Tilbakeblikk: Tanker om styrke

Skrevet 11. juli 2015

Når jeg sier «du fortjener å ha det bra» og du svarer «du også». Jeg får lyst til å se deg i øynene til det synker inn, til du ser det jeg ser. Til du kjenner det du ønsker meg. Til du ser det jeg ser og ønsker det for deg selv, og lar det synke inn, før du svarer.

Styrke er ikke bare å ønske andre vel, men å kunne ta i mot og ønske seg selv vel.

Hvilke tanker tenker jeg om meg selv og hva gjør det med meg?

Å klare å få tak i de negative/ selvkritiske tankene jeg tenker om meg selv har vært et stort steg, men det alene har ikke hjulpet tilstrekkelig mot hverken selvskadingen, spiseforstyrrelsen eller selvhatet/ selvforakten.

Å få en avstand til de tankene, gjennom å være rolig nok til å se dem – det er enda et stort steg.

Å observere tankene, ha ro nok til å se dem på avstand, føle hvordan de påvirker meg OG tenke at det ikke nødvendigvis stemmer. Det har vært/ er et kjempestort steg.

Det som «gjenstår», er det leddet fra innsikt til god handling:

Hva trenger jeg for å få det bedre? Dette er kjempevondt og vanskelig, hva gjør jeg nå?

Det leddet er selvmedfølelse – og går ut på å kjenne etter når noe er vanskelig og ha et ønske om å møte seg selv med vennlighet, varme og omsorg. Altså møte seg selv med egenomsorg, ikke selvdestruktivitet og kritikk.

Jeg har hatt noen interessante insiktsrunder de siste ukene. Ting skjer plutselig fort når noen brikker faller på plass. Så dette er et litt langt innlegg om mine seneste erfaringer.

Fra mentaliseringsbasert terapi kommer tanken om «minding the mind» – hva skjer i tankene, stemmer de? Hva tenker andre, stemmer det? Kan jeg vite? Er det nødvendigvis sant selv om jeg tenker det? Det handler om å ha en interesse for tankene og følelsene mine og andres. En frase som går litt igjen «forstå seg selv utenifra og den andre innenifra».

Det er en terapeutisk retning som har gitt gode resultater for flere problemstillinger, og som det nå forskes mye på. Sjekk for eksempel ut Finn Skårderud, Sigmund Karterud og Institutt for mentalisering.

Fra Compassion focused therapy kommer tanken om at gjennom å føle indre ro og trygghet, kan man møte seg selv med større egenomsorg og medfølelse, varme og vennlighet – OG på denne måten også møte andre med større medfølelse, varme og vennlighet.

En terapeutsik retning som det også vies mer forskning til, for det viste seg å hjelpe pasienter som slet med kronisk depresjon, og viser seg å kunne hjelpe særlig mennesker som strever med stor utrygghet, selvforakt og skam (noe for eksempel mange som har en spiseforstyrrelse strever med). Sjekk for eksempel ut: The Compassionate Mind. Sjekk også ut Paul Gilbert (grunnleggeren av CFT) på YouTube, dyktig og engasjert psykologiprofesser som foreleser om CFT.

Det jeg erfarer er at

det er selvkritikken og selvforakten som gjør at spiseforstyrrelsen fremdeles sitter i. Jeg har ikke egenerfaring med CFT-behandling, der har jeg derimot lest og sett noen foredrag, og gjort litt research og oppdaget at CFT passer fint sammen med tilnærmingen i yogalærerutdannelsen jeg har fulgt et år.

Ved å lære om CFT så fikk jeg en dypere forståelse for og følte tydeligere på sammenhengen mellom mine egne problemer, selvforakt/ selvkritikk og skam og manglende evne til å ha selvmedfølelse med meg selv (selvskading og spiseforstyrrelse er jo ikke akkurat egenomsorg). Jeg kommer igjen i kontakt med hvor viktig det er å ha egenomsorg og føler faktisk på konsekvensene av hva det gjør å ikke vise selvmedfølelse. Hvordan det rett og slett kan opprettholde dyp utrygghet og selvforakt (ikke bare spiseforstyrrelsen/ selvskadingen).

