Hvordan går det nå?

Nå kjennes det som det er lenge siden jeg har skrevet litt åpent og ærlig om hvordan jeg har det. Jeg har unngått det litt, egentlig. Lettere å forsøke å holde fasaden på den måten. Så nå prøver jeg litt åpenhet igjen.

Nå går det ikke så bra, og jeg er veldig sliten. Kanskje har jeg et snev av depresjon. Livet kjennes unødvendig tungt, tomt og meningsløst.

Jeg gjør det jeg kan for at det skal gå rundt. Jeg bruker aktivt de knaggene som har fungert tidligere.

Jeg gjør yoga, som samler meg, gir meg bakkekontakt og en følelse, om enn midlertidig, av at det kjennes greit å være i kroppen min.

Jeg gjør mitt ytterste for å strekke til i de forpliktelsene jeg nå har.

Jeg går mye turer i naturen – og det er fantastisk. Jeg merker hvor godt det gjør å være ute i naturen.

Jeg hører på ulike podcaster, og det er både inspirerende, gøy og lærerikt – liker godt å få mange ulike perspektiver og få høre både nyhetssaker og andres historier på den måten.

Jeg snakker med og er sammen venner og familie – og her merker jeg problemer – for jeg har ikke alltid så mye overskudd. Det koster å være sosial. Det er utrolig vondt å kjenne. For jeg føler at menneskene jeg er glad i og bryr meg om, fortjener mer enn det jeg tilbyr. Det krever en del å holde meg i gang som ting er nå, så jeg har ikke mye kapasitet – selv om det sosiale påfyllet er så viktig og det er veldig hyggelig og det gir påfyll. Jeg merker at jeg ikke er helt meg selv, ikke alltid klarer å være spesielt til stede, eller veldig delaktig. Det er en balansegang mellom for lite, nok og for mye. Det er ikke lett å finne frem i.

Det er trist, og det gjør meg også litt deprimert. For det kjennes ikke så lett å snu det. Så, nå går det ikke så bra.

Spiseforstyrrelsen har vært veldig aktiv i livet mitt i 2017, og det gjør at andre påkjenninger blir større belastninger enn de kunne ha vært. Det blir krevende, når de påkjenningene kanskje er store nok i seg selv. Spiseforstyrrelsen påvirker også overskuddet mitt, så alt henger sammen på en måte.

Dette – det at sykdommen er så til stede, at den er så vanskelig å bli kvitt og at den i ganske stor grad reduserer livskvaliteten min –  førte til at jeg, sammen en psykolog, fikk sendt en henvisning til Modum Bad og deres avdeling for spiseforstyrrelser.

Jeg fikk komme på utredningsopphold (kjenner på en enorm takknemlighet for det), og det ga meg en del nyttige svar. Jeg har tenkt mye rundt dette og hva Modum kan tilby og hva det vil innebære, medføre og kreve. Det var ikke enkelt å ta beslutningen om å søke seg dit, og det har vekket mye. Kan hende jeg skriver et innlegg om det, jeg er litt usikker.

Jeg fikk tilbud om et behandlingsopphold ved en av deres 3 Spis-enheter – og det holder meg nå litt oppe. Igjen kjenner jeg på en stor takknemlighet, og det kjennes surrealistisk. Akkurat nå kjennes det som jeg har fått en sjanse til å få det bedre, til å få noe jeg har behov for.

Jeg vet at det vil være mye nytt å hente fra et slik opphold, og jeg vet at det kommer til å bli tøft og at det vil kreve mye. Jeg får se om jeg skriver noe mer om Modum senere, det er mye jeg kan si om det.

Kan hende syns det ikke så godt på utsiden at ting er som de er nå. På innsiden er det tøft og krevende nå. Uvendig  viker jeg kanskje litt rar, distansert, sur, litt avvisende, litt stille, sliten, uinteressert eller kort. Det er ikke meningen og ikke det jeg vil. Jeg jobber veldig hardt for å kompensere, for jeg føler at jeg må kompensere for stress og dårlig humør ved å jobbe hardere og få til mer. Det sliter meg ut.

Dette er en dårlig sirkel. Jeg bruker knaggene og verktøyene jeg har samlet for å komme gjennom.

