10. Yogaglede – Antigravity yoga for frykt

Etter et langt opphold, er dette det 10. innlegget i min bloggserie om Yoga som selvhjelpsverktøy. De andre innleggene kan finnes her om det er av interesse 🙂  Bakteppet er presentert her: Bloggserie om yoga.

Veien ut av en spiseforstyrrelse og selvskadingsproblematikk har for meg opplevdes som å nøste i lag. Jeg kjente uro bak det numne laget, så angst bak uroen, og deretter blant annet frykt bak angsten. Det var en lang periode som var veldig krevende, og da ble det også tydelig for meg at jeg trengte noen bevisste knagger. Ting som hjalp.

På yogafronten var Antigravity yoga en yogaform jeg kunne planlegge inn når jeg visste at dagen kunne bli tøff. Jeg visste at uansett hvordan jeg hadde det før jeg kom, ville jeg føle meg bedre etterpå, og i hvertfall ikke verre. Det ga meg noe å se frem til.

For… HVOR ofte henger vi egentlig oppned etter at vi fylte – hva – 10 år? Det er overraskende GØY å skifte perspektivet totalt ved å få hodet ned, uten at vekten er på hodet eller armene.

AG-inversion

Grunnleggeren av antigravity yoga heter Christopher Harrison, og jeg mener jeg har hørt han kommer fra sirkusbransjen.

Yogaformen kan gjøres både enkel og avansert. Man trener både styrke og fleksibilitet, også utforsker man den populære komfortsonen og kjenner kanskje litt på frykt og mot.

Det er kanskje en yogaform der man må passe litt ekstra godt på ryggen sin, aktivere kjernemuskulaturen og lytte til kroppen, ettersom ryggen får en ekstra strekk når man henger i slyngen.

I denne videoen kan dere se Christopher Harrison i fri utfoldelse:

 

Mine erfaringer var blant annet at jeg fikk en god oppkvikker av å få henge opp ned. Også var det veldig fint å henge vektløs i lufta, og svinge frem og tilbake.

Det er heller nesten ingenting jeg har opplevd, som har lettet på frykt og angst som det å henge opp ned, svinge frem og tilbake med armen strukket frem, som om man var supermann, og si «svooooosj». Jeg er bare lei for at jeg ikke har et bilde av akkurat det 🙂

Å le er en gave.

Jeg har ledd så mye på de timene, godt gjemt inne i slyngen, og i herlige (mer eller mindre kontrollerte) ufarlige svev over gulvet. Det var så verdifullt å oppleve når jeg var angstfylt, utslitt og redd. Også var det ikke så farlig hvordan det så ut eller om jeg fikk til ting. Stort sett alltid var det noen som aldri hadde prøvd før, og alle er like klønete og usikre nybegynner første gang man bruker slynga. Man ler like godt av seg selv som med de andre.

Om du skulle være interessert i å teste dette fenomenet, så er det flere steder hvor man kan teste yoga i slynge. Sats Elixia har det på flere av sine sentre, og flere yogastudioer har det. Det kan gå under ulike navn i kombinasjon med yoga, som «slynge-«, «-swing», «aerial-«, «antigravity-«. Søk og les på nettsidene til yogastudioet om dette frister 🙂

Advertisements

9. Yoga, oppmerksomt nærvær og pust ved angst, selvskading og bulimi

Dette innlegget er det 9. i min bloggserie om Yoga som selvhjelpsverktøy. De andre innleggene kan finnes her om det er av interesse 🙂  Bakteppet er presentert her: Bloggserie om yoga.

Dette er noen av mine erfaringer rundt hvordan jeg har merket at pust, oppmerksomt nærvær og fysisk yoga av ulike former, har hjulpet og hjelper ved angst, selvskading og bulimi.

Angst
Jeg hadde en aha-opplevelse for et par år siden. Jeg gikk fra jobb, jeg var full av angst som ble vekket av alle lydene, trafikken, alle menneskene da jeg kom ut. Jeg kjente tunnelsyn, tåkesyn, pusten satt høyt oppe i brystet, og jeg hadde mest lyst til å løpe så fort jeg kunne gjennom hele folkemengden. Og jeg tenkte at jeg hatet alt ved det øyeblikket. Og hadde samtidig også mest lyst til å bare hylgrine.

I det som kjentes så hektisk, stoppa jeg opp. Jeg ble stående helt stille midt på gata og begynte å ta inn det som skjedde rundt meg, og etterhvert også i meg. Jeg så ansikter, fargen på himmelen og om det var skyer på himmelen og hvilken form skyene hadde. Jeg registrerte vinden, og jeg merket at jeg separerte ut enkeltlyder fra det som jeg i angsten oppfattet som sammenhengende støy. Jeg observerte menneskemassen rundt meg, så fra en folkemasse ble den til enkeltpersoner, familier, grupper med folk i ulike aldre. Det fikk meg ut av angsten og ned i øyeblikket.

