600 dager uten selvskading

Kjenner at jeg har litt skrivesperre og noja og perfeksjonskrav til egne innlegg, så selvsensuren sitter litt høyt. Da blir det fristende å bare publisere dette as is…

600 dager uten selvskading! Dette er noe jeg følger opp, og det er en utvikling jeg gleder meg over og føler en stolthet over. For det har ikke vært lett. Det har absolutt ikke kommet av seg selv. Det er ikke helt problemfritt nå heller.

Les mer «600 dager uten selvskading»

Reklamer

1 år siden

I dag er det 1 år siden sist jeg selvskadet ved å kutte meg.  Det har faktisk gått 1 år.

Det har vært mange ganger hvor jeg har vært veldig nære. Det har vært krevende, samtidig som jeg etterhvert har tenkt at det ikke egentlig fungerer lenger. At det ikke vil gi meg det jeg egentlig har behov for. At selvskadingen ikke gir meg den samme effekten som jeg har fått, eller har hatt behov for, tidligere. Jeg vet ikke om jeg aldri vil komme til å selvskade igjen, men det kjennes stadig mer sannsynlig at jeg har lagt dette bak meg. Jeg stoler mer og mer på det.

Les mer «1 år siden»

6 måneder og 10 dager…

… siden sist jeg skadet meg selv.

Det var ikke sånn at jeg den dagen bestemte meg for at jeg aldri ville gjøre det igjen. Det ble en veldig tøff opplevelse, samtidig var det det som skjedde dagen etter som gjorde det sterkeste inntrykket.

Jeg kontaktet en jeg kjenner godt, som jobber med yoga og kroppsterapi (link til hjemmesiden hennes her). Jeg fikk en time med henne og det gav meg en fantastisk opplevelse. I det møtet, opplevde jeg å bli rommet og holdt, og det gav meg følelsen av å bli meg selv igjen.

Den opplevelsen ble en slags bekreftelse på at jeg har opparbeidet meg flere strategier og verktøy som kan ta meg i en god retning, og at det finnes så mange fine mennesker som kan gjøre så mye godt, og jeg erfarer igjen og igjen at for eksempel yoga er noe jeg kan stole på.

Nå var det som nevnt ikke en beslutning jeg tok på at jeg aldri skulle gjøre det igjen, men ettersom dagene og ukene gikk så ble det tydeligere for meg. Kampen var i gang, og jeg fikk teste at jeg hadde styrke til å stå i det når motivasjonen vinglet.

En annen ting som kanskje har vært vel så virkningsfullt, er stahet og trass. Å se at tiden går: 1 måned, 2, 3, 4, 5 – det har vært tilfredsstillende.

Samtidig har det ikke vært enkelt. Det å nekte seg en løsning, hvor enn destruktiv den er, krever at når en situasjon presser frem den løsningen, så MÅ man finne noe annet, og/eller stå i det som dukker opp.

For det blir en flukt. Så når fluktmuligheten blir borte, så har det dukket opp ting å forholde seg til. Dermed er det ikke enkelt. Og det har vært mange tøffe runder gjennom høsten. Jeg er glad for at jeg har flere gode strategier og verktøy og blant annet yogaen som jeg stoler på.

Om sinne

I dag har jeg sendt noen meldinger med en venninne. Vi lærer mye av hverandre og jeg setter utrolig stor pris på det og på henne. Vi har både like og ulike erfaringer og det er utrolig verdifullt å dele tanker og utveksle erfaringer med henne. I dag har vi vært inne på følelser og spesielt sinne, og jeg tok meg i å tenke på hvordan jeg har sett på sinne før og hvordan jeg nå ser på sinne. Det har virkelig endret seg.

Jeg skrev:

«Jeg har også hatt store problemer med sinne. Og har brukt mye tid for å finne utløpsmåter som sirkulerer energien, fremfor å stoppe energien ved å rette sinne mot meg selv eller presse følelsen ned.

Les mer «Om sinne»

Hvilke tanker tenker jeg om meg selv og hva gjør det med meg?

Å klare å få tak i de negative/ selvkritiske tankene jeg tenker om meg selv har vært et stort steg, men det alene har ikke hjulpet tilstrekkelig mot hverken selvskadingen, spiseforstyrrelsen eller selvhatet/ selvforakten.

Å få en avstand til de tankene, gjennom å være rolig nok til å se dem – det er enda et stort steg.

Å observere tankene, ha ro nok til å se dem på avstand, føle hvordan de påvirker meg OG tenke at det ikke nødvendigvis stemmer. Det har vært/ er et kjempestort steg.