Hopper videre til yoga, som jeg har mye erfaring med. Og som jeg er veldig takknemlig for og fornøyd med at jeg valgte å stole på.

Jeg har hatt et kjempeutbytte av yoga, for yogaen gjør meg rolig. Nervesystemet er i balanse og jeg klarer å kjenne stadig bedre hvordan jeg har det. Jeg føler mer av det jeg føler. Det at yogaen også hjelper meg å roe ned nervesystemet, gjør at jeg klarer stadig bedre å tåle det jeg føler.

At jeg klarer å ha en ro, gir meg også mulighet til å få en liten avstand til tankene når jeg gjenkjenner en selvkritisk tanke. Nå kjenner jeg stadig tydeligere hvor og når de dukker opp. Slitsomt i grunn.

En grunnpilar i yogaen er ahimsa -som ofte oversettes med ikke-vold eller non-violence. Dette omfatter fysisk vold, men også ord og tanker. Jeg har kjent at yogaen har gjort det enklere å handle mindre selvdestruktivt. Men tankene bak sitter hardt i.

Så det jeg erfarer er veldig viktig – er å ta valg som er gode, både litt kortsiktig og særlig på langsikt. Det er ikke bare enkelt. I den prosessen er det veldig viktig å ha støtte. Jeg er glad og takknemlig for at jeg har et nettverk, og jeg utfordrer meg selv på noen valg.

You live, you learn synger Alanis Morisette.

Takk for tålmodigheten med dette lange, ustrukturerte, selvhjelpspsykologiinnlegget.

Eie hvert steg, hver kg

Jeg har holdt på å bryte med noen hardtsittende tankemønstre og destruktive vaner en stund nå, og det tar tid å nøste i ting som sitter dypt. Endringene skjer mye mer gradvis enn jeg både forestilte meg og håpet på.

Online-Server-Backup-Disaster-Recovery

MEN de skjer kanskje også så gradvis at jeg får tid til å henge med og tilpasse meg for neste steg. Noe jeg tror er helt nødvendig.

Ved et par anledninger har jeg hørt Åse Minde, som er enhetsleder ved Spiseforstyrrelsespoliklinikken ved Gaustad, si om tilfriskningsprosessen ved spiseforstyrrelser at; «man må eie hver kg».

Jeg tror det er den tøffeste tålmodighetsprøven, for det kan ta så lang tid. Men jeg er i ferd med å forstå hva dette vil si for min egen del. For å bli frisk fra en spiseforstyrrelse, for å komme seg opp av en skikkelig nedtur, for å jobbe seg ut av destruktiv selvforakt – så må man liksom gjøre veien så til sin egen, at man eier hvert steg, eller hver kg.

Bedringen må komme innenfra. Men veien må også bli levelig.

Det kan ta lang tid blant annet fordi sykdomsbildet kan være sammensatt, bakenforliggende årsaker kan være kompliserte og man kan ha vært syk lenge.

Jeg merker at tid sammen venner og nære, gode samtaler, fine møter med mennesker jeg har møtt på veien, gode opplevelser og erfaringer og utfordringer, er vel så viktig som god og riktig behandling.

Man går stegene selv, men helst ikke alene. Har man både det gode nettverket (venner, familie, kollegaer/ medstudenter, o.l.) og en dyktig behandler man har tillit til, er det kanskje det mest optimale.

Man går stegene selv, men helst ikke alene. Det er en visdom i Bjørn Eidsvågs sang «Eg ser» – som er både vakker og vond.

Da jeg begynte i behandling for spiseforstyrrelsen, så antok jeg liksom at jeg ville havne et sted når jeg ble «ferdig», eller «frisk». Og «da», «når jeg er…», «om litt…», eller «senere…» så skulle det bli bra og ting skulle skje

Men det som er blitt tydelig for meg, er at det ikke nødvendigvis er målet «frisk» som teller, men veien man går mot «frisk». For det handler faktisk om å leve – her og nå.

