Hvordan går det + litt om slitenhet

Hvordan det går, er vanskelig å svare på. Om jeg skal svare ærlig på det, så går det opp og ned, frem og tilbake, bra, elendig, jævlig, ok, greit, dritt, fint, om hverandre.

Jeg står så godt jeg klarer i behandlingen på RASP, det nærmer seg slutten på oppholdet og det er krevende å gjennomføre. Jeg vil ikke alltid gjennomføre behandlingen, for det er virkelig beintøft. Samtidig vil jeg ikke tilbake til det jeg kom fra. Bare i mars kjentes situasjonen ganske jævlig. I blant blir det et valg mellom vondt og verre. Det skaper et her og nå som tidvis er vanskelig å stå i.

Hvordan står jeg i dette? 

Står jeg i det? Jeg vet ikke alltid. I blant vil jeg dra og aldri komme tilbake til avdelingen. I blant er jeg takknemlig for at jeg fortsatt er der.

For å stå i dette litt kaotiske, slitsomme, og krevende løpet, er det avgjørende å ha noe å sysle med. Så det ikke bare blir å holde ut vanskelighetene. Tross at det er et program på avdelingen, blir det også mye «dødtid», særlig nå i ferietiden. Da er det fint å avlede med kortspill, gruble eller kubb, å dra ut fra avdelingen for å få en pause, gå tur, shoppe, gå på kafé, eller kikke i butikker. Andre ganger er det greit å strikke, skrive, nettsurfe eller lese avisa, tegneserier, eller bøker. Ha permisjon og hjemmeopphold er god trening og gir en god pause. Det er godt å kjenne at jeg har ro til å lese skjønnlitteratur, det er lenge siden. Å ha konsentrasjon til å lese en bok, følge en historie og ikke bare surfe gjennom artikler eller blogginnlegg på nett… det er lenge siden. Det er også lenge siden jeg har tillatt meg å lese noe for å slappe av, å ikke for å lære noe nytt.

Det tar meg litt over på dette med slitenhet.

Akseptere og være i slitenheten

Jeg er mye trøtt og sliten for tiden. Det er en fulltidsjobb å være i behandling, og jeg merker at det er beintøffe arbeidsuker.

Jeg kjenner på litt mer overskudd, samtidig kjenner jeg at jeg er sliten. Det henger vel sammen med at jeg, gjennom å stå i rammene (og ikke bare løper av gårde), lar kroppen slappe mer av, jeg stopper mer opp og da kjenner jeg mer etter.

Nå prøver jeg å lære meg å lytte til at jeg er sliten, og respondere deretter. Det er ikke ukomplisert. Hodet mitt forteller meg at jeg må gjøre noe før jeg kan respondere på at jeg er sliten. «Bare» å ha møter, avtaler og samtaler og være innlagt og spise måltider, er liksom ikke tilstrekkelig grunn til å være sliten, og for eksempel ta seg en lur eller ligge på sofaen. Det er jo egentlig en svært god grunn. Jeg føler bare ikke at det er en god nok grunn for meg. Jeg tror kanskje det er vanlig å tenke sånn.

I mange, mange år har jeg vært vant til å «holde det gående». Det å stoppe opp når jeg er sliten har jeg ikke helt tillatt meg. Ikke tilstrekkelig eller lenge nok. Det er skummelt å være sliten og lytte til det. Jeg blir redd for at slitenheten aldri skal gå over og kan få katastrofetanker om at jeg aldri vil komme meg opp av sofaen om jeg først legger meg nedpå (det er en ganske spiseforstyrret tanke). Så da lurer jeg gjerne på hvor lenge jeg kan «tillate» meg å være sliten? For meg har det lenge vært noe hodet skal bestemme over. Men så er det jo kroppen og kanskje også hodet som er sliten.

Å lytte til at jeg er en sliten når jeg trenger det, er litt som å lære noe nytt. Yogaen har hjulpet meg med å kjenne etter, samtidig har jeg ikke klart å legge vekk aktivitetsstrategien min.

Når jeg ikke tillater slitenheten helt, så har jeg en strategi med å gjøre ting for å holde den på avstand. Setter jeg med ned for å kjenne etter dukker det jo også opp ting som jeg holder unna ved å holde meg aktiv.