Det som «gjenstår», er det leddet fra innsikt til god handling:

Hva trenger jeg for å få det bedre? Dette er kjempevondt og vanskelig, hva gjør jeg nå?

Det leddet er selvmedfølelse – og går ut på å kjenne etter når noe er vanskelig og ha et ønske om å møte seg selv med vennlighet, varme og omsorg. Altså møte seg selv med egenomsorg, ikke selvdestruktivitet og kritikk.

Jeg har hatt noen interessante insiktsrunder de siste ukene. Ting skjer plutselig fort når noen brikker faller på plass. Så dette er et litt langt innlegg om mine seneste erfaringer.

Fra mentaliseringsbasert terapi kommer tanken om «minding the mind» – hva skjer i tankene, stemmer de? Hva tenker andre, stemmer det? Kan jeg vite? Er det nødvendigvis sant selv om jeg tenker det? Det handler om å ha en interesse for tankene og følelsene mine og andres. En frase som går litt igjen «forstå seg selv utenifra og den andre innenifra».

Det er en terapeutisk retning som har gitt gode resultater for flere problemstillinger, og som det nå forskes mye på. Sjekk for eksempel ut Finn Skårderud, Sigmund Karterud og Institutt for mentalisering.

Fra Compassion focused therapy kommer tanken om at gjennom å føle indre ro og trygghet, kan man møte seg selv med større egenomsorg og medfølelse, varme og vennlighet – OG på denne måten også møte andre med større medfølelse, varme og vennlighet.

En terapeutsik retning som det også vies mer forskning til, for det viste seg å hjelpe pasienter som slet med kronisk depresjon, og viser seg å kunne hjelpe særlig mennesker som strever med stor utrygghet, selvforakt og skam (noe for eksempel mange som har en spiseforstyrrelse strever med). Sjekk for eksempel ut: The Compassionate Mind. Sjekk også ut Paul Gilbert (grunnleggeren av CFT) på YouTube, dyktig og engasjert psykologiprofesser som foreleser om CFT.

Det jeg erfarer er at

det er selvkritikken og selvforakten som gjør at spiseforstyrrelsen fremdeles sitter i. Jeg har ikke egenerfaring med CFT-behandling, der har jeg derimot lest og sett noen foredrag, og gjort litt research og oppdaget at CFT passer fint sammen med tilnærmingen i yogalærerutdannelsen jeg har fulgt et år.

Ved å lære om CFT så fikk jeg en dypere forståelse for og følte tydeligere på sammenhengen mellom mine egne problemer, selvforakt/ selvkritikk og skam og manglende evne til å ha selvmedfølelse med meg selv (selvskading og spiseforstyrrelse er jo ikke akkurat egenomsorg). Jeg kommer igjen i kontakt med hvor viktig det er å ha egenomsorg og føler faktisk på konsekvensene av hva det gjør å ikke vise selvmedfølelse. Hvordan det rett og slett kan opprettholde dyp utrygghet og selvforakt (ikke bare spiseforstyrrelsen/ selvskadingen).

Hopper videre til yoga, som jeg har mye erfaring med. Og som jeg er veldig takknemlig for og fornøyd med at jeg valgte å stole på.

Jeg har hatt et kjempeutbytte av yoga, for yogaen gjør meg rolig. Nervesystemet er i balanse og jeg klarer å kjenne stadig bedre hvordan jeg har det. Jeg føler mer av det jeg føler. Det at yogaen også hjelper meg å roe ned nervesystemet, gjør at jeg klarer stadig bedre å tåle det jeg føler.

At jeg klarer å ha en ro, gir meg også mulighet til å få en liten avstand til tankene når jeg gjenkjenner en selvkritisk tanke. Nå kjenner jeg stadig tydeligere hvor og når de dukker opp. Slitsomt i grunn.

En grunnpilar i yogaen er ahimsa -som ofte oversettes med ikke-vold eller non-violence. Dette omfatter fysisk vold, men også ord og tanker. Jeg har kjent at yogaen har gjort det enklere å handle mindre selvdestruktivt. Men tankene bak sitter hardt i.

Så det jeg erfarer er veldig viktig – er å ta valg som er gode, både litt kortsiktig og særlig på langsikt. Det er ikke bare enkelt. I den prosessen er det veldig viktig å ha støtte. Jeg er glad og takknemlig for at jeg har et nettverk, og jeg utfordrer meg selv på noen valg.

You live, you learn synger Alanis Morisette.

Takk for tålmodigheten med dette lange, ustrukturerte, selvhjelpspsykologiinnlegget.