Verdifulle selvhjelpsorganisasjoner

Jeg har hatt kontakt med Spiseforstyrrelsesforeningen (Spisfo) siden 2011/12, da den het IKS – Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser. Spisfo er en organisasjon for alle som på en eller annen måte er berørt av spiseforstyrrelser eller sliter med forholdet mat, kropp og vekt. I år har jeg satt gave til Spisfo på ønskelista.

Les mer «Verdifulle selvhjelpsorganisasjoner»

Reklamer

Skrive seg fra utrygg til tryggere

Dette er et forsøk på å skrive seg gjennom noe.

En indre følelse som er helt ufattelig slitsom. Så himla frynsete på innsiden. På utsiden tar jeg meg sammen. Eller er det på innsiden jeg jobber hardest?

For hvordan er det mulig at det faktisk også fungerer på utsiden, ganske greit, når jeg føler at jeg bryter sammen innvendig?

Den indre følelsen kjennes så godt, også er den liksom ikke logisk. Jeg bryter jo ikke faktisk sammen på innsiden. Det bare føles sånn ut. Sånn ut:
Skjelven, anspent, urolig, rastløs, vondt, kvalm, pusten i brystet som en klump, spenner kjeven, kribler i hele systemet, innsiden føles som et åpent sår. Det verker i skuldrene, i nakken, i hele meg. I helspenn. Vil knyte meg sammen, pakke meg sammen, krype sammen.

Angst (link til helsedirektoratets sider om Angst og angstlidelser, for de interesserte).

Utrygghet/ frykt? som leder til stress, angst og sinne – jeg ble litt sint i dag fordi det ble sånn. Sint, frustrert og fortvilet. Det er så vanvittig lite… trivelig. Så lite levelig. Selv om det egentlig er et overlevelsesinstinkt. Oh, the irony. Angst er nyttig i faresituasjoner, for å fornemme fare, for å reagere raskt og komme seg vekk ved behov. Men angst er ikke nyttig når den hindrer deg i å fungere fritt og normalt i hverdagen. Dessuten er det så kort vei til destruktive løsninger for å lindre. Den kortvarige lindringen som bare ikke kan gjøre det bedre på sikt.

Dette er slitsomt. Ufarlig, men slitsomt. Vondt, men ufarlig. Vanskelig, men ufarlig. Normalt, og helt ufarlig.

Jeg forstår at jeg ikke behøver å være redd – det er ingen tigre, løver, bjørner, slanger, skumle mennesker etc i nærheten. Det er ingen fare jeg må vekk fra, ingen brannalarm som går. Det er ingen reell fare. Men kroppen må klare å forstå det også. Roe seg ned, liksom. Den er jo i alarmberedskap. Klar for å løpe. Jeg haster lett fra A til B, unngår øyekontakt og mennesker på gata. Piler unna der jeg kan, fungerer der jeg må. Krevende.

Denne skrivingen her har noe for seg – det føles litt som om jeg leter meg frem til følelsen med ordene, pirker i følelsene med tenkepausene mellom ordene. Så angstknuten løsner litt. Flytter fokus forsiktig, et par millimeter. Løsner det litt, hjelper det litt.

Skrive seg gjennom angst? Skrive seg til trygghet? Forstår litt mer. Puster litt dypere. Slapper litt mer av?

Yogamatta var ikke tilgjengelig nå, kanskje den blir det litt senere. Puh, må slutte, orker ikke mer. Håper på å komme sterkere tilbake :-/ 🙂

Livet leves i stor grad om dagen

Dette innlegget blir det innlegget jeg trodde jeg aldri kom til å våge å skrive – et som jeg har skrevet mange utkast til, og som jeg kanskje kommer til å fortsette å skrive flere varianter av. Ingen av dem vil bli perfekte. Så dette er én vinkling, et tilbakeblikk i veldig sterkt lys av hvordan jeg har det nå.

Livet leves i stor grad… Dette må jo bare høres overdrevent og «drama» ut. Men det er sånn det føles for tiden, og det er sånn det egentlig har føltes en god stund. Kanskje egentlig siden 10. januar i år, da jeg hadde utskrivelsessamtale på døgnposten jeg ble innlagt på 19. november.

Livet ble levd i overkant før 19. november og en stund videre også. Men da var det mest snakk om å overleve. Det var en uendelig slitsom kamp, og det tærer på livskraften når du er der at du vurderer helt alvorlig, rolig og kaldt om du skal avslutte alt. Det gjør noe med deg å være der nede. Jeg unner ingen å være der. Det er ensomhet.

Å kjempe seg tilbake fra det, ut av depresjonen og tilbake til livet – det er en kamp. Har du ikke vært der, tror jeg heldigvis ikke du kan forestille deg hvordan det kjennes. Først er det tomt, ensomt, fravær av livsglede og livsvilje, fravær av håp, ingen tro på endring og bedring, det er ikke engang vondt, det er så tomt at det gir mening når du tror du har funnet en utvei.

