med at jeg har kjent lenge på at det er et slitsomt mønster som jeg ikke får snudd på egenhånd.

Det er utmattende å gå den samme runden i et spiseforstyrret mønster år etter år, og ikke klare å endre på det. Ikke nok. Det går liksom bare sidelengs, så lenge at det går rundt seg selv og tilbake til den samme, kjipe starten. Endrer kanskje litt utrykk, men i bunn og grunn, same same.

Også er det dette med at for å bli friskere, så handler det også om mat. For mat må man forholde seg til uansett. I en friskere hverdag er mat forhåpentligvis mer til stede som næring, nytte og hygge, og mindre til stede som misbruk, kontroll, tvang, frykt, straff, skam og regler.

Hos Modum har de dette mantraet «Mat er medisin». Det betyr i utgangspunktet å spise 4 måltider til faste tider hver dag, og å følge en kostliste. Nettopp de litt strikte rammene kan være god hjelp i en tilfriskningsprosess, har jeg tenkt. Modum tilbyr et spesialisert behandlingsopplegg, bred erfaring, mye kunnskap og god kompetanse. Så jeg tror at dette vil kunne gi noen flere verktøy å bruke på veien ut av en vanskelig sykdom.

At et nytt måltidsmønster skal innarbeides, er vanskelig å gjennomføre, når en sykdom skriker at det ikke er greit. Har jeg erfaring med. Det er ikke bare en dårlig vane som skal endres. Det er en litt større helhet som må inkluderes og nøstes i.

De fleste behøver god hjelp over tid for å bli bedre av en alvorlig spiseforstyrrelse. Ikke alle behøver en innleggelse. Noen trenger en akutt innleggelse. Noen kan trenge flere opphold på Modum. Jo lenger man har hatt sykdommen med seg, desto lengre tid kan det ta å komme seg ut av den.

Blant målene med et opphold på Modum Bad, er det å normalisere et spisemønster, normalisere vekten og redusere kompenserende atferd. I den forbindelse er en innleggelse nyttig. Det er noe med å få sjansen til å bryte mønstre over tid, og erfare noe annet lenge nok. Slik at det å kompensere eller kontrollere ikke lenger kjennes som det viktigste, eller så tvingende nødvendig og hemmende. Og få støtte, hjelp og noen krav til å stå i endringen. Man inngår en samarbeidsavtale under oppholdet på Modum, og forplikter seg på den måten til å ta ansvar for sin egen behandling.

Det er jo ikke bare maten det jobbes med på Modum, men der får man en litt unik anledning til å jobbe nettopp med det konkrete, maten, og over tid. Det at noen rammer er tilgjengelig over litt lengre tid, kan bidra til å gi litt perspektiv, og drahjelp til å stole på at det går an å fortsette på en god vei etter en innleggelse. Det kan gjøre at noe får modnes litt og at egenomsorg blir mer tilgjengelig. Målet er jo å fortsette etter innleggelsen med mindre påvirkning fra spiseforstyrrelsen.

Jeg tenker at jeg vil kunne få et best mulig opphold når jeg velger dette, kan kjenne på en motivasjon (iblandet en forventet frykt) og at jeg så aktivt jeg kan tar del i denne prosessen. Også blir ting sjelden helt som man forventer, og dette oppholdet kan jeg egentlig ikke planlegge for (utover logistikken rundt), så jeg forsøker å bare holde et åpent sinn.

Linker til Modum Bad her, for den som vil lese: http://www.modum-bad.no/behandling/spiseforstyrrelser/ 

 

 

Hvordan går det nå?

Nå kjennes det som det er lenge siden jeg har skrevet litt åpent og ærlig om hvordan jeg har det. Jeg har unngått det litt, egentlig. Lettere å forsøke å holde fasaden på den måten. Så nå prøver jeg litt åpenhet igjen.

Nå går det ikke så bra, og jeg er veldig sliten. Kanskje har jeg et snev av depresjon. Livet kjennes unødvendig tungt, tomt og meningsløst.