Jeg skal avslutte med noe oppløftende, for i dag pusha jeg meg ut av komfortsonen ved å leke i tretoppene i Oslo Sommerpark. Høydeskrekken fikk testa seg. Jeg fikk kjenne på noe. Sånne ting er ikke dumt. Det var gøy!

6 måneder og 10 dager…

… siden sist jeg skadet meg selv.

Det var ikke sånn at jeg den dagen bestemte meg for at jeg aldri ville gjøre det igjen. Det ble en veldig tøff opplevelse, samtidig var det det som skjedde dagen etter som gjorde det sterkeste inntrykket.

Jeg kontaktet en jeg kjenner godt, som jobber med yoga og kroppsterapi (link til hjemmesiden hennes her). Jeg fikk en time med henne og det gav meg en fantastisk opplevelse. I det møtet, opplevde jeg å bli rommet og holdt, og det gav meg følelsen av å bli meg selv igjen.

Den opplevelsen ble en slags bekreftelse på at jeg har opparbeidet meg flere strategier og verktøy som kan ta meg i en god retning, og at det finnes så mange fine mennesker som kan gjøre så mye godt, og jeg erfarer igjen og igjen at for eksempel yoga er noe jeg kan stole på.

Nå var det som nevnt ikke en beslutning jeg tok på at jeg aldri skulle gjøre det igjen, men ettersom dagene og ukene gikk så ble det tydeligere for meg. Kampen var i gang, og jeg fikk teste at jeg hadde styrke til å stå i det når motivasjonen vinglet.

En annen ting som kanskje har vært vel så virkningsfullt, er stahet og trass. Å se at tiden går: 1 måned, 2, 3, 4, 5 – det har vært tilfredsstillende.

Samtidig har det ikke vært enkelt. Det å nekte seg en løsning, hvor enn destruktiv den er, krever at når en situasjon presser frem den løsningen, så MÅ man finne noe annet, og/eller stå i det som dukker opp.

For det blir en flukt. Så når fluktmuligheten blir borte, så har det dukket opp ting å forholde seg til. Dermed er det ikke enkelt. Og det har vært mange tøffe runder gjennom høsten. Jeg er glad for at jeg har flere gode strategier og verktøy og blant annet yogaen som jeg stoler på.

Et fortvilet, frustrert utpust

Jeg visste faktisk ikke om jeg våget å publisere dette. Jeg skriver dette mest fordi jeg er fortvilet, trist og sint.

Jeg har nettopp opplevd å miste en jeg er glad i på grunn av en spiseforstyrrelse. Det har vært vondt og vanskelig å stå på sidelinjen, tidvis så vanskelig at jeg ikke føler at jeg har klart det eller at jeg har strukket til i det hele tatt, og fordi jeg selv har kjent på at det å leve med en spiseforstyrrelse kan være helt jævlig.

Jeg vil aldri kunne vite hvordan min venninne virkelig hadde det. Bare hun kan vite det og bare hun levde i helheten av sitt liv. Noen ting vet jeg gjennom ting hun fortalte, andre ting kan jeg bare anta og gjette basert på hva jeg selv observerte og mine egne erfaringer med det å ha en spiseforstyrrelse.

Det finnes kanskje ikke en fellesnevner hos alle som har en spiseforstyrrelse, men om jeg skal driste meg til å utnevne en, så er det at en spiseforstyrrelse er en sykdom som forårsaker mye smerte. Før eller siden.

En spiseforstyrrelse er en lidelse som tar liv. Det er den psykiske lidelsen som tar flest liv. Den kan også virkelig redusere livskvalitet og stjele livsglede, og redusere livet til en tung utfordring og vond kamp for å holde ut.

Man overlever fremfor å leve

Ved siden av det som kan synes, som en tynn eller stor kropp, vektendringer, inntak av store matmengder, en som forsvinner inn på badet etter et måltid for å kaste opp, overopptatthet av kropp, for mye trening, tvangspreget trening, bygging av muskler, presset stemning eller irritasjon i forbindelse med måltider og samtaler om mat, tilbaketrekking fra sosiale settinger, unngåelse av fellesmåltider, unormale små eller store porsjoner, kun inntak av enkelte matvarer, strikte rutiner rundt når eller hva man skal spise, unnagjemming av matvarer, og flere slike ting…

… så er det alt det som ikke synes.