Jeg var på en temakveld på IKS for flere år siden, og han som var foredragsholder der (klarer dessverre ikke å finne ut hvem det var), snakket om dette. At i en tilfriskningsprosess kan det være nyttig å fokusere på at livet er mer enn spiseforstyrrelsen, og at selv om man har en spiseforstyrrelse så er man som person så mye mer enn «en person med en spiseforstyrrelse». Man er syk/ har en sykdom, men man er også ressursterk, kreativ, engasjert, student, ansatt, søster, sønn, datter, mor, osv. Jeg mener poenget hans var å finne og gripe fatt ting i livet som kan gi og skape mening, også vil spiseforstyrrelsen «bare være med på lasset en stund».

recovery-heart

(Bilder funnet via google)

Aksept og nysgjerrighet

Jeg tror virkelig ikke det er mulig å komme utenom det at for å bli av med en spiseforstyrrelse og selvskadingsproblematikk, samt selvforakt og negative tanker om seg selv, behøves en stor dose aksept og mye nysgjerrighet.

Aksept om at

  • ja, jeg har en milliard tanker som sier og roper negative ting, men disse tankene ER ikke meg. Jeg HAR tankene, men jeg ER ikke tankene. De tankene er heller ikke en evig sannhet. De kommer og går, påvirket av dagsform, opplevelser, vind og vær (nær sagt), men de er ikke en sannhet. Jeg behøver altså ikke å la tanken «jeg er verdiløs» – få bedre feste, og påvirke meg noe mer enn jeg lar tanken «jeg liker ikke den låta» påvirke meg. Det er jo ikke helt så enkelt, men en tanke er vel egentlig bare en slags lynrask observasjon vi gjør oss, og kanskje registrerer vi noen av dem mye tydeligere enn andre (eks: jeg er verdiløs). Utfordringen ligger i hvor automatiserte de tankene er og hva de drar med seg.

  • ja, jeg må også akseptere at livet er vanskelig og krevende, og at ting ikke nødvendigvis blir som jeg ønsker. Jeg må også akseptere at kroppen min trenger næring for å fungere optimalt. Den trenger også ro, søvn og hvile.

  • følelser kommer (og går), og de kan være vonde og vanskelige og nesten umulige å tåle, men de går over. Dette er krevende.

  • det er ting i livet som jeg ikke kan endre på. Det er ting som har skjedd. Det er ting jeg ikke kan gjøre noe med nå. Og selv om det preger meg og har preget meg mye, så kan jeg ikke endre på det. Men jeg kan

  1. endre på hvordan jeg forholder meg til meg selv
  2. endre på hvordan jeg forholder meg til det som har skjedd
  3. jobbe med å akseptere ting som har preget meg
  4. fokusere på det som fungerer

Dette er også krevende, men m u l i g med tid og støtte.

Nysgjerrighet er en kjempevesentlig ingrediens. Nysgjerrighet drepte depresjonen min på et eller annet vis. Da jeg hadde mistet fotfeste og var suicidal, så var det nysgjerrighet – som på et eller annet tidspunkt dukket opp, og reddet meg inn litt.

Depresjonen overlevde ikke nysgjerrighet. For nysgjerrighet er kreativitet, liv, utforskning, oppdagelser, lyst, vilje, håp, mens depresjon kan oppleves som fravær av dette (tomhet, håpløshet).

einsteins-curiosity

Så nysgjerrighet har kommet og kommer godt med.

Nysgjerrighet er også en god hjelp når det kommer til alle de negative tankene og vonde følelsene. Det er tricky as hell, men altså – å ha en nysgjerrig innstilling til de negative tankene… hjelper. Jeg tror det gir meg større selvaksept, og forståelse for de tankene.

For – det er jo grunner for alle de negative tankene, så ved å vie dem litt tid og nysgjerrighet, så kan de «fortelle» litt hvorfor de er der og det gjør også at de mister litt taket og (emosjonell) intensitet.

Eksempel – om jeg har levd store deler av livet etter den ubevisste tanken om at folk automatisk vil mislike meg, og så begynner å stille litt spørsmålstegn ved den tanken; Og kanskje også tester den ut litt (innvendig) når jeg er blant folk jeg kjenner, så vil jeg kanskje merke og føle at det stemmer jo faktisk ikke. Responsen jeg får viser ikke forakt og avsky, som den skulle gjort om min tanke stemte.

Dette her er jo ikke gjort over natten,
og det er noe som krever
aktiv innsats og bevisstgjøring for å øve inn nye tankemønstre.