Jeg gjør det jeg kan for at det skal gå rundt. Jeg bruker aktivt de knaggene som har fungert tidligere.

Jeg gjør yoga, som samler meg, gir meg bakkekontakt og en følelse, om enn midlertidig, av at det kjennes greit å være i kroppen min.

Jeg gjør mitt ytterste for å strekke til i de forpliktelsene jeg nå har.

Jeg går mye turer i naturen – og det er fantastisk. Jeg merker hvor godt det gjør å være ute i naturen.

Jeg hører på ulike podcaster, og det er både inspirerende, gøy og lærerikt – liker godt å få mange ulike perspektiver og få høre både nyhetssaker og andres historier på den måten.

Jeg snakker med og er sammen venner og familie – og her merker jeg problemer – for jeg har ikke alltid så mye overskudd. Det koster å være sosial. Det er utrolig vondt å kjenne. For jeg føler at menneskene jeg er glad i og bryr meg om, fortjener mer enn det jeg tilbyr. Det krever en del å holde meg i gang som ting er nå, så jeg har ikke mye kapasitet – selv om det sosiale påfyllet er så viktig og det er veldig hyggelig og det gir påfyll. Jeg merker at jeg ikke er helt meg selv, ikke alltid klarer å være spesielt til stede, eller veldig delaktig. Det er en balansegang mellom for lite, nok og for mye. Det er ikke lett å finne frem i.

Det er trist, og det gjør meg også litt deprimert. For det kjennes ikke så lett å snu det. Så, nå går det ikke så bra.

Spiseforstyrrelsen har vært veldig aktiv i livet mitt i 2017, og det gjør at andre påkjenninger blir større belastninger enn de kunne ha vært. Det blir krevende, når de påkjenningene kanskje er store nok i seg selv. Spiseforstyrrelsen påvirker også overskuddet mitt, så alt henger sammen på en måte.

Dette – det at sykdommen er så til stede, at den er så vanskelig å bli kvitt og at den i ganske stor grad reduserer livskvaliteten min –  førte til at jeg, sammen en psykolog, fikk sendt en henvisning til Modum Bad og deres avdeling for spiseforstyrrelser.

Jeg fikk komme på utredningsopphold (kjenner på en enorm takknemlighet for det), og det ga meg en del nyttige svar. Jeg har tenkt mye rundt dette og hva Modum kan tilby og hva det vil innebære, medføre og kreve. Det var ikke enkelt å ta beslutningen om å søke seg dit, og det har vekket mye. Kan hende jeg skriver et innlegg om det, jeg er litt usikker.

Jeg fikk tilbud om et behandlingsopphold ved en av deres 3 Spis-enheter – og det holder meg nå litt oppe. Igjen kjenner jeg på en stor takknemlighet, og det kjennes surrealistisk. Akkurat nå kjennes det som jeg har fått en sjanse til å få det bedre, til å få noe jeg har behov for.

Jeg vet at det vil være mye nytt å hente fra et slik opphold, og jeg vet at det kommer til å bli tøft og at det vil kreve mye. Jeg får se om jeg skriver noe mer om Modum senere, det er mye jeg kan si om det.

Kan hende syns det ikke så godt på utsiden at ting er som de er nå. På innsiden er det tøft og krevende nå. Uvendig  viker jeg kanskje litt rar, distansert, sur, litt avvisende, litt stille, sliten, uinteressert eller kort. Det er ikke meningen og ikke det jeg vil. Jeg jobber veldig hardt for å kompensere, for jeg føler at jeg må kompensere for stress og dårlig humør ved å jobbe hardere og få til mer. Det sliter meg ut.

Dette er en dårlig sirkel. Jeg bruker knaggene og verktøyene jeg har samlet for å komme gjennom.

Jeg skal avslutte med noe oppløftende, for i dag pusha jeg meg ut av komfortsonen ved å leke i tretoppene i Oslo Sommerpark. Høydeskrekken fikk testa seg. Jeg fikk kjenne på noe. Sånne ting er ikke dumt. Det var gøy!