Mobbing setter spor

Jeg leste en artikkel om mobbing, som er skrevet at psykolog Rebecka Mikkelsen til Psykologisk.no, «Mobbing setter spor» (link: https://psykologisk.no/2016/08/mobbing-setter-spor/ ).

Den beskriver godt konsekvensene som kan oppstå av mobbing. Hun skriver blant annet:

«Som psykolog har jeg møtt flere pasienter som har vært utsatt for mobbing. Som regel oppsøkte de ikke terapi fordi de har blitt mobbet, men på grunn av angst, lav selvfølelse, depresjon, spilleavhengighet, sinneproblematikk og andre forhold som skaper vansker i hverdagen her og nå.»

I artikkelen kan vi lese to anonymiserte fortellinger om «Kari» og «Lars» som har ulike mobbeerfaringer, som har preget dem på ulike måter. «Kari» går til terapi for sosial angst, mens «Lars» oppsøker hjelp på grunn av voldsbruk og angst.

For Lars ble det en mestringsstrategi å begynne med vektløfting for å bli sterkere. Og det er noe som tyder på at mobbing og lav selvfølelse kan resultere i megareksi (en kroppsbildeforstyrrelse som kan ramme enkelte menn i noen treningsmiljøer) artikkel her: (link: http://www.lommelegen.no/artikkel/megareksi-spiseforstyrrelsen-som-rammer-flest-menn ).

Mikkelsen beskriver at Kari og Lars har til felles de negative forventningene til hvordan de vil bli behandlet av andre. Og at mobbing fører til svekket tillit til andre mennesker.

«Mobbing skaper et erfaringsgrunnlag for hva man kan forvente av andre: at andre skal gjøre en vondt. En annen vanlig erfaring er å ikke bli sett eller hjulpet når andre gjør en vondt. Disse erfaringene forsvinner ikke når mobbingen opphører,…»

… man tar det med seg videre i livet. Også kan de bli svært destruktive reaksjons- og handlingsmønstre som kan gjøre relasjonen til seg selv og andre svært vanskelig. Derfor er det så viktig at barn som opplever å bli mobbet, får hjelp også etter at mobbingen opphører, skriver Mikkelsen. Å få hjelp med å forstå sine nåværende vansker i lys av sine erfaringer, er viktig for mange som går i terapi – det gjør problemene forståelig for en selv.

«Å gi vanskene en mening og se deres funksjon var nødvendig for at de skulle kunne finne andre måter å tolke og håndtere sosialt utfordrende situasjoner på. Både barn og voksne som har blitt mobbet, trenger å føle seg trygge for å våge å utfordre sine mestringsstrategier. Uten denne tryggheten vil mestringsstrategiene være helt nødvendige, og dermed vanskelige å endre.»

Anbefaler artikkelen.

Advertisements

Ikke la det gå sånn innpå deg

Ikke la det gå sånn innpå deg
De mente det nok ikke sånn
De mente sikkert ikke noe med det
Ikke ta det så tungt
Det er nok en grunn for at de gjorde det
Det er nok en forklaring for at de sa det
De har det sikkert ikke så lett selv
De har det nok litt vanskelig

Fint det
Flott det
Greit å vite
Greit å lære
Greit å få med seg

Lærer ikke å håndtere
Lærer ikke å tåle
Lærer ikke å forstå
Lærer ikke å akseptere

Seg selv

Bruddstykker

Fragmenter og biter. Uklare, ufullstendige bilder.
Halve minner. Uklare følelser.

Usikker, husker ikke. Husker riktig?
Tviler. Usikker. Husker ikke.

Frustrerende

Husker ikke hele bildet. Bare bruddstykker.
Kun noe av midten. Ikke starten, ikke hele slutten.

Frustrerende!

Hva sa jeg? Hva sa de?
Var det ment som det ble oppfattet?
Hvordan ble det oppfattet?
Lek på avveie? Bare på gøy?

Det var ikke gøy.

Skulle vært glemt. Burde vært ok.

Ikke glemt. Ikke ferdig med.

Gi det plass, det som finnes. Det er der av en grunn. Sånn føles det nå.

Konsekvenser av mobbing

Det er helt klart for meg at mobbing på barne- og ungdomsskolen har satt dype spor i meg. Dette var noe jeg overhode ikke ville snakke om eller innrømme. Det var noe som gjorde at jeg ville vekk. Jeg ville ikke ta i det med ildtang. Jeg ville ikke sette fokus på det, åpne den boksen og vise frem min fæle, skitne hemmelighet til noen.

Dessverre skyldes det at jeg nok følte mye skam og jeg følte meg feil. Kanskje tenkte jeg at jeg fortjente det og bare måtte forvente at det skulle være sånn.

Det går over når du blir eldre.

