Work in progress…

Bilde

Work in progress...

…or at least some movement. In some direction. Towards something more than nothing. No idea where this project is heading. I don´t care? No, I don´t.

I do what ever makes sense. Or not. I just do something. It feels ok, though. Good, perhaps?

I find some inspiration. It gives me something. Yes, I find inspiration in creating – or in the search for the next creative move. That feels good, a tiny mental time out.

So, indeed – this is work in progress.

Kunst…? Hva…? Hvordan…? Hvorfor…?

De siste 4-6 ukene har jeg lest, lært litt og snakket om kunst- og uttrykksterapi. Jeg var så utrolig heldig at jeg fikk snakke med en som er veldig dyktig på området når det kommer til kunstpsykoterapi i behandling av mennesker med spiseforstyrrelser, Åse Minde.

Jeg kom også over et intervju med en som fikk god hjelp av denne behandlingsformen for å komme seg ut av en spiseforstyrrelse. Intervjuet, fra 2004, ligger på NRKs nettsider (link).

Det har vært veldig veldig spennende, og jeg ble så glad for jeg ble både fascinert og nysgjerrig på kunstterapi.

Jeg har aldri selv gått i kunstterapi, og det er lenge siden jeg har tegnet og malt. Men jeg likte det da jeg var yngre. Jeg følte meg aldri flink, men syntes det var gøy. Jeg tror jeg alltid har vært veldig prestasjonsdrevet, usikker og følt at jeg ikke var flink. Og det henger mye igjen fra barne- og ungdomskolen da jeg mener at vi måtte lage ting etter oppgave fra læreren. Alle skulle liksom gjøre det samme, tror jeg, eller velge mellom et par ting. Enkelt, men kanskje litt fastlåst og lite inspirerende? Og «hei, sammenligningstroll…». I forming, liksom. Håper det er annerledes nå.

Jeg husker første gang jeg ble introdusert for muligheten for kunstterapigruppe – og det som kikka inn sterkest var kanskje prestasjonsangst. I tillegg til generell frykt for gruppe. Samtidig var jeg ærlig på frykten, men jeg endte med å begynne i en ren samtalegruppe. Jeg har ikke angret på det. Og nå har jeg allikevel klart å bli litt kjent med kunstterapi.

Kort om kunstterapi
Som jeg har forstått det, kan man bruke kunsten for å nærme seg vanskelige, sårbare og kanskje uforståelig ting. Man kan bruke kunsten for å skrape i lagene, og nærme seg det vanskelige gradvis. Det kan hjelpe til å finne ord for ting som kjennes utilgjengelig. Jeg forstår det også slik at denne prosessen kan skape litt avstand til det som er for vondt å kjenne på og stå i. Nettopp fordi du kan betrakte det på avstand.

Mange har forklart dette på mye bedre måter, så jeg går ikke nærmere inn på det teoretiske. Jeg hopper bare videre til hvordan jeg fant ut at jeg kanskje kunne bruke det selv.

Hvordan kunst plutselig ga mening
Det var kombinasjonen av å nettopp ha blitt kjent med kunstterapi og behovet for å gjøre noe nytt i vanskelige situasjoner, som gjorde utslaget. Tror jeg.

Forløpet var en ekstra samtale med en av gruppebehandlerne for å avklare noe. Og jeg merket etterpå at det vekket en hel del greier. Jeg var på løpetur og fikk skikkelig panikk og angst og det føltes uutholdelig vondt på innsiden. Fikk liksom ikke puste og behovet for å ikke være i min egen kropp blir så stort at jeg ikke forstår det. Jeg merker jo bare at ordene ikke tilfredsstiller nå heller… Jeg tenkte at jeg syntes det var skikkelig dårlig gjort og urettferdig.

Jeg forstod kanskje hva som utløste det, men jeg forstår ikke hvordan jeg skal stå gjennom det. Og det er liksom fortvilende når det skjer ute, blant folk. Jeg har vel kanskje lang erfaring i å underttrykke følelser, og det gjør at jeg fremdeles, til en viss grad, greier å presse unna det helvetet som kan vekkes. Heldigvis (!?). Jeg slipper å kollapse helt ute blant folk. Men ikke helt. Det kan nok se litt rart ut, jeg stopper opp, forsøker å hente meg inn, forsøker å hente inn pusten uten å slippe løs kaoset, men jeg faller ikke sammen – selv om det er det jeg kanskje vil og behøver. Jeg vil liksom ikke VISE noe… Eller bare slippe løs.

Midt oppe i dette kaoset da, som også begynner å bli litt velkjent, tenkte jeg plutselig at jeg behøver å finne en måte å holde ut/ stå gjennom det. Som ikke involverer selvskading.