Det er da du må be om hjelp. Våge å dele det du står i. Etterpå, når du er i ferd med å slippe opp, slippe andre inn, slippe hjelpen til – da kjenner du deg så skjør, sårbar, gjennomsiktig, sliten og redd. Da kjemper du for deg selv.

Du kjemper deg ikke bare tilbake til livet, du kjemper for å komme forbi det du kom fra, til noe du kan og VIL leve – en hverdag du VIL leve. Det tar tid – og det er det jeg er i ferd med å innse at jeg har holdt på meg i da 6 måneder i dag, fra jeg valgte å få den hjelpen jeg da trengte.

Da jeg ble utskrevet, det var kanskje da jeg begynte å skimte at en innleggelse ikke er en løsning, men det var, for meg, en god støtte på vei mot et stødigere grunnlag i meg selv, en vaklende tro på at det kan bli bedre, og en forsiktig tro på at jeg har noe å bidra med.

Det er allikevel alle dagene etter utskrivelsen kampen virkelig foregår. Eller fortsetter. For når de faste rammene forsvinner, det er da du må fortsette å velge, fortsette å velge livet, velge de tingene som krever mye av deg å gjennomføre, velge å tillate de følelsene du ikke slapp til, velge og våge å tåle hele deg, velge å akseptere at ting er som det er – vaklende, jævlig usikkert, famlende, kjempeskummelt og tøft. Du LEVER. Du lever hvert sekund, minutt, hver time hele tiden, og du er frynsete og usikker. Så utrolig usikker og redd. Og du er sliten, for det føles som du har levd i 130 år.

Jeg skjønte ikke det før det hadde gått noen måneder. Men kampen tok seg virkelig opp for fullt 10. januar – da jeg sto på egne ben igjen, som Bambi på isen, og tenkte – jeg skal klare å leve livet mitt.

Men hvordan gjør jeg det? Det er det jeg har holdt på med denne våren. Det blogges, det skrives, det skapes litt kunst, det løpes, det fotograferes, det snakkes, det sosialiseres, det er terapi, det selvutvikles, det prøves, det feiles, det utfordres, det utforskes, det utprøves, det feiles grundig.

Du gjør ting du ikke har gjort før, eller du gjør ting du har gjort før, men det kjennes helt nytt. Du er en annen. Det er så mye du ikke kjenner igjen. Du kjenner ikke igjen dine egne reaksjonsmønstre. Du vet ikke hvordan du kommer til å reagere. Det er som et filter er revet bort og du ser verden gjennom klart glass. Skarpere. Veien du gikk på er liksom blitt helt ny, og den nye veien foran deg kjenner du ikke. Og du vet ikke hvor du skal trå. Eller hvordan. Det kjempes – og kampen drives av meg, ingen andre kan gjøre det for meg.

Det har sikkert sett både merkelig ut og som om det ikke alltid har gått rette veien gjennom våren – men hvem vet egentlig hvordan den veien ser ut, for meg? Hvem vet egentlig hva jeg trenger for å finne «den rette veien»? Hvordan ser en slik kamp egentlig ut? Hvordan ser den veien ut, liksom? Hvordan ser det ut: Kampen for en hverdag jeg vil leve? Jeg har ikke svaret, og det har heller ingen andre. Så da kan det se litt så som så ut.

Men jeg tror uansett at jeg er på rett spor, med feil og tilbakefall – det er INGEN snarveier, men det er fremskritt. De største fremskrittene og endringene skjer på innsiden.

For å sette overskriften litt i perspektiv. Det er jo sånn sett veldig positivt at det føles som jeg lever om dagen – for i motsetning til da jeg var deprimert og kjente en skremmende tomhet og fravær av håp, kan jeg nå føle glede, tilhørighet, samhold, frykt, sorg, smerte, tilknytning, omsorg, savn, lykke. Uroen, rastløsheten og angsten og alt det andre er i ferd med å finne sitt språk.

Det skjer mye, det er mye, det er slitsomt, det er vanskelig, og det er bra. Det er til å holde ut. Det er ikke plankekjøring, det er ikke strake veien, og det er nok også bra. Jeg tror feilene og tilbakefallene bidrar med noe – viser noe jeg trenger å se, trenger å forstå. Jeg tror feilene og tilbakefallene tillater at fremgangen tar den tiden den skal ta, i det tempo som er rett for meg. Jeg tror også fremgang og endring vises gjennom hvilken form tilbakefallene tar og hvordan jeg møter dem. Så det er ingen snarveier, bare mange små steg som tråkker seg fremover.

Men jeg må velge hele tiden, velge å fortsette, velge å ta kampen, hver dag. Hele tiden. Det blir nok lettere, og det er lettere innimellom. Livsglede og livsvilje er ikke en selvfølge. Det har jeg kjent. Men de kan velges frem igjen, det erfarer jeg. Og nysgjerrighet er en god støttespiller.