Men – det ER mulig å endre hvordan man forholder seg til seg selv og til andre, og det ER mulig å lære å tåle seg selv, akseptere seg selv og kanskje til og med like seg selv.

Det ER mulig å gå fra selvforakt og selvhat til selvaksept.
Det ER mulig å bli venn med seg selv.

Self-acceptance

To sider av samme sak?

Jeg har ganske mye erfaring med å være på mottakersiden av uforutsigbarhet.

Jeg har også erfaring med å være på avsendersiden av uforutsigbarhet.

Begge deler krever en hel del navigering.

Å være mottager av uforutsigbarhet – som sinne, brå utbrudd, uforutsette utbrudd, uventede reaksjoner – er krevende.

For min del innebærer det en hel del navigering for å sortere min egen bagasje, samt å se hva som kan plasseres hos den andre. Det er fort gjort for min del å havne i den situasjonen at jeg påtar meg ansvaret, at jeg kjenner at jeg er feil, og at jeg ender med å føle meg udugelig, ubrukelig, verdiløs og håpløs. Så det krever navigering for å plassere ting på rett sted.

Når jeg selv er avsender av uforutsigbarhet (eksempler nevnt over), blir navigeringen desto viktigere for å unngå å havne i en selvhatende, selvkritisk, destruktiv sirkel.

For – jeg vet selv hvor vanskelig jeg syns det er å være mottager av en uforutsigbar reaksjon, og hvor mye det kan medføre av vonde følelser og håpløshet. Så dersom jeg selv opplever at jeg påfører noen andre dette, blir det viktig å ta ansvar for det slik at jeg ikke ender opp med å selvhate eller kanskje selvskade, fordi jeg tenker at jeg er en ødelagt og forferdelig person.

Det jeg merker at er til kjempestor hjelp, er nettopp å ta ansvar. Og det er det jeg kan gjøre. Jeg kan ta ansvar for mine handlinger, reaksjoner og ord. Jeg kan ikke gjøre det ugjort, men jeg kan forklare, jeg kan si unnskyld og jeg kan – om mulig – gi mottageren mulighet og rom til å reagere.

Vi vet jo aldri hva andre mennesker har i bagasjen. Vi reagerer jo ulikt på ulik atferd. Noen ville kanskje blitt litt overrasket, noen irritert, noen ville ledd, noen kan bli redde. Det er ulikt, fordi vi er forskjellige.

Det vi kan gjøre, er å ta ansvar.

Og ved å forklare og kanskje også unnskylde, så får den andre personen mulighet til å reagere – dermed anerkjennes den andres følelser og reaksjon.

For er det noe som kan virke nedlatende, avvisende, provoserende og kanskje eskalerende, så er det om man for eksempel sier

  • Du overreagerer
  • Du er så hårsår
  • Det var ikke sånn jeg mente det, du overreagerer
  • Må jeg tenke så mye over det jeg sier/ gjør?
  • Dette gidder jeg ikke snakke mer om!

Litt avhengig av relasjonen blir det mer eller mindre viktig å bruke litt eller mye tid på å løse opp i en sånn situasjon, for det er så mye ved dette som gjør det vanskelig å forholde seg til hverandre.

Man kan risikere å liste seg på tå rundt den andre, for å se etter tegn på om personen er glad igjen eller fremdeles virker uforutsigbar, og det er kjempeslitsomt.

Og dersom den ene parten i en relasjon liksom får enerett på reaksjonene, så blir det en veldig ubalanse i relasjonen. Og dersom den ene parten får «styre» hva som er greit og når det er forventet at en reaksjon skal være over og «alt skal være greit igjen» – så vil det bety at den ene personen på et vis bestemmer hvilke reaksjoner og følelser som er greit å ha når.

Det er en prosess som er krevende, men veldig lærerik og verdifull, det å lære å navigere i egen og andres atferd. Noen reaksjoner og følelser er vanskeligere å forholde seg til enn andre, i seg selv og i andre. Men med tid og kanskje støtte, tenker jeg at det kan gå an å tåle både seg selv i relasjon til seg selv, og seg selv i relasjon til andre.

Learning to dance in the rain