Så jeg flyktet. Jeg ville vekk fra miljøet. Jeg tenkte at jeg aldri ønsket å møte mange av disse menneskene igjen – hvordan skulle jeg klare å se dem i øynene?

Akkurat det valget – som jeg tenker også er veldig forståelig – å ville vekk fra noe som er så vondt, så vanskelig, så ensomt og som føles så håpløst – har også preget meg mye.

I stedet for å få hjelp til å bearbeide de vanskelige og vonde følelsene og tankene og konsekvensene av mobbing (problemer med tillit, skepsis til mennesker, frykt for grupper, vansker med relasjoner, lav selvfølelse, angst, skam, usikkerhet), begynte jeg å unngå. Jeg pakket det ned og flyttet. Gjemte det og fortrengte det. Jeg «la det bak meg».

Ikke lytt til det, så hører du det ikke.
Ikke snakk om det, så har det ikke skjedd.

Ikke se på det, så finnes det ikke.

Så jeg tok det med meg i bagasjen. Det har ligget i penaler, i vesker, i lommer, i luer, i maskaraer, i kjoler, i sko, i kjøleskap, i flyttelass, i atferdsmønstre og i leveregler siden. Jeg har møtt livet med det i bagasjen.

Når det så dukker opp og slår meg i hodet med tyngden av en sementsekk, nesten 20 år senere, så blir jeg tatt på sengen, overrasket. For jeg la det jo bak meg! Men der hopper det frem foran meg, som en lyserosa duracellkanin: Du ble mobbet. Du føler deg som et mobbeoffer. Du ble mobbet. Du føler deg som et mobbeoffer.

Gjemt, ikke glemt.

Jeg har lest en del om mobbing etter at jeg blogget om dette for første gang, og det er helt klart at mange som blir mobbet i barndommen og ungdommen får store vansker med det, og at det kan følge med en godt inn i voksenlivet dersom man ikke får bearbeidet det. Det kan redusere livskvaliteten kraftig, gjøre  hverdagen krevende og vanskelig på grunn av angst, lav selvfølelse og usikkerhet, og medføre problemer med sosiale relasjoner.

Det er ikke greit. Det gjør meg sint. Det gjør at nulltoleranse for mobbing gir totalt mening. Fordi:

Ikke ta det så tungt, da
Det var jo bare på tull, da

SKAL IKKE KUNNE FORSVARE EN OPPFØRSEL SOM KAN ØDELEGGE LIV

Det er rett og slett skadelig, fordi man vet ikke hva personen som blir/ føler seg mobbet har opplevd før. Man vet ikke hvor den personen kommer fra. Man vet ikke hva den personen tåler. Man vet ikke hva som er for mye. Man vet ikke hvordan det følger med den personen videre i livet.

Mobbing tar liv.

Det er så forferdelig trist å tenke på. Derfor SKAL vi tenke over hvordan vi behandler andre. Derfor MÅ vi tenke over hva vi sier til andre. Derfor kan vi ikke gå rundt og tenke: at jeg må tenke så nøye over hva jeg sier, da!

Du liker at andre viser hensyn til deg, eller?

Vi har så mange andre mye bedre måter å forholde oss til hverandre på. Bruk en av de 1 000 000 andre mulighetene.

I tillegg legger mobbing mye ansvar på den som blir mobbet. For om personen ikke våger å si hvordan det føles, eller ikke klarer å fortelle hvor vondt det gjør, hvor skummelt det er, hvor vanskelig det er. Om h*n ikke blir sett, møtt og forstått når h*n prøver å fortelle, og om det ikke blir tatt skikkelig på alvor, så vil det kanskje ikke bli håndtert. Problemet vil kanskje ikke bli løst på beste måte for den som blir mobbet. Den som blir mobbet vil kanskje ikke få den hjelpen og støtten h*n behøver. Og det kan faktisk gi en opplevelse av at man fortjener det, eller at det ikke er noe hjelp å få, eller at det ikke er vondt nok.

Ingen fortjener å bli mobbet.

Derfor er det så viktig at mobbing snakkes om, på skoler, på arbeidsplasser, i media, og skrives om. Igjen og igjen. Til man tenker «Mobbing? Nei, her møter vi hverandre med respekt, varme, åpenhet og ærlighet.»

Mobbing ødelegger liv. Det har ikke mobbeofferet råd til.
Mobbing tar liv. Det har ikke vi råd til.

Sånn var det for meg

Mitt forrige innlegg, mobbing og dyrebart vennskap, ble et uventet kjempesteg mot et oppgjør med en fortid, som jeg ikke helt forstod har påvirket meg i veldig stor grad. Og videre et steg mot en tryggere utgave av meg selv. Sånn var det for meg.