Jeg har tenkt litt på at utsiden og innsiden liksom skal matche / være i samme tempo og humør, eller noe, for at jeg skal kunne forstå hvordan jeg har det. Det har vært så lett å holde en maske og stenge av for hvordan det faktisk er, at jeg både har lurt meg til å tro at jeg har det bedre og verre enn jeg har det. Liksom umulig å vite sikkert når hodet eller følelser tar for sterk styring…

Jo mer man kommer i kontakt med tanker, minner, følelser, opplevelser – desto vondere og tøffere kan det være å tåle det. Også er det kanskje akkurat det som må til for å komme gjennom det, for at det skal kunne gi litt slipp igjen. Jeg vet ikke, men jeg tror det kan være sånn. Kjempesterkt, så gradvis – sakte, sakte – svakere og svakere – til håndterlig.

Men jeg innså at dersom utsiden og innsiden liksom skal matche, som ting er nå, må det skje på en måte som jeg holder ut. Når det er så vondt på innsiden at jeg ikke vil være i meg selv, ikke våger å stå gjennom det, da trenger jeg noen flere verktøy.

Det var der, da – midt i kaoset på løpeturen – at jeg kom på at jeg kanskje kunne SKAPE det uttrykket. Skape, endre, flikke, fikse, legge vekk, komme tilbake til, endre, justere, til evig tid. For DET går ikke i stykker. Og det gjør heller ingenting om det er stygt, for det kan aldri bli feil.

Jeg ble skikkelig glad da jeg koblet dette. For en frihet! Det var inspirerende.

Plutselig begynte jeg å fundere på hva jeg kunne bruke, hvilke materialer, farger, hvordan det kunne se ut, hva måtte til for å uttrykke det jeg følte. Det ga meg et nytt fokus.
Dermed ble plutselig kunst/ kreativt uttrykk et nytt verktøy i min verktøykasse.

SAMSUNG CSC

Begynner å flikke, tenke, utforske.

IMG_2805

Er egentlig ganske flau, og syns jeg er barnslig som må uttrykke noe på en så (over)tydelig og sterk måte, men samtidig merker jeg at det hjelper. Så jeg er også litt fornøyd med prosessen.

SAMSUNG CSC

Jeg har nesten kommet over følelsen av barnslig, og fokuserer stort sett på at dette faktisk hjelper. Og jeg merker at det tilfredsstiller selvskadetrangen. Jeg merker også at bare å se for seg dette, rette fokus mot dette, kan hjelpe på når det blir for mye. For jeg klarer å tenke «hva kan jeg trenge for å uttrykke dette?».

Jeg har puslet med dette i et par uker, og i denne perioden har jeg ikke selvskadet. Jeg vet ikke om uttrykket er ferdig enda. Jeg bryr meg ikke. Jeg tror det beste er at jeg kan endre på dette kunstverket mitt så mye jeg vil, til jeg får det som jeg vil. Det skader meg ikke, det skader ingen.

Skape seg en vei ut av selvskading?

OBS! Dette innlegget kan kanskje virke triggende for noen. Vær så snill å klikke deg vekk fra dette innlegget om du føler deg trigget. Ta vare på deg selv, du fortjener det.

Når innsiden føles slik at det som kanskje kommer nærmest i å beskrive hvordan det føles + hvordan du vil utsiden skal se ut, og ord ikke STREKKER til, er dette (umodent? barnslig? selvhjelp?)…

SAMSUNG CSC

… og du må endre på strategiene du tidligere har benyttet for å holde det på avstand…

SAMSUNG CSC…fordi de gjør at du aldri virkelig vil kunne ta tak i
og tåle å stå i det du kjemper med på innsiden.

IMG_2586Når utsiden skal matche innsiden på en frisk måte, gjennom sunne handlinger,…

IMG_2778…men du skriker stille
og får ikke puste…

SAMSUNG CSC.

.. og innsiden føles som et stort gapende sår som du ikke får lukket,…

IMG_2805

…men du skal ikke bruke de strategiene du tidligere har benyttet,…

IMG_1317

…men alt du vil, og alt du klør etter
er at utsiden skal se ut som innsiden,…

SAMSUNG CSC

…men du skal ikke bruke de strategiene du tidligere har benyttet.

For du har også sett verdien av det dyrebare livet du har fått,…

IMG_2397…du har også gode stunder, fine øyeblikk,…

SAMSUNG CSC

…du føler også glede,…

IMG_2523

…men det føles også som dette.

SAMSUNG CSC

Når innsiden ikke bør matches på utsiden, men skal komme til uttrykk på en moden og sunn måte… Som du egentlig ikke har lært. Ord strekker ikke til. Og uttrykket må føles TILSTREKKELIG for det som raser på innsiden – ellers blir de gamle strategiene for fristende.

Da er det kanskje bedre å skape noe stygt? Og håpe at det tilfredsstiller. Eventuelt fortsette å lage det til «you make it».