Det krever en innsats å ikke gå en tur, og heller sitte ned for å lese, når jeg er sliten.

Det kan kjennes bra å holde noe på avstand, men løser jo gjerne ingenting, og det blir en strategi som er lett å opprettholde. Et eksempel kan være å løpe av seg stress. Det løser ikke alltid noe og kan bli en vane der måten å løse stress på er å løpe det av seg. Det kan bli slitsomt i lengden, og uheldig sammen en spiseforstyrrelse. Fordi kroppen da gjerne slites ut uten å få nok påfyll.

Det er et mønster (dette med å unngå slitenhet, og nekte meg selv å slappe av når jeg trenger det) som er vanskelig å endre på. Samtidig tenker jeg at det vil være viktig på sikt. Jeg tror at det på sikt virkelig vil være verdt det, å lytte til kroppen og sette gode grenser.

Jeg tror det er en livslang prosess for å finne en balanse mellom aktivitet og hvile. Ligge på sofaen, gå i stedet for å løpe, avlyse en avtale, sove på dagtid, ta en treningsøkt for å koble av ikke brenne av kcal, ta en rolig kveld, finne på noe sosialt, nyte alenetid, osv. For å holde ut i en hektisk hverdag er det jo nødvendig med påfyll og hvile.

Dette ble langt og føles litt rotete. Håper du fortsatt henger med.

Reklamer

Måle fremgang

Dette er bare en kjapp liten oppdatering som jeg ville dele, fordi jeg ble så glad.  

I dag syklet jeg en tur jeg har syklet mange ganger før. For første gang på flere år, var jeg ikke utslitt før, underveis eller etter.

Les mer «Måle fremgang»

Hva er det å stå i behandling for en spiseforstyrrelse?

Mon tro? Ja, hva innebærer det – eller hva krever det egentlig? Svarer jeg på det, egentlig? Jeg sammenligner det med en hjerteoperasjon.

Å være innlagt for å få behandling for en spiseforstyrrelse, krever alt jeg har, vil jeg nesten si.

Da jeg var 8-9 år, ble jeg operert for en hjertedefekt. Å være innlagt for en spiseforstyrrelse er ikke som å være innlagt for en hjerteoperasjon.

Les mer «Hva er det å stå i behandling for en spiseforstyrrelse?»

Veien ut går gjennom

Nå er det lenge siden sist jeg blogget. Det er fordi jeg har mer enn nok med å stå i behandlingen/ tilfriskningen på RASP. Jeg er ikke så god på å dele fra den reisen jeg nå har vært på i 7 uker. Det er ikke så mye som skjer, på en måte, samtidig som det skjer så innmari mye. Heldigvis er jeg fortsatt på RASP, kan jeg si. Det er tøft. Jeg ble inspirert til å skrive noe, så here goes.

Les mer «Veien ut går gjennom»

Avklaringer – jeg får testet hvor forberedt jeg er

Mulig triggende innhold om bmi og vekt i dette innlegget. Jeg omtaler ikke min egen vekt eller bmi, men jeg snakker om undervekt, om vektøkning, om bmi, om normalområdet jf nasjonale retningslinjer for spiseforstyrrelser. Dersom du tenker at dette kan være triggende for deg på noen måte, håper jeg du tar ansvar for deg selv.

I forbindelse med innleggelsen på RASP, skjer det en del avklaringer og planlegging. Nylig var jeg på et møte, der jeg og 5 fagpersoner (det brukes mye ressurser på meg) forsøker å komme frem til hvordan jeg kan få et best mulig opphold.

Ved RASP følges de nasjonale retningslinjene for spiseforstyrrelser, og ved behandling der man også skal redusere undervekt, er målet å få pasienten inn i normalområdet på bmi 20-25 (link her). Ved behandling av undervekt, kan det virke mot sin hensikt å sette et for lavt vektmål, da det kan opprettholde spiseforstyrrelsen. Det vil si at å bli skrevet ut før man har nådd en «ideell» vekt for sin kropp, kan innebære en stor fare for tilbakefall. I behandlingen er det også ønskelig  å komme inn i normalområdet, til minimum bmi 20, så raskt som mulig for å ha tid i stabiliseringsfasen – der kroppen skal få tid til å begynne å stabilisere seg og man kan få litt tid til å få med hodet på laget.