Så det leves i stor grad om dagen, det velges og livet føles. Det er smertefullt og skummelt, men også flott og vakkert, overraskende og fint. Det er til og med også kjedelig og helt greit. Hverdagen er i ferd med å bli alt livet er, ikke bare noen utvalgte ting. På min måte. Det velges.

Hva er en god dag? Hva er en dårlig dag?

En ting jeg merker, er at enkelte innlegg er lettere å skrive når jeg har en slags balanse i livet. Som akkurat nå – akkurat nå er ting ganske ok. Og det er jeg takknemlig for.

Gode dager er pyntet med gode og dårlige opplevelser
Dette innlegget skulle handle om gode og dårlige dager. For i det siste har jeg fundert en del på dette. Hva er en god dag, hva gjør den god? Skal hele dagen være god? Blir en god dag ødelagt av en kjip opplevelse? Kan en dag bare være en dag, ispedd gode og dårlige opplevelser? Hva er en god dag for meg? Hva er en dårlig dag for meg?

De siste dagene har vært gode. Jeg har hatt overskudd, god energi og lett for å småprate, le og fleipe. Det har også slått meg at jeg reagerer annerledes nå enn jeg ville gjort før i flere situasjoner. For eksempel om jeg mister t-banen har jeg tenkt «ja, ja» mot at jeg før kunne tenke noe som «f»#%, hvorfor skjer dette alltid meg!??», eller om jeg mister noe i gulvet og søler, så er det ikke en big deal.

Og når det gjelder litt større ting, der jeg tidligere ville tenkt «å shiiiiit, nå sa jeg noe dumt, nå gjorde jeg noe galt, nå var det ikke bra nok det jeg gjorde» – så kan det fort skje nå at jeg ikke lar det gå så innpå meg, men liksom rister det av meg.

Det handler om noe jeg gjorde eller noe som skjedde, men min verdi som person påvirkes ikke av det. Det jeg gjør eller det som skjer definerer ikke den jeg er. Jeg blir ikke mindre verdt eller en dårlig person. Dette har gjort det enklere å kunne ta et steg tilbake og vurdere hvor «ille» noe egentlig var, være rausere med meg selv, le av meg selv, eller bare la det fare.

Dermed tenker jeg at for meg er en god dag når det føles bra å være meg, og jeg ikke vippes ut av balanse på grunn av livets små og store utfordringer.

Dårlige dager
En dårlig dag, derimot, eller dårlige dager er når det legger seg et teppe av elendig selvfølelse over meg, alt jeg gjør og alt jeg er/ tenker/ sier – så jeg reduseres til ett eller annet som bare eksisterer, tar opp plass og skader eller påvirker negativt alt og alle rundt meg.

Det er ikke en gang vondt å ha det sånn, det er uutholdelig. Det er «jeg vil ikke være i min egen kropp eller i mitt eget hode»-klaustrofobisk og -kvelende.

Selv om jeg akkurat nå har denne følelsen på avstand, så kjenner jeg det stikker i meg – dypt – bare tanken på hvordan det føles/ oppleves å være «der».

Det føles meningsløst, for det gir jo ikke mening å ha det slik. Det er grunner for det, men å føle det sånn, tenke sånn om seg selv, og alt det innebærer av selvforsterkende skam, selvhat og selvkritikk – og alt det forhindrer meg i å gjøre – det gir ikke mening.

Snu til en positiv erfaring?
Jeg trenger å trekke noe positivt ut av de dårlige dagene, de er for mye om jeg kun klarer å kjenne på hvordan de er. Det er jo som sagt grunner for at det blir sånn, men når de er så uendelig kjipe, må det da også gi meg noe? Jeg trenger å føle at det er noe å hente fra de opplevelsene.

Jeg tror dette er noe positivt jeg kan hente fra mine opplevelser med dårlige dager:

  • Jeg lærer å kjenne etter hva jeg trenger i mange ulike situasjoner
  • Jeg lærer at det er en styrke å be om hjelp når jeg behøver det
  • Jeg blir kjent med hvordan jeg reagerer i en nedtur, noe som kanskje kan hjelpe meg til å gjøre nedturene litt mindre dype på sikt, fordi jeg lærer hva som hjelper meg opp igjen
  • Jeg lærer at nedturer går over
  • Jeg erfarer at følelser ikke er farlige, de er dynamiske, de kommer og går, og de forteller noe om hvordan jeg har det
  • Jeg blir mindre og mindre redd for å gå inn i vanskelige ting, jeg unngår det mindre
  • Jeg lærer å stå i krevende situasjoner, vurdere dem og kaste ball med meg selv for hvordan jeg kan gripe dette an kanskje på en ny måte
  • Jeg lærer å si fra, sette grenser, bli tydeligere for meg selv hva som er greit og ikke

«Just because you fail once, it doesn’t mean you’re going to fail at everything. keep trying, hold on, and always, always, always believe in yourself because if you don’t, then who will? so keep your head high, keep your chin up, and most importantly, keep smiling because life’s a beautiful thing and there’s so much to smile about.” (Marilyn Monroe)