Da jeg stoppet opp, ble det mulig å rette oppmerksomheten mot pusten og kontakten med bakken. Jeg kom ut av angsten og ned i kroppen.

Da jeg for noen år siden begynte noe mer aktivt å praktisere mindfullness, eller oppmerksomt nærvær, i hverdagen, var det fordi jeg hadde kjent ved flere anledninger at det var så veldig god hjelp blant annet ved angst. Så jeg kjente at dette var noe jeg måtte gjøre, og virkelig fikk noe godt ut av.

Et poeng er at det tar tid og regelmessig øving før effekten kjennes og før det blir et nytt mønster som er solid nok til å overta det gamle innarbeidede mønsteret. Det har jeg mye erfaring med, og jeg har fremdeles noe å øve på.

Nå var dette noe som jeg stadig oftere begynte å merke at hjalp meg, så da falt det seg naturlig å utforske det videre. Hvordan jeg har «etablert» en mindfulness-praksis ser litt sånn ut:

  1. Jeg innstallerte en app på mobilen som jeg satte alarm på. Den gir meg da jevnlige påminnelser, og det kan være en beskjed som inviterer til å «pusse tennene med tilstedeværelse» eller et spørsmål om jeg vil meditere.
    1. Bare at jeg får påminnelsen gir effekt, selv om jeg ikke helt gjør det som foreslår, bare fordi det blir en pause fra det jeg holdt på med og en påminnelse om å være til stede i øyeblikket.
    2. Når jeg gjør en 3 minutters meditasjon så gir det mye, og det er overkommelig i en hektisk hverdag. Det er jo nettopp i en stresset hverdag at pausene er mest verdifulle, men da må de kjennes overkommelige.
  2. Når jeg er ute og går, tar jeg meg ofte i å legge merke til detaljer – noe som også er forsterket av fotointeressen min.
  3. Gjennom yogaen får jeg fokus på pust, kroppslige erfaringer av effekten av ulike pustemåter, mindful bevegelse og oppmerksomhet på øyeblikket.

Dette var en måte som fungerte for meg. Litt, ofte og over tid. Det fungerer virkelig. Over tid gjør dette at det blir enklere å stoppe opp der det tidligere ikke var mulig å avbryte en reaksjonskjede. Det gjør det også enklere å endre på automatiske mønstre.

Selvskading og bulimi

Det jeg også har merket, er effekten på selvskading og bulimien. Med selvskadingen så har jeg erfart over tid at pusten kan roe meg ned, at jeg kan lande i kroppen og at det er et trygt sted å være. I min egen kropp. Det gjør at jeg kan tåle stress/ belastninger og følelser uten å avreagere med selvskading. Oppmerksomt nærvær og pust har lært at jeg kan gi meg selv små pauser, og det gir valgmuligheter og handlingsrom.

Yoga, pust og mindfulness har hjulpet, og hvordan det hjelper henger sammen med tilstedeværelsen jeg får, den indre roen som fremmes av rolig pust og rolig yoga, at tankene roer seg og blir mindre påtrengende, at følelser kan få plass og rommes, og vennligheten jeg øver på å vise meg selv gjennom medfølelse i oppmerksomt nærvær.

Når det parasympatiske nervesystemet aktiveres, så gjør det at kroppen blir avspent og faller til ro, og da er ikke det urolige, angstfylte grunnlaget for bulimien til stede. På den måten merker jeg at dette hjelper på bulimien også.

 

8. Yoga for et hvert humør/ energinivå

Dette innlegget er det 8. i min bloggserie om Yoga som selvhjelpsverktøy. De andre innleggene kan finnes her om det er av interesse 🙂  Bakteppet er presentert her: Bloggserie om yoga.

Det slår meg at det nok er en litt rotete bloggserie, og jeg tror jeg gjentar meg selv en del. Så jeg lurer på om det krever litt tålmodighet fra leseren 🙂 Beklager dette, men det er altså også et første forsøk på å gjøre noe sånt 🙂 Og ambisjonen om 1-2 innlegg per uke fløy ganske raskt ut av vinduet 😉

Dette blir et kort innlegg.

Det finnes en yogaform som kan passe for et hvert humør og energinivå, har jeg oppdaget. I yogaen kan jeg finne fokus, oppdage lek, styrke, kjenne avspenning, avslapning og dyp pust, ro eller utfordring og en utforskernysgjerrighet.

Jeg kommer til å fortsette på dette temaet i neste innlegg i bloggserien.