Alt man kan gå rundt med i skam og ensomhet. Den lidelsen det innebærer å leve med en spiseforstyrrelse er det ikke alltid mulig å sette ord på, eller mulig for en utenforstående å se eller forstå. Det er mye smerte og ensomhet i skam.

Det er utrolig hva som blir normalt når man har en sånn sykdom. Og det er en lidelse som kan føre med seg mye ukontrollert tvang i tanker og handlinger.

Det å lyve så mye for seg selv, som man kan ende opp med å gjøre, fordi sykdommen er så sterk at den har mer kontroll over deg enn du har over den, kan skape en stor avstand til dem som bryr seg om en. Og det skaper en enda større avstand til en selv. Og det kan medføre selvforakt og skam fordi man vet at man lyver for dem man er glad i. Og kanskje enda verre, man lyver for seg selv.

Å leve med en spiseforstyrrelse kan føre til at man til slutt mister troen på at det kan bli annerledes eller bedre. Normalen er den hverdagen man står i. Man kan miste seg selv helt, gå seg vill og bli sittende bom fast. Det kan bli en forsvarsmekanisme å si at det går bra, at man vet man man er blitt for tynn, eller at man spiser for mye.

Det kan innebære at man føler at man må holde andre på avstand, for skammen som kan oppstå i det å leve med en spiseforstyrrelse, kan føre til at man tenker «dette er det overhode ingen som kan forstå, tåle eller må se«.

Når man står på badet og tørker oppkast, er redd for at noen skal lukte noe, eller når man blir redd fordi det var blod i oppkastet, eller når man ligger i senga med så mye angst at man tror man skal dø, og man plutselig blir redd for at hjertet skal stanse. Eller man skammer seg over hvor mye man spiser og ikke kan forestille seg at noen skal se det. Eller man skammer seg over handlekurven sin og går fra butikk til butikk så ingen skal kunne se helheten.

Ingen kan tåle meg, ingen må se

I den ensomheten kan man finne selskap i spiseforstyrrelsen, som aldri svikter og som tåler alt, men som stadig krever mer, og tar opp mer og mer av livet.

Virkeligheten kan være at man sulter seg, planlegger hvert måltid og teller kalorier, nekter seg mat og mattyper, overspiser og kaster opp over et toalett eller i noe man har tilgjengelig, misbruker avføringspiller, presser seg selv på enda en treningsøkt, eller spiser til man ikke orker mer, for så å drukne i skammen over at man ikke klarte å stoppe, atter en gang.

En spiseforstyrrelse er en sykdom man mister kontrollen over. Den er ikke et valg. Den kan opprinnelig være en løsning på noe man ikke klarer å håndtere, og som så blir et problem.

Det er ingen som velger en spiseforstyrrelse

For de fleste er det nødvendig med profesjonell og langvarig behandling for å komme ut av en spiseforstyrrelse. Jo lenger man har vært syk, desto lenger tid kan det også ta å komme ut av sykdommen. Men det er alltid håp.

Det er også viktig å ha støtte i mennesker rundt seg. At man har mennesker som bryr seg, sender meldinger, inviterer en med, orker å være der. For veien ut kan være en beintøff kamp. For en spiseforstyrrelse fungerer også. Så veien ut må velges, og villes.

Det er en vei som fort ikke ser lik ut for noen. Men den veien finnes, for de aller fleste blir bra eller veldig mye bedre.

Organisasjoner som Spiseforstyrrelsesforeningen og ROS er en kjempehjelp for mange, men ikke alle er klare for å oppsøke dem selv. Jeg tror de færreste angrer på at de gir dette en sjanse.

Veien ut innebærer å gi slipp på noe som har fungert så lenge, til fordel for noe man kanskje kontinuerlig tviler på at kan bli en like god erstatning. For kan hende finner man ikke noe som fungerer like godt som spiseforstyrrelsen gjorde. Kan hende virker en annen hverdag enn nettopp den man står i, hvor enn tøff og krevende den er, uendelig fjern og uoppnåelig. Kan hende står man så fast i vanskelige mønstre som man ikke har sjans til å snu selv, uten skikkelig god og stabil hjelp, og kanskje er det nødvendig med en lengre miljøforandring og pause fra egen hverdag.