Jeg malte med bred pensel – det dekker noe, men kan ikke få frem alt. Mange nyanser, mange ting kommer ikke frem. Både fine og vonde. Mennesker og episoder. Sånn ble dette steget på vei ut av mobbeofferrollen.

All støtten som har møtt meg, alle likes på Facebook, alle kommentarene og meldingene betyr så mye. Det gir en følelse av aksept og bekreftelse, og en påminnelse om at dette gjelder flere.

Det føles fremmed å ha tatt styring på denne måten. Ukarakteristisk. Erkjennelse og eksponering i ett. For en som har finslipt unnvikelsesteknikker på mange nivåer har dette vært veldig skummelt. Det oppleves litt sånn her:

Jeg har gått mange år tilbake i tid, stilt meg i barndommen og ropt ut:

Dette er ikke greit, dette sårer meg, dette gjør vondt, jeg blir lei meg, jeg blir redd, jeg blir utrygg, jeg blir skamfull. Nå er det nok. Nå setter jeg foten ned. Nå sier jeg stopp. Nå tar jeg ordet for meg selv. Nå tar jeg meg selv, mine tanker og følelser på alvor. Nå tar jeg vare på meg selv. Nå holder jeg rundt meg selv. Nå tar jeg kontrollen og ansvaret. Sånn her skal det ikke være. Nå er det nok.

Nå har jeg gjort det jeg som mobbeoffer har vært så redd for, nemlig rettet søkelyset mot meg selv og vist mitt innerste, min største skam og frykt, det såre, vonde og håpløse. Jeg har innrømmet at jeg ble påvirket, at jeg ble lei meg, at jeg ville bli sett, og at jeg ville at noen skulle bekrefte den smerten jeg følte. Jeg ville at noen skulle frata meg ansvaret og skylden. For den største frykten min har vært at andre skulle si seg enig i skammen min, den som sier at det er jeg som er feil og det er min skyld. Og mitt ansvar å fikse.

Det som raser i tankene mine nå er «tro ikke at du er noe», «det er din feil», «du er for sensitiv», «ingen liker deg», «holder du fortsatt på med dette!» og «skjerp deg, ta deg sammen og gå videre». Velkjente gamle selvkritiske tankemønstre.

Det som kjennes på kroppen er det hodet ville glemme. De tilbakeholdte følelsene av tristhet, sinne, irritasjon, usikkerhet, fortvilelse og håpløshet. Som ikke fikk god nok plass. De liksom satte seg i kroppen og påvirket atferd og pust. Det ble naturlig å gli utenom mennesker, krysse veien for å unngå grupper, trekke pusten i det man går forbi noen som står og venter på bussen, kroppen spenner seg litt og klumpen i magen vokser i det du går inn i et fullsatt rom, på en full buss, t-bane. Hvor skummelt det føltes å krysse store åpne plasser. Spenningene som gjorde at skuldrene krøp opp mot ørene, det verket alltid litt i nakken, i kjeven, alltid spenninger og ubehag i kroppen. Og pusten kom aldri ned i lungene – ikke ordentlig dypt, som man lærer på yoga. Blikket farer fra høyre til venstre, vurderer hvor det er trygt å gå. Frykten for å si og gjøre noe galt setter seg også som et fysisk ubehag i kroppen. Lenge har det bare føltes som uro, ubehag, spenninger og angst. Nå har dette kanskje fått en kilde.

Etter at jeg publiserte innlegget har det føltes som å gå rundt i en slags surrealistisk opplevelse av at verden er snudd på hodet. Tankene har kvernet, jeg har sovet dårlig, klesvasken ble liggende, støvdottene vokste. Litt mer angst, men ikke så mange spenninger. Litt lettere i kroppen, men litt ustø, litt frynsete.

Det kan nok ta litt tid å finne fotfeste i denne nye hverdagen. Der noe føles veldig annerledes, selv om ingenting er forandret på utsiden eller rundt meg. Men på innsiden er det allikevel noe nytt. Det er en endring i hvordan jeg ser på og forholder meg til fortiden min. Det kjennes som jeg er i ferd med å ta et oppgjør med seg selv, og et slags eierskap over fortiden. Sånn her var det for meg. Jeg skulle ikke hatt det sånn så lenge. Det var ikke mitt ansvar eller min skyld. Det var ikke meg. Det ble sånn. Det er greit at jeg følte det jeg gjorde. Det er ok.

Et steg mot frihet i eget liv? Det føles godt å gjøre nå det jeg ikke hadde forutsetning for å gjøre da.

Denne låten har gått på repeat i noen dager.

Jeg kjenner at jeg har mye på hjertet om temaet mobbing, så det kan hende det kommer flere innlegg om dette. I så fall håper jeg at jeg klarer å belyse det på en tilfredsstillende måte og gi det den plassen det fortjener.