Jeg har hatt denne samtalen før, på Modum, men da hadde jeg ikke de tankene jeg nå har. Jeg var ikke egentlig klar for å gå opp i vekt for å bli frisk. Jeg ville virkelig bli frisk da også, for jeg merket hva sykdommen krevde av livskvalitet, og jeg prøvde å fortelle meg selv at da må jeg opp i vekt. Men tankene hadde ikke satt seg som den har nå.

Så det som ble interessant på dette møtet, var at det å snakke om vektmål ikke ble vanskelig. Jeg har faktisk forberedt meg mentalt på dette. For meg hjelper det nå utrolig mye å tenke at kroppen min har sin «trivselvekt» og den vil gjøre det den har behov for, når den får den næringen den trenger over tid. Jeg unner kroppen min noen gode år nå, etter alt den er blitt utsatt for. Og jeg er klar for å få hjelp til å komme i gang med dette. Det vil kunne ta tid å finne trivselvekten kroppen min har. En nettsak jeg leste sier at man kan estimere sin trivselvekt først etter å ha spist «normalt» og vært moderat aktiv i ett år. Så det krever tid for kroppen å få i gang forbrenningen og finne sin trivselvekt. (Link: http://nedic.ca/set-point-what-your-body-trying-tell-you). Det vil ta tid å bli frisk, og det er bare den fysiske biten.

Jeg vet ikke hvilken bmi eller vekt jeg behøver å være på, om det er 20-21-22-23-24, for at kroppen min og hodet mitt, skal ha det bra (helt ærlig så gir den tanken meg nå en frihet). Gener spiller jo inn i dette, men langvarig spiseforstyrrelse og grad av undervekt påvirker også kanskje. Jeg vet ikke.

Poenget mitt er ikke egentlig å fokusere på frykten for vektøkning, eller frykten for et vektmål, eller frykten ved å gå på en vekt og se endringen. Den frykten vil jeg møte på. Fra et spiseforstyrret perspektiv er det skremmende og det vekker et enormt kontrolltap. Da kan forutsigbarhet gi en trygghet.

Teamet på RASP vet at behovet for forutsigbarhet gjerne er sterkt i en sånn prosess. Jeg skulle vel gjerne likt å vite hvordan det vil bli, hvordan kroppen vil reagere. Det kan være ubehagelig å gå opp i vekt. Det skjer en del i kroppen i den prosessen. Så da å ha en lege og klinisk ernæringfysiolog som vet hva som skjer, som kan gi forutsigbarhet, slik at det som skjer kan skje som de har sagt, at det kan være noe å stole på – kan være positivt.

Poenget mitt er dette: Jeg vil bli frisk, og den friske delen av meg er nå ikke i mot vektøkning. For helt ærlig så har tanken om at kroppen min har sin egen trivselvekt og at den vil gjøre det den har behov for, tatt fokuset vekk fra «bmi 20». Sammen det at nå skal kroppen min snart få den hjelpen den fortjener.

Det kan godt hende at jeg nå er så utmattet av å være redd og sliten, at jeg lever i en slags trygg benektelse, at jeg egentlig er i en rar realitetsbrist, og at alle de gode tankene jeg nå kjenner en trygghet på, forsvinner rett ut av vinduet i det jeg setter foten innenfor dørene på RASP. Tiden vil vise, tiden er her veldig snart.

Eller så er det sånn at jeg nå er så klar for å leve uten sykdommen, at jeg er klar for å overgi meg til behandlingen og gjøre alt som må til for å bli frisk. Så får heller frykten komme og jeg møter den når den kommer. Jeg er så klar for å bli fri for denne sykdommen som stjeler år av livet mitt.

Pluss: Jeg har lyttet og lyttet til podcaster som snakker om Health at every size og Intuitive eating og Body positivity, Body acceptance og sammen Eating disorder recovery podcaster har dette hjulpet meg med å endre min mentale innstilling til vekt og kropp.

Det er en frihet og glede i de budskapene som jeg lengter etter. Det gir vel mening å ønske seg bort fra det man står i, når det man står i føles som et fengsel. Jeg vet jo ikke hvor jeg lander på «den andre siden», i «landet frisk». Jeg vet bare at jeg har trengt å høre de podcastene og stemmene. Jeg tror det har gitt meg mot. Det vil jeg trenge.