Så veien ut kan bli en seig kamp og en søken etter stadig nye ting, som kan gi mer og mer mening og som kan erstatte spiseforstyrrelsen bit for bit. Når en sykdom har tatt over livet, er det utrolig verdifullt og viktig å finne andre ting å fylle livet med, andre løsninger for å takle uro og vanskelige følelser, og noe å se frem til. Noe annet å se frem til enn neste møte med sykdommen.

Men noen blir ikke bedre.

Noen dør av spiseforstyrrelsen. Og jeg blir så utrolig trist og lei meg, og det gjør så vondt. For venninnen min døde. Så jeg puster ut en frustrasjon over en sykdom som kan være helt jævlig. Fordi jeg trenger det.

Om sinne

I dag har jeg sendt noen meldinger med en venninne. Vi lærer mye av hverandre og jeg setter utrolig stor pris på det og på henne. Vi har både like og ulike erfaringer og det er utrolig verdifullt å dele tanker og utveksle erfaringer med henne. I dag har vi vært inne på følelser og spesielt sinne, og jeg tok meg i å tenke på hvordan jeg har sett på sinne før og hvordan jeg nå ser på sinne. Det har virkelig endret seg.

Jeg skrev:

«Jeg har også hatt store problemer med sinne. Og har brukt mye tid for å finne utløpsmåter som sirkulerer energien, fremfor å stoppe energien ved å rette sinne mot meg selv eller presse følelsen ned.

For å sirkulere energien behøver følelsen å få et utløp som gjør at den kan fortsette til den stopper eller blir noe annet. Da vil vi kunne ta i bruk følelsen og gjøre noe med den – ved å sirkulere energien kan vi bidra til å få det bedre selv, og vi kan også bidra til å gjøre noe bra for verden rundt oss. Det er mye kreativitet i sinne, og mot og handlekraft.

Men først kan vi behøve å slå i bakken, rope og skrike. Eller vaske leiligheten. Eller gråte.

Ettersom sinne er energi, gir det også mye kraft som kan brukes til å hamre en spiker ned i en planke eller kaste en ball langt pokker i vold.

Sinne kan brukes som drivkraft på en L A N G gåtur, da kan du merke at energien avtar ettersom du bruker den, og øker etter som du tenker på det som gjorde deg sint.

Å gråte er også en måte å frigjøre energien på, og kan virke veldig befriende.

Sinne er overskuddsenergi som ER.

Sinne er en del av følelsesspekteret, på samme måte som at rødt, gult og blått er primærfarger og en del av et fargespekter som eksisterer uavhengig av våre meninger om rett og galt. De bare ER.»


(Dette kom jeg på senere: 🙂 Farger er ikke noe vi nødvendigvis alltid har hatt et forhold til. Faktisk er fargen «blå» en farge som ikke hadde navn i mange språk inntil ganske sent – link til en fun fact video om dette her).

Kan vi faktisk se noe vi ikke har ord for, spør de i filmen. Det er en interessant parallell til følelser – kan vi forstå og uttrykke noe vi ikke gjenkjenner?


Jeg har skrevet en del om følelser her på bloggen tidligere, at det kan føles som energi på avveie, at de er overveldende og vanskelige å tåle, at de kan skape noe.

Det blir befriende når sinne, som jeg virkelig har forbundet med noe forbudt og skummelt som ikke kan uttrykkes, kan oppleves som en ressurs, eller drivkraft og kilde til kreativitet og endring. Følelser som ikke får utløp, finner et utløp, så da er det bedre for egen helse og velvære å skape et utløp, eller våge å kjenne på dem.

Det er ikke enkelt, og det er noe jeg stadig jobber med. Gjennom yogaen jeg har gjort det siste året har jeg også erfart og lært mye om dette med å sirkulere energien.

Fra å rette sinne innover, eller undertrykke sinne, som skaper en voldsom indre uro og har gjort selvskading til et enkelt «valg» – til gradvis å se at det går an å tåle, uttrykke, benytte og sirkulere energien som ligger i følelsen.

Jeg tror at dette er noe man kan jobbe med hele livet på ulike måter, i ulike lag.